søndag 3. september 2023

Ja - den må vel kanskje også kunne kalles en katedral? Selv om man her tilber noen andre "guder", så er nok bønnene like inderlige. Og så må det jo shoppes litt. Historielærerens vårtur til Newcastle - Del 4

4. og siste reiserapport fra Historielærerens vårtur til Newcastle. Også her blir det vel plass til en og annen digresjon?

Newcastle er vel i Norge i dag først og fremst kjent for to ting: Vera og fotball.


Chief Inspector Vera Stanhope er den ikoniske etterforskeren i TV-suksessen basert på forfatteren Anne Cleeves romaner, med handlingen lagt til det fiktive politidistriktet "Northumberland & City Police". (I virkeligheten heter dette politidistriktet Northumbria Police.) Hun er en utpreget Geordie, en betegnelse på både folkene og dialekten her i Tyneside-området. TV-seere vil ha lagt merke til at hun tiltaler alle, også den mest brutale drapsmann, med det kjærlige "pet". (Newcastle University har til og med en egen nettside for å hjelpe nye studenter å forstå Geordie.) Det er til nå laget over 50 episoder, og det skal filmes en 13. sesong i denne populære serien om Vera.

Newcastle United F. C. er byens stolthet og har en svært lang historie som toppklubb i det engelske seriesystemet. Supporterne kalles The Toon Army. "Toon" er lokal dialekt for "town". Klubben spiller sine hjemmekamper på mektige St James' Park, i sentrum av byen. Med sine nesten 53 000 sitteplasser er dette den 7. største fotballstadion i England (den 6. største klubbarenaen, siden Wembley er størst, men strengt tatt ikke er en klubbarena.)

 

 Vi vender tilbake til utsikten fra borgens "keep", se Del 3. Hvis vi denne gangen flytter blikket litt til venstre for spiret på Newcastle Cathedral, så ser vi de grå konturene av den massive hjemmebanen til Newcastle United, St James' Park. Den ruver godt i bybildet! Og, for mange, har den sikkert en like viktig sakral funksjon i livet som katedralen til høyre.

 

 St James' Park har sin egen stasjon på Metro'en. Det kan nok være praktisk på hektiske kampdager.

 

 

Allerede på perrongen får tilreisende klar beskjed om hvor man er - og hvilken klubb som venter på en på toppen av rulletrappene. Kallenavnet på klubben er "The Magpies", altså "Skjærene". Dette navnet henspiller på de svarte og hvite stripene i klubbdrakten.

 

 

 Som vi ser, så er det imponerende dimensjoner over dette stadionanlegget. Er du bortesupporter må du belage deg på syv etasjer med trapper, 140 trappetrinn. Bortesupportere med høydeskrekk advares på forhånd. Til gjengjeld får du kjøpt en velsmakende varm Mag Pie (sic) til under en norsk femtilapp.

  

 Historielæreren er ikke selv en Newcastle-tilhenger. Men - han vet å sette pris på fotballstorheter også fra andre klubber. Utenfor St James' Park troner klubbhelten Allan Shearer, arbeiderklassegutt født i Newcastle og tidenes mestscorende for klubben. Han har også scoringsrekorden i Premier League med 260 mål.


Kampdag i Newcastle er en opplevelse verd å få med seg. Da Historielæreren var i byen, var det Brighton and Hove Albion som kom på besøk langveisfra. Nord mot sør, altså. Magpies mot Seagulls - skjærer mot måker! Da er vel bikkjeslagsmål en dårlig valgt metafor?

Alle de over 50 000 billettene er revet bort, så det må bli en aftentur oppom St James' Park, bare for å kjenne på stemningen. Møtet med Brighton er jo av det fredeligere slaget, så dette er ingen høyrisiko-kamp. 

Da er det verre når erkefiendene Sunderland eller Middlesborough kommer hit! (Som vi ser av Metro-kartet, så kan Sunderland-fansen ta T-banen fra stadion til stadion.) Oppgjørene mellom Newcastle United og Sunderland, The Northeast Derby, eller Tyne-Wear Derby, regnes som et av de mest klassiske rival-oppgjørene i engelsk fotball. Det er faktisk under 2 mils avstand mellom de to. (Wear er elven som renner gjennom Durham og ut i Nordsjøen i Sunderland.)

Røttene til rivaleriet går helt tilbake til borgerkrigstiden da de to byene sto på hver sin side. Newcastle holdt med kong Charles I og royalistene, mens Sunderland var på parlamentets, dvs Cromwells, side. Slikt setter spor.

Mest kjent er nok oppgjøret som måtte avlyses. Det var på langfredag i 1901. St James' Park hadde da en kapasitet på 30 000, men 120 000 prøvde å komme seg inn for å se kampen! 

denne listen er dette derbyet rangert som nummer fire av de viktigste på de britiske øyer, bare slått av nr 3: Arsenal vs Tottenham (North London Derby), nr 2: Manchester United vs Liverpool (Northwest Derby) og den suverene vinneren: Celtic vs Glasgow Rangers (Old Firm). 

Opp gjennom historien har bare to managere ledet begge klubbene, "Big Sam" Allardyce og Steve Bruce.


