Det finnes alltid et svar...

Mediene melder at Norge igjen har kommet svært dårlig ut i en undersøkelse av utdanningssystemene rundt omkring i verden.

What's new?

Denne gangen er det Economist Intelligence som, iflg Aftenposten torsdag 29. november, plasserer Norge på 26.-plass (av 39 land). Grunnlaget for denne lite flatterende rangeringen er manfoldig, bla.a. resultatene fra flere forskjellige undersøkelser, som f.eks. PISA, TIMSS og PIRLS.

Nå er vel ikke lenger slike resultater så overraskende her på berget. Det som er nedslående er reaksjonene resultatene møtes med.

Aftenposten kan melde at en post-doktor ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo har følgende beroligende melding til det norske folk:

1. Undersøkelsen bygger på både PISA og TIMSS - og der har jo Norge alltid gjort det dårlig!
2. Vi hadde kommet mye bedre ut av undersøkelsen hvis den hadd målt elevenes demokratiforståelse.

Det er, med andre ord, ingen grunn til bekymring. Vi tar dem på demokratiforståelsen!

Dette minner meg om en god gammel anekdote:

En kunde kommer inn i bokhandelen og blir ekspedert av en ansatt.

Kunden: Har dere romanen "Uten en tråd"?

Ekspeditøren: Nei, dessverre - men vi har boken "Moro med garn"!

Det finnes alltid et svar, ikke minst fra ILS.

Et par dager etter viste TV2-nyhetene et innslag om en skole som jobbet intenst med å stimulere til toleranse hos elevene. Henrykte TV-seere fikk se en skoleklasse som tok på seg forskjellige fotballdrakter og sang hverandres fotballsanger!

På den måten tilegnet elevene på en norsk skole seg verdifull kunnskap om toleranse.

I mens satt antakeligvis elevene på skolen i Singapore og regnet annengradsligninger..........

Om formidling: Må vi levere så kidsa catcher det!

Fødselsdag er fine saker!

Også i år fikk Historielæreren noen interessante bøker. En artig liten godbit på gavebordet var The History of the World According to facebook, av Wylie Overstreet.

Boken er selvsagt svært underholdende, slik god og intelligent satire skal være. Jeg kan garantere mye lun humring for enhver leser med et minimum av referanserammer på plass.

Boken fikk meg imidlertid til å reflektere litt over et stadig tilbakevendende tema for historielærere: finnes det nye og morsomme måter å formidle historisk stoff?

Og: kan det presenteres i en mer aktuell og tidsnær (gjenkjennelig, om du vil) form?

Da jeg var gutt hadde jeg glede av en liten bok som het History Can Be Fun (1950), skrevet av Munro Leaf. Ja - du husker riktig - det var han som skrev historien om oksen Ferdinand, en bok om en okse som ikke ville slåss i tyrefekterarenaen, utgitt under eskaleringen av konflikten som utløste den spanske borgerkrigen!

Boken er altså over 60 år gammel og er i dag temmelig outdated, men da jeg leste den som gutt, var den et friskt pust i ellers nokså billedløse og tørre historiebøker. Her gir boken en introduksjon til et sentralt tema: føydalismen

I 1974 ga Pax Forlag ut den progressive og svært tidstypiske Fremad og aldri glemme - Ei bok om norsk historie. Også dette et forsøk på å levendegjøre og aktualisere historieformidlingen.

I dag er denne boka selv blitt en unik kilde til innsikt i det radikale AKP-ml og deres historiesyn. Slik skildres alliansen mellom borgerskap og kongemakt som leder opp mot innføringen av eneveldet i Danmark-Norge:

Ingen av disse har noen særlig appell til dagens ungdom. Tegneserieformen var dristig dengang. En skoleelev i dag blir ikke forført så lett!

Nettopp derfor er facebook-vinklingen interessant. Vil den fenge?

La oss more oss med noen eksempler, og like godt starte med bibelhistorien:

Selv er jeg akkurat ferdig med gjennomgåelsen av antikken med mine Vg2-elever. Burde jeg heller gjort det slik som dette:

Snart står middelalderen på dagsorden. Da har jeg muligheten:

 Vil elevene skjønne og verdsette humoren omkring Mayflower-ekspedisjonen?

