søndag 29. juli 2012

Historielærerens sommerekskursjon, Del 2: Dideuteriumoksid! Ingen forventer det umulige. Da gjør man det umulige!

I del 1 av Historielærerens sommerekskursjon 2012 var fokus på etableringen av det som i dag heter Norsk Hydro og hvordan dette førte til den raske utbyggingen av industristedet Rjukan.

I denne forbindelse hører det med til historien at en slik rask utbygging av naturressurser over hele Norge på begynnelsen av 1900-tallet ikke forløp helt smertefritt for den unge nasjonen. Allerede året etter at Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstoffaktieselskab ble grunnlagt kom de såkalte "sjokktallene av 1906"! Disse tallene skulle skape en voldsom politisk debatt i Norge.

For tallene var virkelig sjokkerende. Bare ett år etter at Norge fikk sin uavhengighet gikk det opp for oss at noen hadde knabbet landet vårt mens vi var opptatt med å feire! Hele 75% av fossekraften i Norge var på utenlandske eierhender! Det samme skulle vise seg å gjelde for 80% av bergverksindustrien og 85% av den elektrokjemiske industrien. Ikke så rart det ble oppstyr av dette. (I et lengre perspektiv kan vi også se dette som en viktig "lærepenge". Ved neste korsvei, da det dukket opp en ny verdifull naturressurs under havbunnen i Nordsjøen, hadde vi gjort leksa vår og utenlandske kapitalkrefter skulle erfare at nordmennene ikke var så lettlurte denne gangen.)

Som så ofte, når politikere blir overrasket, så resulterte også dette i panisk handling - de såkalte "panikklovene av 1906".

Men, men - nok om kraftutbygging, konsesjonslover og hjemfallsrett. Dette er skolepensumstoff. Vil du vite mer om dette kan du komme i timene mine.


Historielæreren haster videre gjennom Rjukans spennede historie.

Nå: Historien om dideuteriumoksid!

Det mer brukte navnet er selvsagt tungtvann. Da andre verdenskrig brøt ut ble tungtvann produsert bare ett eneste sted i verden - på Rjukan i Norge. Bare en måned etter den tyske invasjonen i april 1940, ble det gitt ordre om at tungtvannsproduksjonen skulle femdobles!

Tungtvann! 
Produsert av Norsk Hydro. 
På Vemork!




Museumsutstillingen inne på Vemork viser det originale anlegget for fremstilling av tungtvann.


Den fascinerende og dramatiske historien om tungtvannet på Rjukan under andre verdenskrig er kjent for de fleste, gjennom bøker, spillefilmer og TV-produksjoner. Også Hollywood kastet seg over historien. Med noe begrenset hell.


"The Heroes of Telemark" fra 1965.
"Pure nonsense!", sier Joachim Rønneberg i et intervju.  

Kirk Douglas under en pause i innspillingen av filmen.

Mer interessant er den norsk-franske filmen "Kampen om Tungtvannet" fra 1948. Her spiller flere av deltakerne i selve aksjonen seg selv i filmatiseringen. En kuriositet (og vi liker jo kuriositeter): en ung regiassistent for denne filmen skulle senere bli katolsk biskop i Norge!


I 1973, mens flesteparten av hovedpersonene fremdeles var i live, laget BBC et dokumentarprogram ("The Saboteurs of Telemark") som fremdeles er interessant å se igjennom. Fire minutter og fjorten sekunder ut i denne snart 40 år gamle dokumentaren/rekonstruksjonen forteller daværende Scientific Adviser i MI6, professor Reginald Victor Jones, om hvordan den britiske etterretningstjenesten reagerte på nyheten om at tyskerne hadde trappet opp produksjonen av tungtvann på Vemork. Den tyske professoren Karl Wirtz forteller også om det tyske atomprosjektet og deres press på Hydro for å levere mer tungtvann.



