Fra vindmøller til atombomber. Historielærerens vårtur, Del 4:

Noe av det Historielæreren finner mest innbydende ved York er, foruten de hyggelige menneskene, de korte avstandene. Faktisk tilbrakte vi fem dager i denne byen - uten å ta et eneste kollektivt transportmiddel! Ingen buss eller taxi. Alt kan nås til fots, så lenge man er i stand til å gå noen få minutter. Bare to ganger var vi utenfor bymurene, da vi besøkte jernbanemuseet (5 min å gå fra York Station) og på denne episodens ekskursjon.

Dermed la vi ut på den lengste ekspedisjonen - ca 20 minutters rolig gange gjennom villastrøk i behagelig varmt solskinn.

Vi rusler ut gjennom Micklegate Bar, altså en av de 4 byportene, og nedover Blossom Street, før vi dreier vestover på broen over jernbanen. (Micklegate-porten er den lengst til venstre på kartet.)

Målet for dagens historiske utflukt er et minne om den kalde krigens atomspøkelse, som truet gjennom flere tiår. Og som uhyggelig nok kanskje er i ferd med å aktualiseres igjen i disse dager. Vi skal besøke en av Royal Observer Corps sine bunkeranlegg, slik det så ut og fungerte da deres oppgave var å varsle om eventuelle atombombenedslag og radioaktiv strålespredning.

På veien til York Cold War Bunker må vi imidlertid gjøre en lite avstikker, svært kort geografisk - men flere hundre år i tid.

Vi passerer nemlig et gammelt klenodium fra 1700-tallet, Holgate Windmill. Dette er den eldste fem-vingede vindmøllen i England, virksom fra 1770. Den er fullt restaurert og er faktisk i drift fremdeles!

 Holgate Windmill var i drift fra 1770 til 1933. Så, etter flere års forfall, ble Holgate Windmill Preservartion Society etablert i 2001. (Navnet høres litt ut som noe Monty Python kunne funnet på, men dette er jo England.) Etter ti års arbeid sto møllen ferdig restaurert og fullt fungerende i 2012. I en liten butikk på bakkeplan kan man få kjøpt mel som er malt i de vinddrevne møllesteinene. Møllesteinene, en av dem ses på bildet over, veier ca ett tonn hver. Hvor mange steiner som kan kobles inn og kverne samtidig avhenger av vinden.

Holgate-møllen, malt tidlig på 1800-tallet, med York i bakgrunnen.

 

Så, ikke langt unna, kommer vi til turens egentlige mål: York Cold War Bunker. Vi befinner oss midt inne i et idyllisk boligområde.

Nå skal det med en gang sies at "bunker" kanskje er å ta litt hardt i, spesielt for oss nordmann som forbinder ordet med dype fjellanlegg, slik mange av oss husker fra førstegangstjenesten. Dette anlegget i York, bygget i 1961, er faktisk ikke et fjellanlegg i det hele tatt - det er bare i helt ubetydelig grad under det opprinnelige bakkenivået! Bunkeren ble støpt, og deretter ble jordmasser fylt oppå.

I dag er det organisasjonen English Heritage som har ansvaret for bunkeren i York.

Bunkeren tar kun i mot besøkende til organiserte omvisninger. Besøk må bookes på forhånd - til oppsatte klokkeslett. Da møtes vi i porten og låses inn av omviseren. Dette fordi guiden er svært opptatt av at ingen må ta på noen gjenstander. Bare det å legge hånden på en stolrygg blir umiddelbart påtalt. Alt her er originalt. Og uerstattelig.

Royal Observer Corps ble formelt etablert i 1925, men kan spores tilbake til første verdenskrig og erfaringene med de tyske luftskipene som angrep England. Korpset har alltid bestått av hovedsakelig frivillige sivilister. Deres oppgave var å visuelt observere og identifisere flyvende trusler i luftrommet over Storbritannia. Disse observatørene kom til å spille en sentral rolle under andre verdenskrig, spesielt under Slaget om Storbritannia høsten 1940 og våren 1941.

