Historielærerens vårtur - denne gangen på feil side av Nordsjøen! Om smugling, kolonialisme og en bok som forandret alt.

Den innbitt anglofile Historielæreren la i år sin vårtur til feil side av Nordsjøen.

Men - det er jo noe å se på kontinentet også. 

Hortus Botanicus i Amsterdam er en av verdens aller eldste botaniske hager. Den ble etablert allerede i 1638, men da som Hortus Medicus, en medisinsk urtehage for utdanning av leger og apotekere. Med nederlendernes sentrale rolle som sjøfartsnasjon og koloniherre ble fokus etter hvert vendt mer mot import og studier av eksotiske planter både fra fjerne strøk og fra landets egne kolonier. I dag finner vi over 6000 ulike arter her.

Historielæreren verdsetter vakre (og underlige) planter. Men, på sin vandring gjennom denne institusjonen sentralt i Amsterdam, reflekterer han over slike hagers historiske rolle og implikasjoner. Hvor ville vi vært uten digresjoner...?

Utover på 1800-tallet skjøt den såkalte "botaniske imperialismen" fart. Å skaffe seg kontroll over, eller tilgang til, viktige råvarer ble gitt høyeste prioritet. Oppdagere og botanikere ble satt til å skaffe frø og planter - og deretter eksperimentere med dyrking av disse i landets egne kolonier med tilnærmet samme klima og vekstforhold. Slik kan vi snakke om en slags "botanisk industrispionasje" og / eller "biologisk patentrøveri", med dertil hørende smugling. 

Fra historien kjenner vi jo flere slike tilfeller, der land har prøvd å beskytte sin monopolsituasjon. Kina hadde for eksempel dødsstraff for å prøve å smugle silke-larver eller -egg ut av landet. De ville for enhver pris unngå at andre tilegnet seg kunsten å lage silkestoff. Allerede på 500-tallet e Kr klarte imidlertid to persiske munker, på oppdrag fra keiser Justinian, å få med seg denne verdifulle "patenten" ut av landet. Det kanskje fremste eksempelet på slik virksomhet er nok ekspertene i Kew Garden (i dag Londons botaniske hage), som spesialiserte seg på å smugle ut planteslag fra Sør-Amerika og dyrke dem i egne kolonier i Afrika og Asia. Således ble kinintreet smuglet ut fra Andesfjellene på 1860-tallet. Dermed mister Andes-republikkene monopolet på en viktig eksportartikkel. Gummitreet ble smuglet ut av Brasil i 1876, tross strengt vakthold og strenge lover. Brasils andel av verdensproduksjonen av gummi falt deretter, fra 95% til 5%! (Med Charles Goodyears oppdagelse av vulkanisering av kautsjuk i 1839, ble gummi uunnværlig under mekaniseringen og den industrielle revolusjon.) Et siste eksempel: Sisalplanten (en hamp-plante, med sterke fibre som ble utnyttet i produksjonen av tauverk.) ble ”flyttet” fra Vest-India til britiske kolonier i Øst-Afrika. Bare tenk på hvor viktig hamp-tau var i seilskutetidens marine(r)!

Nederlenderne, med sitt mektige Østindiske kompani, var imidlertid ikke helt borte de heller. I følge Wikipedia var det en kaffeplante her fra Hortus i Amsterdam som ble opphavet til kaffedyrkingen i Sør-Amerika. (Mer om VOC, det nederlandske østindiske kompani, litt senere, når Historielæreren besøker sjøfartsmuseet i Amsterdam.) Dyrkingen, og konsumet, av kaffe hadde sitt opphav på Afrikas horn og i Jemen. Da populariteten, og etterspørselen, steg i Europa, ble det viktig å kultivere planten selv. For nederlendernes del ble det først og fremst deres kolonier på Java og i Surinam som forsynte Europas nye trendy Coffee houses.

Noen flere glimt fra Hortus. "Sommerfuglhuset" var et spennende syn!

Historielærerens interesse for botanikk er imidlertid noe begrenset - sammenlignet med nederlendernes...

(For ordens skyld: dette er ikke fra Hortus Botanicus. Dette er fra en av markedene i byen.)

Vi var inne på det nederlandske østindiakompaniet, VOC; Vereenigde Oostindische Compagnie. Som vi husker fra historiepensumet på skolen (den gang vi hadde noe så foraktelig som "pensum", ikke dagens utvannede og intetsigende "læreplaner"), så hadde jo "alle" stater med respekt for seg selv sitt eget østindiakompani. Også Danmark-Norge hadde sitt kompani, stiftet i 1616 av Christian Kvart.

Mest kjent er nok imidlertid The Honorable East India Company, med hovedkvarter i London. Dette var verdens største og rikeste forretningsselskap. Noen historikere har hevdet at "The Company", hvis man hadde regnet om til dagens pengeverdier, ville vært større enn selv Apple, Volkswagen eller noe annet multinasjonalt selskap i dag! Kompaniet hadde til og med sin egen hær på totalt over en kvart million mann, dobbelt så stor som den britiske hæren!

