Historielærerens byvandring i sjarmerende Liverpool fortsetter.
I den eldre delen av byen, på vei til
Liverpool Town Hall, finner vi puben
Ye Hole In Ye Wall, Liverpools eldste pub. Her snakker vi tidlig1700-tall, dere! For sikkerhets skyld er puben bygget over en gammel kveker-gravplass, så her er spøkelsene også inkludert.
Puben har imidlertid dokumentert høy grad av endringskompetanse og hengt med i tiden - i 1977 åpnet den nemlig også for kvinner!
Ye Hole In The Wall, fra 1726.
Kvinner har også adgang!
Men - vi er seriøse og historieinteresserte. Blikket opp og frem - vi lar oss ikke friste av puber eller andre verdslige distraksjoner. Som en
Odyssevs bundet til masten seiler vi rakrygget forbi pub-sirenenes sang, mot vårt egentlige mål:
Liverpool Town Hall.
"One of the finest surviving 18th-century town halls", skriver
National Heritage List for England om denne flotte bygningen, påbegynt i 1749. Denne
virtuelle omvisningen anbefales.
"Dette har jeg lyst til å se! Tror du det er åpent for publikum?", spør Historielærerens kone.
Historielæreren er av den beskjedne sorten og antyder at vi kanskje kan stikke hodet inn og forsiktig undersøke om det er mulig.
Liverpool Town Hall!
Våger vi oss inn?
Døren er åpen og vi går inn i nølende ærbødighet. En ansatt ser spørrende på oss og forklarer at det dessverre er stengt i dag, fordi det skal være et arrangement på ettermiddagen.
I det vi snur oss spør han imidlertid plutselig (på et bare såvidt forståelig scousermål): "Hvor er dere fra?"
Digresjon: lurer du på hvordan
Scouse accent høres ut? OK - skru opp lyden og hør her:
Digresjon slutt.
"Norge", svarer vi pliktskydigst.
"Er dere fra NORGE!", utbryter han henrykt!
- "Bli med meg - vi rekker en rask omvisning", sier han og går resolutt mot den monumentale trappen opp til finstasen!
Tusen takk, John Arne Riise, tenker Historielæreren - I Liverpool glemmer man aldri en som har scoret et praktmål mot selveste erkefienden, ManU:
Dermed får det norske paret sin egen private omvisning i Liverpool Town Hall! Vi får se ballsalene, kunstskattene og selvsagt selve "bystyresalen".
"Ordføreren er ikke inne for øyeblikket, så dere skal få se stua hans også", sier guiden og vi løper etter i vantro henrykkelse.
Trappen opp fra inngangshallen. Vi får en "lukket visning"!
Den praktfulle kuppelen.
Bystyresalen. Helt til venstre står Hillsborough-klokken. I likhet med The Munich Disaster (omtalt i Del 2 ) har også Liverpool sin fotballtragedie å minnes. Klokken er 8 fot høy, fra 1780-tallet, med urviserne satt til kl 3:06, som er tidspunktet da kampen formelt ble utsatt pga tragedien.
Takknemlige og rørt over vennligheten og imøtekommenheten vandrer to imponerte nordmenn ut i sommerheten igjen.
Neste post på programmet: den mektige
St George's Hall. Vi går fra altså det ene praktbygget til det neste!
St George's Hall, åpnet i 1854, er (sammen med de tidligere omtalte
The Three Graces, selvsagt) byens stolthet - og det med rette. Dette er Englands største
nyklassisistiske, eller
neoclassical, som engelskmennene sier, bygning. Den er et syn:
St George's Hall i vakker aftensol.
"It
is possibly the only building where you could be tried for murder,
have a ball or listen to a concert all under one roof!"
Staselige Lime Street Station til venstre, ansikt til ansikt med St George's Hall.
Midt foran hallen ligger fire store løver og vokter over krigsminnesmerket fra 1930, begge sider bestående av hvert sitt 9 meter lange bronserelief.
Historielæreren har imidlertid fått los på noe interessant. Vi går rundt hallen, til den flotte parken på baksiden. (Skjønt - hva er
"bak" og
"foran" på slike monumemtalbygg?)
Her finner vi nemlig en vakker park, midt i byens hektiske sentrum. Dette er St John's Gardens.
Både St George's Hall og St John's Gardens er World Heritage Sites.
