Om påsken. Om nyheter. Om langfredag 1930.

Vi siger inn i de stille påskedagene. Pressen sliter med å hoste opp "nyheter" for oss.

Hvem har ligget med hvem i hvilket reality show på TV?

"Flyvertinner kaster klærne for lønna!"

En TV-kjendis sin samboer er truet av to ukjente menn! (Herregud: hvem er TV-kjendisen? Nei, forresten - det er jo samboeren som er truet. Og: av ukjente!)

Dette er forsidestoff, dere. Utrolig.

Toppen av journalistisk udugelighet må være dette oppslaget:

Krigstyper i både nett- og papiravisene.

La det være sagt med en eneste gang: jeg er totalt uinteressert i hvem som har stått for denne unnfangelsen. Som sagt, hvem som ligger med hvem får bli en sak for Paradishotellet og den kolleksjonen av usedvanlig oppvakte og reflekterte ungdommer som tilbringer tiden der.

Men, hvordan er det mulig for en journalist å koke i hop en sånn suppe som dette - uten å stille ett eneste kritisk spørsmål til sitt intervjuobjekt?

Hva er journalistikkens oppgave(r)? Har det ikke streifet denne skribenten at hun kan bli brukt i et spill?

En kollega sa en gang til meg: "Det farligste som finnes for et samfunn er et underbetalt politi!". Jeg tror noe er enda farligere: totalt ukritiske journalister!

Mine tanker går til et besynderlig øyeblikk i pressehistorien. Kunne noe lignende skjedd i dag?

BBC Evening News: Langfredag 1930

Året er 1930. Det er påsketider. Det er langfredagskveld, dette året den 18 april. Lyttere som setter seg ned og peiler inn BBC kveldsnyheter får følgende melding fra den alltid like korrekte og formelle nyhetsoppleseren:

"This is the BBC Evening News. There is no news tonight."

Deretter fulgte ca 10 minutter med dempet pianospill.

Makes you think, eh?

Kjære Dagbladet: gi oss en blank forside! Skriv følgende nederst i hjørnet: "Av hensyn til våre lesere vil vi i dag utelate alt det sludderet vi til vanlig pryder vår forside med. Vil du lese noe vettugt kan du bla til våre kultursider som vi skal prøve å vekke til live igjen."

Lite trolig, kanskje. BBC gjorde det.

Anyway - history matters!

Ahhh - endelig en kåring igjen!

Så er tippeligaen i gang igjen. Det skjedde samme dagen som 5-mila i Kollen. Det er jo logisk.

Sportspressen har allerede kåret årets toppscorere og serievinneren. Imponerende mye sludder, med andre ord. Situation normal.

Men, fotball er viktig!

Five days shalt thou labour, as the Bible says.
The seventh day is the Lord thy God's.
The sixth day is for football.

Anthony Burgess

Og når det er viktige saker på gang må vi ha en kåring igjen, dere!



Avisen Times Online har prøvd seg på det umulige!

De har kåret de 50 beste målene fra VM-sluttspillene. Ingen opplagt søknad om konsensus får en vel si. Knapt hva vi skolefolk kjenner som kriteriebasert evaluering.

Denne bloggeren har alltid hatt et over gjennomsnittlig pasjonert forhold til fotball. Men, selv jeg innrømmer at mange av disse målene husker jeg ikke i dag.

Noen husker jeg imidlertid. Og det smerter meg like intenst hver gang dette evinnelige raidet til Maradona troner på toppen av slike rangeringer. Jeg har problemer med å dempe min anglofile irritasjon over det latinska flegma, særlig hva angår den herostratisk berømte "Guds Hånd-scoringen" (egen artikkel på Wikipedia, selvsagt). Det ville kanskje være å trekke Weber-tesen i lengste laget, men ett eller annet sted ligger en forklaring på hvordan det katolske Argentina kan ha et så avslappet forhold til Gud og juksing? En kultur som har ubetinget tillit til skriftestolen og absolusjon får et noe mer avslappet forhold til synden?

Definitely not cricket, spør du meg, protestanten.

Har ikke fotball noe med religion å gjøre, sier du?
Salig er de enfoldige.

