Historielærerens sommerekskursjon - Del 6: Stemningsbilder fra en by - og halvfulle krigere hyller sin konge!

Stavanger er en by med skipsfartstradisjoner - alle som har lest sin Kielland vet det. En rusletur i Gamle Stavanger bringer oss tilbake til seilskutetiden og en spennende tid i norsk skipsfartshistorie.

Dette var tiden for store inntekter, særlig "gullalderen" etter at britene opphevet "Navigation Act". Men det var også tiden for krakk og store utfordringer, da omleggingen fra seil til damp ble et for tungt løft for små kapitalsvake rederier og verft langs norskekysten.

"Der ruller en Strøm af Guld mellem Landene. Hvor Verdenshandelen flytter de store Værdier, flyder den i et bredt, mægtigt Leie, og til alle Kanter i talløse Forgreninger gaar de gyldne Smaastrømme ud til de fjerneste Afkroge af Verden."

Alexander Kielland: Fortuna (innledning til kap. 10).

Historielæreren har forøvrig skrevet om en berømt seilskute og dens tidsepoke også ved en tidligere anledning!

Navigasjonsakten reflekterte en økonomisk tenkning, merkantilismen, som, med alle sine monopoler og reguleringer, på 1800-tallet måtte vike for liberalismens krav om deregulering og frihandel. Da britene opphevet loven midt på 1800-tallet førte det til et voldsomt oppsving for norske bønder (som nå fikk levere trelast til britiene) og redere (som nå fikk delta i frakten av varer fra koloniene til Storbritannia). I tillegg kom den industrielle revolusjon som økte behovet for frakt av både råvarer og ferdigvarer.

I perioden 1850 - 1880 femdobles den norske skipstonnasjen! 
Norge blir verdens tredje største skipsfartsnasjon! 

Et godt eksempel er Arendal:

Rundt 1870 var det registrert ett skip pr 10. innbygger i Arendal!
Midt på 1880-tallet oversteg ligningsverdien av seilskutene i Nedenes amt (i dag: Aust-Agder) alle gårdene i amtet!

Dette tenker Historielæreren på, der han rusler rundt i den historiske delen av Stavanger og knipser noen stemningsbilder i sen aftensol:

Kontraster: nye og gamle Stavanger.

"Men naar Dagen var forbi, og Lærerne havde taget al sin Tyranni og al sin Kjedsommelighed med sig hjem til sig selv, da fyldtes Skolegaarden af den forpinte Ungdoms Frihaandsarbeide.
Alt, hvad der fandtes af Bygninger, Træer, Trapper og Porte, fik Liv og Navn. Og efter den døde Dags Leg med døde Navne og livløse Former, legte den levende Ungdom et fantastisk Liv fuldt af Navne med Klang og Gjenklang i de smaa fortørkede Hoveder.
Da seiledes der Jorden rundt, og Kapere skjød frem bag Træer og Hushjørner, eller Røvere laa paa Lur under Trappen. Og altsom Lyset minkede, og Skumringen udslettede Minderne om Dagens haarde Dressur, vaagnede og øgte de spildte og ubrugte Kræfter; og Riddersind, ubrødeligt Venskab og Heltemod flammede op i smaa vilde Kampe og Vovestykker, som aldrig glemtes."

Alexander Kielland: Gift (fra kap. 5)

Historielæreren kjenner en sitrende forventning: vil ha støte på Skipper Worse, på vei ned mot havna og skipet "Familiens Håb". Prøver han å smyge seg usett forbi et av Madam Torvestads vekkelsesmøter for kanskje å snike seg til et glass genever og en sjømannsprat med sine skipperkolleger?

Kielland har også skrevet malende om hans tids store skrekk: brann i den gamle trehusbebyggelsen! Midt på 1800-tallet ble Valbergtårnet bygget som utkikspost for vekterne i byen. Branntilløp kunne varsles med skudd fra en av kanonene utenfor tårnet. (I dag finner den historieinteresserte besøkende et vektermuseum her i Valbergtårnet.)

"Men når de så kom, de tre forferdelige brannskudd, så rutene klirret over hele byen og mange sprang, da var også redselen over all måte. Over de mørke gater skinte det rødt i den tykke regnluft som et luende ildhav, om det så bare var en alminnelig pipebrann; den lange Jørgen tambur trommet som han var gal, med den tykke ende av stikkene; og
menn med grovt mål, og gutter med stemmer så skarpe som måker, fløy gjennom gatene og skrek av all makt: brann ! brann ! brann — brann!"   