Her står en av byen Liverpools største sønner, William Gladstone. Gladstone (1809-1898) hadde en politisk karriere som strakte seg over 60 år og var statsminister for Liberals i fire adskilte perioder (1868–1874, 1880–1885, 1886 og 1892–1894)! Ingen annen britisk statsminister har regjert så lenge. Han var også den eldste statsminster i landets historie, med sine 84 år da han gikk av. Han hadde i tillegg stillingen som finansminister også i fire perioder (1853–1855, 1859–1866, 1873–1874, og 1880–1882). Gladstones politiske karriere kjennetegnes av hans rivalisering med den andre store statsministeren i annen halvdel av 1800-tallet, Benjamin Disraeli. Dronningens preferanse er velkjent: Dronning Victoria beklaget seg om Gladstone:
"He always addresses me as if I were a public meeting.!"
Og her, ikke langt fra statuen av Gladstone, finner vi det vi leter etter! I muren får vi øye på en plakett. Skriften er ikke så lett å lese lenger:
A SES ENFANTS MORTS POUR ELLE EN CAPTIVITE A LIVERPOOL 1772-1803 ET DONT LES CORPS REPOSENT ICI DANS L'ANCIEN CIMETIERE DE ST JEAN BABTISTE LA FRANCE RECONNAISSANTE 11 NOVEMBRE 1924
"Til hennes sønner som døde i fangenskap i Liverpool 1772-1803 og hvis kropper ligger begravet her på den gamle kirkegården til St Johannes døperens kirke er Frankrike for alltid takknemlig"
Dette krever vel en oppklaring!
Gjennom nesten hele 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var britene nærmest i konstant konflikt med Frankrike. Liverpool var, som vi har vært inne på, en stadig viktigere sjøfarts-, og dermed også marine-, by. I de 70 årene mellom 1741 og 1811 ble nesten 40 større marinefartøyer bygget for
Royal Navy i Liverpool, ofte med lokalt mannskap. I tillegg kommer de mange såkalte
"privateers", handelsskip som var utrustet med våpen og kongelig fullmakt til å drive legalt sjørøveri mot fiendens skip på det åpne hav.
Gjennom så mange år med krig sier det seg selv at mange av disse skipene returnerte til Liverpool med krigsfanger. De franske krigsfangene som døde under sitt opphold ble begravet nettopp her på kirkegården til
St. John the Baptist.
Det hører med til historien at mange av disse franskmennene valgte å bli værende i Liverpool da fangenskapet tok slutt. Ofte fordi de hadde funnet seg koner og ønsket å etablere seg i byen.
St George's Hall sett fra parken, med King's Regiment-monumentet.
Sentralt i monumentet over King's Regiment er Britannia-figuren.
Inngangen til parken.
Står vi akkurat slik som fotografen står når dette bildet blir tatt, og så vender oss mot venstre, ser vi rett på enda to praktbygg:
Til høyre i bildet, den buete bygningen som ligger i flukt med museet, er det imponerende Central Library. Biblioteker liker vi jo! Vi må inn:
For et inngangsparti! Her er det lett å snuble i egne bein mens man ser ned i bakken:
Utvendig ser sentralbiblioteket gammelt og tradisjonelt ut. Men - skinnet bedrar!
Innvendig er biblioteket fullstendig renovert (åpnet våren 2013). Det er blitt en utrolig kombinasjon av helt moderne lokaler og originale boksamlinger og "reading rooms" fra 1860-tallet.
The Picton Reading Room, fra 1879, er tegnet etter inspirasjon fra lesesalen i British Museum i London. Da det åpnet i 1879 var det det første biblioteket i England med elektrisk belysning!
Historielæreren nyter lesesalsatmosfæren!
Kunnskap i smijernstrappformat!
Så får vi øye på en dør! "The Hornby Library", står det. Vi går inn - og finner enda en perle!
The Hornby Library, fra helt på begynnelsen av 1900-tallet.
Historielæreren drømmer om å ominnrede biblioteket sitt hjemme....
Etter biblioteket er det bare å smette inn nabodøra - så er vi i World Museum. dette er et nokså tradisjonelt, hva vi kanskje ville kalle et naturhistorisk og historisk museum. Men - det er verdt et besøk, særlig er det gode tematiske utstillinger (f.eks. om mumier). Det er heller (selvsagt) ikke så overveldende som f.eks. Natural History Museum og British Museum i London.
Med dette setter Historielæreren sluttstrek for årets sommerekskursjon til Manchester og Liverpool. Dette er to byer som anbefales å besøke. Med Norwegians flyforbindelse til Manchester Airport og gode tog forbindelser til, og mellom, begge byene er dette en fin kombinasjon. Er man i tillegg så heldig å bli omfattet av Historielærerens unike værgaranti, er suksessen i boks.
Prisnivået er også merkbart lavere enn i London.
For historieinteresserte er det mer enn nok å forsyne seg av.
- Og: History matters!
