Den dagen Blücher faktisk var velkommen. Eller: Hugget med sabel, stukket av lanse, tråkket på av hester - og deretter rundstjålet mens han lå der! Ingen god dag, med andre ord....

Historielærerens vårtur til Amsterdam - Del 2:

Man kan ikke reise til Amsterdam uten å besøke byens største attraksjon, Rijksmuseum. Opp mot tre millioner besøkende hvert år, og ca 8000 utstillingsobjekter, sier sitt.

Det er plent umulig å oppsummere et besøk på Rijksmuseum i et kort blogginnlegg. Til det er mengden inntrykk og kunstopplevelser for stor. Her vrimler det av kunsthistoriske høydepunkter, der omtrent alle kjente malere kan ses. 

Men en skal ikke glemme at her er mye mer enn malerier. Her er porselen, møbler, skipsmodeller, smykker - ja til og med en bok! Og hvilken bok kan det være? Jo - nettopp! "Max Havelaar", omtalt i forrige blogginnlegg!

En vandring her krever tid.

The Gallery of Honour (bilde fra Wikipedias side om museet)

Her er også en flott modell av krigsskipet "Wilhelm Rex", fra sent på 1600-tallet og bestykket med 74 kanoner. Modellen er over fire meter høy og nesten fem meter lang. Som det fremgikk av forrige blogginnlegg, så var ikke nederlenderne noen sjømilitær push-over på 1600-tallet!

Skipsmodellen gir Historielæreren assosiasjoner til da han besøkte "Norges første skipssimulator", modellen av fregatten "Freia" på Marinemuseet i Horten. (Den er til gjengjeld hele 8 meter lang!)

Et museumsfaglig spennende stunt, som vakte Historielærerens anerkjennelse er måten museet har løst restaureringen av Rembrandts mesterstykke "Nattevakten" fra 1642. Under navnet "Operation Night Watch" , som begynte i 2019, gjennomføres den mest omfattende restaureringen av dette nesten 400 år gamle maleriet noensinne. En skulle tro at konservatorene da ville ta med seg kunstverket langt bort fra publikum og isolere seg i årevis. Men - nei - Rijksmuseum har bygget et "glassbur" og lar publikum få se og følge med på restaureringsarbeidet som pågår inne i "buret". Terningkat 6 til museet. (Historielæreren er, som trofaste lesere vil vite, ikke alltid like imponert over det som skjer i den museumsfaglige verden, se f. eks. her og her.) 

"Operation Night Watch"

Nå er det imidlertid slik at Historielæreren er henfallen til en stygg last: digresjoner! Så - heng med - her bærer det (galt?) (og langt?) av sted:

På sin vandring gjennom museet kommer Historielæreren nemlig over dette svære maleriet, malt i 1824:

"The Battle of Waterloo" av Jan Willem Pieneman.

Over 8 meter langt og nesten 6 meter høyt - og dermed det største maleriet i Rijksmuseum.

Den sårede mannen, som ligger på en båre i forgrunnen til venstre, er den nederlandske kronprinsen, senere Kong Wilhelm II av Nederland. (Dette maleriet var faktisk opprinnelig tiltenkt Wellington, men den nederlandske kongen kjøpte det til sin sønn, kronprinsen.)  

Bildet skal illustrere øyeblikket da Hertugen av Wellington mottar beskjeden om at den prøyssiske hæren, under general Blüchers ledelse, er underveis og vil ankomme tidsnok til å redde dagen. 

En Blücher som faktisk var velkommen denne gangen, med andre ord. Vi snakker altså ikke om den tyske krysseren som stevnet opp Oslofjorden våren 1940, men om General Gebhard Leberecht von Blücher.

Wellington hadde kommandoen over den britisk-nederlandske hæren i dette siste og avgjørende slaget mot Napoleon. Det hersker liten tvil blant militærhistorikere om at Wellington befant seg i en temmelig prekær knipe - og, om ikke den prøyssiske hæren hadde nådd frem i tide, kunne Europas historie fort tatt en annen vending.

En som imidlertid ikke ville høre på slikt snakk var Wellington selv!

Og han gjorde sitt ytterste for å legge lokk på denne versjonen av historien.

Han ønsket ikke at prøysserne skulle fremstilles som hans redningsmenn!

En som fikk smake Wellingtons makt (og forfengelighet) var en ung løytnant i hans egen hær, William Siborne. Han ble senere en kjent militærhistoriker, med særlig interesse for nettopp slaget ved Waterloo.

På 1830-tallet lagde Siborne en berømt modell som han mente fremstiller slaget slik det faktisk utspilte seg. Bak modellen lå det, foruten egne erfaringer, flere års studier. Blant annet bodde han i en lengre periode nær slagstedet, for å gjøre seg kjent med alle topografiske detaljer og tidslinjer. Historielæreren har selv studert denne modellen, da han besøkte National Army Museum i Chelsea for over 10 år siden. Det var (er?) et imponerende skue.

Modellen har over 70 000 små soldatfigurer!

Sibornes modell er mektig og imponerende!

