Men - hva om de hadde lykkes for 30 år siden i dag?

Time Magazine, november 1979

Jimmy Carters ene presidentperiode ble ingen stor suksess. Han var USAs 39. president (fra 1977 til 1981).

Det begynte liksom så lovende - etter Nixons snuskerier og Fords tafatthet kom den moralsk rakryggete søndagsskolelæreren Carter og lovet oss redelighet. En slags moderne utgave av James Stewarts rollefigur Jefferson Smith i "Mr Smith Goes to Washington", kan vi kanskje si. Demokraten Carter tapte så det sang for republikaneren Ronald Reagan i valget i 1980.

Nok om fakta. La oss fantasere litt i stedet.

I morgen, den 25. april, for 30 år siden, altså i 1980, måtte president Carter ta de tunge skrittene opp på talerstolen og bekjentgjøre at den dristige redningsaksjonen, "Operation Eagle Claw" hadde mislykkes totalt. Ikke bare hadde operasjonen mislykkes, den hadde også kostet 8 soldater livet og et C-130 Hercules, sammen med 5 store Sea Stallion helikoptere, var hhv ødelagt og falt i fiendens hender. Dette beseglet Carters skjebne i valgkampen mot Reagan.

Amerikanere liker ikke tapere.

Men, hva om aksjonen hadde lykkes? Ville den blitt for Carter det Falklandskrigen ble for Thatcher?

Ørkenkamuflerte Sea Stallion-helikopterene klargjøres for "Operation Eagle Claw" ombord på USS Nimitz. Som en ørn stuper ned mot sitt bytte skulle amerikanerne "stupe ned" og "plukke opp" gislene i Teheran.

Det kan umulig herske tvil om at denne operasjonen var så dristig at, hadde den lykkes, så ville Carter blitt folkehelt i USA. I stedet gikk alt galt. Om hele planen i realiteten var praktisk ugjennomførbar diskuteres vel fremdeles. Men, vi skal huske på at israelerne hadde gjennomført det spektakulære raidet mot flyplassen utenfor Entebbe tre år tidligere, sommeren 1976. Også det en tilsynelatende umulig plan. Men, de hadde lykkes.

Israelerne hadde vist verden med all mulig tydelighet at de ikke satt med hendene i fanget og så på at egne statsborgere ble tatt som gisler og nedverdiget, uansett hvor i verden dette skulle finne sted. Den fatale gisselaksjonen under OL i München i 1972 hadde dessuten vist med all mulig tydelighet at de måtte stole på seg selv, dvs Mossad og IDF, i slike situasjoner.

For USA var situasjonen i 1980 helt uholdbar. Ambassaden i Teheran var blitt stormet den 4. november 1979 og nesten 70 amerikanere var blitt tatt som gisler. I ukene som gikk ble noen satt fri og tallet ble etterhvert redusert til 52. Disse ble imidlertid holdt som gisler i til sammen 444 dager.

Verdens mektigste militærmakt var tvunget til å sitte passiv og bli ydmyket for alles påsyn. Slikt må en president betale for.

Men:
- Om nå spesialstyrkene ikke hadde flydd inn i sandstormen.
- Om helikopterpiloten ikke hadde misoppfattet kroppsbevegelsene til signalmannen på bakken.
- Om helikopterrotoren ikke hadde slått borti Herculesmaskinen som skulle etterfylle helikopterene med drivstoff......

Forestill dere scenene som ville utspilt seg om Sea Stallion-helikopterene hadde kommet inn for landing og sikkerhet på dekket til USS Nimitz, med alle gislene trygt ombord, og med full TV-dekning og hornmusikk! Carters gjenvalg ville vært a walk in the park.

I stedet ble han en taper.

Og, just to rub it in, samme dag som Ronald Reagan ble tatt i ed som USAs 40 president, ble gislene satt fri.

Så kan man jo filosofere over enda flere kontrafaktiske hypoteser....

