Bloemfontein - Sputnik revisited?

Tid for ettertanke.

Som alltid når noe ikke har gått etter planen, eller noen har blitt tatt på senga og overrumplet, så leter man etter svaret. Hva gikk galt? Hvor har vi forsømt oss eller feilet? Hva gjør vi med dette?

Det klassiske eksempelet fra historien er jo det såkalte Sputniksjokket. Året er 1957. I oktober når nyheten den vestlige verden: Sovjetunionen har skutt opp en satelitt, "Sputnik 1". Amerikanerne plundrer med å få til sine oppskytninger. Oppskytingen av den amerikanske "Explorer 1" lykkes ikke før i januar 1958.

Sjokket rystet USA i dets grunnvoller av flere grunner. Først og fremst ble de skremt av de militære og strategiske implikasjonene. Dette betød at russerne hadde et forsprang militærteknologisk. De var med dette i stand til å kunne ramme USA med rakettbårne atomvåpen. Det militære aspektet skulle bli ytterligere forsterket bare et par år senere da de viste at de også kunne skyte ned et U2 fly i 70 tusen fots høyde, på vei mot Bodø.

Men, dette sjokket i 1957 utløste også en mye videre debatt i USA. Den inngrodde tiltroen til egen teknologisk overlegenhet lå i grus. Forestillingen om russerne som gammeldagse og primitive, som kvantitet mer enn kvalitet stemte altså ikke.

I et brev fra april 1961 skriver visepresident Johnson til president Kennedy:

In the eyes of the world, first in space means first, period;
second in space is second in everything.

"WHY REDS GOT IT FIRST"

Dermed kom skolen i fokus.

Hva var det ved skolesystemet i Sovjet (og mange av de andre landene bak jernteppet) som gjorde at de, på tross av en langt svakere økonomisk vekst og levestandard, kunne frembringe slik spisskompetanse?

Svaret vil lyde svært så kjent for de som har fulgt de siste årenes skoledebatt i Norge: realfagene! Sputniksjokket førte til at skolesystemene i den vestlige verden, deriblant Norge, vektla real- og ingeniørfagene sterkere. Kongressen i Washington vedtok en egen National Defense Education Act. I valgkampen før valget i 1960 var Kennedy på offensiven i sin retorikk for å "close the missile gap".


Nå har det engelske landslaget returnert til tåkeøya med halen mellom beina. Tradisjonen tro poserte de på flytrappen ved utreise som selverklærte favoritter. Ut som tre løver - hjem som ørnerov.

Ikke Sputnik denne gangen, men "Bloemfontein-sjokket"!

Og hva gjør man da?

Ser etter forklaringer, selvsagt.

Hvor?

Skolen, så klart.

I hvertfall er det det den fargerike borgermesteren i London, Boris Johnson gjør. I en artikkel i The Telegraph skriver han:

"With a heavy heart and a distended liver we all went on to the patio or the garden or whatever open space was available and stared with despairing eyes at the beautiful blue sky of one of the most perfect summer afternoons this country has ever seen. And together, like coyotes, we whimpered a single pathetic question in the general direction of the Almighty. Why?"

Som en Moses i ørkenen leter han etter svaret. Åpenbaringen kommer til ham, slik åpenbaringer gjerne gjør, på det minst sannsynlige tidspunkt. På tennisbanen.

Boris sniker seg til en tidlig tennisøkt, uten å ha reservert bane. Han er ganske sikker på at han vil bli fortrengt av en (om ikke himmelsk) hærskare som har booket bane og vil utnytte det fine været. Men, nei:

....

"Well, by 9am the courts were still deserted and we played blissfully on. It wasn't until almost 10am – on one of the most glorious days of the year, a day when the whole of nature seems to shout that it's time for tennis – that we were joined on the courts. A nice middle-aged couple turned up and began patting it to each other, and I thought, by heaven, what is wrong with us? Where is the get-up-and-go of our kids?"

Den konservative borgermesterens konklusjon er klar: forfallet skyldes at skolen har fjernet all den gode gamle konkurransementaliteten. All fokus på HMS og egalitære idealer har gitt oss en ungdomsgenerasjon av late og overvektige slappfisker.

...

"If this was Germany, they would have been out bagging the courts since dawn! Somewhere along the line the nation that invented or codified virtually every sport seems to have lost its lust for competitive games."

(Uff da, Boris. Hypotetisk konjunktiv: "If this were Germany"! Det går nedover med toryene også, skjønner jeg.)

...

"We are still paying the price of an educational establishment that developed an aversion to competitive games and an obsession with bureaucracy and elf and safety that made it hard for the voluntary sector to fill the gap."

Borgermester Boris Johnson - en artig skrue.

Jeg har selv erfart det engelske skolesystemet han lengselsfullt minnes. Og ja, jeg kan skrive under på at det var competitive greier. Alle elevene var selvsagt delt inn i "hus", gjerne oppkalt etter helgener og med egen farge. Jeg var St Patrick - og kjenner det grønne båndet napper rundt overkroppen ved tanken den dag i dag. Hele skoledagen var en evig konkurranse mot de andre "husene".

Om forklaringen ligger her, i skolen, slik Boris Johnson mener, kan vel vanskelig bevises. Men, at han har et lite poeng er nok ikke umulig. Jeg husker årene på Tåsen skole. Det var nådeløse klassekamper i fotball på Månejordet om ettermiddagen. Det var stoppeklokke og målebånd i gymtimene. Det var Oslomesterskap for skoler.

