Den dagen Blücher faktisk var velkommen. Eller: Hugget med sabel, stukket av lanse, tråkket på av hester - og deretter rundstjålet mens han lå der! Ingen god dag, med andre ord....

Historielærerens vårtur til Amsterdam - Del 2:

Man kan ikke reise til Amsterdam uten å besøke byens største attraksjon, Rijksmuseum. Opp mot tre millioner besøkende hvert år, og ca 8000 utstillingsobjekter, sier sitt.

Det er plent umulig å oppsummere et besøk på Rijksmuseum i et kort blogginnlegg. Til det er mengden inntrykk og kunstopplevelser for stor. Her vrimler det av kunsthistoriske høydepunkter, der omtrent alle kjente malere kan ses. 

Men en skal ikke glemme at her er mye mer enn malerier. Her er porselen, møbler, skipsmodeller, smykker - ja til og med en bok! Og hvilken bok kan det være? Jo - nettopp! "Max Havelaar", omtalt i forrige blogginnlegg!

En vandring her krever tid.

The Gallery of Honour (bilde fra Wikipedias side om museet)

Her er også en flott modell av krigsskipet "Wilhelm Rex", fra sent på 1600-tallet og bestykket med 74 kanoner. Modellen er over fire meter høy og nesten fem meter lang. Som det fremgikk av forrige blogginnlegg, så var ikke nederlenderne noen sjømilitær push-over på 1600-tallet!

Skipsmodellen gir Historielæreren assosiasjoner til da han besøkte "Norges første skipssimulator", modellen av fregatten "Freia" på Marinemuseet i Horten. (Den er til gjengjeld hele 8 meter lang!)

Et museumsfaglig spennende stunt, som vakte Historielærerens anerkjennelse er måten museet har løst restaureringen av Rembrandts mesterstykke "Nattevakten" fra 1642. Under navnet "Operation Night Watch" , som begynte i 2019, gjennomføres den mest omfattende restaureringen av dette nesten 400 år gamle maleriet noensinne. En skulle tro at konservatorene da ville ta med seg kunstverket langt bort fra publikum og isolere seg i årevis. Men - nei - Rijksmuseum har bygget et "glassbur" og lar publikum få se og følge med på restaureringsarbeidet som pågår inne i "buret". Terningkat 6 til museet. (Historielæreren er, som trofaste lesere vil vite, ikke alltid like imponert over det som skjer i den museumsfaglige verden, se f. eks. her og her.) 

"Operation Night Watch"

Nå er det imidlertid slik at Historielæreren er henfallen til en stygg last: digresjoner! Så - heng med - her bærer det (galt?) (og langt?) av sted:

På sin vandring gjennom museet kommer Historielæreren nemlig over dette svære maleriet, malt i 1824:

"The Battle of Waterloo" av Jan Willem Pieneman.

Over 8 meter langt og nesten 6 meter høyt - og dermed det største maleriet i Rijksmuseum.

Den sårede mannen, som ligger på en båre i forgrunnen til venstre, er den nederlandske kronprinsen, senere Kong Wilhelm II av Nederland. (Dette maleriet var faktisk opprinnelig tiltenkt Wellington, men den nederlandske kongen kjøpte det til sin sønn, kronprinsen.)  

Bildet skal illustrere øyeblikket da Hertugen av Wellington mottar beskjeden om at den prøyssiske hæren, under general Blüchers ledelse, er underveis og vil ankomme tidsnok til å redde dagen. 

En Blücher som faktisk var velkommen denne gangen, med andre ord. Vi snakker altså ikke om den tyske krysseren som stevnet opp Oslofjorden våren 1940, men om General Gebhard Leberecht von Blücher.

Wellington hadde kommandoen over den britisk-nederlandske hæren i dette siste og avgjørende slaget mot Napoleon. Det hersker liten tvil blant militærhistorikere om at Wellington befant seg i en temmelig prekær knipe - og, om ikke den prøyssiske hæren hadde nådd frem i tide, kunne Europas historie fort tatt en annen vending.

En som imidlertid ikke ville høre på slikt snakk var Wellington selv!

Og han gjorde sitt ytterste for å legge lokk på denne versjonen av historien.

Han ønsket ikke at prøysserne skulle fremstilles som hans redningsmenn!