Alle klubber med respekt for seg selv har sin "kjenningsmelodi". Mest kjent er vel Liverpool med "You'll Never Walk Alone". Utenfor stadion her spilles selvsagt "Going Home", temaet fra "Local Hero", med Dire Straits. Mark Knopfler er svoren Newcastle-tilhenger! Bare hør her - det er mektige toner! Da den nye stadion-baren (!) åpnet i 2022, stilte Mark Knopfler opp og spilte "Going Home" - uten å ta betalt for jobben! Selveste Kevin de Bruyne har nettopp uttalt at Newcastles St James' Park og Liverpools Anfield er de to stadionene i England med størst "trøkk" og atmosfære.


Billetter var umulig å oppdrive, men Historielæreren nyter stemningen før avspark. Litt opp til høyre for den kjekke mannen i blå boblejakke ser vi statuen av en annen legende; manager Bobby Robson, som ble Newcastle-tilhenger som guttunge, da faren tok ham med til St James' Park. (Robson har forøvrig en statue utenfor Ipswich sin hjemmebane, Portman Road, også.)

Siden det ikke ble fotballkamp, får en velge det nest beste. Nærmest vegg-i-vegg med stadion ligger byens Chinatown. Alle byer med respekt for seg selv må ha en chinatown, se for eksempel her og her.


Med jubelbrølene fra stadion rett utenfor vinduet inntas noe av den bedre kina-maten vi har smakt. Newcatle sentrum er i det hele tatt ganske komprimert og lett å ta seg frem i. Det er korte avtander og god atmosfære. Restauranten "Happiness Two" kan anbefales på det varmeste!

 

Shopping står også på programmet når Historielæreren er på tur. En busstur på ca 15 minutter med dobbeltdekker (evt en enda kortere togtur, men man ser jo mer fra toppen av en dobbeltdekker), så er man på det svære shoppingsenteret Metro Centre i Gateshead. Dette er det nest største shoppingsenteret i UK, bare Westfield i London er større. Her er det nesten 10 000 gratis P-plasser, togstasjon og bussterminal med over 100 bussanløp i timen. Ikke helt et drømmescenario for MdG, med andre ord. 

 

Her er over 250 butikker og alle de store kjedene er selvsagt også representert - alt under ett tak. Historielæreren får straks assosiasjoner til det kolossale Pentagon City shopping senteret i Arlington utenfor Washington DC.

 

Foretrekker man litt mer klassisk urbane shoppingomgivelser, så har Northumberland Street midt i sentrum mer enn nok å by på. I pent vær behøver jo ikke nødvendigvis alt være under samme tak.

Central Arcade, også det midt i sentrum, byr på stilfulle edwardianske omgivelser. Stopp og se på bygningsdetaljene. Selve bygningen er fra 1830 tallet og var opprinnelig korn-børs, men er "modernisert" siden da.

Grainger Market er også opprinnelig fra 1830-tallet, men bygget som markedshaller og derfor noe mindre pretensiøst enn børsbygget Central Arcade. Markedshallene var tradisjonelt fordelt på to fløyer, en for kjøtt og en for grønnsaker. I dag er varetilbudet mye mer variert, men her er fremdeles noen av de sjarmerende gamle slakterbutikkene.

Ahhhh - vareutvalg, dere...



Og øl, selvsagt - vi er jo i England!
 
 
Som nevnt i tidligere deler av denne reisebloggen, så er Newcastle en ganske kupert by. Her er trapper og bratte bakker. Plutselig registrerer man at jernbanen går mange etasjer over hodet på en. 


 Bildet over og maleriet under viser togtrasseen som leder ut på den berømte High Level Bridge (se Del 1). High Level Bridge er, som vi husker, fra 1849. Maleriet "Side, Newcastle" er av dansken Peter Peterson Toft fra 1880. (Side er navnet på gaten.) Det henger i Laing Art Gallery, bare et par penselstrøk fra handlegaten Northumberland Street og er absolutt verd et besøk.


 

Disse to bildene av Tyne Bridge, fra Queen Street, en avstikker fra Side, gir også en pekepinn om høydene. Trafikken på A167 går altså over hustakene og ut på Tyne Bridge til Gateshead-siden, der den snart går over til A1 via Leeds og til London.


Newcastle er et hyggelig bekjentskap. Men en besøkende kan ikke unngå å legge merke til at det er en by, og en region, som opplever nedgangstider (igjen). Det er mange tomme butikk- og kontorlokaler. Til og med i gamle ærverdige Grey Street, ferdigstilt i 1837 og omtalt av statsminister Gladstone som landets "best modern street", står mørke og tomme vinduer og vitner om uvirksomhet.

"As for the curve of Grey Street, I shall never forget seeing it to perfection, traffic-less on a misty Sunday morning. Not even Regent Street, even old Regent Street London, can compare with that descending subtle curve."

 (Sitat Sir John Betjeman)

I samtaler med lokale peker mange på at byen ikke har klart å reise seg helt igjen etter pandemien. Mange butikker og virksomheter har simpelthen ikke åpnet igjen etter lock-down. Nord-Øst-England har i mange år hatt en høyere arbeidsledighet og lavere BNP pr capita enn lenger sør i landet. 

Så får vi se om flere nordmenn får øynene opp for Loganairs rutetilbud fra Oslo til Newcastle, og om det kan bidra til at det blir lagt igjen mer penger her.