En totalt uforberedt Historielærer ble sist søndag sitert fra
et tidligere blogginnlegg av Espen Andersen i
Aftenposten. (Kan også leses på hans
blogg.)
Sitatet er altså fra et blogginnlegg helt tilbake i april 2009, og det jeg sier står således i en viss fare for å være utdatert. Historielæreren finner det derfor nødvendig å tilby sine lesere en oppdateringstjeneste.
Siden ovennevnte siterte innlegg i 2009 har mange flere kommet til - ikke minst denne godbiten her:
Skolen er m.a.o. fremdeles åpen for nye og kreative politiske innspill.
Brennaktuelt: I en pressemelding fra Kunnskapsdepartementet, datert 5. januar, bekjentgjøres det et nytt tilskudd på stammen av
"dette må inn i skolen"-listen:
"- Det er av avgjørende betydning at også skolen engasjerer seg i arbeidet mot vold i nære relasjoner generelt og vold mot barn spesielt, sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen.
Regjeringen vil foreslå tydeligere mål i relevante læreplaner for å øke elevenes kompetanse om vold, krenkelser, grensesetting og seksualitet."
Jeg håper det ikke skulle være nødvendig å presisere at det her ikke harseleres med et såpass alvorlig tema som vold i nære relasjoner.
For det er selvsagt ikke poenget her. Det sentrale er at det altså ikke ser ut til å ha funnet sted noen endring i politikernes syn på skolen som en arena der det er plass til alt. Det er bare å fylle på - det blir aldri "fullt".
Det sies så mye om hvorfor finsk skole i større grad enn den norske har styrt klar av den angivelige nivåsenkningen og de dårlige testresultatene. En teori som synes å ha mye for seg er: i Finland tillates ikke politikerne å herje med skolen nærmest kontinuerlig. I Finland kastes ikke skolen rundt i en evig runddans av reformer hver gang politikere trenger å profilere seg.
Her på berget registrerer vi at nå er det på'n igjen! Utdanningsministeren proklamerer entusiastisk at det er tid for å endre Kunnskapsløftet allerede. Endringene (nye valgfag, nye læreplaner osv) skal, hvis Stortinget godtar det, gjelde allerede fra kommende skoleår.
Da blir det vel slik, resignerer en gammel historielærer, mens han mentalt allerede har begynt å ta sine forholdsregler og pønske ut hvordan han kan drive skadebegrensning og redde faget sitt og undervisningen unna enda en gang.
Det spørsmålet han imidlertid
ikke våger å stille høyt så andre hører det er: Bør en såpass viktig samfunnsarena som skoleverket reformeres under ledelse av et parti som nå til og med har falt under sperregrensen i oppslutning?