En som fikk smake Wellingtons makt (og forfengelighet) var en ung løytnant i hans egen hær, William Siborne. Han ble senere en kjent militærhistoriker, med særlig interesse for nettopp slaget ved Waterloo.

På 1830-tallet lagde Siborne en berømt modell som han mente fremstiller slaget slik det faktisk utspilte seg. Bak modellen lå det, foruten egne erfaringer, flere års studier. Blant annet bodde han i en lengre periode nær slagstedet, for å gjøre seg kjent med alle topografiske detaljer og tidslinjer. Historielæreren har selv studert denne modellen, da han besøkte National Army Museum i Chelsea for over 10 år siden. Det var (er?) et imponerende skue.

Modellen har over 70 000 små soldatfigurer!

Sibornes modell er mektig og imponerende!

Problemet er altså at han både har tatt med prøysserne - og viser Wellingtons utsatte posisjon klokken syv om kvelden, da slaget var i sin mest kritiske fase. 

"I still think that the position you have given to the Prussian troops is not the correct one as regards the moment you wish to represent, and that those who seek the work will deduce from it that the result of the battle was not so much owing to British valour and the great leadership of the chief of the English army, as to the flamk movement of the Prussians."

(Brev fra Lord Fitzroy Somerset, Wellingtons sekretær, til modellbyggeren Siborne.En høflig, men bestemt "oppfordring" om å endre på modellen....)

For en, fremdeles forholdsvis ung, yrkesoffiser, med karriereambisjoner, var det ingen enkel sak å komme på kant med selveste Hertugen av Wellington. Dermed måtte han krype til korset - og "redigere bort" prøyssernes avgjørende rolle i slaget! Sannheten fikk vike for forfengeligheten og prestisjen. Litt sånn som når Hollywood lager filmer om andre verdenskrig, altså. Slik skjer dessverre av og til i historieskrivingen.

Wellington, eller Arthur Wellesley, som han het før han ble adlet og forfremmet en rekke ganger, er en interessant figur. Hans mange verv inkluderer: 

• to ganger statsminister 
• øverstkommanderende for den britiske hæren 
• leder for overhuset 
• utenriksminister
• feltmarskalk. 

Hans militære karriere omfattet felttog i Irland, Nederland, India, Danmark-Norge, Portugal, Spania, Frankrike og altså Waterloo i nåværende Belgia (på det tidspunktet nederlandsk). Han representerte også britene ved Wienerkongressen.

Mange historieinteresserte har sikkert lest Bernard Cornwells lette men fengende bøker om Richard Sharpe. Her dukker faktisk Wellington opp i flere av bøkene!

Cornwells historier om Sharpe er også blitt TV-serie, med Sean Bean som Richard Sharpe.

Vær imidlertid oppmerksom på at den samme Cornwell også har skrevet en faghistorisk bok om slaget: Waterloo - The History of Four Days, Three Armies and Three Battles. Denne er meget lesverdig.

Vi har lært om slaget ved Waterloo på skolen alle sammen - i hvertfall de av oss som er litt voksne. Ikke alle er vel klar over at dette ikke er et navn som er allment akseptert og i bruk. Blücher selv insisterte på at slaget skulle kalles The Battle of La Belle Alliance - et navn so fremdeles brukes i Tyskland. Franskmennene foretrekker benevnelsen Slaget ved Mont St Jean.

Enda et interessant moment: en ung stabsoffiser som deltok i Blüchers hær skulle senere bli den kanskje mest leste militærteoretiker vi kjenner. Hans navn: Carl von Clausewitz.

Hvor mange som mistet livet i slaget vil for alltid være usikkert, det tok lang tid før alle regimenter og andre militære enheter fikk "gjort opp" regnskapene sine. Napoleon gikk inn i kampen med opp mot 80 000 mann og av disse ble nesten 50 000 ikke senere gjort rede for. Mange av disse har nok desertert i kaoset etterpå. Den britisk-nederlandske hæren har noe klarere tall: ca 17 000 såkalte "casualties". Her skal vi være obs på at begrepet casualties omfatter både drepte og sårede, altså soldater som er satt ut av spill. De offisielle kildene sier i dag 3 500 drepte, noe over 10 000 sårede og resten desertører (mange av dem lokale belgiske, nederlandske og tyske leiesoldater med "kort vei hjem"). De prøyssiske tapene var smertefulle i de siste kampene mot Napoleon; over 30 000 drepte og sårede.