- Hvordan ville USA utviklet seg uten Reaganomics?
- Hvordan ville den kalde krigen utviklet seg uten Reagans aggressive Evil Empire-retorikk?
- Hvordan ville Gorbachevs Glasnost-politikk artet seg, med Carter på andre siden av forhandlingsbordet, istedenfor hauken Reagan?

Makes you think, eh?

Kontrafaktisk historietenkning er faktisk tatt inn i den nye læreplanen i Historie i K06.

Men, for Carter er det vel liten trøst i det.

Order. Order ! Order !! ORDER !!!!

I dag er en historisk dag i Storbritannia. For første gang skal kandidatene til et parlamentavalg stille i en direktesendt TV-debatt! Dette kan virke utrolig for oss her i Norge, med vage minner om gamle partilederdebatter i svart/hvitt. Men, parlamentet i London kan neppe sies å ha ligget først i løypa mediemessig. Kringkasting fra debattene i underhuset ble faktisk ikke tillatt før høsten 1977!

Denne bloggeren har et tidligere innlegg omtalt en av de merkelige tradisjonene i det britiske parlamentet, den såkalt Black Rod. (Han som hvert år må banke på døren med en stav, noe som har gjort døren slitt og oppskrapet.)

Denne gangen har jeg lyst til å trekke frem en annen institusjon: The Speaker of the House of Commons, også referert til som "First Commoner of the Land".

Speakerens funksjon og myndighet er en komplisert historie. Igjen er det hundrevis av års historie som legger føringer som, på mange områder, kan fortone seg nokså besynderlige for oss, med våre konstitusjonelle tradisjoner. Det blir for lettvint uten videre å sammenligne med vår stortingspresident.

Eventuelt interesserte tilrådes å hygge seg med Jeffrey Archers roman First Among Equals fra 1984 (mange vil være kjent med TV-serien som bygger på boken). Romanens plot er i seg selv engasjerende og spennende nok, men Archers styrke er jo nettopp hans egne erfaringer fra de aller innerste gemakker i såvel over- som underhus. Romanen er krydret med anekdoter og eksempler på de mange litt aparte skikker og tradisjoner som preger britisk politikk.

Når en ny speaker velges utspilles et tilsynelatende humoristisk skuespill! Den nyvalgte må for enhver pris ikke vise at han eller hun verdsetter dette valget. Det må se ut som om den nyvalgte kvier seg og motsetter seg utnevnelsen. Og, den nye First Commoner of the Land må hales og dras fra sin plass i salen og frem til sin nye opphøyde stol. Dette har sin bakgrunn i at denne rollen ikke alltid har vært helt ufarlig. Kong Henrik VI fikk således halshugget tre speakere bare i løpet av ett år! Ikke rart kolleger i huset må hale og dra den nye ordstyreren frem!

Slik fortonte det seg sommeren 2009, da John Bercow ble valgt til Speaker of the House:



I dette klippet får vi, foruten en liten historisk introduksjon, også noen interessante eksempler på hvilken krevende jobb det må være å holde styr på en slik forsamling:



En skal huske på at en debatt i underhuset vil fortone seg nokså udisiplinert for oss som er vant med de nokså traurige forhandlingene det norske Stortinget. Ordskiftet skjer på en annen måte og, ikke minst, de øvrige representantene oppfører seg på en måte som kan virke sjokkerende på oss. Ja, ikke bare på oss - faktum er at medlemmene av underhuset selv var meget skeptiske til ideen om å overføre debattene på radio. De fryktet nemlig at radiolytterne over hele landet skulle bli sjokkert når de hørte at landets styrende politikere oppførte seg som en uregjerlig skoleklasse! (Legg også merke til en liten detalj: ingen må forbli stående når Mr Speaker har ordet - derfor ser vi at selv statsministeren reiser seg og setter seg i beste "musikalske stoler"-stil innledningsvis i denne seansen.)



Avslutningsvis enda en kort illustrasjon på hvilken utfordrende oppgave The Speaker har i debatter i Underhuset: (Det kunne vært interessant å høre stortingspresidenten i den norske nasjonalforsamlingen ta ordet fra, og irettesette, en stortingsrepresentant med ordene "try harder"!)