Problemet er altså at han både har tatt med prøysserne - og viser Wellingtons utsatte posisjon klokken syv om kvelden, da slaget var i sin mest kritiske fase. 

"I still think that the position you have given to the Prussian troops is not the correct one as regards the moment you wish to represent, and that those who seek the work will deduce from it that the result of the battle was not so much owing to British valour and the great leadership of the chief of the English army, as to the flamk movement of the Prussians."

(Brev fra Lord Fitzroy Somerset, Wellingtons sekretær, til modellbyggeren Siborne.En høflig, men bestemt "oppfordring" om å endre på modellen....)

For en, fremdeles forholdsvis ung, yrkesoffiser, med karriereambisjoner, var det ingen enkel sak å komme på kant med selveste Hertugen av Wellington. Dermed måtte han krype til korset - og "redigere bort" prøyssernes avgjørende rolle i slaget! Sannheten fikk vike for forfengeligheten og prestisjen. Litt sånn som når Hollywood lager filmer om andre verdenskrig, altså. Slik skjer dessverre av og til i historieskrivingen.

Wellington, eller Arthur Wellesley, som han het før han ble adlet og forfremmet en rekke ganger, er en interessant figur. Hans mange verv inkluderer: 

• to ganger statsminister 
• øverstkommanderende for den britiske hæren 
• leder for overhuset 
• utenriksminister
• feltmarskalk. 

Hans militære karriere omfattet felttog i Irland, Nederland, India, Danmark-Norge, Portugal, Spania, Frankrike og altså Waterloo i nåværende Belgia (på det tidspunktet nederlandsk). Han representerte også britene ved Wienerkongressen.

Mange historieinteresserte har sikkert lest Bernard Cornwells lette men fengende bøker om Richard Sharpe. Her dukker faktisk Wellington opp i flere av bøkene!

Cornwells historier om Sharpe er også blitt TV-serie, med Sean Bean som Richard Sharpe.

Vær imidlertid oppmerksom på at den samme Cornwell også har skrevet en faghistorisk bok om slaget: Waterloo - The History of Four Days, Three Armies and Three Battles. Denne er meget lesverdig.

Vi har lært om slaget ved Waterloo på skolen alle sammen - i hvertfall de av oss som er litt voksne. Ikke alle er vel klar over at dette ikke er et navn som er allment akseptert og i bruk. Blücher selv insisterte på at slaget skulle kalles The Battle of La Belle Alliance - et navn so fremdeles brukes i Tyskland. Franskmennene foretrekker benevnelsen Slaget ved Mont St Jean.

Enda et interessant moment: en ung stabsoffiser som deltok i Blüchers hær skulle senere bli den kanskje mest leste militærteoretiker vi kjenner. Hans navn: Carl von Clausewitz.

Hvor mange som mistet livet i slaget vil for alltid være usikkert, det tok lang tid før alle regimenter og andre militære enheter fikk "gjort opp" regnskapene sine. Napoleon gikk inn i kampen med opp mot 80 000 mann og av disse ble nesten 50 000 ikke senere gjort rede for. Mange av disse har nok desertert i kaoset etterpå. Den britisk-nederlandske hæren har noe klarere tall: ca 17 000 såkalte "casualties". Her skal vi være obs på at begrepet casualties omfatter både drepte og sårede, altså soldater som er satt ut av spill. De offisielle kildene sier i dag 3 500 drepte, noe over 10 000 sårede og resten desertører (mange av dem lokale belgiske, nederlandske og tyske leiesoldater med "kort vei hjem"). De prøyssiske tapene var smertefulle i de siste kampene mot Napoleon; over 30 000 drepte og sårede.

Da kveldsmørket senket seg over Waterloo lå det sannsynligvis over 12 000 lik igjen på bakken. I tillegg kunne man høre smerteskrikene fra kanskje så mye som 40 000 sårede!

Og - når vi snakker om sårede - vi får vel snart komme til overskriften på dette blogginnlegget!

Hvem er denne karen som altså ble "hugget med sabel, stukket av lanse, tråkket på av hester - og deretter rundstjålet mens han lå der", som det står i overskriften?

Jo, møt oberstløytnant Frederick Cavendish-Ponsonby. 

I slaget ved Waterloo ledet han et kavaleriangrep nedover en bakkekam Der ble han stygt såret i begge armene av en motstanders sabel og kastet av hesten. Mens han lå hjelpeløs på bakken red en franskmann forbi og oppdaget at det var liv i ham. Dermed stakk lansen i ryggen hans. 

"My head dropped, the blood gushed into my mouth, a difficulty of breathing came on, and I thought all was over."

Like etterpå dukket en fiendtlig infanterist opp (en fransk "tirailleur") og ransakte ham for penger og verdisaker. Deretter enda en, men da det ikke var noe mer av verdi å plyndre, brukte han likegodt Ponsonby som "sandsekk" mens han skjøt mot britene fra sin dekning bak kroppen hans. Så kom to skvadroner med prøyssisk kavaleri galopperende rett over ham, så han ble trampet på og slengt rundt av hestene.

