torsdag 19. november 2026

Et norsk mini-Pompeii? Ruinhaugen som ble et museum. Og en praktvilla med en historie.


Det er 14 år siden Historielæreren var på sin historiske ekskursjon til Rjukan og skrev sin hommage til heltene fra tungtvannsaksjonen på Vemork. (Se her og her.) Det her skjedd noe viktig med museet siden da.

Derfor: ny historieekskursjon til Telemark!

Og: sjelden har vel uttrykket "opp av ruinene" vært mer dekkende!

Sommeren 1977 besluttet man å sprenge og rive den historiske bygningen, på folkemunne bare kalt "Vannstoffen", et monumentalt funkisbygg, hundre meter langt og 40 meter høyt. Vannstoff var, som kjent, datidens folkelige navn på hydrogen. (Som "kvælstoff" var for nitrogen - mer om det senere.) Hydrogenfabrikken på Vemork, nedlagt i 1971, var i sin tid verdens største vannelektrolyseanlegg, det vil si et industrielt anlegg som bruker elektrisk strøm til å spalte vann til hhv hydrogen og oksygen.


Slik så den ut, hydroganfabrikken, ferdigstilt i 1929. 
Bygningen var 8 etasjer høy og hadde en grunnflate på hele 2370 m2.
(Bilde: Norsk Teknisk Museum)

Mange krigs- og industrihistorieinteresserte har opp gjennom årene besøkt den monumentale bygningen som sto igjen på Vemork - og ikke få av dem har vært i den tro at de faktisk besøkte åstedet for den legendariske tungtvannsaksjonen i 1943. Men bygget som sto, og står, der er kraftstasjonen. Den ble satt i drift i 1911 og var da verdens største kraftverk!

Ettersom årene gikk steg nysgjerrigheten hos historieinteresserte ildsjeler, deriblant lokalhistoriker og forfatter Bjørn Iversen fra Rjukan. 

Hvor mye ble ødelagt da de 8 etasjene ble sprengt?

Hva om noe av vår krigshistorie ligger der, under ruinene? 

Hva om deler av kjelleren fremdeles er intakt?

Hva om vi grov oss ned og lette etter åstedet for en av verdenshistoriens mest spektakulære og myteomspunne heltedåder?

Hva om vi her har å gjøre med et norsk lite Pompeii?

I 2014 begynte Iversen for alvor å argumentere, og få gehør for, en utgravning der den store blokka hadde stått, og i 2017 ble kjelleren funnet. Iversens håp og mistanke slo til! Mye av kjelleren var intakt. Alle historieinteressertes drøm - en tidskapsel - var funnet!

Slik så det ut da Historielæreren besøkte stedet i 2012.
Rett under gresset lå ruinene av "Vannstoffen".
(I bakgrunnen skimtes monumentet over tungtvannssabotørene - det er nå flyttet til inngangen til den nye museumsbygningen.)

Her blir kjelleren gravd frem fra glemselen, på året 40 år etter rivningen. 

(Bilde: Norsk Industriarbeidermuseum, Vemork)

... og slik ser det ut i dag, med det nybygde opplevelsessenteret over ruinene.
(Bilde: Explore Norway)

Les mer om dette prosjektet her: 

Nettsted: Norsk Industriarbeidermuseum - En reise i verdensarven


En forventningsfull historielærer stiger, bokstavelig talt, ned i historiens kjeller - til et sted der tiden har stått stille i mange år: 



Prisen for å ha en historielærer til morfar. Mellomste barnebarn (5 år) på vei ned til kjelleren.









Historien om sabotørene er selvsagt også vektlagt. Det var tross alt her, i denne kjelleren, de utførte oppdraget sitt.




Fluktruten på ski til Sverige etter sabotasjeaksjonen er, om mulig, like utrolig som det de utførte på Vemork.




Historielærerens opphold på Rjukan var denne gangen av det mer luksuriøse slaget, takket være en generøs gave i anledning feiring av et rundt år. Hotellet heter Rjukan Admini. Navnet krever en forklaring:

I reiseskildringen fra 2012 beskrives møtet mellom gründeren Sam Eyde og fysikkprofessoren Kristian Birkeland, hjemme hos senere statsminister Gunnar Knudsen. Dette ble starten på industrieventyrene Norsk Hydro og Elkem. 

