Order. Order ! Order !! ORDER !!!!

I dag er en historisk dag i Storbritannia. For første gang skal kandidatene til et parlamentavalg stille i en direktesendt TV-debatt! Dette kan virke utrolig for oss her i Norge, med vage minner om gamle partilederdebatter i svart/hvitt. Men, parlamentet i London kan neppe sies å ha ligget først i løypa mediemessig. Kringkasting fra debattene i underhuset ble faktisk ikke tillatt før høsten 1977!

Denne bloggeren har et tidligere innlegg omtalt en av de merkelige tradisjonene i det britiske parlamentet, den såkalt Black Rod. (Han som hvert år må banke på døren med en stav, noe som har gjort døren slitt og oppskrapet.)

Denne gangen har jeg lyst til å trekke frem en annen institusjon: The Speaker of the House of Commons, også referert til som "First Commoner of the Land".

Speakerens funksjon og myndighet er en komplisert historie. Igjen er det hundrevis av års historie som legger føringer som, på mange områder, kan fortone seg nokså besynderlige for oss, med våre konstitusjonelle tradisjoner. Det blir for lettvint uten videre å sammenligne med vår stortingspresident.

Eventuelt interesserte tilrådes å hygge seg med Jeffrey Archers roman First Among Equals fra 1984 (mange vil være kjent med TV-serien som bygger på boken). Romanens plot er i seg selv engasjerende og spennende nok, men Archers styrke er jo nettopp hans egne erfaringer fra de aller innerste gemakker i såvel over- som underhus. Romanen er krydret med anekdoter og eksempler på de mange litt aparte skikker og tradisjoner som preger britisk politikk.

Når en ny speaker velges utspilles et tilsynelatende humoristisk skuespill! Den nyvalgte må for enhver pris ikke vise at han eller hun verdsetter dette valget. Det må se ut som om den nyvalgte kvier seg og motsetter seg utnevnelsen. Og, den nye First Commoner of the Land må hales og dras fra sin plass i salen og frem til sin nye opphøyde stol. Dette har sin bakgrunn i at denne rollen ikke alltid har vært helt ufarlig. Kong Henrik VI fikk således halshugget tre speakere bare i løpet av ett år! Ikke rart kolleger i huset må hale og dra den nye ordstyreren frem!

Slik fortonte det seg sommeren 2009, da John Bercow ble valgt til Speaker of the House:



I dette klippet får vi, foruten en liten historisk introduksjon, også noen interessante eksempler på hvilken krevende jobb det må være å holde styr på en slik forsamling:



En skal huske på at en debatt i underhuset vil fortone seg nokså udisiplinert for oss som er vant med de nokså traurige forhandlingene det norske Stortinget. Ordskiftet skjer på en annen måte og, ikke minst, de øvrige representantene oppfører seg på en måte som kan virke sjokkerende på oss. Ja, ikke bare på oss - faktum er at medlemmene av underhuset selv var meget skeptiske til ideen om å overføre debattene på radio. De fryktet nemlig at radiolytterne over hele landet skulle bli sjokkert når de hørte at landets styrende politikere oppførte seg som en uregjerlig skoleklasse! (Legg også merke til en liten detalj: ingen må forbli stående når Mr Speaker har ordet - derfor ser vi at selv statsministeren reiser seg og setter seg i beste "musikalske stoler"-stil innledningsvis i denne seansen.)



Avslutningsvis enda en kort illustrasjon på hvilken utfordrende oppgave The Speaker har i debatter i Underhuset: (Det kunne vært interessant å høre stortingspresidenten i den norske nasjonalforsamlingen ta ordet fra, og irettesette, en stortingsrepresentant med ordene "try harder"!)



Order! Order!! ORDER !!!!

History matters, dere