"The Forgotten Eight". Historielæreren minnes 8 "underdogs" som bukket under. Og om en heltemodig innsats for å bevare arven. (Og noen digresjoner, selvsagt...)

Har du også glemt dem?

Bilhistorie er kulturhistorie. Og noen mennesker gjør en utrolig innsats for å redde og viderebringe denne viktige historien. (Hvordan skulle vi klart oss uten bilen? At bilen, og bilindustrien, er historisk viktig har Historielæreren vært inne på tidligere.)

I Sørum, bare en 20 minutters kjøretur fra hovedstaden ligger et veritabelt Mekka for alle med denne historiske interessen.

Tid for en pilegrimsferd!

"Eight AmCars Bilhistorisk Senter" i Sørum. ( HOME | EightAmCars )

Slik presenterer de seg selv.

Historielæreren kjenner at det sitrer i alle bilhistoriske nerver! For dette er ikke en vanlig bilutstilling av amerikanske "dollarglis" som vi sa i vår generasjon. AmCar-klubber finner du over hele landet. Og - bevares - det er jo utrolig mange flotte biler å se hos dem også.

Det som imidlertid gjør dette senteret i Sørum så spesielt er deres selvpålagte visjon, ja - det kan nesten kalles et kall! Da grunnleggerne av det som i dag er en stiftelse etablerte klubben bestemte de seg for at de ikke skulle være en helt vanlig amcar-klubb. De ville ikke samle på de "vanlige" amerikanske bilene, Mustanger, Camaroer osv. De begynte en landsomfattende jakt på bilmerker som var i ferd med å gå, eller allerede hadde gått, i glemmeboken. Altså: merkene som var blitt borte!

Her i Sørum finner du derfor kun 8 amerikanske bilmerker. Og de er ikke tilfeldig valgt. Senteret konsentrerer seg om 8 av de produsentene som bukket under i den brutale kampen mot de nådeløse gigantene, Ford, Chrysler og GM, også kalt "The Big Three". Mot disse var de sjanseløse - derav "de fordømte åtte". 

Enten ble de nedlagt - eller så ble de kjøpt opp av en av de store.

De åtte du finner her i Sørum er:

• Nash
• Kaiser
• Henry J 
• Hudson
• Studebaker
• Packard
• Willys
• DeSoto

(Da de satte seg ned med sin "ønskeliste" hadde de også Crosley på blokka, men droppa den.)

Allerede i "resepsjonen" tas vi imot av denne praktfulle 1953 Nash Ambassador. Nash-registeret i USA oppgir at dette eksemplaret er det eneste de kjenner til av denne spesielle utgaven av modellen i dag.

Nash Motors var banebrytende på en rekke biltekniske områder, som f.eks. selvbærende karosseri ("unibody"), varme og ventilasjon og setebelter. Nash fusjonerte i 1954 med Hudson Motor Company under navnet AMC (American Motors Corporation). Dette var den største konsernsammenslåingen i amerikansk industri til da.

Bilen midt i bildet, med mørkegrønt tak, er en 1954 Nash "Statesman Super". Den ble det solgt bare to av i Norge! Dette eksemplaret gikk som drosje i Levanger og ble reddet i siste liten fra å ende på fyllinga i 1988. Da så den garantert ikke slik ut!

Vi går inn i utstillingshallen - og møtes av dette synet! (Klikk på bildene for forstørrelser.)

Her står en Willys personbil. Lagde Willys personbiler? Alle med et minimum av interesse for andre verdenskrig kjenner til Willys Jeep, den amerikanskproduserte "alt-mulig-bilen".

I løpet av krigen produserte Willys-Overland Motor Company ca 360 000 jeep'er til militæret. (Tar en med de tilsvarende som ble produsert av Ford er det totale tallet nær 650 000.) Etter krigen ble jeep'en opphavet til både den moderne firehjulsdrevne terrengbilen, og, vi kan vel si, også dagens SUV-konsept? Jeep'en banet dermed veien for senere legendariske merker av terrenggående biler, som Land Rover, Toyota Land Cruiser o.l.

Canadiske soldater i en Willys Overland Jeep under krigen.

Fra 1952 kastet Willys seg ut i personbilmarkedet med serien Willys Aero. Dette er modellen er en 1953 "Falcon". Det var funnet av nettopp denne bilen i 1976 som førte til at klubben ble grunnlagt året etter.

