Historielærerens sommerekskursjon - Del 3: Det startet med en aprilspøk, men den kalde krigen tar oss til topps!

Høyt over Rjukan og Vestfjorddalen ruver mektige Gaustatoppen, med sine 1883 meter over havet. Frem til førstegangsbestigningen i 1810 var det mange som mente at dette måtte være Norges høyeste fjell.

Årlig tar ca 30 000 mennesker turen opp på toppen for å nyte den fantastiske utsikten. I klarvær kan man se østover til grensen til Sverige eller sydover til kysten.  

I anledning 200-årsjubileet for denne bestigningen ble det for to år siden satt opp en plakett like ved turisthytta nær toppen:

1810 - 2010

200-årsjubileum for første kjente bestigning av Gaustatoppen.

I august 1810 besteg to vitenskapsmenn med følge Gaustatoppen. Botanikeren Christen Smith gikk fra Skien og kom opp fra Gausdalen i vest den 15. august. Han konstaterte at Gaustatoppen ikke var noe sted for en botaniker. Geologen Jens Esmark dro på ekspedisjon fra Kongsberg til Telemark. Han målte høyden på Rjukanfossens vertikale fall den 4. august og besteg Gaustatoppen fra Dale i Vestfjorddalen og opp Langefonn den 7. august. Han målte Gaustatoppens høyde til 1911 meter over havet, en imponerende riktig måling med datidens utstyr. Korrekt høyde er 1883 meter over havet. Botanikeren og geologen skulle ha møtt hverandre og ha vært sammen på toppen, men kommunikasjonen sviktet og de traff hverandre ikke.

Esmarks høydemåling var imponerende nøyaktig, ja. Ikke like nøyaktig var hans måling av Rjukanfossens høyde. Han skrev: 

"Dette Fossefald er det høieste af alle bekjendte Fossefald, ikke alene i Europa, men endog i hele Verden."

Fossen skulle tiltrekke seg kraftinteresserte utbyggere, slik del 1 i årets historieekskursjon allerede har vært inne på.

La oss nå vende oppmerksomheten mot det mektige fjellet.

I 1939 trykket lokalavisen på Rjukan en aprilspøk som gjorde stor lykke hos sine lesere. Aprislpøken var at det skulle bygges en heissjakt helt til topps, inne i det ruvende fjellet!

Avishistorien ville ha det til at en viss professor Brøgger skulle ha oppdaget at fjellet egentlig var en gammel utdødd vulkan, og således "hult" innvendig. Professoren mente det var en seks kilometer dyp sjakt inne i vulkanen og at denne sjakten var ideell for å bygge en heis til toppen. For å nå frem til heisen inne i fjellet måtte det imidlertid graves en horisontal tunnel inn til fjellets kjerne.

Den spøkefulle journalisten ante nok ikke hvor nær han var å bli profet!

Gaustatoppen har i nyere tid spilt en viktig rolle på grunn av sin spesielle beliggenhet. Fra Gaustatoppen har man Norges videste utsikt, målt etter areal. I følge Wikipedias artikkel har man, under ideelle værforhold, en fri utsikt over et område på 60 000 kvadratkilometer! Det tilsvarer bortimot en sjettedel av Norges areal. Dette er selvsagt interessant i flere sammenhenger enn bare som utsiktspunkt for høydeglade fotturister.
 

  

Tysk kart over "Richtfunk-Verbindungen für den Flugmeldedienst in Süd-Norwegen im Mai 1945". Tyskerne så også verdien av å bruke Gaustatoppen i metereologisk øyemed og som reléstasjon for radiokommunikasjon.

Neste kapittel skal, etter sigende, ha begynt med en idé unnfanget over noen øl på Holbergstuen i Bergen. Det var en gruppe med teknikere og montører fra Forsvaret som arbeidet med montering av installasjoner for radiokomminikasjon på Gaustatoppen som, inspirert av kraftutbyggingen i Norge etter krigen, så for seg muligheten for å bore en tunnel inne i fjellet, slik at de kunne arbeide uhindret av vær og vind.


Det startet altså i stor grad som et sivilt prosjekt. Så kom militære interesser sterkere og sterkere på banen.

Det var kald krig.

Ganske raskt ble sivile interesser skjøvet til side og militæret tok over prosjektet. Det var USA som hadde kapitalen. Arbeidet med å bygge banen inne i fjellet startet i 1954 og tok fem år. Den formelle åpningen skjedde den 8. juni 1959.

Regningen kom på intet mindre enn én million dollar i datidens pengeverdi!

Nå er heldigvis dette anlegget overtatt av sivile aktører og historie- og friluftsinteresserte besøkende kan oppleve fjellet fra innsiden. Hstorielæreren lar seg ikke be to ganger!