Utrolig nok overlevde han og kom under "behandling" hos feltskjæreren. Med syv sabel- og lansehugg, med dertil hørende blodtap, pluss trampeskadene, måtte han, etter den tids state-of-the-art militær traumebehandling, selvsagt, årelates i to døgn!

På grunn av (eller kanskje vi skulle si på tross av?) denne medisinske behandlingen kom stakkars Ponsonby levende hjem fra Waterloo, ble forfremmet til generalmajor, seksbarnsfar og britisk guvernør på Malta.

Historien om Frederick Cavendish-Ponsonby ved Waterloo må vi kunne si gir begrepet "come-back" et ansikt. 

Frederick Cavendish-Ponsonby. 

Her har Lasarus en seriøs konkurrent!

Historielæreren sier seg fornøyd med enda en digresjon - denne gangen altså med utgangspunkt i det store maleriet på Rijksmuseum.

Etter en lang dag på museet er det bare en ting som opptar ham: kan også Amsterdam by på en kinarestaurant som tilfredsstiller Historielærerens høye krav?

Svaret er: ja.

Historielærerens vårtur - denne gangen på feil side av Nordsjøen! Om smugling, kolonialisme og en bok som forandret alt.

Den innbitt anglofile Historielæreren la i år sin vårtur til feil side av Nordsjøen.

Men - det er jo noe å se på kontinentet også. 

Hortus Botanicus i Amsterdam er en av verdens aller eldste botaniske hager. Den ble etablert allerede i 1638, men da som Hortus Medicus, en medisinsk urtehage for utdanning av leger og apotekere. Med nederlendernes sentrale rolle som sjøfartsnasjon og koloniherre ble fokus etter hvert vendt mer mot import og studier av eksotiske planter både fra fjerne strøk og fra landets egne kolonier. I dag finner vi over 6000 ulike arter her.

Historielæreren verdsetter vakre (og underlige) planter. Men, på sin vandring gjennom denne institusjonen sentralt i Amsterdam, reflekterer han over slike hagers historiske rolle og implikasjoner. Hvor ville vi vært uten digresjoner...?

Utover på 1800-tallet skjøt den såkalte "botaniske imperialismen" fart. Å skaffe seg kontroll over, eller tilgang til, viktige råvarer ble gitt høyeste prioritet. Oppdagere og botanikere ble satt til å skaffe frø og planter - og deretter eksperimentere med dyrking av disse i landets egne kolonier med tilnærmet samme klima og vekstforhold. Slik kan vi snakke om en slags "botanisk industrispionasje" og / eller "biologisk patentrøveri", med dertil hørende smugling. 

Fra historien kjenner vi jo flere slike tilfeller, der land har prøvd å beskytte sin monopolsituasjon. Kina hadde for eksempel dødsstraff for å prøve å smugle silke-larver eller -egg ut av landet. De ville for enhver pris unngå at andre tilegnet seg kunsten å lage silkestoff. Allerede på 500-tallet e Kr klarte imidlertid to persiske munker, på oppdrag fra keiser Justinian, å få med seg denne verdifulle "patenten" ut av landet. Det kanskje fremste eksempelet på slik virksomhet er nok ekspertene i Kew Garden (i dag Londons botaniske hage), som spesialiserte seg på å smugle ut planteslag fra Sør-Amerika og dyrke dem i egne kolonier i Afrika og Asia. Således ble kinintreet smuglet ut fra Andesfjellene på 1860-tallet. Dermed mister Andes-republikkene monopolet på en viktig eksportartikkel. Gummitreet ble smuglet ut av Brasil i 1876, tross strengt vakthold og strenge lover. Brasils andel av verdensproduksjonen av gummi falt deretter, fra 95% til 5%! (Med Charles Goodyears oppdagelse av vulkanisering av kautsjuk i 1839, ble gummi uunnværlig under mekaniseringen og den industrielle revolusjon.) Et siste eksempel: Sisalplanten (en hamp-plante, med sterke fibre som ble utnyttet i produksjonen av tauverk.) ble ”flyttet” fra Vest-India til britiske kolonier i Øst-Afrika. Bare tenk på hvor viktig hamp-tau var i seilskutetidens marine(r)!

Nederlenderne, med sitt mektige Østindiske kompani, var imidlertid ikke helt borte de heller. I følge Wikipedia var det en kaffeplante her fra Hortus i Amsterdam som ble opphavet til kaffedyrkingen i Sør-Amerika. (Mer om VOC, det nederlandske østindiske kompani, litt senere, når Historielæreren besøker sjøfartsmuseet i Amsterdam.) Dyrkingen, og konsumet, av kaffe hadde sitt opphav på Afrikas horn og i Jemen. Da populariteten, og etterspørselen, steg i Europa, ble det viktig å kultivere planten selv. For nederlendernes del ble det først og fremst deres kolonier på Java og i Surinam som forsynte Europas nye trendy Coffee houses.

Noen flere glimt fra Hortus. "Sommerfuglhuset" var et spennende syn!

Historielærerens interesse for botanikk er imidlertid noe begrenset - sammenlignet med nederlendernes...

(For ordens skyld: dette er ikke fra Hortus Botanicus. Dette er fra en av markedene i byen.)