Da kveldsmørket senket seg over Waterloo lå det sannsynligvis over 12 000 lik igjen på bakken. I tillegg kunne man høre smerteskrikene fra kanskje så mye som 40 000 sårede!

Og - når vi snakker om sårede - vi får vel snart komme til overskriften på dette blogginnlegget!

Hvem er denne karen som altså ble "hugget med sabel, stukket av lanse, tråkket på av hester - og deretter rundstjålet mens han lå der", som det står i overskriften?

Jo, møt oberstløytnant Frederick Cavendish-Ponsonby. 

I slaget ved Waterloo ledet han et kavaleriangrep nedover en bakkekam Der ble han stygt såret i begge armene av en motstanders sabel og kastet av hesten. Mens han lå hjelpeløs på bakken red en franskmann forbi og oppdaget at det var liv i ham. Dermed stakk lansen i ryggen hans. 

"My head dropped, the blood gushed into my mouth, a difficulty of breathing came on, and I thought all was over."

Like etterpå dukket en fiendtlig infanterist opp (en fransk "tirailleur") og ransakte ham for penger og verdisaker. Deretter enda en, men da det ikke var noe mer av verdi å plyndre, brukte han likegodt Ponsonby som "sandsekk" mens han skjøt mot britene fra sin dekning bak kroppen hans. Så kom to skvadroner med prøyssisk kavaleri galopperende rett over ham, så han ble trampet på og slengt rundt av hestene.

Utrolig nok overlevde han og kom under "behandling" hos feltskjæreren. Med syv sabel- og lansehugg, med dertil hørende blodtap, pluss trampeskadene, måtte han, etter den tids state-of-the-art militær traumebehandling, selvsagt, årelates i to døgn!

På grunn av (eller kanskje vi skulle si på tross av?) denne medisinske behandlingen kom stakkars Ponsonby levende hjem fra Waterloo, ble forfremmet til generalmajor, seksbarnsfar og britisk guvernør på Malta.

Historien om Frederick Cavendish-Ponsonby ved Waterloo må vi kunne si gir begrepet "come-back" et ansikt. 

Frederick Cavendish-Ponsonby. 

Her har Lasarus en seriøs konkurrent!

Historielæreren sier seg fornøyd med enda en digresjon - denne gangen altså med utgangspunkt i det store maleriet på Rijksmuseum.

Etter en lang dag på museet er det bare en ting som opptar ham: kan også Amsterdam by på en kinarestaurant som tilfredsstiller Historielærerens høye krav?

Svaret er: ja.

Historielærerens vårtur - denne gangen på feil side av Nordsjøen! Om smugling, kolonialisme og en bok som forandret alt.

Den innbitt anglofile Historielæreren la i år sin vårtur til feil side av Nordsjøen.

Men - det er jo noe å se på kontinentet også. 

Hortus Botanicus i Amsterdam er en av verdens aller eldste botaniske hager. Den ble etablert allerede i 1638, men da som Hortus Medicus, en medisinsk urtehage for utdanning av leger og apotekere. Med nederlendernes sentrale rolle som sjøfartsnasjon og koloniherre ble fokus etter hvert vendt mer mot import og studier av eksotiske planter både fra fjerne strøk og fra landets egne kolonier. I dag finner vi over 6000 ulike arter her.

Historielæreren verdsetter vakre (og underlige) planter. Men, på sin vandring gjennom denne institusjonen sentralt i Amsterdam, reflekterer han over slike hagers historiske rolle og implikasjoner. Hvor ville vi vært uten digresjoner...?

Utover på 1800-tallet skjøt den såkalte "botaniske imperialismen" fart. Å skaffe seg kontroll over, eller tilgang til, viktige råvarer ble gitt høyeste prioritet. Oppdagere og botanikere ble satt til å skaffe frø og planter - og deretter eksperimentere med dyrking av disse i landets egne kolonier med tilnærmet samme klima og vekstforhold. Slik kan vi snakke om en slags "botanisk industrispionasje" og / eller "biologisk patentrøveri", med dertil hørende smugling. 