Akkurat som aprilspøken fra 1939 forutså så er reisen til toppen todelt. Først går en elektrisk (batteridrevet) trikk 850 meter vertikalt innover i fjellet. Der stiger man over i taubanen. Banen begynner på 1145 meter over havet og ender på 1800 meter over havet. Denne taubanen er i prinsippet bygget på samme måte som Fløibanen i Bergen, dvs med to vogner, forbundet med kabel, i kontravekt (pendel) som møtes midtveis. Da Bergens store attraksjon ble modernisert for en del år siden, fikk Gaustabanen overta mye av det gamle utstyret derfra. Stigningen er 600 høydemeter fordelt på 1040 meter. Dette innebærer en stigningsprosent på nesten 40. Fløibanen i Bergen stiger rundt 20 prosent (26 på det bratteste)!

 Bilde fra byggeperioden på 50-tallet.

Bilde fra byggingen illustrerer stigningsgraden.

  Inngangen til det tidligere topphemmelige militære anlegget i dag.

 Den batteridrevne trikken som bringer oss 850 meter innover i det store fjellet.

 

Her er det "overgang til korresponderende bane".

Nå blir det bratt! 

 

 Stigningsprosenten er altså nesten det dobbelte av Fløibanen i Bergen. Det merkes!

 Det er vanskelig å få frem hvor bratt det er på et foto. Bildet er tatt nedover banesjakten. Over én kilometer der nede er endestasjonen! Inne i banesjakten er det en nokså konstant temperatur på ca +5C. Hvert døgn strømmer det 24 000 liter vann ned her inne i fjellet!

 Fra stasjonen på toppen: en plansje viser det tidligere så hemmelige og lukkete anlegget. 
Ikke alt på plansjen er åpent for publikum i dag heller. Blant annet er det en forlengelse av banen opp til tårnet, den såkalte "kongeheisen", bygget i forbindelse med Kong Olavs besøk i 1977. Denne heisen har plass til fire personer og har en svært spesiell teknisk utforming: først frakter den sine passasjerer sideveis - deretter rett oppover! Vil Historielæreren noen gang få oppleve denne heisen?

Fra tunnelen som fører ut på fjellet, like under toppen.

 Langs veggene henger det interessante historiske fotografier fra den militære epoken av banens historie, bl. a. av statsledere og militære sjefer på befaring. Historielæreren har et inderlig ønske om at de som driver banen kan legge ut disse bildene på banens hjemmesider!

 
Banen er blitt svært populær blant skifolket. Om vinteren kan de kjøpe "dagskort" på dette noe utradisjonelle "alpinanlegget". Ved utgangen på toppen henger advarselen. 
Historielæreren har lest at det faktisk var planen at VM i alpine grener skulle arrangeres her i 1940, dersom 2. verdenskrig ikke hadde satt en stopper for det! For en fantastisk tanke å ta opp igjen i dag! Fellesstart på toppen - og førstemann i mål!

 Utgangen nær toppen, i tidstypisk traust solid militær bunkersarkitektur. Turisthytta ses i bakgrunnen ovenfor. Tårnet skimtes helt øverst i bildet.

 

 Utsikten er breath-taking! 

1/6-del av Norges fastlandsareal!

 

 

Turisthytta sett fra tårnet.

Historielæreren utenfor inngangen til turisthytta. 

Han grubler på følgende problemstilling: ville  et slikt byggeprosjekt noen sinne kunnet realiseres i dag, til en slik pris? Én million dollar på 1950-tallet! Under den kalde krigen vurderte imidlertid USAs militære myndigheter dette som nødvendig.

 Og langt der nede ser vi Vestfjorddalen og Rjukan.

Det tar ca åtte minutter å kjøre opp Gaustabanen. Parallelt med banen er det anlagt trapper, til sammen 3500 trappetrinn!

 

 3500 trappetrinn frister ikke. Vi tar trikken hjem!

I neste episode av Historielærerens sommerekskursjon settes kursen vestover.

Historielæreren har noe unfinished business vedrørende "Operation Freshman". Dessuten er han en hund etter nyrøkt brisling, rett fra ovnen!

Følg med på neste episode av Historielærerens sommerekskursjon 2012!

Historielærerens sommerekskursjon, Del 2: Dideuteriumoksid! Ingen forventer det umulige. Da gjør man det umulige!

I del 1 av Historielærerens sommerekskursjon 2012 var fokus på etableringen av det som i dag heter Norsk Hydro og hvordan dette førte til den raske utbyggingen av industristedet Rjukan.

I denne forbindelse hører det med til historien at en slik rask utbygging av naturressurser over hele Norge på begynnelsen av 1900-tallet ikke forløp helt smertefritt for den unge nasjonen. Allerede året etter at Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstoffaktieselskab ble grunnlagt kom de såkalte "sjokktallene av 1906"! Disse tallene skulle skape en voldsom politisk debatt i Norge.