Vg3-pensumet er selvsagt også godt representert:

Facebook-analogien knyttet til Hitler og andre verdenskrig er allerede velbrukt, f.eks. her. However, let's give it another try:

Det glade og bekymringsløse 50-tallet:

 

Idyllen sprekker på 60-tallet:

Boken har selvsagt fyldige referanser til vår tid også:

Humor er selvsagt individuelt. Selv fant jeg deler av boken hysterisk morsomme.

So - why am I not convinced?

Det jeg frykter er referanserammene. Har elevene de nødvendige kunnskapene til å forstå denne her, f.eks:

Eller denne:

Vanskelig å si.

Guess I'll just have to try it out! 

Ellers får jeg bare si som gladiatoren ovenfor: Are You Not Entertained?

Tenk hva han kunne fortalt!

Har man en noe over middels sterk interesse for historie, så er det ikke til å unngå at man tenker på hvor fascinerende det hadde vært å fått lov til å møte enkeltpersoner fra historien. Historielæreren har ofte drømt om slike "møter". Tenk hva de kunne fortalt om!

Våren 2011 lykke det således f. eks., omsider, å få et kort stevnemøte med selveste Lin Tse-Hzu. Den kloke og skriveføre kineseren døde riktignok i 1850, men dette var hva Historielæreren allikevel vil karakterisere som "et godt møte".

I år er det 20 år siden Yang Kyoungjong døde i Illinois, USA, 72 år gammel.

Yang var født i Korea i 1920. Som 18-åring ble den unge koreaneren tvangsutskrevet av japanerne i den store Kwantung-hæren.

Etableringen av den etterhvert nesten 1,5 millioner mann store Kwantung-hæren var en konsekvens av japanernes seier over Tsar-Russland i den russisk-japanske krig i 1905 (som også ga Japan kontrollen over Korea). Denne armégruppen innenfor den keiserlige japanske hæren hadde den militære kontrollen over det japanskkontrollerte Mandsjuria, eller Mandsjukuo som japanerne døpte sin nye marionettestat.

Kwantung-hæren var en sterk pådriver for en mer aggressiv ekspansjonistisk politikk og en vesentlig politisk faktor i Japan før og under andre verdenskrig. General, sjef for den keiserlige generalstaben og stats- og utenriksminister Hideki Tojo er bare en av flere sentrale skikkelser i den japanske ledelsen under andre verdenskrig med bakgrunn fra Kwantung-hæren i Mandsjuria.

Det var to rivaliserende hovedfraksjoner innenfor det japanske militærapparatet - de som ville ekspandere over land, med tyngdepunkt i hæren, og de som ville ekspandere oversjøisk og i Stillehavsregionen, med tyngdepunkt i marinen.

En medvirkende årsak til at sistnevnte gikk av med seieren var førstnevntes knusende nederlag mot sovjetiske og mongolske styrker i slaget ved Khalkhin Gol i 1939.

I dette slaget ble Yang Kyoungjong tatt til fange av russerne.

Bildet viser japanske krigsfanger etter slaget ved Khalkhin Gol. Blant disse fangene havnet altså den 19 år gamle koreaneren Yang Kyoungjong.

Å være krigsfange i Stalins Sovjetunionen var ingen dans på roser. Den koreanske tenåringen havnet i en av sovjetstatens mange arbeidsleirer, eller Gulager.

Oversiktskart som viser Stalins Gulager (arbeidsleirer) i perioden 1923 til 1961. I en av disse havnet altså den koreanske krigsfangen Yang.

Etter Operasjon Barbarossa, Hitlers massive angrep på Sovjetunionen i juni 1941, ble det en kritisk mangel på soldater i Stalins røde hær. På det meste mistet russerne så mange som 44 000 mann pr dag! Stalin hadde i utgangspunktet ca 5 millioner mann under våpen. Etter tyskernes seierrike fremmarsj var tallet redusert til 2,3 millioner. For hver tyske soldat som falt i kamp på østfronten var det tyve russiske falne i denne fasen av krigen.

Løsningen ble å hente vår koreanske venn ut av arbeidsleiren og innrullere ham i Den Røde Hær! Året er nå 1942 og  Yang Kyoungjong er nå blitt en av Stalins soldater i kamp med Wehrmacht på Østfronten.