Denne BBC-produksjonen skjemmes kanskje noe i rekonstruksjonspartiene av "feil" våpen og utstyr (f.eks. kjører tyskerne M6 militære lastebiler osv.). Styrken ligger imidlertid i partiene der sentrale involverte personer beretter, både SOE-folk (Special Operations Executive) og sabotørene selv gir sine bidrag til forståelse av dramaet her. For eksempel forteller Claus Helberg selv om den dramatiske skiflukten mot den tyske alpejegeren, en jakt som endte med at Hellberg skjøt sin forfølger og selv senere brakk armen i et fall. Kapteinen på dampferja DF "Hydro", Erling Sørensen, forteller om eksplosjonen som senket ferja hans. (Vi tar en kuriositet her også: Fortellerstemmen i dette programmet er ingen ringere enn skuespilleren Eric Porter, herostratisk berømt hos alle i min alder som selveste Soames Forsyte i "The Forsyte Saga" fra 1967. Interessant nok hadde han også rollen som selveste Josef Terboven i ovenfornevnte "The Heroes of Telemark". Verden er ikke så stor, nei.)


For bare noen år sden laget imidlertid BBC en ny produksjon om det som skjedde på Vemork under krigen. Denne gangen en slags reality-serie, sammen med Englands svar på Lars Monsen, Ray Mears. Dette er absolutt en severdig "rekonstruksjon" i ordets virkelige forstand! Navnet er "The Real Heroes of Telemark" og denne anbefales. En smakebit her:

Tungtvannssabotasjen er et litt misvisende begrep. Det brukes både som om det er snakk om én enkelt operasjon og som en slags fellesbetegnelse på alle tiltakene som ble iverksatt for å hindre Hitler i å få tilførsel av tungtvann.

I realiteten er det snakk om en hel rekke ulike militære operasjoner. Det kan være nyttig å se disse i en kronologisk rekkefølge:

1. Einar Skinnarland vender tilbake:
Den 28. mars 1942 ble Einar Skinnarland, født i Vinje men lokalkjent på Rjukan, sluppet i fallskjerm på Hardangervidda. Skinnarland bodde like ved Vemork og hadde en bror som jobbet på  fabrikken. Den 15. mars hadde han vært med på den spektakulære kapringen av DS "Galtesund" og den påfølgende overfarten til Aberdeen i Skottland. Skinnarland hadde bare 10 dagers intensivtrening i England bak seg før han altså på nytt befant seg på norsk jord, nå som radiooperatør. Skinnarland kartla og rapporterte om de tyske forsvarstiltakene og fabrikkrutinene på Vemork. 


2. "Operation Grouse":
19. oktober 1942 landet fire spesialtrente norske soldater fra Norwegian Independent Compani 1, bedre kjent i Norge som Kompani Linge, i fallskjerm på Hardangervidda. Disse fire var Jens Anton Poulsson fra Tinn og Rjukan-guttene Knut Haugland, Arne Kjelstrup og Claus Helberg. Planen var at disse fire skulle danne en fortropp som skulle rekognosere og legge forholdene til rette for en større styrke av britiske kommandosoldater. Da de hadde funnet en passende landingsplass for glidefly på vidda, varslet de SOE og forberedte seg på å ta i mot britene.


3. "Operation Freshman":
Om kvelden den 19. november tok hoverstyrken av fra RAF Skitten flystasjon i Skottland og satte kursen over Nordsjøen. To tunge Halifax bombefly trakk etter seg hvert sitt Horsa glidefly. 34 britiske spesialsoldater, commandos, var fordelt på de to glideflyene. Dette var den første større britiske militære operasjon med glidefly.


Et Horsa glidefly under tauing av et Halifax bombefly. Slik skulle de britiske sabotørene fraktes til landingsplassen på Hardangervidda.

Så gikk det galt.