For tallene var virkelig sjokkerende. Bare ett år etter at Norge fikk sin uavhengighet gikk det opp for oss at noen hadde knabbet landet vårt mens vi var opptatt med å feire! Hele 75% av fossekraften i Norge var på utenlandske eierhender! Det samme skulle vise seg å gjelde for 80% av bergverksindustrien og 85% av den elektrokjemiske industrien. Ikke så rart det ble oppstyr av dette. (I et lengre perspektiv kan vi også se dette som en viktig "lærepenge". Ved neste korsvei, da det dukket opp en ny verdifull naturressurs under havbunnen i Nordsjøen, hadde vi gjort leksa vår og utenlandske kapitalkrefter skulle erfare at nordmennene ikke var så lettlurte denne gangen.)

Som så ofte, når politikere blir overrasket, så resulterte også dette i panisk handling - de såkalte "panikklovene av 1906".

Men, men - nok om kraftutbygging, konsesjonslover og hjemfallsrett. Dette er skolepensumstoff. Vil du vite mer om dette kan du komme i timene mine.


Historielæreren haster videre gjennom Rjukans spennede historie.

Nå: Historien om dideuteriumoksid!

Det mer brukte navnet er selvsagt tungtvann. Da andre verdenskrig brøt ut ble tungtvann produsert bare ett eneste sted i verden - på Rjukan i Norge. Bare en måned etter den tyske invasjonen i april 1940, ble det gitt ordre om at tungtvannsproduksjonen skulle femdobles!

Tungtvann! 

Produsert av Norsk Hydro. 

På Vemork!

Museumsutstillingen inne på Vemork viser det originale anlegget for fremstilling av tungtvann.

Den fascinerende og dramatiske historien om tungtvannet på Rjukan under andre verdenskrig er kjent for de fleste, gjennom bøker, spillefilmer og TV-produksjoner. Også Hollywood kastet seg over historien. Med noe begrenset hell.

"The Heroes of Telemark" fra 1965.
"Pure nonsense!", sier Joachim Rønneberg i et intervju.  

Kirk Douglas under en pause i innspillingen av filmen.

Mer interessant er den norsk-franske filmen "Kampen om Tungtvannet" fra 1948. Her spiller flere av deltakerne i selve aksjonen seg selv i filmatiseringen. En kuriositet (og vi liker jo kuriositeter): en ung regiassistent for denne filmen skulle senere bli katolsk biskop i Norge!

I 1973, mens flesteparten av hovedpersonene fremdeles var i live, laget BBC et dokumentarprogram ("The Saboteurs of Telemark") som fremdeles er interessant å se igjennom. Fire minutter og fjorten sekunder ut i denne snart 40 år gamle dokumentaren/rekonstruksjonen forteller daværende Scientific Adviser i MI6, professor Reginald Victor Jones, om hvordan den britiske etterretningstjenesten reagerte på nyheten om at tyskerne hadde trappet opp produksjonen av tungtvann på Vemork. Den tyske professoren Karl Wirtz forteller også om det tyske atomprosjektet og deres press på Hydro for å levere mer tungtvann.



Denne BBC-produksjonen skjemmes kanskje noe i rekonstruksjonspartiene av "feil" våpen og utstyr (f.eks. kjører tyskerne M6 militære lastebiler osv.). Styrken ligger imidlertid i partiene der sentrale involverte personer beretter, både SOE-folk (Special Operations Executive) og sabotørene selv gir sine bidrag til forståelse av dramaet her. For eksempel forteller Claus Helberg selv om den dramatiske skiflukten mot den tyske alpejegeren, en jakt som endte med at Hellberg skjøt sin forfølger og selv senere brakk armen i et fall. Kapteinen på dampferja DF "Hydro", Erling Sørensen, forteller om eksplosjonen som senket ferja hans. (Vi tar en kuriositet her også: Fortellerstemmen i dette programmet er ingen ringere enn skuespilleren Eric Porter, herostratisk berømt hos alle i min alder som selveste Soames Forsyte i "The Forsyte Saga" fra 1967. Interessant nok hadde han også rollen som selveste Josef Terboven i ovenfornevnte "The Heroes of Telemark". Verden er ikke så stor, nei.)

For bare noen år sden laget imidlertid BBC en ny produksjon om det som skjedde på Vemork under krigen. Denne gangen en slags reality-serie, sammen med Englands svar på Lars Monsen, Ray Mears. Dette er absolutt en severdig "rekonstruksjon" i ordets virkelige forstand! Navnet er "The Real Heroes of Telemark" og denne anbefales. En smakebit her:

Tungtvannssabotasjen er et litt misvisende begrep. Det brukes både som om det er snakk om én enkelt operasjon og som en slags fellesbetegnelse på alle tiltakene som ble iverksatt for å hindre Hitler i å få tilførsel av tungtvann.