The Glaswegian definition of an atheist:
A bloke who goes to a Rangers vs Celtic match
- to watch the football!

(Sandy Strang)

Nei, gi meg de rene og ranke, sier jeg.

Året er 1970. Jeg er 14 år. VM i Mexico. Brasil møter Italia i finalen. Nyt overstegsfintene og utsidepasningene! Se hvordan Pele kjætegner ballen, før han arrogant generøst deler med lagkameratene. Men så, når de har fått holde på en stund slik, så er det liksom som om de sier: nå får det holde - tid for dødsstøtet! Sannhetens øyeblikk!



Jeg var lamslått. Kunne virkelig et italiensk lag tape?

Og - kunne et italiensk forsvar slippe inn fire - 4 - mål? Italia som alltid vant alle kamper 1-0.

Noen år senere skulle forøvrig en annen gigant på gressmatten sette ord på fenomenet italiensk fotball:

Italians can't win the game against you.
- But you can lose the game against the Italians!

(Johan Cryuff)

Hvilket mål som er min favoritt?

Det må bli lille Archie Gemmills mål mot selveste VM-finalist Nederland i Argentina i 1978.

Hvis fotball er religion, ja så er dette en høymesse!



Fotball matters!

Look to Norway!

Jack Fjeldstad i rollen som Jan Baalsrud
i filmen "Ni Liv"

En bloggerkollega jeg ofte har vist til har denne gangen gitt oss eksempler på fokuset på Norge i amerikanske aviser. Det er resultatene i vinter-OL i Vancouver som har ført til at skribenter i USA-aviser har fattet interesse for hva som kan forklare at et land med såpass liten befolkning kan høste oppsiktsvekkende mange medaljer, i konkurranse med langt mer folkerike land og stormakter.

Wall Street Journal skriver om "The Mystery of Norway" og i dag fulgte New York Times sin spaltist David Brooks opp med "The Hard and the Soft".

"There must be many reasons for Norway’s excellence, but some of them are probably embedded in the story of Jan Baalsrud"

Skriver Brooks. Deretter tar han sine lesere med på den dramatiske historien til Jan Baalsrud. Denne vil være kjent for de fleste voksne nordmenn gjennom barndommens lesning av David Howarths bok "We Die Alone" (1955). Jeg måtte en rask tur bort i bokhyllen og finne den frem igjen da jeg leste artikkelen i New York Times i dag. (Min utgave heter forresten "Escape Alone" og er supplert med bilder fra Arne Schouens film "Ni Liv".) David Howarth var forøvrig selv en SOE-mann under krigen, med base på Shetland og med det tyskokkuperte Norge som ansvarsområde.

Jan Baalsrud døde i desember 1988, 71 år gammel.

"This astonishing story could only take place in a country where people are skilled on skis and in winter conditions. But there also is an interesting form of social capital on display. It’s a mixture of softness and hardness. Baalsrud was kept alive thanks to a serial outpouring of love and nurturing. At the same time, he and his rescuers displayed an unbelievable level of hardheaded toughness and resilience. That’s a cultural cocktail bound to produce achievement in many spheres."

Nå er ikke dette første gang en amerikaner peker mot Norge. De historieinteresserte vil kjenne president Franklin D. Roosevelts "Look to Norway-tale", holdt den 16. september 1942, ved Washington Navy Yard. (Denne talen dukker forresten opp igjen i president Clintons tale på slottet i Oslo mange år senere!)

Her er Roosevelt:



Dessverre er jeg, med mine referanserammer hva angår norsk ungdom i dag og hva de er i stand til å tåle av fysiske påkjenninger, ikke like optimistisk på vårt folks vegne som Brooks. Men, smigrende omtale av fedrelandet er det, ingen tvil om det.

Men, som så ofte er tilfelle når man leser i nettaviser, det mest interessante lesetoffet er ikke selve artikkelen, men kommentarene som leserne har gitt til innlegget! Ta en titt på disse leserkommentarene - du verden for noen fascinerende innspill!

Så til slutt - det blir visst litt mange digresjoner, dette - igjen ser vi Wikipedia i praksis. Allerede nå i kveld var referansen til Brooks artikkel på plass i Wikipedias Jan Baalsrud-oppføring!


History matters, dere!