Allerede året etter, i 1943, blir Yang krigsfange for andre gang. Denne gang er det tyskerne som tar ham til fange i kampene ved Kharkov i Ukraina.

Lykken snur for Hitlers Tyskland og i 1944 er det Wehrmacht som sliter med mannskapsmangel. Løsningen blir å opprette avdelinger med soldater fra andre land, deriblant såkalte Ostbataillone. En av disse nesten en halv million soldatene som nå er utstyrt med tyske uniformer og våpen er koreaneren Yang Kyoungjong. Hans avdeling sendes til Normandie for å styrke Hitlers "Atlanterhavsmur". Like ved der hans avdeling går i stilling ligger en strand som skal få navnet Utah Beach.

Her i Normandie, sommeren 1944, blir den da 24 år gamle koreaneren tatt til fange av amerikanske fallskjermsoldater (som, ikke unaturlig antar at han må være en japaner i tysk uniform). Neste stopp krigsfangeleir i Storbritannia! For tredje gang er en tvangsutskrevet gutt fra Korea tatt som krigsfange.

 Her ser vi ham! 

Yang Kyoungjong, iført tysk uniform, avhøres av en amerikansk soldat, før han atter en gang settes i en krigsfangeleir.

Mannens historie er portrettert i den koreanske filmen My Way fra 2011. Han omtales i innledningen til Antony Beevors siste bok: The Second World War. Se også hva Antony Beevor skriver her.

Mellom 60 og 70 millioner mistet livet i løpet av den perioden Yang var (ufrivillig) soldat i japansk, russisk og tysk uniform. Men - han overlevde. Og slo seg ned i Illinois.

Tenk hva han kunne fortalt!

History matters!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 6: Stemningsbilder fra en by - og halvfulle krigere hyller sin konge!

Stavanger er en by med skipsfartstradisjoner - alle som har lest sin Kielland vet det. En rusletur i Gamle Stavanger bringer oss tilbake til seilskutetiden og en spennende tid i norsk skipsfartshistorie.

Dette var tiden for store inntekter, særlig "gullalderen" etter at britene opphevet "Navigation Act". Men det var også tiden for krakk og store utfordringer, da omleggingen fra seil til damp ble et for tungt løft for små kapitalsvake rederier og verft langs norskekysten.

"Der ruller en Strøm af Guld mellem Landene. Hvor Verdenshandelen flytter de store Værdier, flyder den i et bredt, mægtigt Leie, og til alle Kanter i talløse Forgreninger gaar de gyldne Smaastrømme ud til de fjerneste Afkroge af Verden."

Alexander Kielland: Fortuna (innledning til kap. 10).

Historielæreren har forøvrig skrevet om en berømt seilskute og dens tidsepoke også ved en tidligere anledning!

Navigasjonsakten reflekterte en økonomisk tenkning, merkantilismen, som, med alle sine monopoler og reguleringer, på 1800-tallet måtte vike for liberalismens krav om deregulering og frihandel. Da britene opphevet loven midt på 1800-tallet førte det til et voldsomt oppsving for norske bønder (som nå fikk levere trelast til britiene) og redere (som nå fikk delta i frakten av varer fra koloniene til Storbritannia). I tillegg kom den industrielle revolusjon som økte behovet for frakt av både råvarer og ferdigvarer.

I perioden 1850 - 1880 femdobles den norske skipstonnasjen! 
Norge blir verdens tredje største skipsfartsnasjon! 

Et godt eksempel er Arendal:

Rundt 1870 var det registrert ett skip pr 10. innbygger i Arendal!
Midt på 1880-tallet oversteg ligningsverdien av seilskutene i Nedenes amt (i dag: Aust-Agder) alle gårdene i amtet!

Dette tenker Historielæreren på, der han rusler rundt i den historiske delen av Stavanger og knipser noen stemningsbilder i sen aftensol:

Kontraster: nye og gamle Stavanger.