Vi var inne på det nederlandske østindiakompaniet, VOC; Vereenigde Oostindische Compagnie. Som vi husker fra historiepensumet på skolen (den gang vi hadde noe så foraktelig som "pensum", ikke dagens utvannede og intetsigende "læreplaner"), så hadde jo "alle" stater med respekt for seg selv sitt eget østindiakompani. Også Danmark-Norge hadde sitt kompani, stiftet i 1616 av Christian Kvart.

Mest kjent er nok imidlertid The Honorable East India Company, med hovedkvarter i London. Dette var verdens største og rikeste forretningsselskap. Noen historikere har hevdet at "The Company", hvis man hadde regnet om til dagens pengeverdier, ville vært større enn selv Apple, Volkswagen eller noe annet multinasjonalt selskap i dag! Kompaniet hadde til og med sin egen hær på totalt over en kvart million mann, dobbelt så stor som den britiske hæren!

Men - la oss fokusere på det nederlandske selskapet nå - ikke det britiske. Historielæreren besøker sjøfartsmuseet i Amsterdam! Dette museet ligger bare en kort spasertur fra den botaniske hagen.

Utenfor sjøfartsmuseet.

Et sentralt element museet er denne rekonstruksjonen av en ekte "ostindiafarer".

Dette er altså en replika - "originalen" gikk tapt på sin jomfrutur under en storm mens lasteskipet var på vei til - ja nettopp - Øst-India i 1749. Skipet forliste nær Hastings i den engelske kanal og vraket er synlig den dag i dag ved ekstremt lavvann! Det har vært et håp om at nederlandske myndigheter skulle påkoste en bergingsaksjon lik den av "Vasa" i Stockholm og "Mary Rose" i Portsmouth, men det har ikke blitt noe av. Vraket er bemerkelsesverdig godt bevart, og mye av lasten er intakt i mudderet.

VOC var et av verdens første aksjeselskap, stiftet i 1602. Bare nederlandske borgere kunne kjøpe seg inn, men aksjene ble omsatt på den nyetablerte Amsterdam-børsen, verdens eldste aksjebørs. (Ordet "aksje" kommer av det nederlandske "actie" og tyske "aktie".) Selskapet regnes også som kanskje verdens eldste multinasjonale selskap. I likhet med det britiske East India Company hadde også VOC makt og rettigheter som virker nesten absurd på dagens mennesker. De kunne føre krig, fengsle og henrette sine fanger, drive slavehandel, inngå handelsavtaler, etablere kolonier og til og med utstede egen valuta.

Historien om VOC er imidlertid ikke noen fortelling om og for pikespeidere. Brutal vold, kriger og massakre var ikke fremmed for det nederlandske selskapet. Den såkalte Batavia-massakren i 1740 førte til at selskapet for første gang ble underlagt en offisiell granskning. (Batavia var koloniherrenes navn på dagens Jakarta.)

Nokså nøyaktig midt på 1800-tallet ble det utgitt to bøker som skulle få stor betydning i sin tid. I 1852: "Onkel Toms Hytte" og i 1860 "Max Havelaar". 

Førstnevnte vil være kjent for de fleste på grunn av dens betydning for kampen mot slaveriet i USA. Den andre er nok mindre kjent. Den er skrevet av nederlenderen Eduard Douwes Dekker, men under pseudonymet "Multatuli" (som er latin og betyr "jeg har lidd mye"). Romanen er et sterkt angrep på nederlandsk kolonistyre i det vi i dag kjenner som Indonesia. Romanen bidro til en sterkere erkjennelse i Europa av hvilken effekt kolonistyret, med dertil hørende økonomisk velstand hos oss, hadde på de innfødtes levekår i koloniene. "Max Havelaar" er blitt kalt "the book that killed colonialism"! Den ble bensin på bålet for nasjonale frihetsbevegelser i de nederlandske besittelsene i Asia.

Replikaen av VOC-frakteskuta "Amsterdam" ligger altså permanent fortøyd ved sjøfartsmuseet.

Historielæreren må imidlertid innrømme at det at det er en moderne "kopi" legger en liten demper på den historiske opplevelsen et besøk gir.

Her er noen flere glimt fra under dekk:

Dette er "ammunisjonslageret" om bord. De sylindriske boksene er kruttladninger til kanonene. Selv lasteskip var utstyrt med kanoner. Pirater lurte i fjerne farvann!

Historielæreren er kanskje litt bortskjemt hva sjøfartsmuseer angår, men må bare slå fast at, sammenlignet med noen andre besøk, så er dette museet i Amsterdam ikke like imponerende. Vi skal huske på at Nederland har en lang og imponerende skipsfartshistorie, så forventningene lå muligens litt for høyt? Hvis lista ligger på nivå med det kolossale Portsmouth Historical Dockyards, ja da blir konkurransen tøff! (Se Historielærerens besøk her , her og, ikke minst, her.) Eller i London og Bristol, se her, her eller her.

Noen riktige godbiter var det allikevel å se her i Amsterdam:

Slik fungerte seilskutetidens "brannbomber".