Den første gruppen fikk problemer med mottakerutstyret som skulle fange opp peilesignalene fra vidda. De fløy faktisk over målet, men prøvde så å returnere. Deretter oppsto det ising både på begge flyene og på slepewiren. Slepewiren brast og like før midnatt signaliserte bombeflyet hjem til Skottland at glideren hadde styrtet. De 17 soldatene hadde styrtet i Lysefjordområdet i Rogaland. Åtte av dem omkom i styrten, fire var hardt skadet. Dagen etter ble de tatt av tyskerne.

I den andre gruppen kan det synes som om det var bombeflyet som fikk problemer. Det løste ut glideflyet, før Halifax-maskinen styrtet på Hestadfjellet i Egersund kommune. Hele besetningen omkom. Glideflyet styrtet mellom Helleland og Bjerkreim i Rogaland. Syv omkom og flere var skadet. Også her kom de overlevende i de tyske okkupantenes hender.

I 1942 hadde Adolf Hitler utstedt den såkalte "Kommandobefalingen" som slo fast at alle slike spesialstyrker (kommandosoldater) skulle henrettes umiddelbart, uten hensyn til internasjonale konvensjoner. Alle soldater og flybesetning som hadde overlevd styrtene ble i løpet av kort tid henrettet på ulike måter.

Av totalt 48 mann var det altså bare flybesetningen på det ene av Halifax-flyene som vendte tilbake med livet i behold. Til sammen 23 av kommandosoldatene overlevde styrtene, men ingen av disse fikk leve. Først etter krigen lykkes det å bringe klarhet i hva som hadde skjedd med dem og hvor det var blitt av levningene. Fem soldater fra den første gruppen ligger i dag begravet på den britiske samveldekirkegården på Vestre gravlund i Oslo. Soldatene fra den andre gruppen ligger på Eiganes kirkegård, nærmeste nabo til kongeboligen Ledaal i Stavanger. Flybesetningen fra Halifax-bomberen som styrtet i fjellet ligger begravet i Helleland. Det er ca 1150 slike samveldegravsteder i Norge.

Dette minnesmerket står på det som under krigen var flystasjonen RAF Skitten. Herfra fløy "Operation Freshman" på sitt skjebnesvangre tokt mot Norge i november 1942.


"Operation Freshman" hadde alstå slått totalt feil. Og verre:
  • På Rjukan ble det fortsatt produsert tungtvann. 
  • De norske Linge-karene var fremdeles i området, uten forsyninger for å klare seg over lang tid på Hardangervidda om vinteren.
  • Sist, men ikke minst: tyskerne hadde funnet kart ved et av flyvrakene som advarte dem om at Vemork var målet!

4. "Operation Gunnerside"
De opprinnelige medlemmene fra "Operation Grouse" ble nå omdøpt til "Swallow". De hadde vist at de behersket forholdene og SOE besluttet derfor å gjøre et nytt forsøk, men denne gangen satse på norske sabotører i stedet for å bruke "sappere" fra Royal Engineers, slik planen var med "Operation Freshman".

130 dager etter at de fire i "Grouse"-gruppen ble sluppet i fallskjermer over Telemark, var det klart for "Operation Gunnerside".

Om natten den 16. februar 1943 landet et nytt lag med seks norske spesialsoldater i fallskjerm på Hardangervidda. Disse var Joachim Rønneberg, Knut Haukelid, Fredrik Kayser, Kasper Idland, Hans Storhaug og Birger Strømsheim. Etter noen dager med leting var de, den 23. februar, forent med de fem som nå altså het Swallow-gruppen. Rønneberg var dermed leder for elleve mann.

De tyske sikkerhetstiltakene var skjerpet etter funnet av kartet. Men det kan synes som om tyskerne i stor grad satte sin lit til topografiske og klimatiske forhold. Mulighetene for at britiske styrker skulle kunne nå Rjukan midt i telemarksvinteren syntes jo små. Og - selve Vemork lå dessuten svært godt beskyttet bak et dypt juv og en godt bevoktet hengebru.