I realiteten er det snakk om en hel rekke ulike militære operasjoner. Det kan være nyttig å se disse i en kronologisk rekkefølge:

1. Einar Skinnarland vender tilbake:
Den 28. mars 1942 ble Einar Skinnarland, født i Vinje men lokalkjent på Rjukan, sluppet i fallskjerm på Hardangervidda. Skinnarland bodde like ved Vemork og hadde en bror som jobbet på  fabrikken. Den 15. mars hadde han vært med på den spektakulære kapringen av DS "Galtesund" og den påfølgende overfarten til Aberdeen i Skottland. Skinnarland hadde bare 10 dagers intensivtrening i England bak seg før han altså på nytt befant seg på norsk jord, nå som radiooperatør. Skinnarland kartla og rapporterte om de tyske forsvarstiltakene og fabrikkrutinene på Vemork. 


2. "Operation Grouse":
19. oktober 1942 landet fire spesialtrente norske soldater fra Norwegian Independent Compani 1, bedre kjent i Norge som Kompani Linge, i fallskjerm på Hardangervidda. Disse fire var Jens Anton Poulsson fra Tinn og Rjukan-guttene Knut Haugland, Arne Kjelstrup og Claus Helberg. Planen var at disse fire skulle danne en fortropp som skulle rekognosere og legge forholdene til rette for en større styrke av britiske kommandosoldater. Da de hadde funnet en passende landingsplass for glidefly på vidda, varslet de SOE og forberedte seg på å ta i mot britene.


3. "Operation Freshman":
Om kvelden den 19. november tok hoverstyrken av fra RAF Skitten flystasjon i Skottland og satte kursen over Nordsjøen. To tunge Halifax bombefly trakk etter seg hvert sitt Horsa glidefly. 34 britiske spesialsoldater, commandos, var fordelt på de to glideflyene. Dette var den første større britiske militære operasjon med glidefly.

Et Horsa glidefly under tauing av et Halifax bombefly. Slik skulle de britiske sabotørene fraktes til landingsplassen på Hardangervidda.

Så gikk det galt.

Den første gruppen fikk problemer med mottakerutstyret som skulle fange opp peilesignalene fra vidda. De fløy faktisk over målet, men prøvde så å returnere. Deretter oppsto det ising både på begge flyene og på slepewiren. Slepewiren brast og like før midnatt signaliserte bombeflyet hjem til Skottland at glideren hadde styrtet. De 17 soldatene hadde styrtet i Lysefjordområdet i Rogaland. Åtte av dem omkom i styrten, fire var hardt skadet. Dagen etter ble de tatt av tyskerne.

I den andre gruppen kan det synes som om det var bombeflyet som fikk problemer. Det løste ut glideflyet, før Halifax-maskinen styrtet på Hestadfjellet i Egersund kommune. Hele besetningen omkom. Glideflyet styrtet mellom Helleland og Bjerkreim i Rogaland. Syv omkom og flere var skadet. Også her kom de overlevende i de tyske okkupantenes hender.

I 1942 hadde Adolf Hitler utstedt den såkalte "Kommandobefalingen" som slo fast at alle slike spesialstyrker (kommandosoldater) skulle henrettes umiddelbart, uten hensyn til internasjonale konvensjoner. Alle soldater og flybesetning som hadde overlevd styrtene ble i løpet av kort tid henrettet på ulike måter.

Av totalt 48 mann var det altså bare flybesetningen på det ene av Halifax-flyene som vendte tilbake med livet i behold. Til sammen 23 av kommandosoldatene overlevde styrtene, men ingen av disse fikk leve. Først etter krigen lykkes det å bringe klarhet i hva som hadde skjedd med dem og hvor det var blitt av levningene. Fem soldater fra den første gruppen ligger i dag begravet på den britiske samveldekirkegården på Vestre gravlund i Oslo. Soldatene fra den andre gruppen ligger på Eiganes kirkegård, nærmeste nabo til kongeboligen Ledaal i Stavanger. Flybesetningen fra Halifax-bomberen som styrtet i fjellet ligger begravet i Helleland. Det er ca 1150 slike samveldegravsteder i Norge.

Dette minnesmerket står på det som under krigen var flystasjonen RAF Skitten. Herfra fløy "Operation Freshman" på sitt skjebnesvangre tokt mot Norge i november 1942.

"Operation Freshman" hadde alstå slått totalt feil. Og verre:

• På Rjukan ble det fortsatt produsert tungtvann. 
• De norske Linge-karene var fremdeles i området, uten forsyninger for å klare seg over lang tid på Hardangervidda om vinteren.
• Sist, men ikke minst: tyskerne hadde funnet kart ved et av flyvrakene som advarte dem om at Vemork var målet!

4. "Operation Gunnerside"
De opprinnelige medlemmene fra "Operation Grouse" ble nå omdøpt til "Swallow". De hadde vist at de behersket forholdene og SOE besluttet derfor å gjøre et nytt forsøk, men denne gangen satse på norske sabotører i stedet for å bruke "sappere" fra Royal Engineers, slik planen var med "Operation Freshman".

130 dager etter at de fire i "Grouse"-gruppen ble sluppet i fallskjermer over Telemark, var det klart for "Operation Gunnerside".

