"Hit, men ikke lengre", sa keiseren. Historielærerens vårtur til Newcastle - Del 1

Så er omsider verden noenlunde normalisert igjen, og det er mulig for Historielæreren å reise på tur.

Som erklært anglofil historielærer emeritus var det naturlig å tenke på å gjenoppta trenden med ekskursjoner til England. Et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment hos Historielæreren er imidlertid dette med flyforbindelsene til øyriket. Skal man fly direkte fra Gardermoen til England, så er det ikke så mye å velge mellom annet enn London og Manchester. For førstnevntes vedkommende, mye kø (både i lufta og på bakken), ventetid, baggasjetrøbbel og mas. Sommeren er dessuten en høytidsstund for de alltid like streikeivrige jernbaneansatte der borte. Nok av skjær i sjøen altså.

Så oppdager Historielæreren et nytt rutetilbud denne våren. Det skotske flyselskapet Loganair tilbyr reiser mellom Oslo og Newcastle! Loganair er UKs største regionale flyselskap, både hva angår passasjertall og flåte. Et slags Storbritannias Widerøe, kan man si.

Ruten innebærer en kort mellomlanding i Aberdeen og betjenes med selskapets Embaer ERJ-145, et lite, men behagelig, jet-fly. På tross av mellomlandingen kortes reisetiden ned i forhold til London, ikke minst fordi man slipper den evige ventesirklingen i "arrival stacks" og "holding patterns" over hovedstaden. Been there - done that.

Newcaste International er den travleste flyplassen i det nord-østre England, men allikevel vesentlig mindre og raskere enn f.eks. Heathrow og Gatwick. Et relativy lite fly betyr dessuten raskere baggasjehåndtering og -utlevering. På turen bort ble i tillegg pass- og tollkontrollen unnagjort på rekordtid under mellomlandingen i Aberdeen. Dermed er man etter få minutter nede på Metro-perrongen og kan ta T-banen inn til sentrum av Newcastle, en tur på ca 20 minutter.

Loganair-varianten til Newcastle er dermed ettertrykkelig anbefalt. Prisen var heller ikke ublu. For de med sterk tiltro til fagforeningene innenfor den britiske transportsektoren er jo Newcastle også en svært sentral og praktisk jernbane-hub, med hyppige togforbindelser til byer som Edinburgh, Glasgow, Durham, York, Leeds, Birmingham, London m.fl. Den praktfulle jernbanestasjonen, åpnet av dronning Victoria i 1850, er forøvrig verdens første helt overbygde jernbanestasjon og i dag en Grade I listed building, dvs definert blant "buildings of exceptional interest", den mest bevaringsverdige av fire kategorier.

Etter ankomst: ut og se seg om! 

Byen heter jo Newcastle upon Tyne, så da passer det vel med en tur ned til elven Tyne. (Klikk på bildene for forstørrelser.)

Newcastle er en by for bro-entusiaster. Både jernbane-, fotgjenger- og bilbroer. Fra postkort og TV-serier er det kanskje den ikoniske Tyne Bridge, en buebro i stål fra 1928, som er mest kjent. Den ses i bakgrunnen på bildet. Historielæreren blir imidlertid mest fascinert av den vi ser i forgrunnen. Det er Newcastles berømte High Level Bridge. Dette er en "to-etasjers bro", som den dag i dag fungerer som jernbanebro (på toppen) og trafikk- og fotgjengerbro under. Den ble tegnet av ingen ringere enn lokomotivkonstruktøren Robert Stephenson, av mange regnet som det 19. århundredets største ingeniør. (Dog ikke av Historielæreren. Trofaste lesere av denne bloggen vil kjenne til hans gjentatte beundring for Brunel!)

Robert Stephenson ble født i 1803, som eneste sønn av George Stephenson, "the Father of Railways". Bare tyve år gammel startet han verdens første lokomotivfabrikk sammen med sin far, firmaet Robert Stephenson & Company i Forth Street nettopp her i Newcastle. Innen 1850 hadde Robert vært delaktig i anleggelsen av 1/3 av landets totale jernbanenett! (Se forøvrig Historielærerens besøk på MOSI her, og om æresgjesten som ble påkjørt og drept her.)

I løpet av sin ingeniørkarriere var han involvert i jernbaneutbygging i en rekke land, fra Norge til Frankrike, Spania, Italia, Egypt, Canada, Venezuela og Colombia! I månedsskiftet august - september 1859 var han for siste gang i Kristiania, for å motta St.Olavs-ordenen for byggingen av Norges første lokomotivjernbane. Stephenson led av en nyresykdom og, under oppholdet i vår hovedstad, ble han sykere og returnerte til sitt hjemland. Han døde en måned senere, i oktober 1859. Et av historiens mange underlige sammentreff er at hans venn Isambard Kingdom Brunel led av samme lidelse og døde like før Stephenson. Brunel har vi jo truffet mange ganger allerede, se for eksempel her, her og her.

