onsdag 9. desember 2009

Slik blir vi best!

Nytt banebrytende tiltak, dere!


Det er hektisk juleinnspurt ved alle landets skoler. Bare hyggelig at det kommer en liten julehilsen fra våre ideologiske fyrtårn i pedokratiets høyborg i denne søte juletid.

Men, tenker vi, - er det dette de har brukt en hektisk termininnspurt til å klekke ut?

Siden tidenes morgen har det vært slik at lærere har kunnet antyde for sine elever om en karakter på en prøve eller innlevering er "sterk" eller "svak", i øvre eller nedre del av denne karakteren. Dette gjøres vanligvis med et minus-/plusstegn ("4+") eller en brøk ("4/5"). Slik kan læreren, utfra en vurdering av hva som er pedagogisk mest hensiktsmessig, kanskje gi en elev en liten oppmuntring eller pekepinn i den kontinuerlige vurderingsprosessen som skjer underveis i en undervisningsprosess. Til eksamen og på vitnemål er det selvsagt en endelig og "hel" karakter som gjelder, slik har det alltid vært.

Sånn kan vi ikke holde på!

I sin julehilsen til landets lærere skriver direktoratet følgende:

"Bare hele tallkarakterer skal brukes når det gis vurdering med karakter i fag. Karakterer som 4+, 3/4, 3- eller liknende skal ikke brukes. En tallkarakter må eventuelt tydeliggjøres gjennom beskrivelser av elevens kompetanse, altså ved vurdering uten karakter. Dette gjelder også på enkeltprøver."
Akkurat!

Nei, det skulle bare mangle om landets mange engasjerte lektorer og pedagoger fortsatte å gi elevene sine de fortløpende tilbakemeldingene de alltid har gjort. Vi må kontinuerlig styres, slik at vi ikke innbiller oss noe!

Sist var det endringen av karakterskalaen i forbindelse med innføringen av Kunnskapsløftet.

What next? Når får vi "Bestått" og "Ikke bestått" i stedet for disse stigmatiserende tallene?

fredag 4. desember 2009

Gidder'u, eller?

Å tilhøre stortingets presidentskap har alltid fortonet seg som en litt kjedelig jobb, synes jeg. Riktignok er det snakk om den som står nest etter kongen i landet vårt, det er så. Men, endeløse debatter, der det eneste du skal gjøre (bortsett fra å holde deg våken) er å holde rede på taletid og hvem som skal holde neste innlegg - det må jo være en prøvelse for enhver med godt sovehjerte.

Noen ganger kan det selvsagt være dramatiske høydepunkter, øyeblikk der nasjonens interesse og TV-kameraer er rettet mot denne talerstolen. Hverdagen derimot er nok, stort sett, dominert av ørkesløse innlegg for og i mot slike saker som Lov om tilvirking av potetmel i private hjem.

Kanskje forståelig om ordstyreren dupper av litt under slike seanser.

Jeg undres på om det var det som skjedde i vår nasjonalforsamling i går?

Han gadd ikke....

Jeg har, for bare noen uker siden, gjennomgått med mine Vg3-elever, den prosessen som kulminerte med riksrettssaken i 1884 og som gjerne betegnes som innføringen av parlamentarismen i Norge.

Det er ikke direkte enkelt å forklare dagens 18-åringer hva parlamentarisme er. Jeg tipper at, om du stopper 50 personer på gaten og ber dem gi en definisjon av parlamentarisme, så ville du få mange interessante svar.

Den kjente amerikanske senatoren og politiske nestoren J. William Fulbright skrev i 1966 en bok som gjorde et stort inntrykk på meg da jeg leste den som ung og fersk student på 70-tallet. Fulbright representerte staten Arkansas i senatet fra 1945 til 1975! Han er også mannen bak det kjente Fulbrightstipendet. Boka jeg tenker på heter The Arrogance of Power.

Det som skjedde i vår nasjonalforsamling var altså at en statsråd, Verdensredningsminister Erik Solheim, i følge avisene, presterte å svare på et spørsmål fra en av de folkevalgte: "Det gidder jeg ikke å svare på¨!

"Det gidder jeg ikke å svare på!"

Man kan mene hva man vil om spørsmålet fra Trine Skei Grande. Men, svarer en statsråd slik, når statsråden står i den folkevalgte nasjonalforsamlingens sal? Har Solheim i det hele tatt lest Locke? Eller er han altfor opptatt med å redde verden til å kunne kaste bort sine gudegaver på slikt?