Opprinnelig var dette et samarbeid mellom RAF, hæren, politiet og postverket (General Post Office, etablert i 1635, hadde ansvaret for telekommunikasjonssystemene i landet - derfor måtte de være med).

 

 Det mest ikoniske bildet i Royal Observer Corps historie. En ROC "Spotter" på et hustak i London, med St Paul's i bakgrunnen.

 

I løpet av krigsårene ble observatørenes arbeid mer og mer verdsatt og deres kompetanse i flyidentifisering anerkjent. De ble en viktig del av luftforsvaret. Da D-dagen kom ble spesialtrente ROC-folk, ROC Seaborne, plassert ombord på allierte krigs- og frakteskip, med myndighet over luftvernartilleristene. På denne måten ville lederne av landgangsoperasjonen komme såkalt "friendly fire" til livs. Trigger-happy og nervøse skyttere, uten spesialkompetanse på flyidentifisering, hadde en tendens til å skyte på alt de fikk øye på. 

Sammen med det såkalte Chain Home radarnettverket spilte ROC altså en viktig rolle gjennom å oppdage og identifisere fly gjennom hele krigen. Mot slutten av krigen fungerte de i tillegg som varslere om de såkalte "flyvende bombene", V1. Det var ROC som oppdaget og rapporterte de første av disse nye våpnene, slik at jagerfly fra RAF kunne ta opp jakten på dem.

 

Men, så, i 1955, fikk korpset enda en ny oppgave: å spore / registrere nedslag av atomvåpen, og å overvåke radioaktive skyer etter slike våpen. Etterhvert som radarteknologien ble mer moderne og avansert opphørte den opprinnelige oppgaven til ROC; å speide etter fly. Fra 1960-tallet ble organisasjonen utelukkende satt til å overvåke og varsle om kjernefysisk våpenbruk og spredning av nedfall i Storbritannia. Mellom 1958 og 1968 ble det anlagt 1 563 nokså primitive underjordiske observasjonsbunkere over hele England, Scotland, Wales og Nord-Irland. Disse rapporterte så til slike kontrollsentere som denne i York.

På 1980-tallet hadde ROC i underkant av ett hundre fast ansatt militært personell og over ti tusen (!) frivillige "deltidsarbeidere", som kunne mobiliseres på kort varsel og gå inn i bunkere over hele landet. Midt på 1990-tallet var det slutt. Muren hadde falt. Den kalde krigen var over. Alt var bare fryd og gammen (for ikke å si fred og gammen). Det var ikke bruk for dem lenger...

"Every generation has its war. I have just been reminded of mine. It ended in 1989, 43 years after it began, the longest war Britain fought and certainly the most expensive. Its climax was total victory. Yet there was no parade, no medals, no colours hung in cathedrals. The Cold War saw no battles and cost almost no blood. Where there is no blood there is no glory and hence no history. Asked: What did you do in the war, Daddy?, I could say only that I paid my taxes and left it at that."

Simon Jenkins

 

Men - hva skjer i dag?

Bunkeren har selvsagt sitt eget dieselaggregat, med tilhørende drivstofftank.

Første prioritet er å lokalisere et evt nedslag. Den hvite "bøtta" til høyre på bildet over spiller her en viktig rolle. Dette er en Ground Zero Indicator.

Oppe til høyre på den gule bakveggen henger også et viktig instrument, Geigertelleren.

 

En Ground Zero Indicator hadde fire små hull - rettet henholdsvis mot nord, øst, sør og vest. Inni "bøtta" ville så film registrere lysglimtet fra en kjernefysisk eksplosjon gjennom det hullet som pekte mot nedslaget. Når flere slike instrumenter innenfor samme område ble triangulert, kunne man fastslå med en viss nøyaktighet hvor eksplosjonen hadde skjedd.

Geigertelleren.

Og her står selveste "AWDREY". (Nei - det er ikke skrivefeil, hun heter det.)

AWDREY står for Atomic Weapons Detection Rcognition and Estimation of Yield. Dette instrumentet var i konstant beredskap ved 12 ulike ROC-sentre mellom 1968 og 1992. Det ble testet for funksjonalitet daglig.