Om natten den 16. februar 1943 landet et nytt lag med seks norske spesialsoldater i fallskjerm på Hardangervidda. Disse var Joachim Rønneberg, Knut Haukelid, Fredrik Kayser, Kasper Idland, Hans Storhaug og Birger Strømsheim. Etter noen dager med leting var de, den 23. februar, forent med de fem som nå altså het Swallow-gruppen. Rønneberg var dermed leder for elleve mann.

De tyske sikkerhetstiltakene var skjerpet etter funnet av kartet. Men det kan synes som om tyskerne i stor grad satte sin lit til topografiske og klimatiske forhold. Mulighetene for at britiske styrker skulle kunne nå Rjukan midt i telemarksvinteren syntes jo små. Og - selve Vemork lå dessuten svært godt beskyttet bak et dypt juv og en godt bevoktet hengebru.

Den 26. februar gjør den lokalkjente Rjukangutten Claus Helberg (født og oppvokst like ved Vemork) en rekognoseringstur ned i juvet. Han rapporterer at det umulige faktisk kan la seg gjøre: krysse den islagte elva og klatre opp den bratte fjelsiden under vaktsoldatene på hengebrua!

Helbergs rapport fra rekognoseringsturen skal, i følge Rønnebergs senere beretning, ha ført til en avstemning innad i gruppa. Det ble flertall for å prøve å forsere juvet.

 

 Vandrer en over hengebrua på Vemork i dag, og ser ned i det 200 meter dype juvet, er det nesten ubegripelig at det var mulig å forsere dette en februarnatt i 1943. I dag brukes brua bl.a. til strikkhopping - det sier jo sitt!

Den 27. februar tar Rønnebergs menn seg ned fra fjellet, krysser den islagte elven og klatrer opp til fabrikken på Vemork. Selve angrepet finner altså sted natten til 28. februar 1943.

De lykkes i å ta seg inn på fabrikkområdet uten å bli oppdaget. En norsk vaktmann, Gustav Jørgensen (Johansen?), blir svært så medgjørlig holdt i sjakk mens eksplosivene festes til produksjonsanleggene. Ca ett tonn tungtvann ble ødelagt og det tok tre måneder å gjenoppbygge produksjonsanlegget. Alf Larsen, sjefsingeniør på Vemork, ankom åstedet og slo fast: dette var den perfekte sabotasjeaksjon!

Museet viser hvordan den norske vaktmannen forholder seg passiv mens de 18 sprengladningene festes til tungtvannsreaktorene. Samtidig oppsto en absurd situasjon: vaktmannen ba tynt for sine briller! Å få tak i briller under krigen var ingen enkel sak. Dermed stoppet sabotørene opp og lette febrilsk etter den fortvilte vaktmannens briller. Straks de var funnet, fortsatte arbeidet med sprengstoffet og lunta!

General von Falkenhorst, øverstkommanderende for de tyske militære styrkene i Norge, sendte majoren som var ansvarlig for sikkerheten på Vemork til Østfronten!

Etter å ha flyktet opp på vidda igjen (fluktruten opp fra Rjukandalen fulgte traseen til Krossobanen, nevnt i del 1 av denne sommerekskursjonen) ledet Joachim Rønneberg så sin del av gruppa (Rønneberg, Strømsheim, Idland, Storhaug og Kayser) på ski tvers over Østlandet til Sverige, en skitur som tok 18 dager! Ruta gikk fra Rjukan til Hallingdal, over til Valdres, Gudbrandsdalen, Østerdalen og over grensen! Hele turen i fulle militæruniformer gjennom et okkupert Norge! En kan spørre seg hvordan det i det hele tatt var mulig!

Sistemann fra Gunnersidegjengen, Knut Haukelid og Swallowgjengen trakk opp på vidda igjen og unnslapp såvidt tyskernes over tre tusen mann store leteaksjon. Fra sine skjulesteder på vidda hadde Swallow radiokontakt med Storbritannia helt til krigens slutt.

Historielæreren utenfor museet på Vemork. Fabrikkbygningen der tungtvannsreaktoren lå ble revet etter krigen. I bakgrunnen skimtes monumentet over tungtvannssabotørene.

5. November 1943: USAF bomber Rjukan!
Som nevnt ovenfor så tok det tre måneder før tungtvannsreaktorene på Vemork igjen var i produksjon. Et nytt sabotasjefremstøt var ikke realistisk. Men, på slutten av 1943 hadde krigslykken snudd for Hitler. De allierte var i ferd med å få et luftmilitært overtak som gjorde bombetokter over Norge mindre risikabelt. Derfor ble løsningen senhøsten 1943 å bombe Rjukan.

Den 16. november 1943 fløy over 140 B-17 "Flyvende festninger" inn over Rjukan for å bombe ammoniakkfabrikken på Såheim, jernbanen, rørgater og hydrogen og tungtvannsanlegget på Vemork. (Tallet på bombefly fra USAF som deltok i dette raidet varierer, da dette var en del av en større angrepsbølge mot flere mål i Norge. Flyene om skulle angripe Kjeller ble bl.a. omdirigert til Rjukan. Noen kilder sier over 170 fly!).