Sam Eyde var Norsk Hydros første generaldirektør og fikk, i 1908, bygget en praktfull direktørbolig på Rjukan. Villaen, tegnet av arkitekt Thorvald Astrup, var i Hydros eie helt frem til 2015. (Astrup vil for de som er lokalkjent i Oslo være kjent som arkitekten bak den store Margarinfabrikken på Voldsløkka, i dag Margarinfabrikken barnehage.)
Villaen på Rjukan var tegnet og bygget med alle datidens state of the art moderne fasiliteter. I dag eies stedet av private og drives som et lite, men eksklusivt hotell. Hotellet er selvsagt fredet og, like selvsagt, medlem av "De historiske", en samling av litt over 70 gamle og tradisjonsrike hoteller og gjestgiverier rundt om i Norge.
Her kan du som gjest altså bevege deg tilbake i tid, til da Sam Eyde etablerte det som skulle komme til å bli Norges største industriselskap og en av verdens største produsenter av kunstgjødsel, det såkalte "Norgessalpeteret". 
Norsk Hydros egne hjemmesider har en del godt stoff om det de kaller "Selskapets historie", men de er designet slik at du må bla deg periodevis bakover i tid.

Rjukan Admini hotell er altså egentlig det som opprinnelig var en stor og staselig direktørbolig. Hotellet kan fortelle at, i tiden som representasjonsbolig, har en rekke prominente personer vært gjester her: "...alle Norges konger og deres familier, Danmarks dronning Margrethe, tidligere statsminister fra Israel David Ben Gurion, shaen av Persia og hans dronning Fara Diba, tungtvannsabotørene, for å nevne noen.".

Hotellet i litt mer sommerlige omgivelser. (Bildet er lånt fra nettet.)

Satt generaldirektør Sam Eyde ved dette skrivebordet og la sine storslagne planer? (Han ble med årene litt i overkant stormannsgal og måtte tre tilbake som selskapets øverste leder.)

Se nøye på peisen! Hva er dette for et monogram?

"NHEK"?

Ja - nettopp: "Norsk-Hydroelektrisk Kvælstofaktieselskab". Eller, for enkelhetsskyld, bare: Norsk Hydro.


Som sagt; her var alle moderne fasiliteter. Og stort skulle det være!


.... inkludert egen frisørstol i garderoben....

For å se bilder av de eksklusive hotellrommene - se deres hjemmesider.

Både den nye museumsdelen og Sam Eydes villa på Rjukan er vel verdt et besøk!
 

mandag 13. juli 2026

"The Forgotten Eight". Historielæreren minnes 8 "underdogs" som bukket under. Og om en heltemodig innsats for å bevare arven. (Og noen digresjoner, selvsagt...)


Har du også glemt dem?

Bilhistorie er kulturhistorie. Og noen mennesker gjør en utrolig innsats for å redde og viderebringe denne viktige historien. (Hvordan skulle vi klart oss uten bilen? At bilen, og bilindustrien, er historisk viktig har Historielæreren vært inne på tidligere.)

I Sørum, bare en 20 minutters kjøretur fra hovedstaden ligger et veritabelt Mekka for alle med denne historiske interessen.

Tid for en pilegrimsferd!

"Eight AmCars Bilhistorisk Senter" i Sørum. ( HOME | EightAmCars )

Slik presenterer de seg selv.

Historielæreren kjenner at det sitrer i alle bilhistoriske nerver! For dette er ikke en vanlig bilutstilling av amerikanske "dollarglis" som vi sa i vår generasjon. AmCar-klubber finner du over hele landet. Og - bevares - det er jo utrolig mange flotte biler å se hos dem også.

Det som imidlertid gjør dette senteret i Sørum så spesielt er deres selvpålagte visjon, ja - det kan nesten kalles et kall! Da grunnleggerne av det som i dag er en stiftelse etablerte klubben bestemte de seg for at de ikke skulle være en helt vanlig amcar-klubb. De ville ikke samle på de "vanlige" amerikanske bilene, Mustanger, Camaroer osv. De begynte en landsomfattende jakt på bilmerker som var i ferd med å gå, eller allerede hadde gått, i glemmeboken. Altså: merkene som var blitt borte!

Her i Sørum finner du derfor kun 8 amerikanske bilmerker. Og de er ikke tilfeldig valgt. Senteret konsentrerer seg om 8 av de produsentene som bukket under i den brutale kampen mot de nådeløse gigantene, Ford, Chrysler og GM, også kalt "The Big Three". Mot disse var de sjanseløse - derav "de fordømte åtte". 

Enten ble de nedlagt - eller så ble de kjøpt opp av en av de store.

De åtte du finner her i Sørum er:

(Da de satte seg ned med sin "ønskeliste" hadde de også Crosley på blokka, men droppa den.)