Akterutsmykkingen på seilskutene skulle være fryktinngydende!

Baugpryden var vakre kvinneskikkelser, men akterspeilet var dominert av truende testosteron.

Aller mest imponerende var de store vevde gobelengene. Gulv-til-tak-dimensjoner i vevd materiale gjør inntrykk. Disse to gobelengene viser Slaget ved Solebay, 6. juni 1672. 

Slaget ved Solebay fant sted under den tredje anglo-nederlandske krig og var et omfattende sjøslag mellom en anglo-fransk flåte på den ense siden og nederlenderne på den andre. Det skulle bli et av seilskutetidens lengstvarende slag. Som ofte er tilfelle i militærhistorien, så er det noe uenighet om hvem som egentlig gikk seirende ut av slaget. Begge flåtene led store tap, men det riktigste er nok at resultatet var mest gunstig for nederlenderne, da slaget overbeviste motstanderne om at en sjømilitær blokade av nederlandske havner neppe var så lurt.

Denne like store gobelengen viser britenes flaggskip "The Royal James" oppslukt av flammer.

Doggerbank eller Drøbak - samma det, vel? TV Norges oppvisning i googling for kunnskapsløse.

Et liv som historielærer i videregående skole har unektelig bydd på en del besynderlige leseopplevelser. Noen ganger, under retting av historieprøver, har jeg klødd meg i hodet og lurt på hva i all verden eleven har ment å uttrykke. Som regel har mysteriet løst seg, etter mye undring - og litt googling. Eleven har simpelthen fusket - litt kreativ bruk av en godt skjult mobiltelefon under pulten har gitt inspirasjon til svar på prøvespørsmål(ene).

Problemet er bare at eleven ofte ikke har skjønt hva det spørres om. Da blir de dulgte søkeresultatene i fanget under pulten, og de derav produserte elevsvarene, dessverre (for eleven) et sted mellom totalt irrelevante og grensende til absurde. 

Etter noen år som pensjonist fikk Historielæreren en sterk deja vu-opplevelse i går kveld. Det rykket kraftig i rødblyanten, for å si det sånn.

Etter Dagsrevyens dystre gjengivelse av verdens triste forfatning tyr pensjonisten gjerne til TV Norges populære quiz- serie "Alle mot Alle". Nå skal det sies at dette er et nokså uhøytidelig spørreprogram - vi snakker altså ikke om "Kvitt eller dobbelt", eller "Kontrapunkt", for å bruke referanser som bare vi lineære pensjonister forstår. Begge disse var jo rene kunnskapsprøver på et høyt spesialisert nivå.

MEN mange av spørsmålene i disse programmene ER faktisk ganske konkrete kunnskapsspørsmål. (Vi seniorer oppfordres jo til å trene hjernecellene.) Senest i dagens "semifinale" ble konkurransen avgjort (etter "ekstraomganger", til og med!) av spørsmålet: "Når ble Fridtjof Nansen født?". Mer konkret og faktisk enn det blir det vel ikke....

Så, til poenget: I mandagens program ble lagene spurt om hvilket skip dette var: 

 

Se nøye på bildet. Ser DU hvilket skip dette er?

(Bildet er knipset av TV-skjermen)

Ett av lagene studerer bildet - og grubler fælt på hva for et skip dette kan være.

Selv oppfattet jeg dette spørsmålet som ganske vanskelig. Det dreide seg jo tydeligvis om en typisk panserkrysser - noe mindre bestykket enn de fryktede Dreadnaughts?

Kunne det være et av de to norske panserskipene, "Norge" eller "Eidsvold", tro? (Begge sjøsatt i 1901.) Gammelt var det i hvertfall. 

Panserskipet "Eidsvold". Sammenlign med bildet det ble spurt om ovenfor. Ikke ulikt, nei.

Lagene var, høyst forståelig, svært usikre. Begge lagene endte imidlertid opp med å svare "Blücher". DA var det slutt på forståelsen fra Historielærerens side! Enhver med et minimum av militærhistorisk, og norgeshistorisk, innsikt ser jo at dette langt fra er den kjente krysseren som ble senket i Drøbaksundet i 1940.   

Krysseren "Blücher", det nyeste skipet i Hitlers Kriegsmarine. Så nytt at det ikke var  fullt stridsdyktig forberedt da det ledet det tyske angrepet på Oslo, se her. 

 Stor var derfor forskrekkelsen, da programlederne smilende kunne meddele at begge lagene hadde rett - det VAR faktisk "Blücher" de hadde sett bilde av!

Historielæreren vurderte drastiske tiltak! Ringe politiet? Kontakte PFU?

Men - så kom deja vu-opplevelsen,da! Timene med retting av historieprøver - og avsløring av fusk.

Her har noen googlet.

Noen som ikke aner hva de driver med!

Og - ganske riktig: det VAR en gang et tysk krigsskip ved navn SMS "Blücher". (Det er jo ganske vanlig at skipsnavn går igjen etterhvert som nye generasjoner av skip bygges.) SMS "Blücher", som lagene fikk servert bilde av, ble senket av Royal Navy på Doggerbanken i 1915.