Besøkende på dette bilmuseet i Sørum oppfordres til å se etter denne mannen! Er du heldig, står han i resepsjonen og tar i mot deg. Han navn er Jack Tveter og han er en av stifterne. Som en lydig disippel - sett deg ved hans føtter - og lytt! Det er ikke den ting han ikke vet om de mange hundre bilene ("objektene", som han sier - han nekter å bruke ordet "vrak".). Foruten alle tekniske spesifikasjoner, produksjonstall, modellvarianter osv, så kjenner han hver eneste bils proveniens, dvs hvor den er funnet/hentet, hvem som har eid den, hvilken tilstand den var i - ja ofte spennende og fengslende historier om tidligere eiere og lange reiser, før den havnet her i Sørum!

Totalt har stiftelsen kanskje så mye som 500 "objekter", dvs fra gamle vrak (sorry!) i varierende forfatning, som er restaureringsobjekter, til disse prakteksemplarene som står i utstillingshallen. Ca 250 av bilene står med skilt på og er fullt kjørbare!

Nyt disse perlene:

Jack Tveter (foto: Romerikes Blad) Et levende bilhistorisk leksikon!

Mange av den litt eldre generasjon husker nok navnet Studebaker. Selskapet ble etablert midt på 1850-tallet og bygget hestetrukne vogner. Dette er en Studebaker "Gran Turismo Hawk".

En Studebaker Commander fra tidlig 50-tall.

En Hudson "Commodore" ved siden av to DeSoto'er.

Denne 1951 Kaiser Silver Dragon ble det bare produsert totalt 179 stk av! Den har vinyltak og seter og interiør trukket med krokodilleskinn.

Her er en Kaiser mange drar kjensel på! Ja - dette er originalen, bilen til "Benny" i Olsenbanden-filmene, en 1953 Kaiser "Deluxe".

Historien om bilmerket Kaiser fortjener absolutt en digresjon:

Henry Kaiser (1882-1967) var opprinnelig bygningsentreprenør. Hans firma var bl a involvert i byggingen av det enorme Hoover Dam-prosjektet. Han er imidlertid kanskje mest kjent for sin rolle under andre verdenskrig.

Da varemangelen og styrkeoppbyggingen på andre siden av Atlanteren førte til en desperat mangel på skipstonnasje måtte det tas drastiske grep for å øke tilgangen på lasteskip. (De tyske U-båtene hadde gjort et kraftig innhogg i kapasiteten.) Det måtte bygges skip. Mange skip. Raskt.

Men - store laste- og tankskip tar lang tid å bygge. Løsningen ble "the Emergency Shipbuilding Program" og de såkalte "Liberty Ships". Henry Kaiser hadde ingen som helst erfaring med skipsverft eller skipsbygging. Men - han hadde kompetanse på store byggeprosjekter i stål og betong. Han skjønte at også skip kunne "masseproduseres" i form av prefabrikerte moduler i stål. Over 2 700 skip ble bygget. Mer enn 2 400 overlevde krigen. 

"Tidsrekorden" holdes av skipet SS "Robert E. Peary", som var ferdig bygget og seilingsklart etter 4 dager 15 timer og 29 minutter! (Les det høyt for deg selv engang til.) 

SS "Jeremiah O'Brien" fotografert i 2022. Dette er ett av bare 4 eksisterende "Liberty Ships". (Bildet hentet fra Wikipedia)

Senere skulle Henry Kaiser altså kaste seg inn på bilmarkedet, foruten aluminium og stål. Da han tidlig forsto hvilken betydning det nye TV-mediet ville få, etablerte han til og med Kaiser Broadcasting.

Den imponerende grillen til en 1955 DeSoto "Fireflite"

Bilmerket DeSoto er oppkalt etter den spanske oppdageren og conquistadoren Henando de Soto, angivelig den første europeiske oppdageren som beviselig krysset Mississippi-elven på vei vestover. Merkenavnet hadde nok ikke vært PK i dag....

Packard fra midt på 50-tallet. Halefinnen har gjort sitt inntog!

Packard Motor Car Company var en "high end" bilprodusent, altså biler i luksusklassen, frem til 1958.

Tid for en digresjon igjen:

Ikke alle vet at Packard under andre verdenskrig produserte på lisens over 55 000 av den berømte Rolls-Royce "Merlin" V12-motoren som ble legendarisk som Spitfire-motoren. 

Historien er litt bisarr; pga blitzen i Storbritannia trengte produsenten sårt et "tryggere" sted å få produsert større mengder av denne viktige motoren. De fikk en avtale med Ford om at de skulle få masseprodusere den. Men - da gamle Henry Ford fikk nyss om dette la han ned veto. Henry Ford var en mann med, mildest talt, underlige meninger om mye. Han ville ikke at Ford skulle produsere for en "krigførende part" og stoppet kontrakten! 