Stephensons High Level Bridge er 418 meter lang og 45 meter høy. Den er laget i støpejern og smijern, over fem tusen tonn til sammen. Den forbinder Gateshead-siden av Tyne med Newcastle-siden og muliggjorde en jernbaneforbindelse til Edinburgh i Skottland.

 

Kilde: Wikipedia. High Level Bridge 1913.

Kirkespiret er Newcastle Cathedral (The Cathedral Church of St. Nicholas).

Newcastles historie går imidlertid mye lengre tilbake enn jernbaneutbyggingen. Her begynner den mektige romerske Hadrians Mur - forsvarsverket som strekker seg tvers over det nordlige England, fra kyst til kyst.

Muren begynner i den lille byen med det betegnende navnet Wallsend, naturlig nok. Vi tar metroen dit, det tar bare 10-15 minutter.

Metrotilbudet i Newcastle er effektivt, langtrekkende og brukervennlig. Her den sentrale stasjonen Monument, midt i sentrum.

Metrosystemet strekker seg fra den internasjonale flyplassen i nord-vest og helt til Sunderland i sør-øst. Avstandene er imidlertid ikke så store her - linjenettet er bare ca 8 mil totalt.

Den fotballinteresserte Historielæreren kan ikke unngå å reflektere over at man her altså kan ta T-banen mellom St James' Park og Stadium of Light! (Og - vil man ha en dose friidrett med på kjøpet, så tar den deg også til Gateshead Stadium.) 

Allerede ved ankomst stasjonen i Wallsend aner vi at romerne har hatt en viss innflytelse her, ja. Her er fremdeles skiltet på engelsk og latin. Omnes viae Romam ducunt...

Det var altså keiser Hadrian (keiser fra 117 til 138) som, i år 122, beordret byggingen av muren, Vallum Hadriani. Muren var av stein, bygget på en voll. Langs hele forsvarsverket lå det militære garnisoner, forlagt i større eller mindre fort. Foruten å forsvare imperiets utposter mot de beryktede pikterne i nord, fungerte garnisonene også antageligvis som tollstasjoner og handelssentre. Muren, langs den nordligste delen av den romerske provinsen Britannia, skulle "redde imperiet fra barbarene". Det romerske imperiet hadde nådd sin maksimale utbredelse. En ytterligere ekspansjon ville innebære for lange forsynings- og kommandolinjer. Og for mange kriger. (Keiser Drillo ville antageligvis advart mot "strekk i laget".) De flere hundre årene med konstant erobring og utvidelse var nå over. "Hit, men ikke lengre!", sa Hadrian.

Muren strakte seg fra kyst til kyst. I dag er dette en populær vandrerute.

 

 Slik antar man at Vallum Hadriani, Hadrians mur, må ha sett ut, med et av sine garnisonsfort.

(Kilde: English Heritage)

Fortet vi skal besøke her i Wallsend er Segedunum Fort som ligger nesten helt nede ved bredden av Tyne. Segedunum betyr "sterkt befestet fort" og var et slikt garnisonsfort for omkring 600 romerske soldater. Fortet eksisterte i nesten 300 år, fra år 122 til rundt år 400 og er omtalt i Notitia Dignitatum fra sen-romersk tid. Et 35 meter høyt utsiktstårn gir besøkende et oversiktspanorama over de utgravde ruinene av fortet.

Det 35 meter høye utsiktstårnet...

... gir god oversikt over ruinene, og vi ser det restaurerte romerske badehuset oppe til venstre i anlegget.

Slik antar man at fortet så ut i romernes tid.

 

Romerne forlot fortet Segundum rundt år 400 og forfallet satte inn. På 17- og 1800-tallet ble området forvandlet til kullgruver og små gruvesamfunn, for så, i 1880-årene, å bli helt borte under bebyggelse. Disse husene ble så revet på 1970-tallet og den møysommelige jobben med å kartlegge og grave ut ruinene av fortet begynte. Museet, slik det står i dag, åpnet sommeren 2000.

 

 Området der fortet en gang dominerte ved Tynes bredder har, gjennom tidene, endret seg dramatisk. Fra kullgruver til dokker og skipsverft. Dette var "The Industrial North". I dag bygges de gamle næringsområdene om til boligformål, slik tilfellet er også mange steder i Norge.

Dessverre opplevde Historielæreren besøket som en skuffelse. Det lille museet var greit nok, med arkeologiske gjenstander og små montere med modeller og rekonstruksjoner av det opprinnelige fortet. Uteområdet derimot bar preg av dårlig stell og lite kreativitet. Den "romerske urtehagen" var mindre stelt enn en rundkjøring i Oslo - og skjemmet av noen forfalne lekestativ for barn. Den desidert største skuffelsen var imidlertid det romerske badet (tungt promotert i brosjyrene). Det var omgitt av anleggsgjerder på snei og noen lapper om at det var stengt for besøkende...