Doggerbank eller Drøbak - er'e så nøye 'a? 

Historielæreren er på vårtur - og finner en gullgruve!

I Telemark, helt i sørenden av innsjøen Nisser, Norges 13. største innsjø, ligget tettstedet Treungen, administrasjonsstedet i Nissedal kommune. I tømmerfløtingens tid var dette et viktig knutepunkt, før tømmeret ble fløtet ned Arendalsvassdraget.

Her, i dette lille tettstedet med drøyt 500 innbyggere, befinner det seg en ganske unik gullgruve av et museum. Z Museum er et helt privat ildsjeldrevet museum og beskriver seg selv slik:

"Z-Museum i Treungen har mange tematiske utstillinger med gjenstander fra forskjellige tidsepoker. Her blir du med på en reise til våre forfedres tid gjennom over 80 utstillinger presentert med imponerende bredde og detaljer. Utstillingene fornyes hvert år, og mange av de besøkende kommer igjen år etter år. Her finner du utstillinger med sjeldne biler og kjøretøy, telefonens historie, hatter og hodeplagg gjennom historien, en gammel landhandel, reklameskilt, symaskiner og tekstilproduksjon, trykkerihistorie, vintage sykler, fotografiapparater, orientalske tepper, leketøy fra gamle dager og mye mer. Samlingene omfatter tusenvis av sjeldne objekter presentert i de forskjellige avdelingene. Her kan du gå rundt i timevis og lære om fortiden og historien." 

Historielæreren dumpet tilfeldigvis på dette vel ti år gamle museet gjennom et innslag i "Norge Rundt" for noen år siden og fattet straks interesse. Et museum drevet av ekte entusiaster, kjemisk fritt for kulturpolitiske styringsmål, politisk korrekthet og tidsriktige ideologiske WOKE-påfunn? Perfekt! 

Det måtte bare bli en vårtur til Telemark!

(Historielærerens forhold til politisk korrekte museumstrender er som kjent litt anstrengt, se f.eks. her og her.)

Fra Oslo snakker vi ca 22 til 25 mil, drøye 3 timer med bil, litt avhengig av rutevalg og trafikk.

Vi starter like godt med kommunikasjoner. Først: jernbanen. (Klikk på bildene for forstørrelser.)

For - frem til 1967 gikk det faktisk tog hit til Treungen - dette var endestasjonen på det som opprinnelig het Arendal - Åmli-banen, fra 1910, men ferdigstilt frem til Treungen i 1913. Derfor også kalt Treungbanen. (Det ble forøvrig lagt planer om å forlenge banen helt til Fyresdal, men disse planene ble aldri realisert.)

Historielæreren er som kjent fascinert av jernbanehistorie.

 

 Men - kommunikasjon er så mye mer enn bare tog.

 

Noen av oss er gamle nok til å huske begreper som "sentralborddame", "rikstelefonsamtale", "tellerskritt", "noteringsoverføring" osv.

Samlingen av sykler bringer minnene tilbake til barndommen, til sykler en selv hadde - og, ikke minst, syklene en så lengselsfullt etter, men aldri fikk. Tenk på DBS sine "Tomahawk" og "Apache"!

En som har besøkt Z Museum og opplevd et gjensyn med sin barndoms "Apache"-sykkel har skrevet om dette rørende gjensynet i Telemark Arbeiderblad. I 2019 ga Posten Norge ut et eget frimerke med denne ikoniske sykkelen som motiv!

For gutter ble det ofte en naturlig overgang fra tråsykkel til moped. Tidlig på 1950-tallet gjorde mopeden for alvor sitt inntog i Norge. Navnet er en sammensetning av motor og pedal. Der motorsyklene tidligere hadde rådd grunnen, ble nå mopedene en salgssuksess. Forklaringen lå i et nytt regelverk, som nå tillot at man kunne kjøre motorer under 50 kubikkcentimeter uten å måtte ha førerkort. Disse doningene var dessuten langt billigere enn motorsyklene, noe som betød mye for lommeboken til folk her til lands på 50-tallet. Hos Jonas Øglænd AS i Sandnes, den dominerende sykkel- og mopedprodusenten i landet, arbeidet det på det meste 2500 ansatte!

...og, mens vi er inne på frimerker: i 2021 kom dette ut:

  

 

Dette er modellen "Speed", produsert av Lefstads Sykkelfabrikk i Trondheim mellom 1956 og 1958.

 

Fra mopeder beveger vi oss over til "ordentlige" motorsykler. Og hva er vel mer motorsykkel enn en Harley-Davidson. Alle har hørt, og hørt om, "Harley" - lyden er umiskjennelig. Men ikke alle vet at en nordmann var involvert her (også)? Det var i 1901, i Milwaukee, Wisconsin, at det hele startet. Bestekompisene Wiliam Harley og brødreparet Arthur og Walter Davidson ville lage en liten "hjelpemotor" til sykler, en power-cycle. Da de så at prototypen var for svak, fikk de hjelp med å utvikle en  kraftigere motor. Hjelpen fikk de av en herre ved navn Ole Evinrude, født Ole Andreassen Aaslundeie i Hunndalen utenfor Gjøvik.