"Men naar Dagen var forbi, og Lærerne havde taget al sin Tyranni og al sin Kjedsommelighed med sig hjem til sig selv, da fyldtes Skolegaarden af den forpinte Ungdoms Frihaandsarbeide.
Alt, hvad der fandtes af Bygninger, Træer, Trapper og Porte, fik Liv og Navn. Og efter den døde Dags Leg med døde Navne og livløse Former, legte den levende Ungdom et fantastisk Liv fuldt af Navne med Klang og Gjenklang i de smaa fortørkede Hoveder.
Da seiledes der Jorden rundt, og Kapere skjød frem bag Træer og Hushjørner, eller Røvere laa paa Lur under Trappen. Og altsom Lyset minkede, og Skumringen udslettede Minderne om Dagens haarde Dressur, vaagnede og øgte de spildte og ubrugte Kræfter; og Riddersind, ubrødeligt Venskab og Heltemod flammede op i smaa vilde Kampe og Vovestykker, som aldrig glemtes."

Alexander Kielland: Gift (fra kap. 5)

Historielæreren kjenner en sitrende forventning: vil ha støte på Skipper Worse, på vei ned mot havna og skipet "Familiens Håb". Prøver han å smyge seg usett forbi et av Madam Torvestads vekkelsesmøter for kanskje å snike seg til et glass genever og en sjømannsprat med sine skipperkolleger?

Kielland har også skrevet malende om hans tids store skrekk: brann i den gamle trehusbebyggelsen! Midt på 1800-tallet ble Valbergtårnet bygget som utkikspost for vekterne i byen. Branntilløp kunne varsles med skudd fra en av kanonene utenfor tårnet. (I dag finner den historieinteresserte besøkende et vektermuseum her i Valbergtårnet.)

"Men når de så kom, de tre forferdelige brannskudd, så rutene klirret over hele byen og mange sprang, da var også redselen over all måte. Over de mørke gater skinte det rødt i den tykke regnluft som et luende ildhav, om det så bare var en alminnelig pipebrann; den lange Jørgen tambur trommet som han var gal, med den tykke ende av stikkene; og
menn med grovt mål, og gutter med stemmer så skarpe som måker, fløy gjennom gatene og skrek av all makt: brann ! brann ! brann — brann!"   

Fra: Alexander Kielland: "En vestlandsby i gamle dager."

"Men Skipper Worse kunde ikke længer styre sig, han tog Tag i Vantet, svang sig op paa Rækken, og idet han viftede med Hatten, raabte han, saa det lød over hele Sandsgaard: „Vi kommer sent — Hr. Kunsel! men vi kommer godt!“ "

 Alexander Kielland: Skipper Worse (fra kap.1)

Før Historielæreren forlater Stavanger og avslutter sin historiske sommerekskursjon 2012 vil han imidlertid gjøre et sprang langt tilbake i tid!

En liten svipptur ut fra Stavanger sentrum bringer oss til det stedet som kanskje, sammen med Stiklestad, er mest "historisk ladet" av alle norske stedsnavn: Hafrsfjord!

Et must for en historielærer!

Historielærerens forhold til kunstnere kan til tider være noe anstrengt. Desto mer henrykt blir han når han ser et kunstverk eller monument som virkelig sier noe meningsfylt. Fritz Røeds ruvende "Sverd i fjell", avduket i 1983, er et slikt monument. Det går til og med an å se hva det forestiller!

Det største sverdet representerer den seirende kongen, mens de to andre symboliserer de tapende småkongene. Sverdene er 9,2 m høye, og utformingene er basert arkeologiske sverdfunn i Norge

Historielæreren skuer ut over fjorden. Var det her slaget sto? 

Faktum er at det aldri er funnet noe som vitner om at et stort slag sto her!

Om Slaget ved Hafrsfjord er dessverre kildegrunnlaget tynt. Snorres bidrag, Harald Hårfagres Saga, kan forvirre mer en opplyse. Dateringen av slaget er også en kilde til debatt blant historikerne. Vi kan kanskje si at dette slaget er den første sentrale politiske hendelsen i vårt lands historie?

Torbjørn Hornklove var Harald Hårfagres ("Harald Luva") skald. I dette karakteristiske hyldningsdiktet skildrer han slaget. Problemet er bare det at dette er diktet og deklamert i ølhallen, like etter slaget! Det blir jo som å spørre en Everton-supporter, på puben, like etter et lokalderby mot Liverpool, hvordan kampen egentlig forløp!