Det sier seg selv at, når du har å gjøre med bortimot 2000 år gamle ruiner, så stiller det store krav til museets evne til å stimulere fantasien hos besøkende. Dette skjer vel best i form av rekonstruksjoner og tablåer. Her har de som driver Segundum Fort mye å lære av andre museer på øyriket.

 Men - det er andre ting å se i Newcastle, så stay tuned!

 

Et tips til historieinteresserte: Bli med mannen med ryggsekken! (Og - hva med en kunstutstilling om samme tema?)

 

I den lille parken utenfor hovedporten til Akershus festning står en mann kledd i 40-tallsklær og med en klassisk retro-ryggsekk og venter på oss.

Tidskoloritten er dermed satt.

Vi skal tilbake i tid og oppleve dramatiske og tragiske skjebner fra vårt lands og festningens historie.

Det er i år 80 år siden Norge ble angrepet og okkupert av tyskerne, og 75 år siden frigjøringen i 1945. Det er derfor ikke unaturlig at vi dette året har sett en rekke ulike markeringer. En av de mer originale står maleren og skuespilleren Ross Kolby for.

Kolby tar sitt publikum med på en historisk vandring inne på Akershus festning, med utgangspunkt i ulike enkeltpersoner, hvis skjebner ble uløselig knyttet til festningsområdet under andre verdenskrig.

Forestillingens navn er Krigens skjebner. Historielæreren fikk gleden av å bli med Vg3-elever fra sin gamle skole og delta på vandringen.

Første stopp på den historiske vandringen er på vollen mot Akershuskaia. De to første personene vi skal introduseres for er de to tyske utsendingene som vandrer hvileløst opp og ned på kaia, mens de venter engstelig på å få øye på krysseren "Blücher". 

Det er blitt morgen den 9. april, og "Blücher" skulle, etter planen, ha lagt til her for lengst! De to er Reichsamtsleiter das Außenpolitische Amt der NSDAP, Hans-Wilhelm Scheidt og Korvettenkapitän Richard Schreiber. 

Den første er altså tilknyttet NSDAPs "utenriksdepartement", med Norden som spesialansvarsområde. Den andre er tysk marineattaché og Abwehr-mann. Sammen skulle de ta i mot den tyske "Angrepsgruppe 5", ledet av "Blücher". Denne angrepsgruppens skjebne vil være kjent fra det forrige blogginnlegget.

Med sitt velfungerende og godt skjulte lydanlegg, gjemt i den gamle ryggsekken, supplerer Kolby sin fremføring med effekter og autentiske lydklipp.

Fra andre post på vandringen ser vi ned over Vippetangen og mot det som tidligere var Amerikalinjens kai (Utstikker 1). Her lå troppetransportskipet "Donau" høsten 1942. Den gamle frakteskuta fra det kjente rederiet Norddeutscher Lloyd vil for alltid i norsk historie assosieres med deportasjonen av norske jøder i slutten av november 1942.

Kolby bruker her skjebnen til den unge kunstneren og poeten Ruth Maier som eksempel på de norske jødenes tragedie og norsk politis deltakelse i deportasjonen.

Fra vollene med utsikt over havna går vi så innover i festningskomplekset, til det som heter Kronprinsens kruttårn. Her introduseres vi for kommunisten og sabotøren Ragnar Armand Sollie. 

Ragnar "Pelle" Sollie (1912 - 1987)

Sollie tilhørte "Pelle-gruppa" og ble arrestert og dødsdømt i februar 1945. Historien er både fascinerende og gripende. Og - det er ikke tilfeldig at alle elevene på bildet har blikket festet på et punkt høyt oppe på veggen...

Etter å ha hørt historien om Sollie og Pelle-gruppa ledes vi opp til den gamle Kongshallen, også kalt Riddersalen (som etter krigen ble til Olavshallen). Her, under det kjente Rosevinduet, tas vi med tilbake til den såkalte Statsakten på Akershus i februar 1942. Selv om den formelle handlingen skjedde på Stortinget, er det nok den seremonielle markeringen her på Akershus som har fått en mer symboltung plass i krigshistorien vår.

Her får vi også høre Quisling tale.  

Vidkun Quisling og Reichskommissar Josef Terboven ankommer Akershus og hilses i Riddersalen under den seremonielle markeringen av statsakten som gjorde Quisling til ministerpresident i Norge. (Dagen etter, den 2. februar, utløste den kommunistiske Oswald-gruppa bombeeksplosjoner på begge Oslos sentrale jernbanestasjoner...)