Og verre: satt stortingspresidenten og sov? Jeg har ikke registrert i pressen at det ble reagert fra godstolen under maleriet i det hele tatt. En stortingspresident med et minimum av kunnskaper (og med høreapparatet påslått) burde slått klubba i bordet så flisene føk. Gud nåde Solheim om det hadde vært en ordstyrer av C. J: Hambros kaliber som presiderte - da hadde det vært tid for å skifte underbukser, tipper jeg.

Og enda verre: storparten av norsk presse synes å ikke ha stusset noe særlig over dette heller. Der går det stort sett i fjollete oppslag av typen: "Trine Skei Grande fikk passet sitt påskrevet".

Arrogance of power?

Solheims pompøse maktarroganse? Stortinget som et brysomt hinder i veien for hans heltemodige forsøk på å redde verden?

Hybris, Solheim?

Help me out, dere - hvordan skal jeg forklare parlamentarisme for elevene mine nå?

History matters - but not to Solheim?

After all - some animals are more equal than others....

lørdag 21. november 2009

Because it's there!

8,849.868 meter over havet!

Hvem var først?

- Og hva gjelder som "først"?

Ta Ferdinand Magellan for eksempel. Han får jo gjerne æren av å være den første som reiste jorda rundt. Men, det gjorde han ikke. Det var ekspedisjonen hans som gjorde det, Magellan selv døde på Filippinene i april 1521.

Eller Robert Peary, amerikaneren som var først på den geografiske nordpol. Det skjedde 6. april 1909. Eller, gjorde han det? I dag er Pearys påstand omdiskutert.

En kuriositet i denne sammenhengen er vel oppdageren Christopher Columbus. Columbus visste som kjent ikke hvor han reiste da han dro, han visste ikke hvor han var da han var der - og han visste heller ikke hvor han hadde vært da han kom tilbake. Det er jo imponerende av en oppdager, får en si.

Sir Edmund Hillary, mannen som den 29 mai 1953, sammen med Tenzing Norgay, besteg Mount Everest og dermed ble de første menneskene på verdens høyeste fjell, skal ha uttalt at en slik bestigning ikke gjelder hvis du ikke også vender trygt tilbake til utgangspunktet. Da får vår venn Magellan et problem.

Dessuten: Hillary og Tenzing kunne selv fort blitt en liten fotnote i historiebøkene. Den 26. mai 1953 var nemlig de to britiske klatrerne Tom Bourdillion og Charles Evans på vei mot toppen av verdens høyeste fjell. Bare 100 meter (ett hundre meter!) fra toppen måtte de snu på grunn av utmattelse. Bourdillion ville fullføre, men den eldre og mer erfarne Evans forutså det som er blitt everestklatrernes nemesis - det er på vei ned du dør!

To dager senere kunne ekspedisjonens andre klatrerpar, Hillary og Tenzing, dra nytte av spor, rutevalg og deponerte oksygentanker og lykkes!

Tom Bourdillion, stående nr 3 fra venstre. 100 meter skilte ham fra historiebøkene.
Edmund Hillary, en av new zealenderne i ekspedisjonen, sitter foran til høyre.

Alle har hørt om Hillary og Tenzing. Men, hvem har hørt om Bourdillion og Evans? Ett hundre meter skilte dem fra historiebøkene! Makes you think....

Kom til poenget, sier du?

OK - jeg har lest en bok igjen.

Bøker får en til å begynne å gruble på ting.

Den nokså omstridte britiske forfatteren, eks-politikeren og fengselsdømte Jeffrey Archer har tatt meg med til en av historiens ubesvarte gåter: Var Mallory der før Hillary?

Med andre ord: hvem besteg verdens høyeste fjell først? Boka heter Paths of Glory.

Det første Edmund Hillary og hans følgesvenn, sherpaen Tenzing Norgay angivelig skal ha gjort da de nådde toppen av Mount Everest, eller Chomolungma ("Hellige Mor"), som de innfødte sier i Nepal, var å sjekke om det var noe tegn på at engelskmannen George Mallory hadde vært der 29 år tidligere. De fant ingenting. Mallorys kropp ble ikke funnet før 1. mai 1999, hele 75 år etter at han og klatrermakkeren Andrew Irvine forsvant.

Andrew ("Sandy") Irvine og George Mallory før fremstøtet mot Everest

I de snart 86 årene som er gått har klatrermiljøene diskutert gåten: var de på vei ned fra toppen, da ulykken inntraff?

Det har blitt gjort forsøk på å "rekonstruere" Mallorys ekspedisjon, dvs uten kart og ferdig monterte stiger, med datidens klær, telt, proviant og klatreutstyr. Mest kjent i denne forbindelse er Conrad Anker, mannen som fant Mallorys kropp i 1999.