Allerede i "resepsjonen" tas vi imot av denne praktfulle 1953 Nash Ambassador. Nash-registeret i USA oppgir at dette eksemplaret er det eneste de kjenner til av denne spesielle utgaven av modellen i dag.


Nash Motors var banebrytende på en rekke biltekniske områder, som f.eks. selvbærende karosseri ("unibody"), varme og ventilasjon og setebelter. Nash fusjonerte i 1954 med Hudson Motor Company under navnet AMC (American Motors Corporation). Dette var den største konsernsammenslåingen i amerikansk industri til da.

Bilen midt i bildet, med mørkegrønt tak, er en 1954 Nash "Statesman Super". Den ble det solgt bare to av i Norge! Dette eksemplaret gikk som drosje i Levanger og ble reddet i siste liten fra å ende på fyllinga i 1988. Da så den garantert ikke slik ut!

Vi går inn i utstillingshallen - og møtes av dette synet! (Klikk på bildene for forstørrelser.)

Her står en Willys personbil. Lagde Willys personbiler? Alle med et minimum av interesse for andre verdenskrig kjenner til Willys Jeep, den amerikanskproduserte "alt-mulig-bilen".

I løpet av krigen produserte Willys-Overland Motor Company ca 360 000 jeep'er til militæret. (Tar en med de tilsvarende som ble produsert av Ford er det totale tallet nær 650 000.) Etter krigen ble jeep'en opphavet til både den moderne firehjulsdrevne terrengbilen, og, vi kan vel si, også dagens SUV-konsept? Jeep'en banet dermed veien for senere legendariske merker av terrenggående biler, som Land Rover, Toyota Land Cruiser o.l.

Canadiske soldater i en Willys Overland Jeep under krigen.

Fra 1952 kastet Willys seg ut i personbilmarkedet med serien Willys Aero. Dette er modellen er en 1953 "Falcon". Det var funnet av nettopp denne bilen i 1976 som førte til at klubben ble grunnlagt året etter.


Besøkende på dette bilmuseet i Sørum oppfordres til å se etter denne mannen! Er du heldig, står han i resepsjonen og tar i mot deg. Han navn er Jack Tveter og han er en av stifterne. Som en lydig disippel - sett deg ved hans føtter - og lytt! Det er ikke den ting han ikke vet om de mange hundre bilene ("objektene", som han sier - han nekter å bruke ordet "vrak".). Foruten alle tekniske spesifikasjoner, produksjonstall, modellvarianter osv, så kjenner han hver eneste bils proveniens, dvs hvor den er funnet/hentet, hvem som har eid den, hvilken tilstand den var i - ja ofte spennende og fengslende historier om tidligere eiere og lange reiser, før den havnet her i Sørum!

Totalt har stiftelsen kanskje så mye som 500 "objekter", dvs fra gamle vrak (sorry!) i varierende forfatning, som er restaureringsobjekter, til disse prakteksemplarene som står i utstillingshallen. Ca 250 av bilene står med skilt på og er fullt kjørbare!

Nyt disse perlene:

Jack Tveter (foto: Romerikes Blad) Et levende bilhistorisk leksikon!

Mange av den litt eldre generasjon husker nok navnet Studebaker. Selskapet ble etablert midt på 1850-tallet og bygget hestetrukne vogner. Dette er en Studebaker "Gran Turismo Hawk".


En Studebaker Commander fra tidlig 50-tall.


En Hudson "Commodore" ved siden av to DeSoto'er.



Denne 1951 Kaiser Silver Dragon ble det bare produsert totalt 179 stk av! Den har vinyltak og seter og interiør trukket med krokodilleskinn.



Her er en Kaiser mange drar kjensel på! Ja - dette er originalen, bilen til "Benny" i Olsenbanden-filmene, en 1953 Kaiser "Deluxe".

Historien om bilmerket Kaiser fortjener absolutt en digresjon:

Henry Kaiser (1882-1967) var opprinnelig bygningsentreprenør. Hans firma var bl a involvert i byggingen av det enorme Hoover Dam-prosjektet. Han er imidlertid kanskje mest kjent for sin rolle under andre verdenskrig.

Da varemangelen og styrkeoppbyggingen på andre siden av Atlanteren førte til en desperat mangel på skipstonnasje måtte det tas drastiske grep for å øke tilgangen på lasteskip. (De tyske U-båtene hadde gjort et kraftig innhogg i kapasiteten.) Det måtte bygges skip. Mange skip. Raskt.