"Evinrude let two motorcycle-mad teens tinker in his Milwaukee-based machine shop; one was named Arthur Davidson, who went on to Harley-Davidson motorcycle fame, also based in Milwaukee."     (Wikipedia)

Sykkelen på bildet er en 1917-modell, men den ble levert forsinket til Norge og først registrert her i 1919 (sannsynligvis pga 1. verdenskrig). Sykkelen har en karbid- (gass-) lykt og de spesielle platehjulene, som bare forekom på noen årsmodeller under 1. verdenskrig. Dette lekre eksemplaret på Z Museum ble brukt under innspillingen av Bør Børson-filmen med Rolv Wesenlund i hovedrollen.

 ... og her en klassisk britisk 1956 Norton - med sidevogn.

 I avdelingen for historien om krigen i Norge finner vi også denne tyske BMW militærmodellen.

Dette nydelige og detaljerte dukkehuset har tilhørt, enken etter Rolv Wesenlund. Her på museet er altså ekteparet representert ved hhv en motorsykkel fra en av hans mest kjente filmer og hennes dukkehus.

Da Historielæreren mot slutten av 1970-tallet studerte et år ved Distriktshøyskolen i Bø i Telemark, var vi tørste studenter prisgitt den noe besynderlige alkoholpolitikken i dette fylket. Øl ble kun solgt over disk på ølutsalget i Notodden. Det var imidlertid èn annen mulighet, som vi selvsagt måtte ty til for å slippe bilturen til Notodden: Vi kunne bestille hele kasser med øl fra Notodden, gjennom landhandelen i Bø. (Bestillingen ble skrevet på gjennomslagspapir og èn gjenpart ble etter sigende sendt til lensmannen i bygda.) Resultatet av denne "restriktive alkoholpolitikken" var dermed at alle hadde kasser med øl på studenthybelen. Da drikker man jo mindre enn om det hadde vært mulig å kjøpe seg en øl på butikken....

"LB" er selvsagt det lokale ølet - fra Lundetangens Bryggeri i Skien.

 

Til stadighet blir vi, på vår vandring gjennom museet, minnet på hvilket utrolig nettverk driverne må ha. Her dukker det opp de underligste gjenstander!

Et tannlegebesøk med sveivebor må ha vært en tvilsom fornøyelse. Her finner vi et komplett tannlegekontor fra pre-fluortannkremens tid!

For historielæreren er det nok den utrolige bilsamlingen som gjør størst inntrykk!

Igjen ser vi et eksempel på museets nettverk av bidragsytere og utlånere - mange av bilene er i privat eie, men utlånt til Z Museum. Og - legg merke til hvor mange av bilene som er registrert og skiltet. Etter sigende skal flertallet av bilkolleksjonen her være fullt kjørbare i dag!

Foran den nydelige Opel "Rekord" fra 1960-tallet står en Fiat 503 "Torpedo", 1926 modell. 

Den lyseblå sportsbilen er en Daimler "Conquest" Drophead Coupe fra annen halvdel av 1950-tallet. Daimler ble i 1960 kjøpt av Jaguar og senere innlemmet i British Leyland. ("Drophead" er et engelsk ord for det amerikanske "convertible".)

Den mørkebrune ved siden av Daimleren er en MG YA Saloon, 1949-modell. MGs Y-modeller, produsert i årene 1947 til 1953 var kjent for sitt utsøkte interiør. Her er det høy standard på lær- og trepaneler!

Lengst til venstre står en lysebrun Chrysler "Imperial" fra slutten av 1930-tallet.

 

  

Her er en av Historielærerens favoritter, en Austin "Seven" (Austin 7), 1931-modell. Dette er en kjær bekjent og gjenganger fra utallige britiske TV-serier opp gjennom årene. Austin produserte denne modell "7" i hele 16 år, fra 1922 til 1939. Modellens suksess og betydning i Storbritannia har blitt sammenlignet med T-Fordens betydning i USA. Den ble også produsert på lisens i en rekke land.

 

"Komfortabel soveplass for to voksne"? Javel - if you say so....

 

Se her! En 1954 Mercedes Benz 300 "Adenauer", plassert midt mellom en Chevrolet og en 1934 Dodge Cabriolet. Den såkalte "Adenauer" har navn etter forbundsrepublikken Vest-Tysklands første forbundskansler, Konrad Adenauer. Adenauer hadde aldri sertifikat og dette ble hans representasjonsbil. Ryktet vil ha det til at det på den store bilutstillingen i Frankfurt i 1951 ble lansert to kandidater til en "kansler-bil" for den unge nasjonen Vest-Tyskland. (Frem til da hadde de brukt gamle paradebiler som hadde overlevd krigen.) De to kandidatene var fra hhv Bayerische Motoren Werke, bedre kjent som BMW, modell 505 - og Mercedes Benz 300. Så sier altså historien at Adenauers hatt falt av da han steg ut, eller inn, av BMW'en etter en demonstrasjonstur. Dermed ble det Stuttgart og ikke München! 