Liket av George Mallory ble ikke funnet før i 1999, 75 år etter han omkom. Han lå med ansiktet ned, delvis tildekket av små steinras. Det spesielle klimaet har nærmest mumifisert kroppen, selv om mange av kleslagene er tæret bort av vind og snø. En undersøkelse av liket viste en tydelig skade i pannen, et brukket ben og tydelige vev- og bløtdelsskader rundt livet.

Klatereren Andy Politz ved siden av Mallorys kropp. Skadene rundt livet er tydelige og er, i følge klatrere, velkjente skader etter brutale fall i tau.

I dag diskuteres dette spørsmålet intenst i klatrermiljøene verden over. Dessverre er aldri Irvine funnet, selv om det spekuleres i at kineserne vet mer om dette enn de vil ut med. Minst én kinesisk klatrer skal ha hevdet å ha funnet Irvine. Mount Everest danner som kjent grensen mellom Nepal og Tibet. Den historiske utviklingen i dette politisk sensitive området, sammen med rene klatretekniske forhold, gjør at de fleste bestigninger i dag skjer fra Nepalsiden og ikke fra det kinesiskokkuperte Tibet, slik tilfellet var da Mallory gjorde sitt forsøk i 1924.

Irvines isøks er funnet, men han hadde også med et kamera. Dette kameraet, med en mulig film som dokumenterer at toppen ble nådd, er blitt en slags hellig gral for everestinteresserte. Hva om det dukker opp en dag?

Paradoksalt nok er det imidlertid nettopp en ikke funnet gjenstand som er kronargumentet til de som heller til at Mallory faktisk klarte bestigningen og altså omkom på veien ned fra toppen. Mallory hadde alltid med et bilde av kona Ruth i brystlommen. Dette bildet hadde han lovet å legge på toppen. Slik Mallory lå, med brystet ned, var innholdet i lommene intakt.

Bildet var ikke der.

Slik beskriver de som fant ham den 1. mai 1999 funnet:
In the early afternoon of that same day, just below CampVI, the team's efforts were rewarded. After searching for less than two hours, Conrad Anker called the team over, saying he'd found something he wanted them to see. The climbers made their way across the steep, rocky slope to Anker, and found him standing over a man who had been missing for almost 75 years. Reporting to MountainZone.com, the Seattle-based website that broke the news to the world, climber Dave Hahn described what he saw: "Already the answers to age-old questions were flooding our senses. He had died from a fall. Trauma was present, but not overwhelming, so it most likely had not been a fall from the Northeast Ridge Crest where the legendary ice axe had been found in 1933. That would be too much for a body. Yes, this man had fallen in the rocks, and he then must have slid some distance down snow slopes, but he lived through it all. He'd arrested his fall with outstretched arms, and grasping hands, and he'd composed himself to die, crossing his broken leg over the other to get some last relief."

The climber's many layers of cotton, wool and tweed clothing had been worn away by the cruel weather. His still muscular back was exposed, bleached white by the years of high-altitude sun. A faded white climbing rope was wrapped around his waist, showing that he and his partner had climbed together until the last. Small stones had tumbled down the mountain, piling up on his shoulders, head and outstretched hands.

The climbers then began the reverential task of searching this tired, broken body for clues. Time had frozen him to his rocky bed, making him a part of the mountain he had so much wanted to climb, and making it difficult to search under him for the elusive camera.

In the process of examination, a manufacturer's label on a shirt was lifted and beneath it was a tag with a neatly stitched "G. Mallory". They had found the man himself.

The climbers continued their search, finding letters from Mallory's family tucked into his chest pocket. Another pocket held his sun goggles, suggesting that the sun had set before he fell. They retrieved a skin sample, for DNA testing, from Mallory's muscular forearm. When they had finished their work, at the request of the Mallory family, the team performed a committal ceremony for him and covered his long-lost body with painstakingly gathered stones.
Jeffrey Archers roman er ikke litteratur i toppklasse. Snarere balanserer Archer ofte på kanten av ukebladromanen. Men, historien om Mallory fenger. Særlig fenger den lesere som er opptatt av den samtidige historien, ikke bare fjellklatring. Boka er snarere en skuffelse for de som er opptatt av everestklatring. Archer sier selv at dette ikke er hans fagfelt og at han bevisst ikke har villet lese seg opp på senere everestlitteratur, av frykt for å "miste" samtidsperspektivet og tidskoloritten i romanen. I så måte har han lykkes, for beretningen om George Mallory mangler ikke kontaktpunkter med historien:
  • George Mallorys yngre bror var Trafford Leigh-Mallory, Air Chief Marshal og øverstkommanderende i RAF under andre verdenskrig. Denne Mallory skulle spille en sentral rolle både under Battle of Britain og den allierte landgangen i Normandie. (Skjebnens ironi ville at også han skulle miste livet til et fjell - han omkom da flyet hans styrtet i de franske alpene i 1944.)