Fra historien kjenner vi jo flere slike tilfeller, der land har prøvd å beskytte sin monopolsituasjon. Kina hadde for eksempel dødsstraff for å prøve å smugle silke-larver eller -egg ut av landet. De ville for enhver pris unngå at andre tilegnet seg kunsten å lage silkestoff. Allerede på 500-tallet e Kr klarte imidlertid to persiske munker, på oppdrag fra keiser Justinian, å få med seg denne verdifulle "patenten" ut av landet. Det kanskje fremste eksempelet på slik virksomhet er nok ekspertene i Kew Garden (i dag Londons botaniske hage), som spesialiserte seg på å smugle ut planteslag fra Sør-Amerika og dyrke dem i egne kolonier i Afrika og Asia. Således ble kinintreet smuglet ut fra Andesfjellene på 1860-tallet. Dermed mister Andes-republikkene monopolet på en viktig eksportartikkel. Gummitreet ble smuglet ut av Brasil i 1876, tross strengt vakthold og strenge lover. Brasils andel av verdensproduksjonen av gummi falt deretter, fra 95% til 5%! (Med Charles Goodyears oppdagelse av vulkanisering av kautsjuk i 1839, ble gummi uunnværlig under mekaniseringen og den industrielle revolusjon.) Et siste eksempel: Sisalplanten (en hamp-plante, med sterke fibre som ble utnyttet i produksjonen av tauverk.) ble ”flyttet” fra Vest-India til britiske kolonier i Øst-Afrika. Bare tenk på hvor viktig hamp-tau var i seilskutetidens marine(r)!

Nederlenderne, med sitt mektige Østindiske kompani, var imidlertid ikke helt borte de heller. I følge Wikipedia var det en kaffeplante her fra Hortus i Amsterdam som ble opphavet til kaffedyrkingen i Sør-Amerika. (Mer om VOC, det nederlandske østindiske kompani, litt senere, når Historielæreren besøker sjøfartsmuseet i Amsterdam.) Dyrkingen, og konsumet, av kaffe hadde sitt opphav på Afrikas horn og i Jemen. Da populariteten, og etterspørselen, steg i Europa, ble det viktig å kultivere planten selv. For nederlendernes del ble det først og fremst deres kolonier på Java og i Surinam som forsynte Europas nye trendy Coffee houses.

Noen flere glimt fra Hortus. "Sommerfuglhuset" var et spennende syn!

Historielærerens interesse for botanikk er imidlertid noe begrenset - sammenlignet med nederlendernes...

(For ordens skyld: dette er ikke fra Hortus Botanicus. Dette er fra en av markedene i byen.)

Vi var inne på det nederlandske østindiakompaniet, VOC; Vereenigde Oostindische Compagnie. Som vi husker fra historiepensumet på skolen (den gang vi hadde noe så foraktelig som "pensum", ikke dagens utvannede og intetsigende "læreplaner"), så hadde jo "alle" stater med respekt for seg selv sitt eget østindiakompani. Også Danmark-Norge hadde sitt kompani, stiftet i 1616 av Christian Kvart.

Mest kjent er nok imidlertid The Honorable East India Company, med hovedkvarter i London. Dette var verdens største og rikeste forretningsselskap. Noen historikere har hevdet at "The Company", hvis man hadde regnet om til dagens pengeverdier, ville vært større enn selv Apple, Volkswagen eller noe annet multinasjonalt selskap i dag! Kompaniet hadde til og med sin egen hær på totalt over en kvart million mann, dobbelt så stor som den britiske hæren!

Men - la oss fokusere på det nederlandske selskapet nå - ikke det britiske. Historielæreren besøker sjøfartsmuseet i Amsterdam! Dette museet ligger bare en kort spasertur fra den botaniske hagen.

Utenfor sjøfartsmuseet.

Et sentralt element museet er denne rekonstruksjonen av en ekte "ostindiafarer".

Dette er altså en replika - "originalen" gikk tapt på sin jomfrutur under en storm mens lasteskipet var på vei til - ja nettopp - Øst-India i 1749. Skipet forliste nær Hastings i den engelske kanal og vraket er synlig den dag i dag ved ekstremt lavvann! Det har vært et håp om at nederlandske myndigheter skulle påkoste en bergingsaksjon lik den av "Vasa" i Stockholm og "Mary Rose" i Portsmouth, men det har ikke blitt noe av. Vraket er bemerkelsesverdig godt bevart, og mye av lasten er intakt i mudderet.