Hatten av for Mercedes, med andre ord....

Her ser vi praktbilen slik den ble fotografert for en NRK-reportasje i forbindelse med åpningen av museet.

Mer kjent for oss i Norge er vel denne 1952 Mercedes Benz 120A. Dette var, sammen med den nokså like 190, en trofast drosjebil i Norge, etterhvert som import- og valutarestriksjonene ble lettet på og vi ikke lenger var prisgitt import av Volga, Pobeda, Moskvitch m. fl. fra Sovjetunionen. Legg merke til soltaket. Denne spesielle bilen her ble nemlig benyttet til å kjøre et brudepar fra Søgne kirke til Kristiansand etter deres vielse i august 1959. 

 

 De nygifte var ingen ringere enn Anne Marie Rasmussen og Steven Rockefeller Jr.

 

.... og registreringsnummeret er det samme fremdeles!

Denne 1934 Dodge Cabriolet har også en interessant proveniens. Dette er nemlig den første bilen bilforhandler Harald A. Møller solgte! På 1960-tallet lykkes det Møller-konsernet å få kjøpt bilen tilbake og bilen tilhører i dag familien.

Ved siden av Dodgen står et annet tidløst ikon - et eksempel på BMWs 2000-serie fra slutten av 1960-tallet.

Bilsamlingens virkelige pièce de résistance må allikevel være dette prakteksemplaret av en Mercedes, en 250 SE Coupe. Vakrere enn dette kan det knapt gjøres?

Fra tysk perfeksjonisme til britisk eleganse: en 1963 MG B Roadster.

... eller, hva med en 1990 Bentley Continental? Samme dagen som fredskonferansen etter 1. verdenskrig åpnet i Paris i januar 1919 (det som senere skulle munne ut i det mange, noe upresist, bare kaller "Versaillestraktaten"), grunnla Walter Owen Bentley sin bilfabrikk. Frem til da hadde han hovedsakelig beskjeftiget seg med flymotorer, bl.a. til det berømte Sopwith Camel. Bilene fikk raskt et godt rykte for soliditet og prestasjoner, bl. a. ved å vinne det prestisjetunge 24-timersløpet i Le Mans fire år på rad, fra 1927 - 1930! Da krakket kom i 1929 og den etterfølgende depresjonen satte inn, gikk selskapet over ende, men ble reddet av Rolls-Royce-konsernet. I årene som fulgte ble samarbeidet tett og mye var felles i de to merkene. Mange ser vel på Bentley og Rolls-Royce som noe nesten identisk? I 1970 fikk så også Rolls-Royce problemer - den velrenommerte flymoterproduksjonen ble skilt ut og bilproduksjonen etterhvert overtatt av Vickers, før, til slutt, Volkswagen og BMW kom på banen. Da blir det komplisert. Veldig forenklet kan vi si at Volkswagen overtok og videreførte Bentley, mens BMW overtok Rolls-Royce. (It's complicated, som unge par gjerne sier i dag...)

 

Museumsvandrere som er sterkt disponert for mimring ved gjensyn med gamle merkevarer og emballasje blir stående lenge i den gamle landhandelen. "Sunlight" såpe og "ATA" skurepulver, dere...

 

 

 

 ...eller hva med en tur inn til tobakkshandleren? Inngangsskiltene her er fra kiosken "Vorta", som lå like ved rutebilstasjonen i Tønsberg.

Tønsbergkiosken "Vorta", ca 1950. 

 

 

"Vi røykere er mennesker vi også - om enn ikke så lenge som dere andre."

 

Urmaker Skrede eksisterer fremdeles i Bø men ble opprinnelig etablert i Fyresdal. Det gamle inventaret havnet her på Z Museum. Den eldste urmakerbenken her er fra 1870!

  

Da hatteforretningen Jullys Mode Forretning, etablert i 1928 i Porsgrunn skulle avvikles i 1981, ble den flyttet med hud og hår (pun intended) hit til museet i Treungen. I sannhet en tidskapsel.

 

Slik som dette kunne vi fortsette i det uendelig. Gamle (og kjære) leker, symaskiner, barnevogner, kostbare orientalske tepper og antikke kart, traktor og landbruksmaskiner, pocketbøker og tidsskrifter, dameundertøy, skolestue, snekkerverksted, frisørsalong fra 1895, trykkerimaskiner, korsettsalong, knivsamling - you name it, they've got it! Til og med en stor modell av Notre Dame-katedralen, laget av 400 000 fyrstikker sponset av Nitedals fyrstikkfabrikk (der gikk det dessverre troll i ord for den gamle katedralen). Her er også ett av åtte lommur (det eneste man vet om i dag), skjenket av den russiske tsar Nikolaj i 1910 til åtte av hans generaler. Sjefen for den russiske nordflåten, Fjodor Karpov, flyktet etterhvert til Norge og uret ble solgt til urmaker Skrede i 1974. Og du kan se kjeks som var med Roald Amundsen til sydpolen og tilbake!

Og utstillingene skifter stadig. 

Dette er, med andre ord, et museum som bør oppsøkes regelmessig.

.... men beregn god tid!