  • Arthur C Benson, George Mallorys lærer ved Cambridge, er kjent som mannen som skrev teksten til den berømte "Land of Hope and Glory".
  • Den unge dikteren Rupert Brooke blir Mallorys studiekamerat. Brooke skulle senere skrive seg inn i litteraturhistorien med sin lyrikk fra første verdenskrig, spesielt "The Soldier". En annen medstudent er økonomen John Maynard Keynes.
  • Under første verdenskrig tjenestegjorde Mallory i artilleriet i Frankrike. Hans overordnede var major Gwilym Lloyd George, sønn av den britiske statsministeren David Lloyd George.

Archer fanger inn tidsånden i Storbritannia i tiden før og etter den store krigen. Han tar leserne med på møte i det fornemme Royal Geographical Society for å høre marineoffiseren Robert Falcon Scott fortelle om den forestående ekspedisjonen til sydpolen. På spørsmål fra salen om hva som gjenstår når begge polene er beseiret svarer Scott bestemt: "Everest!"

Da Mallory senere ble spurt hvorfor han på død og liv (sic!) måtte bestige dette fjellet svarte han:
"Because it's there!"
Krigen la mange kjelker i veien for unge menneskers drømmer og planer. Mallorys klatrementor i Alpine Club var Geoffrey Young. Han ville vært det naturlige valget som leder for klatreekspedisjonene til Everest, om han ikke hadde mistet et ben som frivillig sanitetsmann i skyttergravskrigen (han var samvittighetsnekter). I 1928 klatret han Matterhorn og i 1935 (59 år gammel!) Zinalrothhorn - med trebein!

Mallorys tid er årene for imperiets svanesang. Tiden da britene fremdeles betraktet seg som herskere over en fjerdedel av jorda og som om de hadde en selvsagt rolle i teten når nye barrierer skulle brytes. Tiden for "all our glorious failures", som de litt kyniske gjerne sier.

Scotts ulykkelige skjebne er velkjent. Mallory skulle heller ikke vende triumferende hjem. Et interessant poeng er at "førstelaget" i 1953, Bouillard og Evans, begge var oxfordutdannede briter. Selv på 1950-tallet falt det noen tungt for brystet at det var en innfødt sherpa, Tenzing, og en new zealender, Hillary, som skulle lykkes, som lag nr 2.

Det rigide britiske klassesamfunnet i mellomkrigstiden ble også, etter mange eksperters mening, det som felte Mallory. Det suverent beste, og opplagte, klatrerparet var George Mallory og George Finch, eller "the other George", som han ble kjent som i klatremiljøet.

"The other George"

Finch var kanskje den beste klatrer i verden på denne tiden. I tillegg var han en skolert kjemiker, med oksygenbruk i tynn luft som sitt spesialfelt!

Hvorfor var det den unge og relativt urutinerte Irvine som ble Mallorys makker på den skjebnesvangre ekspedisjonen i 1924, og ikke Finch, som hadde satt ny høyderekord i Everest sammen med Mallory to år tidligere? Svaret må ses i sammenheng nettopp med den engelske klassebevisstheten og kulturen:
  • Finch var skilt (Not a decent chap at all!).
  • Finch mente man måtte bruke oksygen for å nå toppen (I say, definitely not cricket!).
  • Finch hadde tatt i mot honorar for å holde noen foredrag (My goodness, not an amateur?).
  • Finch var ikke oxbridge (No class!)
  • Finch var australier (Not one of our boys!).
Hva som veide tyngst her er ikke godt å si, mest sannsynlig det siste. Her ligger det en del gruff den dag i dag. Leser en anmeldelser av Archers bok i new zealandske aviser er kommentarfeltene nesten mer interessante enn selve anmeldelsen! Da er vi i Hillary-land!

George Finch er forøvrig faren til den oscarvinnende skuespilleren Peter Finch.

Minneplaten over Mallory og Irvine står ved Base Camp.

George Mallorys barnebarn, George Leigh Mallory II, bor i dag i Australia. Tidlig på morgenen den 14. mai 1995 sto han på toppen av Mount Everest. Der plasserte han et bilde av sine besteforeldre for, som han selv sa:
"I was completing a little outstanding family business!".