Men - store laste- og tankskip tar lang tid å bygge. Løsningen ble "the Emergency Shipbuilding Program" og de såkalte "Liberty Ships". Henry Kaiser hadde ingen som helst erfaring med skipsverft eller skipsbygging. Men - han hadde kompetanse på store byggeprosjekter i stål og betong. Han skjønte at også skip kunne "masseproduseres" i form av prefabrikerte moduler i stål. Over 2 700 skip ble bygget. Mer enn 2 400 overlevde krigen. 

"Tidsrekorden" holdes av skipet SS "Robert E. Peary", som var ferdig bygget og seilingsklart etter 4 dager 15 timer og 29 minutter! (Les det høyt for deg selv engang til.) 


SS "Jeremiah O'Brien" fotografert i 2022. Dette er ett av bare 4 eksisterende "Liberty Ships". (Bildet hentet fra Wikipedia)

Senere skulle Henry Kaiser altså kaste seg inn på bilmarkedet, foruten aluminium og stål. Da han tidlig forsto hvilken betydning det nye TV-mediet ville få, etablerte han til og med Kaiser Broadcasting.




Den imponerende grillen til en 1955 DeSoto "Fireflite"

Bilmerket DeSoto er oppkalt etter den spanske oppdageren og conquistadoren Henando de Soto, angivelig den første europeiske oppdageren som beviselig krysset Mississippi-elven på vei vestover. Merkenavnet hadde nok ikke vært PK i dag....


Packard fra midt på 50-tallet. Halefinnen har gjort sitt inntog!

Packard Motor Car Company var en "high end" bilprodusent, altså biler i luksusklassen, frem til 1958.

Tid for en digresjon igjen:

Ikke alle vet at Packard under andre verdenskrig produserte på lisens over 55 000 av den berømte Rolls-Royce "Merlin" V12-motoren som ble legendarisk som Spitfire-motoren. 

Historien er litt bisarr; pga blitzen i Storbritannia trengte produsenten sårt et "tryggere" sted å få produsert større mengder av denne viktige motoren. De fikk en avtale med Ford om at de skulle få masseprodusere den. Men - da gamle Henry Ford fikk nyss om dette la han ned veto. Henry Ford var en mann med, mildest talt, underlige meninger om mye. Han ville ikke at Ford skulle produsere for en "krigførende part" og stoppet kontrakten! 

Dermed vendte britene seg til Packard, med spørsmål om de kunne påta seg produksjonen.

En viktig historisk synergieffekt av dette var at også et amerikansk jagerfly skulle komme til å bli like legendarisk som den britiske Spitfire!

Amerikanernes P-51 "Mustang" var opprinnelig utstyrt med en Allison V-1710 motor. Det var en robust og god motor, men den hadde klare begrensninger hvis flyet skulle opp i større høyde, dvs over 15 000 fot. Med Merlin-motoren økte Mustangens toppfart med over 80 kilometer i timen og den kunne med letthet arbeide i høyder over 20 000 fot. Dermed kunne disse jagerflyene påta seg den uhyre avgjørende rollen som eskorte for bombeflyene på deres lange tokt langt innover Tyskland. Bombeflyene var ikke lenger fritt vilt for Luftwaffe. Av denne grunn regnes også Mustangen som kanskje det viktigste (og beste) jagerflyet under andre verdenskrig.


I sine TV-reklamer hadde Packard denne sangen:

Ride ride ride ride ride along
in your Packard, in your Packard.
In a Packard you've got the world on a string.
In a Packard car you feel like a king.
Ride ride ride ride ride along
in your Packard, what fun!
And ask the man, just ask the man
the lucky man who owns one!



"A line of Packards"

I etasjen under utstillingen av prakteksemplarene finner vi (minst) like mange biler. Men disse er i sannhet "objekter". Dette er museets restaureringsprosjekter. Når en går her er det nesten ufattelig å forstå at mange av skjønnhetene i etasjen over faktisk var i en slik tilstand de også.

Hvor skjer disse miraklene?

Vi må ned en etasje:






En 1950 Hudson "Commodore" Custom. Venter den på "forfremmelse til 1. etg."?


Her skjer miraklene, men ofte først etter tusener av arbeidstimer!




Amerikansk kulturhistorie er utenkelig uten en vaskeekte "Diner". Dineren på museet driftes av Meierigården, et lokalt cateringselskap. Historielæreren kan rapportere om ekte amerikansk hamburger av topp klasse!

Klar for en liten sommerutflukt?

Lytt til Historielæreren.

Reis hit!