Den 26. februar gjør den lokalkjente Rjukangutten Claus Helberg (født og oppvokst like ved Vemork) en rekognoseringstur ned i juvet. Han rapporterer at det umulige faktisk kan la seg gjøre: krysse den islagte elva og klatre opp den bratte fjelsiden under vaktsoldatene på hengebrua!

Helbergs rapport fra rekognoseringsturen skal, i følge Rønnebergs senere beretning, ha ført til en avstemning innad i gruppa. Det ble flertall for å prøve å forsere juvet.

 
 Vandrer en over hengebrua på Vemork i dag, og ser ned i det 200 meter dype juvet, er det nesten ubegripelig at det var mulig å forsere dette en februarnatt i 1943. I dag brukes brua bl.a. til strikkhopping - det sier jo sitt!

Den 27. februar tar Rønnebergs menn seg ned fra fjellet, krysser den islagte elven og klatrer opp til fabrikken på Vemork. Selve angrepet finner altså sted natten til 28. februar 1943.

De lykkes i å ta seg inn på fabrikkområdet uten å bli oppdaget. En norsk vaktmann, Gustav Jørgensen (Johansen?), blir svært så medgjørlig holdt i sjakk mens eksplosivene festes til produksjonsanleggene. Ca ett tonn tungtvann ble ødelagt og det tok tre måneder å gjenoppbygge produksjonsanlegget. Alf Larsen, sjefsingeniør på Vemork, ankom åstedet og slo fast: dette var den perfekte sabotasjeaksjon!



Museet viser hvordan den norske vaktmannen forholder seg passiv mens de 18 sprengladningene festes til tungtvannsreaktorene. Samtidig oppsto en absurd situasjon: vaktmannen ba tynt for sine briller! Å få tak i briller under krigen var ingen enkel sak. Dermed stoppet sabotørene opp og lette febrilsk etter den fortvilte vaktmannens briller. Straks de var funnet, fortsatte arbeidet med sprengstoffet og lunta!

General von Falkenhorst, øverstkommanderende for de tyske militære styrkene i Norge, sendte majoren som var ansvarlig for sikkerheten på Vemork til Østfronten!

Etter å ha flyktet opp på vidda igjen (fluktruten opp fra Rjukandalen fulgte traseen til Krossobanen, nevnt i del 1 av denne sommerekskursjonen) ledet Joachim Rønneberg så sin del av gruppa (Rønneberg, Strømsheim, Idland, Storhaug og Kayser) på ski tvers over Østlandet til Sverige, en skitur som tok 18 dager! Ruta gikk fra Rjukan til Hallingdal, over til Valdres, Gudbrandsdalen, Østerdalen og over grensen! Hele turen i fulle militæruniformer gjennom et okkupert Norge! En kan spørre seg hvordan det i det hele tatt var mulig!

Sistemann fra Gunnersidegjengen, Knut Haukelid og Swallowgjengen trakk opp på vidda igjen og unnslapp såvidt tyskernes over tre tusen mann store leteaksjon. Fra sine skjulesteder på vidda hadde Swallow radiokontakt med Storbritannia helt til krigens slutt.

Historielæreren utenfor museet på Vemork. Fabrikkbygningen der tungtvannsreaktoren lå ble revet etter krigen. I bakgrunnen skimtes monumentet over tungtvannssabotørene.



5. November 1943: USAF bomber Rjukan!
Som nevnt ovenfor så tok det tre måneder før tungtvannsreaktorene på Vemork igjen var i produksjon. Et nytt sabotasjefremstøt var ikke realistisk. Men, på slutten av 1943 hadde krigslykken snudd for Hitler. De allierte var i ferd med å få et luftmilitært overtak som gjorde bombetokter over Norge mindre risikabelt. Derfor ble løsningen senhøsten 1943 å bombe Rjukan.