History matters for ham også, tydeligvis!

... og et sted der oppe ligger det et kamera....

tirsdag 17. november 2009

Tror de vi alle er helt idioter?

Til dere som har ligget våkne om natten og grublet på dette: Nei - det var ikke et PR-stunt!



Tid for en gjenganger: våre venner i Dagbladet og VG.

Journalistutdanningen er visstnok en av de vanskeligste studiene å komme inn på i vårt land. Derfor lurer jeg litt på hvor det blir av disse unge talentfulle menneskene. De kan umulig havne i avisene?

En rask titt på nettutgavene for mandag 16.11.09 demonstrerer med all tydelighet at vi her har å gjøre med kvalitetsjournalistikk:

Her har faktisk en liten snutt om bilindustrien i USA lurt seg inn i alt kvalitetsstoffet. Boooooring!



Dagens avsløring: hun angrer!

Og så til slutt min faste favoritt - VGs krigsjournalistikk! Stol på VG - på dette fagfeltet svikter de aldri. Dette er, hver gang, så skingrende hjelpeløst at jeg blir rørt helt inn i hjerterota. Sist var det sanitærsoldaten. Nå demonstrerer VG sin dype innsikt i artillerivåpen:


Du verden! Her skytes det med "et Hasubitser-våpen"! (Stor bokstav, bindestrek og greier!)

Kjære VG-journalist: Det hadde tatt deg 0,7 sekunder å sjekke dette merkelige våpenet på nettet. De fleste som har lest minst én tegneserie om krigen i løpet av guttedagene vet at det her er snakk om en haubitser (stor bokstav er vel unødvendig?), altså en type feltartilleri, noe midt i mellom en kanon og en bombekaster. På engelsk sier vi en howitzer.

Hold det gående, VG. "Make my day!", som Clinter'n sier.

mandag 16. november 2009

Denne har døm itte vøri heldig med!

Neida - slapp av, idrettshatere - dette innlegget
er ikke om idrett, men om sang! (Marie: du kan
med andre ord trygt lese videre!)

I serien "Kjente sanger" ser jeg meg i dag i stand til å levere et nytt bidrag.

For noen år siden ble det plutselig også her på berget veldig in å ha live sangere til å fremføre nasjonalsangene ved landskamper i ulike idretter. Jeg skal ikke være skråsikker, men jeg tror inspirasjonen kom fra USA, for eksempel deres storslagne Super Bowl-arrangementer.

Når jeg, i overskriften, siterer tidligere statsminister Odvar Nordlis berømte utbrudd (etter å ha fått servert kinesernes maotai ved en statsmiddag i Beijing) så har det sammenheng med et ikke helt heldig eksempel på denne nye sangskikken. (Jeg har selv fått servert maotai i Beijing og kan innstå for Nordlis bedømmelse.)

I helgen var det landskamp i den flotte sporten rugby, mellom Frankrike og Sør-Afrika. Det franske vertskapet i Toulouse hadde skaffet til veie den Durban-fødte reggaesangeren Ras Dumisani for å lede avsyngingen av nasjonalsangen før kampstart. Pressen konkluderer lakonisk og nådeløst som bare britisk presse kan:
"Ras Dumisani was off-key, out of tune and only dimly aware of the lyrics as he sang Nkosi Sikelel’ iAfrika at the start of the international match in Toulouse’s Stade Municipal on Friday night. South Africa went on to lose the game."




Pressens dom tiltredes!

Sør-Afrikas nasjonalsang heter Nkosi Sikelel' iAfrika. Det er Xhosa og betyr "Gud velsigne Afrika". Teksten til sangen bruker faktisk hele fem av de elleve offisielle (!) språkene i Sør-Afrika (Xhosa, Zulu, Sesotho, Engelsk og Afrikaans). En nasjonalsang for språkinteresserte, med andre ord. Vil du lese teksten kan du se den her.

Som om ikke dette var nok så er sangen også en "fusjon" av to sanger, hvorav den siste er den gamle nasjonalsangen fra apartheidtidens Sør-Afrika! Ganske utrolig å tenke på. (Men kanskje ikke fullt så overraskende for de som har lest litt om den unike Truth and Reconciliation Commission i dette landet.)

Hvorom allting er - vi skylder denne vakre sangen en bedre presentasjon enn den franskmennene serverte i Toulouse. Her kommer den - nyt!



Det var andre toner. Ras Dumisani - du kom nok til kort denne gangen!