Dermed vendte britene seg til Packard, med spørsmål om de kunne påta seg produksjonen.

En viktig historisk synergieffekt av dette var at også et amerikansk jagerfly skulle komme til å bli like legendarisk som den britiske Spitfire!

Amerikanernes P-51 "Mustang" var opprinnelig utstyrt med en Allison V-1710 motor. Det var en robust og god motor, men den hadde klare begrensninger hvis flyet skulle opp i større høyde, dvs over 15 000 fot. Med Merlin-motoren økte Mustangens toppfart med over 80 kilometer i timen og den kunne med letthet arbeide i høyder over 20 000 fot. Dermed kunne disse jagerflyene påta seg den uhyre avgjørende rollen som eskorte for bombeflyene på deres lange tokt langt innover Tyskland. Bombeflyene var ikke lenger fritt vilt for Luftwaffe. Av denne grunn regnes også Mustangen som kanskje det viktigste (og beste) jagerflyet under andre verdenskrig.

I sine TV-reklamer hadde Packard denne sangen:

Ride ride ride ride ride along
in your Packard, in your Packard.
In a Packard you've got the world on a string.
In a Packard car you feel like a king.
Ride ride ride ride ride along
in your Packard, what fun!
And ask the man, just ask the man
the lucky man who owns one!

"A line of Packards"

I etasjen under utstillingen av prakteksemplarene finner vi (minst) like mange biler. Men disse er i sannhet "objekter". Dette er museets restaureringsprosjekter. Når en går her er det nesten ufattelig å forstå at mange av skjønnhetene i etasjen over faktisk var i en slik tilstand de også.

Hvor skjer disse miraklene?

Vi må ned en etasje:

En 1950 Hudson "Commodore" Custom. Venter den på "forfremmelse til 1. etg."?

Her skjer miraklene, men ofte først etter tusener av arbeidstimer!

Amerikansk kulturhistorie er utenkelig uten en vaskeekte "Diner". Dineren på museet driftes av Meierigården, et lokalt cateringselskap. Historielæreren kan rapportere om ekte amerikansk hamburger av topp klasse!

Klar for en liten sommerutflukt?

Lytt til Historielæreren.

Reis hit! 

Den dagen Blücher faktisk var velkommen. Eller: Hugget med sabel, stukket av lanse, tråkket på av hester - og deretter rundstjålet mens han lå der! Ingen god dag, med andre ord....

Historielærerens vårtur til Amsterdam - Del 2:

Man kan ikke reise til Amsterdam uten å besøke byens største attraksjon, Rijksmuseum. Opp mot tre millioner besøkende hvert år, og ca 8000 utstillingsobjekter, sier sitt.

Det er plent umulig å oppsummere et besøk på Rijksmuseum i et kort blogginnlegg. Til det er mengden inntrykk og kunstopplevelser for stor. Her vrimler det av kunsthistoriske høydepunkter, der omtrent alle kjente malere kan ses. 

Men en skal ikke glemme at her er mye mer enn malerier. Her er porselen, møbler, skipsmodeller, smykker - ja til og med en bok! Og hvilken bok kan det være? Jo - nettopp! "Max Havelaar", omtalt i forrige blogginnlegg!

En vandring her krever tid.

The Gallery of Honour (bilde fra Wikipedias side om museet)

Her er også en flott modell av krigsskipet "Wilhelm Rex", fra sent på 1600-tallet og bestykket med 74 kanoner. Modellen er over fire meter høy og nesten fem meter lang. Som det fremgikk av forrige blogginnlegg, så var ikke nederlenderne noen sjømilitær push-over på 1600-tallet!

Skipsmodellen gir Historielæreren assosiasjoner til da han besøkte "Norges første skipssimulator", modellen av fregatten "Freia" på Marinemuseet i Horten. (Den er til gjengjeld hele 8 meter lang!)

Et museumsfaglig spennende stunt, som vakte Historielærerens anerkjennelse er måten museet har løst restaureringen av Rembrandts mesterstykke "Nattevakten" fra 1642. Under navnet "Operation Night Watch" , som begynte i 2019, gjennomføres den mest omfattende restaureringen av dette nesten 400 år gamle maleriet noensinne. En skulle tro at konservatorene da ville ta med seg kunstverket langt bort fra publikum og isolere seg i årevis. Men - nei - Rijksmuseum har bygget et "glassbur" og lar publikum få se og følge med på restaureringsarbeidet som pågår inne i "buret". Terningkat 6 til museet. (Historielæreren er, som trofaste lesere vil vite, ikke alltid like imponert over det som skjer i den museumsfaglige verden, se f. eks. her og her.) 