VOC var et av verdens første aksjeselskap, stiftet i 1602. Bare nederlandske borgere kunne kjøpe seg inn, men aksjene ble omsatt på den nyetablerte Amsterdam-børsen, verdens eldste aksjebørs. (Ordet "aksje" kommer av det nederlandske "actie" og tyske "aktie".) Selskapet regnes også som kanskje verdens eldste multinasjonale selskap. I likhet med det britiske East India Company hadde også VOC makt og rettigheter som virker nesten absurd på dagens mennesker. De kunne føre krig, fengsle og henrette sine fanger, drive slavehandel, inngå handelsavtaler, etablere kolonier og til og med utstede egen valuta.

Historien om VOC er imidlertid ikke noen fortelling om og for pikespeidere. Brutal vold, kriger og massakre var ikke fremmed for det nederlandske selskapet. Den såkalte Batavia-massakren i 1740 førte til at selskapet for første gang ble underlagt en offisiell granskning. (Batavia var koloniherrenes navn på dagens Jakarta.)

Nokså nøyaktig midt på 1800-tallet ble det utgitt to bøker som skulle få stor betydning i sin tid. I 1852: "Onkel Toms Hytte" og i 1860 "Max Havelaar". 

Førstnevnte vil være kjent for de fleste på grunn av dens betydning for kampen mot slaveriet i USA. Den andre er nok mindre kjent. Den er skrevet av nederlenderen Eduard Douwes Dekker, men under pseudonymet "Multatuli" (som er latin og betyr "jeg har lidd mye"). Romanen er et sterkt angrep på nederlandsk kolonistyre i det vi i dag kjenner som Indonesia. Romanen bidro til en sterkere erkjennelse i Europa av hvilken effekt kolonistyret, med dertil hørende økonomisk velstand hos oss, hadde på de innfødtes levekår i koloniene. "Max Havelaar" er blitt kalt "the book that killed colonialism"! Den ble bensin på bålet for nasjonale frihetsbevegelser i de nederlandske besittelsene i Asia.

Replikaen av VOC-frakteskuta "Amsterdam" ligger altså permanent fortøyd ved sjøfartsmuseet.

Historielæreren må imidlertid innrømme at det at det er en moderne "kopi" legger en liten demper på den historiske opplevelsen et besøk gir.

Her er noen flere glimt fra under dekk:

Dette er "ammunisjonslageret" om bord. De sylindriske boksene er kruttladninger til kanonene. Selv lasteskip var utstyrt med kanoner. Pirater lurte i fjerne farvann!

Historielæreren er kanskje litt bortskjemt hva sjøfartsmuseer angår, men må bare slå fast at, sammenlignet med noen andre besøk, så er dette museet i Amsterdam ikke like imponerende. Vi skal huske på at Nederland har en lang og imponerende skipsfartshistorie, så forventningene lå muligens litt for høyt? Hvis lista ligger på nivå med det kolossale Portsmouth Historical Dockyards, ja da blir konkurransen tøff! (Se Historielærerens besøk her , her og, ikke minst, her.) Eller i London og Bristol, se her, her eller her.

Noen riktige godbiter var det allikevel å se her i Amsterdam:

Slik fungerte seilskutetidens "brannbomber".

Akterutsmykkingen på seilskutene skulle være fryktinngydende!

Baugpryden var vakre kvinneskikkelser, men akterspeilet var dominert av truende testosteron.

Aller mest imponerende var de store vevde gobelengene. Gulv-til-tak-dimensjoner i vevd materiale gjør inntrykk. Disse to gobelengene viser Slaget ved Solebay, 6. juni 1672. 

Slaget ved Solebay fant sted under den tredje anglo-nederlandske krig og var et omfattende sjøslag mellom en anglo-fransk flåte på den ense siden og nederlenderne på den andre. Det skulle bli et av seilskutetidens lengstvarende slag. Som ofte er tilfelle i militærhistorien, så er det noe uenighet om hvem som egentlig gikk seirende ut av slaget. Begge flåtene led store tap, men det riktigste er nok at resultatet var mest gunstig for nederlenderne, da slaget overbeviste motstanderne om at en sjømilitær blokade av nederlandske havner neppe var så lurt.

Denne like store gobelengen viser britenes flaggskip "The Royal James" oppslukt av flammer.