Foruten å være rimelig påseilet (må vi anta), og sikkert også relativt mørbanket, så er alle tilhørerne i hallen selv deltakere i slaget. Derfor sier skalden lite beskrivende om det som faktisk skjedde, han antyder og hinter til hendelser som hans lyttere jo kjente på kroppen selv. Hån og ære deles ut i ulik retning og mengde:

Det hørtes i Hafrsfjord, hvordan den ættestore kongen
kjempet mot Kjotve den rike.
Knarrer kom østfra, lystne på kamp,
med gapende hoder og utskårne stavnbrett.


Knarrene var ladet med haulder og hvite skjold,
med vestrøne spyd og velske sverd.
Berserker brølte, de var fylt med kampguden.
Ulvhedner ulte og ristet jernene.


Da fristet den framdjerve, han som lærte dem å flykte,
østmanna-kongen, som bor på Utstein.
Han satte skipene i bevegelse da han ventet strid.
Hogg hamret mot skjold før Haklang stupte.


Lei av å verge landet mot Luva tok 
den halsdigre høvdingen holmen til skjold.
Under toftene krøp de som var såret,
og lot stjerten stå opp og stakk hodet ned i kjølen.


De tenksomme karene lot blanke skjold blinke på baken deres,
når steinene traff dem.
Fælne løp øst-kaksene over Jæren, hjem fra Hafrsfjord,
og tenkte på mjød-drikken.


Valen lå der på sanden, vigd til Friggs enøyde elsker.
Herlig var slik en dåd.

Fra: Haraldskvedet, av Torbjørn Hornklove

En historisk sommerekskursjon som, i tid, spenner fra slutten av 800-tallet på sør-vestlandet til den kalde krigen på Gaustatoppen må vel en historielærer si seg fornøyd med.


Dermed triller han ettertenksomt hjemover og grubler på hvor neste ekskursjon skal gå.


Men - først må det vel undervises litt.......


History matters!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 5: To ærverdige gamle hus - sånn går det når rikmenn vil imponere hverandre!

I denne del 5 av Historielærerens sommerekskursjon 2012 vil Historielæreren besøke gamle hus!

Slike er det mange av i Stavanger.

Først på besøkslista står, som seg hør og bør, kongens hus!

Kongeboligen i Stavanger er vakre Ledaal, Stavangers første murhus! Eiendommen brukes i dag, foruten til kongelige gjester, også som representasjonslokaler for Stavanger kommune. Ledaal er en del av MUST, Museum Stavanger og ligger faktisk like ved siden av Eiganes gravlund, som jo er omtalt i del 4 av denne sommerekskursjonen. It's a small world.

Omgitt av steinmurer ligger kongeboligen Ledaal. 

Stavangers første murhus er oppført i importert teglstein.

... og selvsagt omgitt av en nydelig hage.

Vi trer inn i huset som ble bygget helt på slutten av 1700-tallet. Det var den rike Stavanger-kjøpmannen Gabriel Schanche Kielland, eier av handelshuset "Jacob Kielland & Søn" som fikk huset oppført, ikke som bolig, men som "lystgård", altså et slags sommerhus. På denne måten ville han synliggjøre sin velstand.

Handelshuset "Jacob Kielland & Søn" er, som litterært interesserte vil vite, modellen for forfatteren Alexander Kiellands handelshus "Sandgaard" i romanene "Skipper Worse" og  "Garman & Worse".

Handelshuset var et av Norges ledende og ga store inntekter, men Schanche Kielland hadde også konsulære engasjementer for både britene og preusserne, noe som var lukurative forretninger i seilskutetiden, med kapringer og forlis som krevde stedlige representanter på provisjon.

Så ville han altså gjerne imponere sine omgivelser, denne konsulen og forretningsmannen. En ordentlig "show off", med andre ord. Hva er vel mer imponerende enn å la bygge en lystgård, dvs et hus til "fritidsbruk"? Slikt er vel ikke helt uvanlig blant formuende i Norge i dag heller.

Navnet "Ledaal" har også sin forklaring: Navnet er sammensatt av de siste bokstavene i handelsmannens og hans kones navn: Gabriel Schancke Kielland og Johanna Margaretha Bull , altså l-e-d-a-a-l. Nesten  litt Inspector Morse-aktig, altså.