Order! Order!! ORDER !!!!

History matters, dere

Om å skamme seg

Noen ganger sier eller gjør vi noe dumt. Da skammer vi oss etterpå.

Flere burde skamme seg, ikke bare politikere. Men, også politikere.

Et aktuelt eksempel: De skriver i sin regjeringserklæring at små grende- og utkantskoler ikke skal legges ned. De vil regjeringen "kjempe for å opprettholde". Det er jo prisverdig.

Men, så kommer det frem at det blir nedlagt småskoler over en lav sko (over 100 stk!) her i landet. Hva svarer man da?

Jo, man svarer at det ikke er regjeringens ansvar, men den enkelte kommune!

Dette høres jo gnistrende logisk ut i mine ører. Jeg er heller ikke helt fremmed for argumentene i favør av å måtte avvikle skoler som er for små. Det er en annen diskusjon.

Problemet er bare at det da ikke skulle stått i noen regjeringserklæring in the first place!
Først lover man noe - så sier man at dette har ikke vi noe med!

Tid for å skamme seg.

Dessverre er ikke politikere særlig gode på dette med å skamme seg. Her må det kurses!

Og, hvor går vi da?
- Til historien selvsagt! History matters.

I dag er den 12. april. Den 17. jarlen av Oxford, Edward de Vere ble født på den 12. april, riktignok i 1550.

Den 17. jarlen av Oxford. Han kunne skamme seg, han!

Er det snakk om å skamme seg, så må vi slå fast at denne jarlen av Oxford kunne sine saker.

Foruten å være en av de som oftest trekkes frem som forfatter av noen av Shakespeares verker var nemlig vår venn jarlen en naturlig skikkelse i hoffet til daværende dronning Elizabeth I.

I en høytidelig tilstelning ved hoffet, der adelsmennene bukket så dypt og inderlig de bare kunne for hennes kongelige høyhet dronningen, var nemlig den stakkers jarlen så uheldig å frembringe en ganske så rungende promp i dronningens umiddelbare nærhet! ("He broke wind, when bowing to the queen".)

En norsk politiker ville antakeligvis vært snar til å skyve ansvaret for denne miseren over på fylkeskommunen, jernbaneverket, eller en annen nærliggende instans. De er gode på det.

Jarlen av Oxford, derimot, var en mann som visste å ta konsekvensen av sin skammelig flatulente utblåsning. Han skammet seg.

Hva gjorde han?

Han la ut på en syv ( 7 ) år lang reise til utlandet.

Må det være tillatt å oppfordre andre til å gjøre det samme?

History matters!

Det er 42 år siden i dag!

I dag, 4. april 2010, er det 42 år siden Martin Luther King ble skutt og drept i Memphis, Tennessee.

Den 28. august 1963, på trappen til Lincoln Memorial i Washington, holdt King en tale som skulle bli en av de mest berømte talene i USAs historie, "I Have a Dream".

Tekst, lyd og video av denne talen finner du her.

Men, dagen før han ble skutt, den 3. april 1968, holdt King en nærmest profetisk tale i en kirke i Memphis. Her sa han:

"And then I got to Memphis. And some began to say the threats, or talk about the threats that were out. What would happen to me from some of our sick white brothers?

Well, I don't know what will happen now. We've got some difficult days ahead.

But it doesn't matter with me now. Because I've been to the mountaintop. And I don't mind. Like anybody, I would like to live a long life. Longevity has its place. But I'm not concerned about that now. I just want to do God's will. And He's allowed me to go up to the mountain. And I've looked over. And I've seen the promised land.

I may not get there with you. But I want you to know tonight, that we, as a people, will get to the promised land. So I'm happy, tonight. I'm not worried about anything. I'm not fearing any man. Mine eyes have seen the glory of the coming of the Lord."

Denne siste talen King holdt finner du teksten til her.

Dagen etter var han altså død.

History matters!