La oss håpe at vi får høre denne sangen mange ganger neste sommer, under VM i fotball i Sør-Afrika. Er det lov å håpe på en reprise på den praktfulle fremføringen som Paul Simon iscenesatte under sin legendariske konsert der i 1987? Jeg drømmer....



Avslutningsvis et ord om rugby. Til de som synes rugby ser ut som en brutal og barbarisk sport, der mannfolk ruller rundt i søla og prøver å rive ørene (i beste fall) av hverandre. Dere tar feil!
Fotball er en sport for gentlemenn - som spilles av bøller.
Rugby er en sport for bøller - som spilles av gentlemenn!

Touché!

onsdag 14. oktober 2009

Mundus vult decipi! Del 5

At verden vil bedras mener jeg å ha bevist flere ganger: her, her, her og her.


Jeg kobler av med Aftenposten Aften etter middag. Et leserbrev vekker min interesse. Vi har med kulturstoff å gjøre. (Denne bloggeren er kulturinteressert. Det kan dokumenteres!)

I avisens spørrespalte er det en leser som tillater seg å spørre hva poenget er med å strø 22 gamle pengeskap bortover plenen utenfor Munchmuseet på Tøyen. Den naive leseren blir raskt irettesatt for sin manglende kunstneriske forståelse. Vi lesere blir fortalt at dette dreier seg om en installasjon, må vite!

Det er kunstneren Lars Ramberg som står bak dette kunstverket. I mine øyne er dette fullt på høyde med å skrike konsonanter!

Dessverre er det blant oss plebs en skremmende mangel på innsikt i hva en slik installasjon vil formidle. Ofte blir endog kunstnere møtt med en helt uakseptabel vrangvilje fra sine omgivelser. Et eksempel på det siste var da denne installasjonen dukket opp i Markveien, midt i Oslo:

Det var visst Trafikketaten som grep inn i kunstens verden dengang. Typisk Trafikketaten - total mangel på estetisk sans, de folka der...

Den misforståtte og hardt prøvede kunstenerens frustrasjon over pålegget om å fjerne dette kunstverket avfødte denne reaksjonen på nettet (samme kilde som ovenfor):
"Prosjektet CAMPERS handler jo som kjent om å stille spørsmål ved det etablerte offentlige rom - å omdefinere, kommentere og aktivisere det eksisterende rommet. Erfaringene vi har hatt fra utstillingens gang, og saksbehandling i kommunen viser at deler av det offentlige rom er svært sementert i etablerte konvensjoner og at det skal ganske mange søknader og telefonsamtaler til for å få tillatelse til å gjøre midlertidige kunstprosjekter på offentlige steder. Vi synes dette er svært interessant i sammenheng med utstillingens tema."
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.... (Bortsett fra at jeg kanskje ville brukt "asfaltert" fremfor "sementert", men det er vel bare et uttrykk for kunstnerisk frihet?)

Men, la oss vende tilbake til pengeskapene i parken på Tøyen. Også her må vi belæres av en som har sett det lyset vi andre sliter med å skimte mellom skapene, for å si det sånn.

Det er prosjektleder Linda S. Olsen i Skulpturarena öst, Norsk Billedhuggerforening som øser av sin visdom. (Ja, de skriver "öst", ikke "øst". Aha, tenker jeg: et signifikant kunstnerisk uttrykk!)

Jeg sakser fra Aften, 14.10.09, s 3:
Hun forteller at kunstnerne skulle lage installasjoner som omformet stedet, lage et rom i rommet eller et sted i stedet, som omdefinerer, kommenterer eller aktiviserer det eksisterende rommet med hensyn til status/karakter/funksjon. Et viktig poeng i prosjektet er at kunstokkupasjonene stiller spørsmål til det etablerte offentlige rom - hvordan det brukes, forvaltes og hva det inneholder.
(...)
Hun forteller videre at installasjonene i CAMPERS ikke kommer med en forklarende ramme som sier at dette er kunst, de har ingen merkelapp som forteller publikum hva de skal tenke og føle. Her kommer møtet med kunsten i første rekke og informasjonssøket i etterkant.
Dette burde innsenderen ha skjønt, synes jeg - og ikke plaget Aftenposten med utidige leserbrev!

"Her kommer møtet med kunsten i første rekke."

Den satt, tenker jeg!

Skaperen har skapt noe av skapene, slår det meg! WOW!


Culture is roughly anything we do and the monkeys don't.
(Lord Raglan)

fredag 2. oktober 2009

"To Kandidater" - Et drama fra virkeligheten!