Men - la oss fokusere på det nederlandske selskapet nå - ikke det britiske. Historielæreren besøker sjøfartsmuseet i Amsterdam! Dette museet ligger bare en kort spasertur fra den botaniske hagen.

Utenfor sjøfartsmuseet.

Et sentralt element museet er denne rekonstruksjonen av en ekte "ostindiafarer".

Dette er altså en replika - "originalen" gikk tapt på sin jomfrutur under en storm mens lasteskipet var på vei til - ja nettopp - Øst-India i 1749. Skipet forliste nær Hastings i den engelske kanal og vraket er synlig den dag i dag ved ekstremt lavvann! Det har vært et håp om at nederlandske myndigheter skulle påkoste en bergingsaksjon lik den av "Vasa" i Stockholm og "Mary Rose" i Portsmouth, men det har ikke blitt noe av. Vraket er bemerkelsesverdig godt bevart, og mye av lasten er intakt i mudderet.

VOC var et av verdens første aksjeselskap, stiftet i 1602. Bare nederlandske borgere kunne kjøpe seg inn, men aksjene ble omsatt på den nyetablerte Amsterdam-børsen, verdens eldste aksjebørs. (Ordet "aksje" kommer av det nederlandske "actie" og tyske "aktie".) Selskapet regnes også som kanskje verdens eldste multinasjonale selskap. I likhet med det britiske East India Company hadde også VOC makt og rettigheter som virker nesten absurd på dagens mennesker. De kunne føre krig, fengsle og henrette sine fanger, drive slavehandel, inngå handelsavtaler, etablere kolonier og til og med utstede egen valuta.

Historien om VOC er imidlertid ikke noen fortelling om og for pikespeidere. Brutal vold, kriger og massakre var ikke fremmed for det nederlandske selskapet. Den såkalte Batavia-massakren i 1740 førte til at selskapet for første gang ble underlagt en offisiell granskning. (Batavia var koloniherrenes navn på dagens Jakarta.)

Nokså nøyaktig midt på 1800-tallet ble det utgitt to bøker som skulle få stor betydning i sin tid. I 1852: "Onkel Toms Hytte" og i 1860 "Max Havelaar". 

Førstnevnte vil være kjent for de fleste på grunn av dens betydning for kampen mot slaveriet i USA. Den andre er nok mindre kjent. Den er skrevet av nederlenderen Eduard Douwes Dekker, men under pseudonymet "Multatuli" (som er latin og betyr "jeg har lidd mye"). Romanen er et sterkt angrep på nederlandsk kolonistyre i det vi i dag kjenner som Indonesia. Romanen bidro til en sterkere erkjennelse i Europa av hvilken effekt kolonistyret, med dertil hørende økonomisk velstand hos oss, hadde på de innfødtes levekår i koloniene. "Max Havelaar" er blitt kalt "the book that killed colonialism"! Den ble bensin på bålet for nasjonale frihetsbevegelser i de nederlandske besittelsene i Asia.

Replikaen av VOC-frakteskuta "Amsterdam" ligger altså permanent fortøyd ved sjøfartsmuseet.

Historielæreren må imidlertid innrømme at det at det er en moderne "kopi" legger en liten demper på den historiske opplevelsen et besøk gir.

Her er noen flere glimt fra under dekk:

Dette er "ammunisjonslageret" om bord. De sylindriske boksene er kruttladninger til kanonene. Selv lasteskip var utstyrt med kanoner. Pirater lurte i fjerne farvann!

Historielæreren er kanskje litt bortskjemt hva sjøfartsmuseer angår, men må bare slå fast at, sammenlignet med noen andre besøk, så er dette museet i Amsterdam ikke like imponerende. Vi skal huske på at Nederland har en lang og imponerende skipsfartshistorie, så forventningene lå muligens litt for høyt? Hvis lista ligger på nivå med det kolossale Portsmouth Historical Dockyards, ja da blir konkurransen tøff! (Se Historielærerens besøk her , her og, ikke minst, her.) Eller i London og Bristol, se her, her eller her.

Noen riktige godbiter var det allikevel å se her i Amsterdam:

Slik fungerte seilskutetidens "brannbomber".

Akterutsmykkingen på seilskutene skulle være fryktinngydende!

Baugpryden var vakre kvinneskikkelser, men akterspeilet var dominert av truende testosteron.

Aller mest imponerende var de store vevde gobelengene. Gulv-til-tak-dimensjoner i vevd materiale gjør inntrykk. Disse to gobelengene viser Slaget ved Solebay, 6. juni 1672. 

Slaget ved Solebay fant sted under den tredje anglo-nederlandske krig og var et omfattende sjøslag mellom en anglo-fransk flåte på den ense siden og nederlenderne på den andre. Det skulle bli et av seilskutetidens lengstvarende slag. Som ofte er tilfelle i militærhistorien, så er det noe uenighet om hvem som egentlig gikk seirende ut av slaget. Begge flåtene led store tap, men det riktigste er nok at resultatet var mest gunstig for nederlenderne, da slaget overbeviste motstanderne om at en sjømilitær blokade av nederlandske havner neppe var så lurt.

Denne like store gobelengen viser britenes flaggskip "The Royal James" oppslukt av flammer.