Den 16. november 1943 fløy over 140 B-17 "Flyvende festninger" inn over Rjukan for å bombe ammoniakkfabrikken på Såheim, jernbanen, rørgater og hydrogen og tungtvannsanlegget på Vemork. (Tallet på bombefly fra USAF som deltok i dette raidet varierer, da dette var en del av en større angrepsbølge mot flere mål i Norge. Flyene om skulle angripe Kjeller ble bl.a. omdirigert til Rjukan. Noen kilder sier over 170 fly!).

Over 700 bomber, hver på 500 kg, ble sluppet over Vemork og ca 70 tonn over Rjukan. Skadene var store. 22 sivile mistet livet.



6. Senkningen av DF "Hydro" på Tinnsjøen

Etter bombingen i november 1943 besluttet tyskerne i desember at de skulle flytte både tungtvannsbeholdningen og produksjonen til Tyskland. Den 13. desember var det slutt på produksjonen.

Siste kapittel i sagaen om tungtvannssabotasjen er tiltakene for å stanse denne eksporten av tungtvann fra Rjukan. 

Ulike scenarier ble vurdert, også på høyeste norsk hold i London. Konklusjonen ble imidlertid at togferga med jernbanevognene måtte senkes mens den var på vei over Tinnsjøen. Tre norske sabotører fikk oppdraget: Knut Haukelid fra Lingekompaniet, en av "Gunnersiderne", Rolf Sørlie fra den lokale motstandsbevegelsen på Rjukan og Milorg-mannen Knut Lier-Hansen.

 DF "Hydro" til kai ved Mæl stasjon (bilde fra 1925)

DF "Ammonia", søsterskip til DF "Hydro" på samme sted i dag. Det er guidet omvisning ombord hver dag.

Valget var brutalt. Det måtte nødvendigvis være sivile ombord, men ingen kunne advares, av frykt for at tyskerne ville ane uråd og avsløre planen. Natten til 20. februar 1944 snek de tre seg ombord i ferja og plasserte sprengladningene som, utløst av en tidsinnstilling, skulle sende tungtvannet til bunns der Tinnsjøen er på sitt dypeste.


Plasseringen av sprengladningene i ferga, slik det fremstilles på museet på Vemork.


Dagen etter, søndag 20. februar la ferjen fra kai med 53 passasjerer og jernbanevognene ombord. To av vognene var lastet med tønner med tungtvann (tilsvarende ca 600 kg høykonsentrert tungtvann). Like før kl 11.00 eksploderte ladningene. 14 sivile nordmenn og 4 tyske soldater omkom. Ferja ligger idag på 430 meters dyp i Tinnsjøen, utenfor Rudsgrend.


 På veien langs Tinnsjøen, rett utenfor stedet der DF "Hydro" gikk ned, står i dag et minnesmerke.

Nøyaktig på dagen 50 år etter sprengningen av DF "Hydro" i Tinnsjøen utenfor Rudsgrend, søndag den 20. februar 1994, ble denne minnetavlen avduket.


Etter senkningen av DF "Hydro" reiste Knut Haukelid til Sverige mens Lier-Hansen og Sørlie ble igjen i Telemark.

I ettertid har det oppstått spekulasjoner om det i det faktisk var tungtvann ombord i ferja denne skjebnesvangre dagen. Midt på 1990-tallet ble vraket lokalisert og, for ikke mange år siden, lykkes det å heve fat fra bunnen ikke langt fra ferja. Nærmere analyser viste at det var tungtvann.

Tønne inneholdende tungtvann, hevet opp fra bunnen av Tinnsjøen og utstilt på museet på Vemork (tønna til høyre).

Kildene spriker, men totalt tok hele den lange kampen for å hindre tysk tungtvannsproduksjon i Norge litt i underkant av 100 menneskeliv.

denne NRK-siden kan vi høre sabotørene selv fortelle sine historier.