I operasjonsrommet satt plotterne og matet kartene med data som muliggjorde trianguleringer og samkjøring av informasjon fra andre sentre. Deretter kunne berørte områder varsles.

Ved full beredskap ville opp til 60 personer oppholde seg i denne bunkeren - totalt isolert fra omverden. Ingen kunne ta med seg familie...

Se også hva lokalavisen i York skrev ved 70-årsmarkeringen for den første atombombesprengningen.

Annet lesestoff:

 

https://web.archive.org/web/20050601085254/http://freespace.virgin.net/richard.wordsmith/roc/rochist.htm

https://www.britainexpress.com/attractions.htm?attraction=3567

 

Som nevnt ovenfor: Bunkeren i York er nok noe mindre enn Historielæreren hadde forestilt seg. Dette er ikke noe dypt fjellanlegg, slik vi har en del av i Norge. Men - autentisiteten gjør besøket vel verdt. Dette er "the real thing" - slik var det. (Og vi får håpe vi kan beholde preteritumsformen, selv om Putins siste medie-utspill skremmer...)

I neste episode av Historielærerens vårtur vender Historielæreren tilbake til innenfor de trygge bymurene i York. Og til en tid da ingen hadde hørt om atombomben eller kjernefysisk nedfall. 

Men det var vel ikke så "uskyldige" tider før heller?

Stay tuned!

Damp, kull, sporbredde, fart - og mye mer! Historielærerens vårtur, Del 3:

I 1975 ble det gamle lokomotivdepotet til jernbanestasjonen i York omgjort til et museum. Samtidig overtok museet hele samlingen til British Railways. Siden har det bare ballet på seg - og National Railway Museum i York er i dag det største jernbanemuseet i Storbritannia.

Dette jernbanemuseet utgjør en del av Science Museum Group, en sammenslutning av fem museer. De fire andre er: The Science Museum i South Kensington, London, The Science and Industry Museum i Manchester, The Locomotion Museum litt sør for Durham og The National Science and Media Museum i Bradford. Science Museum i London har historielæreren alltid pleid å ta med sine elever til. Og museet i Manchester er absolutt verdt et besøk. De to andre får føres opp på ønskelisten til en senere ekskursjon.

Jernbanemuseet i York er bare noen minutters gange fra stasjonen. Det er gratis adgang, men man kan gjerne gi en donasjon, om man ønsker. Det foregår en omfattende modernisering og ombygging, noe som medfører at museet ikke opererer med full kapasitet mht utstillinger. Skal en dømme etter tegninger og planer vil jernbanemuseet i York bli enda mer imponerende, når alt går på skinner igjen (pun intended).

Den store hallen utgjør navet i ustillingen. Her er alt en jernbanehistorisk interessert besøkende kan ønske seg.

 

 

 The Liverpool Manchester Railway Company, verdens første inter city togforbindelse, åpnet 15. september 1830. (Åpningen gikk forøvrig ikke helt uten uhell.) 

På veggen i bakgrunnen står George Stephenson og hølder øye med utviklingen på jernbanefronten - "The Father of Railways". George og hans sønn, Robert (med tilknytning til Norge), har Historielæreren skrevet litt om tidligere.

 Det er solide dimensjoner på disse gamle damplokomotivene.

Her står berømtheten! "Flying Scotsman" - kanskje verdens mest sagnomsuste lokomotiv?

Bygget i Doncaster i 1923, med en vekt på nesten 100 tonn. Dette var det første lokomotivet som, i 1934, passerte den magiske grensen på 100 km/t. Lokomotivet ble raskt satt inn på den ikoniske ruten fra London, King's Cross, til Edinburgh, Waverley, med avgang daglig kl 10.00. En ombygging gjorde det mulig å gjennomføre turen non-stop, fordi man slapp å stoppe for påfyll av kull og skifte av besetning. Reisetiden ble da 8 t 3 min.

Maskin-loggen som viser rekordhastigheten på 100 km/t. ("K.X." = King's Cross Station, London.) 

I 1924 ble damplokomotivet beæret med å stilles ut på den store imperie-utstillingen i London.

