Men - hva om de hadde lykkes for 30 år siden i dag?

Time Magazine, november 1979

Jimmy Carters ene presidentperiode ble ingen stor suksess. Han var USAs 39. president (fra 1977 til 1981).

Det begynte liksom så lovende - etter Nixons snuskerier og Fords tafatthet kom den moralsk rakryggete søndagsskolelæreren Carter og lovet oss redelighet. En slags moderne utgave av James Stewarts rollefigur Jefferson Smith i "Mr Smith Goes to Washington", kan vi kanskje si. Demokraten Carter tapte så det sang for republikaneren Ronald Reagan i valget i 1980.

Nok om fakta. La oss fantasere litt i stedet.

I morgen, den 25. april, for 30 år siden, altså i 1980, måtte president Carter ta de tunge skrittene opp på talerstolen og bekjentgjøre at den dristige redningsaksjonen, "Operation Eagle Claw" hadde mislykkes totalt. Ikke bare hadde operasjonen mislykkes, den hadde også kostet 8 soldater livet og et C-130 Hercules, sammen med 5 store Sea Stallion helikoptere, var hhv ødelagt og falt i fiendens hender. Dette beseglet Carters skjebne i valgkampen mot Reagan.

Amerikanere liker ikke tapere.

Men, hva om aksjonen hadde lykkes? Ville den blitt for Carter det Falklandskrigen ble for Thatcher?

Ørkenkamuflerte Sea Stallion-helikopterene klargjøres for "Operation Eagle Claw" ombord på USS Nimitz. Som en ørn stuper ned mot sitt bytte skulle amerikanerne "stupe ned" og "plukke opp" gislene i Teheran.

Det kan umulig herske tvil om at denne operasjonen var så dristig at, hadde den lykkes, så ville Carter blitt folkehelt i USA. I stedet gikk alt galt. Om hele planen i realiteten var praktisk ugjennomførbar diskuteres vel fremdeles. Men, vi skal huske på at israelerne hadde gjennomført det spektakulære raidet mot flyplassen utenfor Entebbe tre år tidligere, sommeren 1976. Også det en tilsynelatende umulig plan. Men, de hadde lykkes.

Israelerne hadde vist verden med all mulig tydelighet at de ikke satt med hendene i fanget og så på at egne statsborgere ble tatt som gisler og nedverdiget, uansett hvor i verden dette skulle finne sted. Den fatale gisselaksjonen under OL i München i 1972 hadde dessuten vist med all mulig tydelighet at de måtte stole på seg selv, dvs Mossad og IDF, i slike situasjoner.

For USA var situasjonen i 1980 helt uholdbar. Ambassaden i Teheran var blitt stormet den 4. november 1979 og nesten 70 amerikanere var blitt tatt som gisler. I ukene som gikk ble noen satt fri og tallet ble etterhvert redusert til 52. Disse ble imidlertid holdt som gisler i til sammen 444 dager.

Verdens mektigste militærmakt var tvunget til å sitte passiv og bli ydmyket for alles påsyn. Slikt må en president betale for.

Men:
- Om nå spesialstyrkene ikke hadde flydd inn i sandstormen.
- Om helikopterpiloten ikke hadde misoppfattet kroppsbevegelsene til signalmannen på bakken.
- Om helikopterrotoren ikke hadde slått borti Herculesmaskinen som skulle etterfylle helikopterene med drivstoff......

Forestill dere scenene som ville utspilt seg om Sea Stallion-helikopterene hadde kommet inn for landing og sikkerhet på dekket til USS Nimitz, med alle gislene trygt ombord, og med full TV-dekning og hornmusikk! Carters gjenvalg ville vært a walk in the park.

I stedet ble han en taper.

Og, just to rub it in, samme dag som Ronald Reagan ble tatt i ed som USAs 40 president, ble gislene satt fri.

Så kan man jo filosofere over enda flere kontrafaktiske hypoteser....

- Hvordan ville USA utviklet seg uten Reaganomics?
- Hvordan ville den kalde krigen utviklet seg uten Reagans aggressive Evil Empire-retorikk?
- Hvordan ville Gorbachevs Glasnost-politikk artet seg, med Carter på andre siden av forhandlingsbordet, istedenfor hauken Reagan?

Makes you think, eh?

Kontrafaktisk historietenkning er faktisk tatt inn i den nye læreplanen i Historie i K06.

Men, for Carter er det vel liten trøst i det.