Over 700 bomber, hver på 500 kg, ble sluppet over Vemork og ca 70 tonn over Rjukan. Skadene var store. 22 sivile mistet livet.

6. Senkningen av DF "Hydro" på Tinnsjøen

Etter bombingen i november 1943 besluttet tyskerne i desember at de skulle flytte både tungtvannsbeholdningen og produksjonen til Tyskland. Den 13. desember var det slutt på produksjonen.

Siste kapittel i sagaen om tungtvannssabotasjen er tiltakene for å stanse denne eksporten av tungtvann fra Rjukan. 

Ulike scenarier ble vurdert, også på høyeste norsk hold i London. Konklusjonen ble imidlertid at togferga med jernbanevognene måtte senkes mens den var på vei over Tinnsjøen. Tre norske sabotører fikk oppdraget: Knut Haukelid fra Lingekompaniet, en av "Gunnersiderne", Rolf Sørlie fra den lokale motstandsbevegelsen på Rjukan og Milorg-mannen Knut Lier-Hansen.

 DF "Hydro" til kai ved Mæl stasjon (bilde fra 1925)

DF "Ammonia", søsterskip til DF "Hydro" på samme sted i dag. Det er guidet omvisning ombord hver dag.

Valget var brutalt. Det måtte nødvendigvis være sivile ombord, men ingen kunne advares, av frykt for at tyskerne ville ane uråd og avsløre planen. Natten til 20. februar 1944 snek de tre seg ombord i ferja og plasserte sprengladningene som, utløst av en tidsinnstilling, skulle sende tungtvannet til bunns der Tinnsjøen er på sitt dypeste.

Plasseringen av sprengladningene i ferga, slik det fremstilles på museet på Vemork.

Dagen etter, søndag 20. februar la ferjen fra kai med 53 passasjerer og jernbanevognene ombord. To av vognene var lastet med tønner med tungtvann (tilsvarende ca 600 kg høykonsentrert tungtvann). Like før kl 11.00 eksploderte ladningene. 14 sivile nordmenn og 4 tyske soldater omkom. Ferja ligger idag på 430 meters dyp i Tinnsjøen, utenfor Rudsgrend.

 På veien langs Tinnsjøen, rett utenfor stedet der DF "Hydro" gikk ned, står i dag et minnesmerke.

Nøyaktig på dagen 50 år etter sprengningen av DF "Hydro" i Tinnsjøen utenfor Rudsgrend, søndag den 20. februar 1994, ble denne minnetavlen avduket.

Etter senkningen av DF "Hydro" reiste Knut Haukelid til Sverige mens Lier-Hansen og Sørlie ble igjen i Telemark.

I ettertid har det oppstått spekulasjoner om det i det faktisk var tungtvann ombord i ferja denne skjebnesvangre dagen. Midt på 1990-tallet ble vraket lokalisert og, for ikke mange år siden, lykkes det å heve fat fra bunnen ikke langt fra ferja. Nærmere analyser viste at det var tungtvann.

Tønne inneholdende tungtvann, hevet opp fra bunnen av Tinnsjøen og utstilt på museet på Vemork (tønna til høyre).

Kildene spriker, men totalt tok hele den lange kampen for å hindre tysk tungtvannsproduksjon i Norge litt i underkant av 100 menneskeliv.

På denne NRK-siden kan vi høre sabotørene selv fortelle sine historier.

I dag er alle hovedpersonene, med unntak av Joachim Rønneberg, borte. Alle ble høyt dekorerte soldater med betydelig internasjonal annerkjennelse etter det de hadde vært med på. Les for eksempel Claus Helbergs nekrolog i The Guardian. Joachim Rønneberg, lederen for "Gunnerside", ble tildelt britiske DSO (Distinguished Service Order), USAs Medal of Freedom og de franske Æreslegionen og Krigskorset. Av norske utmerkelser ble han tildelt Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med ekegren, Deltakermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje.

Monumentet over sabotørene står utenfor Vemork, med juvet i bakgrunnen. Alle de elleve som deltok skulle leve til å oppleve freden i 1945.

I neste episode av Historielærerens sommerekskursjon forflytter vi oss til den kalde krigens dager.

Hvorfor cashet USA ut 1 million dollar for å bygge en taubane i Norge? Og: hvordan føles det å reise med en taubane som er dobbelt så bratt som Fløibanen i Bergen?

Følg med i neste episode av Historielærerens sommerekskursjon!

Fordi History matters!

Historielærerens sommerekskursjon, Del 1: To herrer møtes i et middagsselskap. Et møte som får store konsekvenser!

Det er sommer - og Historielæreren setter seg bak rattet for å legge ut på sin årlige sommerekskursjon.