Fra: Alexander Kielland: "En vestlandsby i gamle dager."

"Men Skipper Worse kunde ikke længer styre sig, han tog Tag i Vantet, svang sig op paa Rækken, og idet han viftede med Hatten, raabte han, saa det lød over hele Sandsgaard: „Vi kommer sent — Hr. Kunsel! men vi kommer godt!“ "

 Alexander Kielland: Skipper Worse (fra kap.1)

Før Historielæreren forlater Stavanger og avslutter sin historiske sommerekskursjon 2012 vil han imidlertid gjøre et sprang langt tilbake i tid!

En liten svipptur ut fra Stavanger sentrum bringer oss til det stedet som kanskje, sammen med Stiklestad, er mest "historisk ladet" av alle norske stedsnavn: Hafrsfjord!

Et must for en historielærer!

Historielærerens forhold til kunstnere kan til tider være noe anstrengt. Desto mer henrykt blir han når han ser et kunstverk eller monument som virkelig sier noe meningsfylt. Fritz Røeds ruvende "Sverd i fjell", avduket i 1983, er et slikt monument. Det går til og med an å se hva det forestiller!

Det største sverdet representerer den seirende kongen, mens de to andre symboliserer de tapende småkongene. Sverdene er 9,2 m høye, og utformingene er basert arkeologiske sverdfunn i Norge

Historielæreren skuer ut over fjorden. Var det her slaget sto? 

Faktum er at det aldri er funnet noe som vitner om at et stort slag sto her!

Om Slaget ved Hafrsfjord er dessverre kildegrunnlaget tynt. Snorres bidrag, Harald Hårfagres Saga, kan forvirre mer en opplyse. Dateringen av slaget er også en kilde til debatt blant historikerne. Vi kan kanskje si at dette slaget er den første sentrale politiske hendelsen i vårt lands historie?

Torbjørn Hornklove var Harald Hårfagres ("Harald Luva") skald. I dette karakteristiske hyldningsdiktet skildrer han slaget. Problemet er bare det at dette er diktet og deklamert i ølhallen, like etter slaget! Det blir jo som å spørre en Everton-supporter, på puben, like etter et lokalderby mot Liverpool, hvordan kampen egentlig forløp!

Foruten å være rimelig påseilet (må vi anta), og sikkert også relativt mørbanket, så er alle tilhørerne i hallen selv deltakere i slaget. Derfor sier skalden lite beskrivende om det som faktisk skjedde, han antyder og hinter til hendelser som hans lyttere jo kjente på kroppen selv. Hån og ære deles ut i ulik retning og mengde:

Det hørtes i Hafrsfjord, hvordan den ættestore kongen
kjempet mot Kjotve den rike.
Knarrer kom østfra, lystne på kamp,
med gapende hoder og utskårne stavnbrett.


Knarrene var ladet med haulder og hvite skjold,
med vestrøne spyd og velske sverd.
Berserker brølte, de var fylt med kampguden.
Ulvhedner ulte og ristet jernene.


Da fristet den framdjerve, han som lærte dem å flykte,
østmanna-kongen, som bor på Utstein.
Han satte skipene i bevegelse da han ventet strid.
Hogg hamret mot skjold før Haklang stupte.


Lei av å verge landet mot Luva tok 
den halsdigre høvdingen holmen til skjold.
Under toftene krøp de som var såret,
og lot stjerten stå opp og stakk hodet ned i kjølen.


De tenksomme karene lot blanke skjold blinke på baken deres,
når steinene traff dem.
Fælne løp øst-kaksene over Jæren, hjem fra Hafrsfjord,
og tenkte på mjød-drikken.


Valen lå der på sanden, vigd til Friggs enøyde elsker.
Herlig var slik en dåd.

Fra: Haraldskvedet, av Torbjørn Hornklove

En historisk sommerekskursjon som, i tid, spenner fra slutten av 800-tallet på sør-vestlandet til den kalde krigen på Gaustatoppen må vel en historielærer si seg fornøyd med.


Dermed triller han ettertenksomt hjemover og grubler på hvor neste ekskursjon skal gå.


Men - først må det vel undervises litt.......


History matters!