De pågår en debatt om eksamenspraksisen i videregående skole. En bloggende kollega har omtalt dette med utgangspunkt i sitt fag. Astrid Falck Olsen, også hun lektor i videregående skole, hadde en kronikk i Aftenposten den 16. september, under tittelen "Skoleeksempel på juks". I dagens Aftenposten har hun et nytt innlegg (et tilsvar til Utdanningsdirektør Petter Skarheims svar på hennes kronikk, som jeg dessverre ikke finner igjen på nettet, men som hadde den meningsfulle overskriften: "De fleste elever prøver ikke å jukse").

Falck Olsens påstand er sterk kost:
"Eksamen i videregående skole får stadig mer preg av vilkårlighet, der vi ikke lenger kan ha full tillit til ordningene og heller ikke til karakterene."
Dette er et tema som opptar oss som jobber med, og er opptatt av, skolespørsmål. Men, det burde også oppta mange flere. Jeg vil tro det er mange i Norge som ikke er klar over hvor mye vilkårlighet og forskjellsbehandling som faktisk finner sted innenfor dette området.

I Norge liker vi å tro at vi har et sentralisert og, for elevene, rettferdig eksamenssystem. Vi har f.eks. Samordna opptak til de aller fleste større høyere utdanningsinstitusjoner. Ved hovedopptaket til Samordna opptak i 2009 var det totale søkertallet 104 238 søkere, iflg pressemelding fra SO. SO styrer opptaket til mer enn 1200 studier! Dette er m.a.o. helt avgjørende for svært mange unge menneskers utdanningsmuligheter i Norge.

Et slikt sentralisert opptakssystem har den åpenbare fordelen at det sikrer alle søkere lik behandling. (Som mangeårig lærer er det ikke få anbefalingsskjema jeg har fylt ut for elever som har ønsket opptak ved universiteter i f.eks. USA. For oss som er flasket opp med sosialdemokratisk likhetsideologi og egalitære norske verdier, er slike amerikanske søknads-prosedyrer mildest talt ganske ubekvemme.)

En viktig forutsetning for en oppslutning omkring vårt norske system er imidlertid en overbevisning om at vi vurderes på lik linje. Eksamensavvikling, sensur og vitnemål må være slik at den endelige og avgjørende poengberegningen inngir tillit fordi den oppfattes som objektiv og fair. Det er hard kamp om opptak ved mange studiesteder. De håpefulle søkerne vil være sikre på at konkurransen er rettferdig.

I videregående skole, studieforberedende utdanningsprogram, har vi i prinsippet to eksamensformer, skriftlig og muntlig. Som hovedregel kan vi si at de skriftlige eksamenene er sentralgitte og de muntlige er lokalgitte. (Det er litt mer komplisert enn som så, men det berører ikke mitt poeng i denne sammenhengen, så jeg lar det ligge.) En sentralgitt eksamensoppgave utarbeides i regi av Utdanningsdirektoratet, mens de lokalgitte eksamener er fylkenes, og den enkelte skoles ansvar. For en muntlig eksamen i, la oss si Historie, innebærer dette at fylket utarbeider sine lokale retningslinjer for eksamensavviklingen og oppnevner sensorer, mens den enkelte skole lager sine eksamensoppgaver og avvikler eksaminasjonen, i tråd med retningslinjene.

Mye av debatten omkring dette emnet har fokusert på skriftlig eksamen, ikke minst konsekvensene av den varierende bruken av PC og IT i eksamenssituasjonen. Jeg vil derfor vende blikket mot et aspekt som ikke har vært like mye trukket frem, nemlig muntlig eksamen.

Denne våren hadde jeg en interessant opplevelse av muntlig eksamen i mitt eget fag, Historie. Foruten at jeg, som vanlig, både hadde egne elever oppe til eksamen og også sensurerte på annen skole, fikk jeg i år anledningen til å følge to kandidater til muntlig eksamen fra et litt annet perspektiv enn jeg er vant til. Nå begynner jeg (snart) å komme til poenget, just in case you wondered.

De to spente unge Vg3-elevene var h.h.v. min egen sønn og hans kamerat, sistnevnte bosatt i Sogn og Fjordane fylke. Her begynner historien om de to kandidatene:

"To Kandidater"
(Et drama fra virkeligheten)

Muntlig eksamen er, for ordinære elever, organisert slik at elevene skal ha 48 timers såkalt forberdelsestid. Dette vil si at alle får vite hvilket fag de skal prøves i 48 timer før eksamensdagen.

Der stopper også likheten. Nå begynner moroa!