"Operation Night Watch"

Nå er det imidlertid slik at Historielæreren er henfallen til en stygg last: digresjoner! Så - heng med - her bærer det (galt?) (og langt?) av sted:

På sin vandring gjennom museet kommer Historielæreren nemlig over dette svære maleriet, malt i 1824:

"The Battle of Waterloo" av Jan Willem Pieneman.

Over 8 meter langt og nesten 6 meter høyt - og dermed det største maleriet i Rijksmuseum.

Den sårede mannen, som ligger på en båre i forgrunnen til venstre, er den nederlandske kronprinsen, senere Kong Wilhelm II av Nederland. (Dette maleriet var faktisk opprinnelig tiltenkt Wellington, men den nederlandske kongen kjøpte det til sin sønn, kronprinsen.)  

Bildet skal illustrere øyeblikket da Hertugen av Wellington mottar beskjeden om at den prøyssiske hæren, under general Blüchers ledelse, er underveis og vil ankomme tidsnok til å redde dagen. 

En Blücher som faktisk var velkommen denne gangen, med andre ord. Vi snakker altså ikke om den tyske krysseren som stevnet opp Oslofjorden våren 1940, men om General Gebhard Leberecht von Blücher.

Wellington hadde kommandoen over den britisk-nederlandske hæren i dette siste og avgjørende slaget mot Napoleon. Det hersker liten tvil blant militærhistorikere om at Wellington befant seg i en temmelig prekær knipe - og, om ikke den prøyssiske hæren hadde nådd frem i tide, kunne Europas historie fort tatt en annen vending.

En som imidlertid ikke ville høre på slikt snakk var Wellington selv!

Og han gjorde sitt ytterste for å legge lokk på denne versjonen av historien.

Han ønsket ikke at prøysserne skulle fremstilles som hans redningsmenn!

En som fikk smake Wellingtons makt (og forfengelighet) var en ung løytnant i hans egen hær, William Siborne. Han ble senere en kjent militærhistoriker, med særlig interesse for nettopp slaget ved Waterloo.

På 1830-tallet lagde Siborne en berømt modell som han mente fremstiller slaget slik det faktisk utspilte seg. Bak modellen lå det, foruten egne erfaringer, flere års studier. Blant annet bodde han i en lengre periode nær slagstedet, for å gjøre seg kjent med alle topografiske detaljer og tidslinjer. Historielæreren har selv studert denne modellen, da han besøkte National Army Museum i Chelsea for over 10 år siden. Det var (er?) et imponerende skue.

Modellen har over 70 000 små soldatfigurer!

Sibornes modell er mektig og imponerende!

Problemet er altså at han både har tatt med prøysserne - og viser Wellingtons utsatte posisjon klokken syv om kvelden, da slaget var i sin mest kritiske fase. 

"I still think that the position you have given to the Prussian troops is not the correct one as regards the moment you wish to represent, and that those who seek the work will deduce from it that the result of the battle was not so much owing to British valour and the great leadership of the chief of the English army, as to the flamk movement of the Prussians."

(Brev fra Lord Fitzroy Somerset, Wellingtons sekretær, til modellbyggeren Siborne.En høflig, men bestemt "oppfordring" om å endre på modellen....)

For en, fremdeles forholdsvis ung, yrkesoffiser, med karriereambisjoner, var det ingen enkel sak å komme på kant med selveste Hertugen av Wellington. Dermed måtte han krype til korset - og "redigere bort" prøyssernes avgjørende rolle i slaget! Sannheten fikk vike for forfengeligheten og prestisjen. Litt sånn som når Hollywood lager filmer om andre verdenskrig, altså. Slik skjer dessverre av og til i historieskrivingen.

Wellington, eller Arthur Wellesley, som han het før han ble adlet og forfremmet en rekke ganger, er en interessant figur. Hans mange verv inkluderer: 

• to ganger statsminister 
• øverstkommanderende for den britiske hæren 
• leder for overhuset 
• utenriksminister
• feltmarskalk. 

Hans militære karriere omfattet felttog i Irland, Nederland, India, Danmark-Norge, Portugal, Spania, Frankrike og altså Waterloo i nåværende Belgia (på det tidspunktet nederlandsk). Han representerte også britene ved Wienerkongressen.