Gjennom mange år i Kielland-familiens eie (frem til 1930) har husets innbo blitt preget av mange stilepoker: rokokko, Louis XVI, empire og biedermeier. En godbit for alle kunstinteresserte.

Vi går inn og titter! (Det anbefales å klikke på bildet for forstørrelser.)

 Kongens soveværelse.

Kronprinsens soveværelse.

Kronprinsen har, naturlig nok, sin egen gyngehest.

 

 Balkongsalen.

 Festsalen!

 "I salen innenfor salen, innenfor salen, innenfor...."

 Biblioteket appellerte sterkt til Historielæreren!

Historielæreren drømmer om glassdører også i sitt eget bibliotek....

 Den som hadde hatt en slik ovn!

 Kjøkkenet på Ledaal holder ikke mål til dagens bruk, så i dag brukes eksterne cateringkjøkken.

Joda - Historielæreren anbefaler et besøk på Ledaal!

Mot slutten av 1800-tallet var det også andre familier som hadde slått seg opp på forretninger i Stavanger. En av dem var firmaet "E. Berentsen". Fra 1878 overtok Lars Berentsen familiebedriften. Han var forretningsmann, skipsreder og etterhvert både borgermester i byen og stortingsrepresentant.

Og: Jammen var han ikke en av grunnleggerne av Stavanger Preserving Co., som jo er omtalt i del 4 av sommereksursjonen! Historielæreren får igjen en følelse av at det å utforske historien er å gå i ring....

På begynnelsn av 1880-tallet fikk Berentsen oppført en staselig ville på Eiganes, rett vis a vis porten til Kielland-familiens Ledaal.

Aner vi mer show off blant Stavangers finanselite her?

Hvorom allting er - det praktfulle tømmerhuset i sveitserstil fikk navnet Breidablikk. Også det er i dag ivaretatt av MUST. På hjemmesidene deres står:

"Interiøret er et av våre rikeste og best bevarte eksempler på historismens stiltrekk, med møblement i nygotikk, nyrokokko, nybarokk og tidens andre nystiler."

I parken rundt huset, som er holdt i engelsk stil, Berentsen var jo britisk konsul, finner vi nydelige buete grusganger og eksotiske trær. Historielæreren fikk til og med øye på den morsomme treet "Apeskrekk"!

Stiger vi inn i Breidablikk er det som å stige inn i victoriatiden! Ta en tur inn i et slikt rom selv, da vel!

Hvor mye er det egentlig plass til i en stue?

En villaeiers skrekk i dag, om vi tenker på husmaling og vedlikehold!

Fra hagen.

Noen bilder på veggen?

En kan si mye om victoriatiden, men minimalister var de ikke.

For en praktfull ovn!

Små nisjer og alkover var nok ganske populært på slutten av 1800-tallet.

 

Spisestuen står dekket og klar til middag.

Heisann - her var visst enda en stue.

Og Christian Michelsen skuer ned på oss fra toppen av bokhyllen.

De grundige og vakre håndtverksarbeidet kommer kanskje aller tydeligst til uttrykk i den praktfulle trappeoppgangen mellom første og andre etasje. Den er en estetisk nytelse!

Teak til vinduene og mahogny til dørene på Breidablikk ble fraktet med E. Berentsens egne skip fra det som dengang ble omtalt som Siam. Alle vindusruter var i tykt, slepet speilglass

Master bedroom.

Villaen har selvsagt gjennomgått noen forandringer, siden den ble bygget tidlig på 1880-tallet. Bad og WC ble installert allerede før århundreskiftet.

Er man ute etter tidsbilder er det alltid interessant å gå litt "bak kullissene" - gå til de rommene der tjenestefolket hadde sitt arbeid. "Upstairs - downstairs" altså. Her: anretningen.

For: skulle husets herre ha tak i noen av tjenestefolket, så var det jo bare å ringe på dem! Varslingstavlen henger på kjøkkenet.

Regner man kjelleren med er villaen Breidablikk faktisk større både i kubikk og flate enn Ledaal! Så vant han i hvertfall "min er større enn din-konkurransen".

Kjeller med bryggerhus, kullkjeller og -

vinkjeller, selvsagt!

Hva mer vil Historielæreren finne i Stavanger i sjette og siste del av Historielærerens sommerekskursjon 2012?

Følg med - History matters!