I dag er alle hovedpersonene, med unntak av Joachim Rønneberg, borte. Alle ble høyt dekorerte soldater med betydelig internasjonal annerkjennelse etter det de hadde vært med på. Les for eksempel Claus Helbergs nekrolog i The Guardian. Joachim Rønneberg, lederen for "Gunnerside", ble tildelt britiske DSO (Distinguished Service Order), USAs Medal of Freedom og de franske Æreslegionen og Krigskorset. Av norske utmerkelser ble han tildelt Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med ekegren, Deltakermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje.


Monumentet over sabotørene står utenfor Vemork, med juvet i bakgrunnen. Alle de elleve som deltok skulle leve til å oppleve freden i 1945.



I neste episode av Historielærerens sommerekskursjon forflytter vi oss til den kalde krigens dager.

Hvorfor cashet USA ut 1 million dollar for å bygge en taubane i Norge? Og: hvordan føles det å reise med en taubane som er dobbelt så bratt som Fløibanen i Bergen?

Følg med i neste episode av Historielærerens sommerekskursjon!

Fordi History matters!

8 kommentarer:

Niels Morten Foss sa...

Yummi historieformidling!
Savner bare navn på fotograf plassert under de eminente bildene av historielæreren tatt under ekskursjonen.

Anonym sa...

God dag,

Jeg vil knytte noen kommentarer til ting i saken din. Du skriver under bildet av tungtvannsceller:

Museumsutstillingen inne på Vemork viser det originale anlegget for fremstilling av tungtvann. Det er nok ikke riktig, en celle finnes igjen og den befinner seg på Hjemmefrontmuset på Akershus. De dere ser på Vemork i dag er en type som ble laget noe senere.

Så skriver du videre: Historielæreren utenfor museet på Vemork. Fabrikkbygningen der tungtvannsreaktoren lå ble revet etter krigen. I bakgrunnen skimtes monumentet over tungtvannssabotørene.

Det er ikke en reaktor, stedet du står på er steder der Vannstoffabrikken lå, i kjelleren der lå HK anlegget for tungvann, altså et høykonsentrasjonsanlegg. Fabrikken stod ferdig 1 april 1929, produksjonen av hydrogen og ble stanset i november 1971 sammen med kraftverket, byggningen ble sprengt/revet 21 juni 1977. Etter dette ble tungvann fremdeles produsert på Rjukan, dette til langt ut på 90 tallet. Det finnes i dag en UB kolonne altså en Utbyttningskolonne, den stod i sin tid på Vemork og ble på 70 tallet flyttet til nedre del av fabrikkene. Den er i dag i et eget bygg og skal etterhvert stilles ut. jeg jobber med den saken og fikk i sin tid en tungvannscelle av Norsk Hydro på mnin 14 års dag.

Med vennlig hilsen Bjørn Iversen,
Rjukan.

Anonym sa...

Og Joachim Rønneberg lever fremdeles...

Anonym sa...

Det er forøvrig jeg som står bak minnesmerket over de som ble med D/F Hydro ned i 1944.

Ingar sa...

Hei!

Takk for viktige og fagmessige korrigeringer og presiseringer!

Det om Joachim Rønneberg var en utilsiktet slurvete formulering som jeg, takket være deg, har fått rettet opp.

Når det gjelder de øvrige presiseringene dine så tror jeg du har formulert det klart nok i din kommentar - ytterligere forsøk på korrigering fra min side vil neppe være vellykket.

Har sett på noen av bildene dine - prisverdig innsats!

mvh
Ingar

Bjørn sa...

Hei og tusen takk for kommentarer og at du er oppmerksom på min innsats.Er du i området noen gang så bare ta forbindelse.


Med vennlig hilsen Bjørn.

Anonym sa...

Søkte etter info om Leif Tronstad, og fant det svært merkelig at han ikke er nevnt et eneste sted her.. Han var jo en sentral del av både oppbyggingen av tungtvannsproduksjonen og senere av tungtvannsaksjonen.

Nym, ano sa...

http://m.db.no/2015/12/17/nyheter/innenriks/vemork/tungtvannsaksjonen/andre_verdenskrig/42439455/