Mange historieinteresserte har sikkert lest Bernard Cornwells lette men fengende bøker om Richard Sharpe. Her dukker faktisk Wellington opp i flere av bøkene!

Cornwells historier om Sharpe er også blitt TV-serie, med Sean Bean som Richard Sharpe.

Vær imidlertid oppmerksom på at den samme Cornwell også har skrevet en faghistorisk bok om slaget: Waterloo - The History of Four Days, Three Armies and Three Battles. Denne er meget lesverdig.

Vi har lært om slaget ved Waterloo på skolen alle sammen - i hvertfall de av oss som er litt voksne. Ikke alle er vel klar over at dette ikke er et navn som er allment akseptert og i bruk. Blücher selv insisterte på at slaget skulle kalles The Battle of La Belle Alliance - et navn so fremdeles brukes i Tyskland. Franskmennene foretrekker benevnelsen Slaget ved Mont St Jean.

Enda et interessant moment: en ung stabsoffiser som deltok i Blüchers hær skulle senere bli den kanskje mest leste militærteoretiker vi kjenner. Hans navn: Carl von Clausewitz.

Hvor mange som mistet livet i slaget vil for alltid være usikkert, det tok lang tid før alle regimenter og andre militære enheter fikk "gjort opp" regnskapene sine. Napoleon gikk inn i kampen med opp mot 80 000 mann og av disse ble nesten 50 000 ikke senere gjort rede for. Mange av disse har nok desertert i kaoset etterpå. Den britisk-nederlandske hæren har noe klarere tall: ca 17 000 såkalte "casualties". Her skal vi være obs på at begrepet casualties omfatter både drepte og sårede, altså soldater som er satt ut av spill. De offisielle kildene sier i dag 3 500 drepte, noe over 10 000 sårede og resten desertører (mange av dem lokale belgiske, nederlandske og tyske leiesoldater med "kort vei hjem"). De prøyssiske tapene var smertefulle i de siste kampene mot Napoleon; over 30 000 drepte og sårede.

Da kveldsmørket senket seg over Waterloo lå det sannsynligvis over 12 000 lik igjen på bakken. I tillegg kunne man høre smerteskrikene fra kanskje så mye som 40 000 sårede!

Og - når vi snakker om sårede - vi får vel snart komme til overskriften på dette blogginnlegget!

Hvem er denne karen som altså ble "hugget med sabel, stukket av lanse, tråkket på av hester - og deretter rundstjålet mens han lå der", som det står i overskriften?

Jo, møt oberstløytnant Frederick Cavendish-Ponsonby. 

I slaget ved Waterloo ledet han et kavaleriangrep nedover en bakkekam Der ble han stygt såret i begge armene av en motstanders sabel og kastet av hesten. Mens han lå hjelpeløs på bakken red en franskmann forbi og oppdaget at det var liv i ham. Dermed stakk lansen i ryggen hans. 

"My head dropped, the blood gushed into my mouth, a difficulty of breathing came on, and I thought all was over."

Like etterpå dukket en fiendtlig infanterist opp (en fransk "tirailleur") og ransakte ham for penger og verdisaker. Deretter enda en, men da det ikke var noe mer av verdi å plyndre, brukte han likegodt Ponsonby som "sandsekk" mens han skjøt mot britene fra sin dekning bak kroppen hans. Så kom to skvadroner med prøyssisk kavaleri galopperende rett over ham, så han ble trampet på og slengt rundt av hestene.

Utrolig nok overlevde han og kom under "behandling" hos feltskjæreren. Med syv sabel- og lansehugg, med dertil hørende blodtap, pluss trampeskadene, måtte han, etter den tids state-of-the-art militær traumebehandling, selvsagt, årelates i to døgn!

På grunn av (eller kanskje vi skulle si på tross av?) denne medisinske behandlingen kom stakkars Ponsonby levende hjem fra Waterloo, ble forfremmet til generalmajor, seksbarnsfar og britisk guvernør på Malta.

Historien om Frederick Cavendish-Ponsonby ved Waterloo må vi kunne si gir begrepet "come-back" et ansikt. 

Frederick Cavendish-Ponsonby. 

Her har Lasarus en seriøs konkurrent!

Historielæreren sier seg fornøyd med enda en digresjon - denne gangen altså med utgangspunkt i det store maleriet på Rijksmuseum.

Etter en lang dag på museet er det bare en ting som opptar ham: kan også Amsterdam by på en kinarestaurant som tilfredsstiller Historielærerens høye krav?

Svaret er: ja.