Flying Scotsman ble "pensjonert" i 1963, etter 40 års tjeneste. Men så dukker legenden opp igjen i en rekke jubileums- og minnearrangementer! Den var nå i privat eie - forretningsmannen Alan Pegler hadde besøkt den store utstillingen som liten guttunge, og Flying Scotsman hadde gjort et stort inntrykk. Våren 1968 gjorde maskinen enda en tur fra King's Cross til Edinburgh, for å markere 40-årsjubileet for den første non-stop turen på denne ruten. Så, i 1969, gikk turen til USA og Canada, for en serie oppvisningsturer. Det gikk bra til å begynne med, men så ble det konkurs - og engelsk jernbanehistories største stolthet sto strandet på andre siden av Atlanteren. En nye eier overtar konkursboet og får lokomotivet hjem til England. Deretter bærer det av sted til Australia på 1980-tallet - denne gangen som et ledd i Australias 200-årsmarkering. Tilbake i England brukes så toget etterhvert til et slags event- og gimmick-foretak. På 2000-tallet oppsto imidlertid nye økonomiske problemer og nå ble Flying Scotsman trygt plassert på museum.

Flying Scotsman i California.

Siden Stephensons sporvidde (4 fot 8,5 inch, eller 1435 mm) ble kopiert av mange andre land, deriblant USA og Canada, var det ikke noe problem å trafikkere jernbanenettet der borte. Siden amerikanske standardmål også er "romsligere" enn britiske og europeiske, så utgjør heller ikke tunneler, broen o.l. noe hinder. Det eneste praktiske problemet er avstanden til perronger.
 

Kanskje like berømt som Flying Scotsman er "The Mallard", damplokomotivet bygget i 1938, som 3. juli 1938 satte ny verdensrekord for lokomotiver: 203 km/t. For damplokomotiver står denne hastighetsrekorden fremdeles! Mallard ble tatt ut av trafikk i 1963, etter å ha tilbakelagt rundt 2,4 millioner kilometer.

 "Mallard" ble utviklet med bruk av vindtunnel - derav det revolusjonerende strømlinjeformede designet. Konstruktøren, Nigel Gresley (mannen bak Flying Scotsman også!), var lidenskapelig opptatt av villfugler - særlig ender. Derfor er dette lokomotivet oppkalt etter denne andefuglen.

 

 Et annet strømlinjeformet vidunder, "The Duchess of Hamilton", også dette med byggeår 1938. I tjeneste fram til 1964.

Historielæreren poserer foran "Evening Star" - det aller siste damplokomotivet som ble bygget for British Railways, i 1960.

"Evening Star" gjorde lett 140 km/t med mer enn ti passasjervogner på slep.

Skal vi snakke fart?

Da kommer vi ikke utenom japanernes stolthet, "Shinkansen" - "The Bullet Train" . Her i York står et eksemplar av første generasjon av disse togene (dette eksemplaret er fra midt på 1970-tallet). Av alle generasjoner/modeller av dette høyhastighetstoget som er laget siden 1960-tallet, er bare to å finne utenfor Japans grenser. Her i York kan du altså sette deg inn i kupeen på et ekte "Shinkansen".

 

Museet er imidlertid mye, mye mer enn de utstilte lokomotivene og vognene. Her er et utendørs verksted der togsett overhales og restaureres - ofte så dampen står i været. Og her er en kolossal samling av all slags gjenstander knyttet til jernbanehistorien - det være seg alt fra serveringsporselen fra spisevognene, uniformer, stasjonsskilt osv - you name it, it's there!

 

 

Historielæreren ble rørt over å finne sin egen idrettsklubb representert i en av de mange skiltsamlingene på musset....

 

Intet jernbanemuseum uten et modelltog!

"Railway termini are our gates to the glorious and the unknown.

 Through them we pass out into adventure and sunshine,

 - to them, alas! we return."

E. M. Forester

Historielæreren avslutter sitt besøk på Englands største jernbanemuseum med denne viktige oppfordringen til alle reisende, hentet fra museets enorme samling av små og store gjenstander:

Hva blir neste post på programmet i York?

Er det tid for kald krig (igjen) i Europa?

Stay tuned!