Historien om Akershus festning under andre verdenskrig er forunderlig tosidig. Festningen var åsted for prangende seremonier, som statsakten. Men - her skjedde også dystre tragedier, som fangenskap, fluktforsøk, nedverdigelse, umenneskelig tortur - og henrettelser.

Her, på retterstedet, ble 42 nordmenn henrettet ved skyting i løpet av 1945. Navnene på de henrettede finner du her.

Kolby lar oss møte den 32 år gamle Frans Aubert, en av de 20 som møtte eksekusjonspeletongen her den 9. februar 1945. 

Frans Oscar Johan Aubert (1913 - 1945)

En av Akershus festnings best bevarte hemmeligheter var nok lenge retterstedet der Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting om morgenen den 24. oktober 1945. Her sto den tidligere ministerpresidenten da han møtte sin skjebne, ikke langt fra der han ble hyllet tre år tidligere.

Kolby viser hvor soldatene som skjøt sto mens de ventet på ordren. Quisling var den nest siste av de 25 dødsdømte norske landssvikerne som ble henrettet (Ragnar Skancke ble henrettet i 1948). Det var 10 norske politisoldater i peletongen. Etter sigende skal 8 av skuddene ha truffet Quisling i hjertet litt over halv tre om natten her på Akershus.

 Berlin, 13. februar 1942: Quisling i audiens hos Adolf Hitler.

Oslo, høsten 1945: den dødsdømte fangen Quisling

Siste post på vår vandring bringer oss igjen opp på festningsvollene. Nå med utsikt over Honnørbrygga. Her rekapitulerer vår omviser menneskehavet som tok i mot den hjemvendte kongefamilien den 7. juni 1945, på dagen 5 år etter at kongen og kronprinsen hadde seilt fra Tromsø med HMS "Devonshire" i 1940.

 Ingen vet hvor mange mennesker som var samlet på Rådhusplassen og i sentrumsgatene denne dagen.

Kongefamilien ombord på HMS "Norfolk" på vei opp Oslofjorden. (Koronprins Olav hadde ankommet Norge allerede 13. mai, men møtte sin far, kone og tre barn ombord. Den besynderlige påkledningen skyldes at barna måtte låne varmt tøy av mannskapet.)

 Torggata, 7. juni 1945: den kongelige kortesjen på vei mellom Youngstorget og Stortorget.

 

Med frigjøringsfeiringen avsluttes Kolbys historiske vandring og møte med menneskeskjebner på Akershus. 

Skal en dømme etter elevenes reaksjoner og tilbakemeldinger, er dette et tilbud som historielærere bør dra nytte av. Forestillingen gis gratis til skoleklasser av Gunnar Sønstebys Minnefond. Se også: https://krigensskjebner.no/

På Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=md5aejDNW8g

 

Ross Kolby er, som nevnt innledningsvis også maler. På Hjemmefrontmuseet på Akershus henger hans kjente portretter av de tre "frigjøringskongene", Håkon VII, Olav V og Harald V.

Mer om dette, se: https://www.youtube.com/watch?v=p3nOutucCps&feature=emb_rel_end

 

"Frigjøringskongene" på Hjemmefrontmuseet.

 

Og - når vi først er inne på malerier - Historielæreren har også vært på den spektakulære kunstinstallasjonen "Roseslottet" på Frognerseteren. (Ja - klikk på den lenken - dette er spektakulært!)

"Roseslottet" - for en beliggenhet! (Bilde fra Kunzt.no)

"Roseslottet 2020 er en kunstinstallasjon og et pedagogisk prosjekt som har til formål å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft. Vi ønsker å fortelle historien om krigen uten å demonisere eller glorifisere, sentralt i fortellingen står individet og dets valg."

Her følger noen bilder fra Historielærerens besøk:

Historielæreren på Karl Johan en gang tidlig på 1940-tallet. Er det Josef Terboven som kjører forbi?

Som det fremgår av bildene - det er snakk om store dimensjoner i skogen rett ovenfor Frognerseteren stasjon!

Reichskommissar Josef Terboven og den norske skuespillerinnen Sonja Wigert. Sonja Wigert var under krigen spion og dobbelt- (trippel- ?) agent. Hun pleiet omgang med den tyske okkupasjonsmakten, samtidig som hun arbeidet for motstandsbevegelsen, var svensk spion, og agent for forløperen til CIA!

Alle bildene har utførlige "forklaringer". Mange av dem dypt gripende, som dette.

Dette bildet skildrer kampene ved Fossum Bru i Østfold.

Lebensborn-barn på Stalheim.

Historielæreren er ingen kunstanmelder og må vokte seg vel for å uttrykke politisk ukorrekte syn på malerkunst. 

Men - maleriene gjør inntrykk!

 - Og han skjønner hva bildene skal fremstille....