Fjorårets ekskursjon gikk til nabolandet, i år holdt vi oss innaskjærs. Valget falt først på Rjukan, et sted spekket med såvel industri- som krigshistorie.

Industrieventyret begynte i 1903, med et middagsselskap hjemme hos daværende statsråd, senere statsminister, Gunnar Knudsen i Ullevålsveien i Kristiania. Datoen var fredag den 13. februar. Ved dette middagsbordet kom ingeniøren og gründeren Sam Eyde i samtale med fysikkprofessoren Kristian Birkeland. Dette første møtet mellom disse to skulle endre både Norges og verdens historie.

Eyde var opptatt av verdens matvareproduksjon, først og fremst forutså han en forestående mangel på chilesalpeter til å gjødsle jorda. Annen halvdel av 1800-tallet er jo kjent som "den hvite befolkningseksplosjonen", Europas befolkning vokste raskt, og matproduksjonen trengte store mengder med gjødsling for å holde tritt med folketallet. Den britiske kjemikeren og fysikeren William Crookes slo i 1898 fast  at:

"England og alle andre siviliserte nasjoner står i dødelig fare for ikke å ha nok å spise".

Gjødsling må til for å tilføre jorda nitrogen. Å frakte salpeter i sekker fra Sør-Amerika er tungvint og dyrt. Sam Eyde og Kristian Birkeland entrer verdens demografiske scene.

 

Samuel Eyde og Historielæreren skuer begge ut over torget på Rjukan. 

Professor Kristian Birkeland er ikke den eneste fysiker som er avbildet på en pengeseddel.

Kristian Birkeland kunne vært gjenstand for en hel rekke blogginnlegg alene. 30 år gammel ble han professor i fysikk ved universitetet i Oslo, eller Kristiania som byen het dengang. Han ble nominert til nobelpris hele syv ganger, både i fysikk og kjemi. Av temaene han beskjeftiget seg med kan nevnes: röntgenstråling, elektromagnetisme, elektrometallurgisk smelteovnsteknologi, fettherding, våpen, høreapparater, behandling av organisk avfall, atomenergi, nordlys og saturnringer. Birkeland tok ut 59 patenter, noen eksempler er listet opp her.

Birkeland hadde akkurat forsøkt å utvikle, av alle ting, en elektrisk kanon! Tanken var å erstatte kruttladningen i konvensjonelt artilleri med en elektrisk utladning som skulle skyte prosjektilet ut. Vi må huske på at våpenproduksjon var lukurativt på begynnelsen av 1900-tallet, pga den massive opprustingen i Europa. Denne kapprustingen skulle lede opp til første verdenskrig.

Den norske professorens håp var å kunne tjene penger på dette, slik at han kunne finansiere sin store drøm: nordlysforskningen.

Slik ser den ut - Birkelands elektriske kanon. 

Den elektriske kanonen ble en fiasko - den kortsluttet og utviklet voldsomme lysbuer i stedet. Da Sam Eyde så, i nevnte middagsselskap, beklaget seg til sitt nye professorbekjentskap over at han trengte et apparat som kunne utvikle lysbuer falt plutselig brikkene på plass.

Eyde har selv gjenfortalt denne samtalen i sine memoarer:

Eyde: ”Men det som jeg mest av alt nå ønsker meg, er den kraftigste elektriske utladningen som kan skaffes på jorden”.

Birkeland: ”Det kan jeg skaffe Dem, Herr Eyde!"

Sammen utviklet de to en lysbueprosess som skulle gå inn i verdenshistorien under navnet Birkeland-Eyde-prosessen. Eventyret var begynt - og eventyret skulle hete Norsk Hydro-Eektrisk Kvælstoffaktieselskab.

 

Her er den: Birkeland-Eyde lysbueovnen! Du finner den utenfor kinoen. History matters på et sted som Rjukan!

Tidsskriftet Farmand skrev, den 9. desember 1905:

Ilørdags konstitueredes dette Selskab med en Kapital af 7 Mill. Kr. for Udnyttelse av Birkeland-Eydes norske Patenter for Fremstilling af Salpeter ad elektro-kemisk Vei. 
(...)
Aktieselskabet ledes af en Bestyrelse, bestaaende af Ingeniør S. Eyde som Generaldirektør og Admiral Børresen, Direktør G. Smidth, Bankdirektør K. Wallenberg, Vicehäradshöfding Marcus Wallenberg, Häradshöfding Knut Tillberg, Grev George de Germiny, Edmond Moret, Direktør for Banque de Paris et des Pays Bas, samt Maurice Girot de l'Ain.
I Tirsdags redegjorde Herr Ingeniør S. Eyde i et meget interessant Foredrag i Polyteknisk Forening for den Birkeland-Eyde'ske Methode.
Dersom Foretagendet holder, hvad man lover sig af det, vil det betyde overordentlig meget for vort Land, og vi kan blot udtale de bedste Ønsker for dets Fremtid; men uagtet meget allerede er udrettet for at fuldkommengjøre Methoden, vil man først sikkert kunne bedømme de økonomiske Muligheder, efter at den nye, store Fabrik, som nu skal anlægges ved Svælgfos, har været i drift nogen Tid. Det vilde være særdeles glædeligt, dersom de undenlandske Kapitalister og PengeInstituter, som har ydet Foretagendet sin kraftige Støtte, kom til at høste rigtig store Fordele deraf.