Lite igjen av det i dag.

Når får vi se en engelsk landslagsspiller gjøre dette:



Kan Cameron og Clegg "close the gap", slik Kennedy gjorde?

På fredag er det 60 år siden!

I dag, fredag den 25. juni 2010, er det 60 år siden de nord-koreanske styrkene krysset den 38. breddegrad og angrep Sør-Korea. Dette skulle bli starten på en tre år lang og meget blodig krig, Koreakrigen.

Som historielærer forundres jeg hvert år over hvor få elever som i det hele tatt har hørt om denne krigen. Så kalles den da også ofte for "The Forgotten War".


Spør jeg elevene om de ikke har sett filmen eller TV-serien M*A*S*H så tror de at den er om Vietnamkrigen. Og, selv blant voksne nordmenn, er det få som vet at Norge hadde sitt eget norske feltsykehus i Korea, NORMASH. Norsk Militært Tidsskrift har en fyldig artikkel om dette norsk feltsykehuset.

Da nyheten om angrepet nådde USA var den politiske ledelsen raskt ute med å slå fast at de ikke hadde noe annet valg enn å reagere militært til forsvar for Sør-Korea. Trumandoktrinen var forankret i en forpliktelse til å "demme opp" for kommunismen og mellomkrigstidens mislykkede appeasementpolitikk skulle ikke gjentas. De første rapportene fra fronten forteller om en fullstendig overrumplet sør-koreansk hær som drives på desperat flukt. Sør-Korea vil trenge umiddelbar militær assistanse. Spørsmålet er i hvilken form hjelpen skal komme - og om den kommer tidsnok.

Den 38. breddegrad.

President Truman befant seg i Independence, Missouri, da han ble orientert om angrepet av sin utenriksminister Dean Acheson. Før han flyr tilbake til Washington ber han om at FNs sikkerhetsråd blir sammenkalt. Generalsekretær Trygve Lie blir vekket om natten og berammer møte til neste ettermiddag.

Der, i sikkerhetsrådets møte, skjer det utrolige. Vedtaket det skal stemmes over er amerikansk: Nord-Korea pålegges umiddelbart å trekke seg tilbake til den andre siden av den 38. breddegrad. Forslaget vedtas med ni stemmer. Men - det skulle vel vært 11 stemmer?

Hvordan kunne forslaget vedtas i sikkerhetsrådet? En underlig historie:

De ni landene som stemte for USAs forslag var: USA, Storbritannia, Frankrike, Norge, Equador, Cuba, India, Egypt og Kina.

Ett land avsto fra å stemme: Jugoslavia.

Ett land var fraværende fra møtet: Sovjetunionen!

Sovjet hadde vetorett og ville derfor, hvis landet hadde møtt, ha lagt resolusjonsforslaget dødt. Men, russerne hadde allerede i flere måneder nektet å sitte i sikkerhetsrådet i protest mot at Chiang Kai-sheks Taiwan satt der under navnet "Kina" og ikke Mao Tse-tungs Folkerepublikken Kina.

Koreakrigen ble altså en krig der FN tok aktivt militært del på grunn av at Sovjetunionen ikke møtte - og dermed ikke fikk lagt ned sitt stormaktsveto!

Krigen på Korea-halvøya var den første fulle krigskonfrontasjonen i det som skulle bli nesten 50 år med kald krig. Sammen med Cubakrisen i 1962 er vel også dette det nærmeste verden var en atomkrig. Det er noe uenighet blant historikerne omkring hvor reelle president Trumans planer var m.h.t. å anvende atomvåpen. Men, at det var sterke krefter i den amerikanske militære ledelsen som ivret for dette, kan det neppe herske tvil om. Sovjetunionen hadde utviklet sin atombombe året før. Kina hadde på dette tidspunkt ikke kjernefysiske våpen, men kastet inn et voldsomt antall soldater da deres Folkets Frigjøringshær krysset grenseelven Yalu og påførte FN-styrkene store tap.

1951: Amerikanske militære styrker trener på krigføring med kjernefysiske våpen i Nevadaørkenen.

Amerikanske kilder opererer den dag i dag med så mye som 400 000 falne kinesiske soldater og like mange sårede! Det sier noe om dimensjonene i denne krigen. Kineserne selv avviser disse tallene.

Korean War Memorial, Washington DC.

I dag, 60 år senere, er Korea-halvøya igjen et høyspenningsområde. Hvordan vil 60-årsdagen bli markert i Pyongyang og Seoul?

Jeg får prøve meg jeg også!

Min gode medblogger, Espen, hygger seg med å legge ut små "nøtter" på bloggen sin. Slik bidrar han til intense diskusjoner rundt omkring på arbeidsplasser.

Jeg får prøve meg jeg også, da:

Leste akkurat ut Jeffrey Archers A Matter of Honour. I boka er det en scene der hovedpersonen tror han blir hentet av en bil med representanter fra sin egen britiske ambassade (en Jaguar, selvsagt).

Først for sent skjønner han at han er blitt bortført av noen som utgir seg for å være fra den britiske ambassade. Han ser det på flagget Union Jack som er montert foran på bilen.

Spørsmål: hvordan kunne han se at dette ikke kunne være "ordentlige briter"?

Let the games begin!

r.s.v.p.