Min sønn (heretter "S") får melding om at han er trukket ut i faget Historie - og samtidig oppgitt temaet Den kalde krigen. Med utgangspunkt i dette temaet kan han selv formulere en problemstilling og forberede en presentasjon som han skal holde på eksamensdagen. Den etterfølgende eksaminasjonen vil være basert på hans problemstilling og presentasjon. Han kan m.a.o. legge vekk mesteparten av to års pensum (ca 3000 års historie!) og fokusere på én epoke, ett tema.

Hans kamerat (heretter "K") får melding om at han er trukket ut i faget Historie - og at han skal forberede seg på det i de neste 47 timene. Først én ( 1 ) time før eksaminasjonen skal starte får han vite hvilke(t) emne(r) han skal prøves i. Han må m.a.o. finne frem fjorårets pensum (Vg2) i tillegg til årets (Vg3). Han må være forberedt på alt fra Perserkrigene til borgerkrigen i Rwanda.

S tar kontakt med sin far (heretter "F") - og de begynner å diskutere problemstillinger.

K tar kontakt med den samme F, faren til hans kamerat, som er historielærer. F gir generelle tips og sender ham pr e-post notater som kan være nyttige. Nytteverdien er imidlertid relativt ukjent, da hverken tema eler problemstilling er klart for K eller F på dette tidspunkt.

I de neste to døgnene jobber S og F intenst med å forberede en relevant men original problemstilling og en solid presentasjon. Samtidig diskuterer de ulike perspektiver og retninger den etterfølgende eksaminasjonen kan ventes å ta.

K, på sin side, må pløye igjennom sine rundt 3000 års historie og vente spent på sin siste time, so to speak. Først da vil han få vite hva han vil bli eksaminert i!

Den store dagen opprinner:

S avleverer sin godt forberedte presentasjon. Eksaminasjonen går over all forventning. Sammen med F, med et kvart århundres erfaring i hva som kan ventes, og hvilke veier eksaminasjonen kan ventes å ta med utgangspunkt i dette temaet, har S truffet perfekt med sine forberedelser i løpet av de tilmålte 48 timene med forberedelsestid.

K får, etter 47 timers forberedelesetid, vite at han, om én time, skal eksamineres i de to emnene Faraoenes Egypt og Den kalde krigen.

Det hører med til historien at begge kandidatene klarte seg svært godt. Sånn sett altså et drama "based on a true story" med happy ending.

Men, kan vi konkludere med at disse to norske Vg3-elevene hadde en noenlunde lik eksamen. Kan vi si at, når disse to skal søke på de samme høyskoler eller universtieter, så søker de på like premisser?

De fleste, til og med innenfor skoleverket, som jeg har referert denne selvopplevde historien for rister på hodet og sier at de ikke ante at det var slik i Norge. Hvordan er det mulig?

Svaret er enkelt: muntlig eksamen er lokalgitt. Da utarbeides retningslinjene for eksamen lokalt i de enkelte fylkene. Oslo har sine retningslinjer (som skolen til S lojalt rettet seg etter), mens Sogn og Fjordane har sine retningslinjer (som skolen til K like lojalt adlød).

Hvor mange fylker har vi? See my point?

Som om dette ikke er absurd nok så må jeg jo tilføye at enorme Norge, med sine litt over fire millioner innbyggere, selvsagt også har enda en annen ordning for avvikling av muntlig eksamen, nemlig privatistenes. De praktiserer den gamle tradisjonelle halve timen med forberedelse i et oppgitt emne, med etterfølgende eksaminasjon.

Forvirret?
Jeg har i dette dramaet fra virkeligheten eksemplifisert systemets iboende ulikheter. Det er imidlertid mye mer som kunne sies i denne sammenheng:
  1. Kan det forsvares å ha så ulike eksamensformer i vårt "standardiserte" system?
  2. Er elevene sikret lik behandling?
  3. Er opptakskriteriene reelle, når eksamen er så ulik?
Mer interessant er vel kanskje diskusjonen omkring motivet for at eksamensformen(e) ble slik. Våre skolepolitikere har vært opptatt av at eksamen, i likhet med skolen generelt, ikke skal sementere sosiale skiller. Elever fra ressurssvake hjem skal ha de samme vilkår og muligheter som elever fra ressurssterke hjem. Jeg har også i et tidligere blogginnlegg referert til Paul Chaffeys tanker omkring dette.

Kan noen forklare meg hvordan ordningen med at eleven har to døgn på seg til å forberede sin eksamenspresentasjon over et oppgitt emne kan sies å skape større sosial likhet mellom elever?

Beats me.