Norske historiebøker fokuserer mye på dette middagsselskapet og de to hovedpersonenes rolle. Som det kanskje fremgår av Farmandartikkelen over så må vi vel i anstendighetens navn minne hverandre på at det nok aldri hadde blitt noe av dette eventyret, om ikke det hadde vært for en tredje aktør: Marcus Wallenberg. Det trengtes kapital!

Marcus Wallenberg skaffet kapitalen. Det måtte selvfølgelig dukke opp en svenske i eventyret vårt!

Med Birkeland-Eyde-metoden var altså teknologien på plass. Nå var det om å gjøre å finne kraftkildene. Eyde hadde for lengst kastet sitt sultne gründerblikk på den mektige Rjukanfossen og dalen nedenfor.

Vestfjorddalen, 1907. På dette tidspunkt bodde det et par hundre mennesker i dalen.

 Bare noen år etter at Norsk Hydro hadde etablert sin fabrikk bodde det over 12 000 mennesker i det som skulle bli industrisamfunnet Rjukan. Bildet er fra 1916. Det er altså snaue 10 år mellom de to bildene ovenfor!

 

 

 Utbyggingen på Rjukan innebar ikke bare oppdemming av vann, rørgater i fjellsidene, kraftstasjoner, fabrikker, bolighus og annen samfunnsinfrastruktur. Det ble også anlagt jernbane, Rjukanbanen. Over Tinnsjøen gikk jernbaneferger. I dag kan den historieinteresserte få med seg en guidet tur på DF "Ammonia" på Mæl stasjon.

 

 Historielæreren poserer foran DF "Ammonia", en av fire gjenværende jernbanedampferger i verden! "Ammonia" ble sjøsatt i 1929 og er søsterskipet til DF "Hydro" som skulle skrive seg inn i historiebøkene den 20. februar 1944. (Se korrigering i kommentarfeltet.) Mer om det senere, i del 2 av Historielærerens sommerekskursjon!

En fin måte å starte utforskningen av Rjukan er å ta en reise opp de bratte fjellsidene med Krossobanen, Nord-Europas første taubane, gitt i gave fra Norsk Hydro til Rjukans innbyggere i 1928.

 

Krossobanen stiger 60 cm for hver meter du reiser!

 

 

 Utsikt fra Gvepseborg: Rjukan med Gaustatoppen i bakgrunnen. Mon tro om ikke Historielæreren finner et påskudd til å dra opp dit også? (Kanskje allerede i del 3 av Historielærerens sommerekskursjon?)

 Norge gror igjen! 

Historielæreren blir indignert over at lokale krefter ikke holder skogen i sjakk, slik at sikten til mektige og historiske Vemork holdes åpen! I dag er det bare såvidt mulig å skimte åstedet for den berømte Tungtvannsaksjonen mellom tretoppene. Forhåpentligvis er dette bare slendrian og ikke et resultat av skrullete "tree-huggers"!

Der oppe, bak tretoppene, ligger det mektige juvet med Rjukanfossen. Det var altså denne fossen Sam Eyde ville temme! Historielæreren ivrer avsted med sitt kamera:

Rjukanfossen har en total fallhøyde på 238 meter. Det høyeste loddrette fallet er på 104 meter.

Slik så Rjukanfossen ut før kraftutbyggingen. Bildet er fra ca 1900.

... Og der ligger Vemork!

Enhver historieinteressert blir andaktsfull til sinns ved synet av den mektige kraftstasjonen på Vemork. Her er alt: rørgater ned stupbratte fjellsider, hengebro over ville juv og et monumentalbygg som står som en bauta over norsk industrihistorie.

Hengebrua over juvet ses til venstre i bildet.

Vemork huser i dag en museumssamling. Foruten å være et museum over kraftproduksjonen i seg selv finner vi gså et industriarbeidermuseum og utstillinger som viser utviklingen av atomkappløpet og selvsagt tungtvannsaksjonene.

Slik så Vemork ut i 1929.

Den mektige turbinhallen gir et innblikk i hvilke krefter som har vært i spill her.

Deler av turbinhallen har en utstilling som viser Rjukans tidsreise, fra en avsidesliggende jordbruksdal til et yrende industristed. Bildesamlingen anbefales. (Se også bildegalleriene her.)

I del 2 av Historielærerens sommerekskursjon spør vi: Hva i himmelens navn er dideuteriumoksid?

Og: Hva var "Freshman", "Swallow", "Grouse" og "Gunnerside"?

Følg med - History matters!