lørdag 31. mai 2014

Historien om mørkemennene og en tøff politimann


I vår raste debatten omkring reservasjonsretten for leger. Avisspaltene flommet over av de underligste resonnementer. Enda verre var det, ikke overraskende, i sosiale medier. I en periode var de daglige Facebook-besøkene en sann lidelse å lese. Det var fullstendig "gloves off" hva saklighet angikk og "open season" på et mikroskopisk antall forskremte fastleger (som strengt tatt egentlig bare fortsatte en praksis de hadde holdt seg til i en årrekke - med Stoltenberg-regjeringens velsignelse). Det kollektive hysteriet kulminerte med 8.-marstog til forsvar for fri abort i Norge. 2014 ble altså året da Jens Stoltenberg gikk i 8.-marstog og Jonas Gahr Støre heiste flagget på 1. mai. Vi får kalle dette dokumentert endringskompetanse.

Det måtte en skarpsynt kronikk av ingen ringere enn Gerd Liv Valla til for å sette tingene tilbake i et noenlunde edruelig perspektiv. En kan mene hva en vil om de gamle KULerne, men politisk analyse har de solide tradisjoner for. "Et uærlig spill" kaller Valla det hele i sin kronikk - og høster ros for sin analyse.

I sosiale medier var, som nevnt, stormen mer enn frisk. Et raskt sveip tilbake på Timelinen rekapitulerer litt av retorikken:
Denne reservasjonsretten for fastleger som skal gi enkelte kristenfundamentalistiske leger reservasjonsrett mot norsk lov, (....)
Da synes jeg han skal slutte. Tilsynsmyndighetene bør straks gripe inn for å få mannen fjernet som lege (....)
Dette kan sammenlignes med Tallibans (sic!) herjinger i Afganistan (sic!) og Pakistan. Religion har ført til så mye lidelse verden over opp igjennom historien at det burde forbys.
Min favoritt er nok denne:
Vi trenger ikke stadige kannonader fra folk som leser en en eldgammel bok bokstavelig. Vi har også lest bøker. Idem står detat kvinner vil ha sitt underliv fritt for innsyn fra mørkemenn. En såkalt kristen etikk utvirker at kvinners underliv forblir i offentlig fokus. Kvinner har en anelse av at de liggeri en gynecologstol med sprikende ben mens mørkemennene går i gåsegang foran skrittet og roper fy. (....)
So much for liberal toleranse.

"Mørkemenn" var forøvrig en svært populær gjenganger. Det var en merkbart tydelig kobling mellom en mer eller mindre velartikulert religionsskepsis og motstand mot reservasjonsretten. Forresten: her må det presiseres at denne religionsskepsisen var rettet mot kristne, ikke mot f.eks. muslimske leger. Det ville jo være politisk helt ukorrekt.

I det moderne og sekulære Norge er vi som kjent i mot religion, men for tibetanske munker og reinkarnasjon. Kristendommen kan dessuten med fordel, dog bare unntaksvis, hentes frem og dyrkes i seremonielle former ved større katastrofer og sosiale traumer.

Da debatten pågikk ble spørsmålet naturlig nok også flere ganger diskusjonstema rundt middagsbordet hjemme hos denne bloggeren. Historielæreren prøvde, slik han har for vane å gjøre, å se saken i et litt lengre tidsperspektiv i disse meningsutvekslingene med sine to voksne barn. Derfor uttrykte han en viss skuffet undring over venstresidens bombastiske fordømmelse av fastlegene som reserverer seg av samvittighetsgrunner. Var det ikke nettopp venstresiden som modig har holdt fanen høyt i mange slike samvittighetskonflikter? Tenk på arbeiderbevegelsens paroler mot militærvesenet i norsk mellomkrigshistorie. Fengsling og sultestreik vakte stor sympati - dette var jo et spørsmål om samvittighet og etikk! Tenk på venstresidens heroiske motstand mot norsk NATO-medlemskap, med dertil hørende kamp for militærnekternes sak. Historielæreren hadde selv hatt gleden av å studere en periode sammen med Narve Trædal, et navn som, for store deler av venstresiden, var et symbol på handling utfra samvittighet. Burde ikke både venstresiden og liberale i et moderne Norge støtte en gruppe mennesker som ikke ville gå på akkord med sin samvittighet?

Ja - men fastlegene er jo ansatt av / lønnet av staten, innvendes det. (Noe de selvsagt ikke er, men det lar vi ligge.) Da kan man ikke nekte å utføre jobben sin! Da må man jo skaffe seg en annen jobb! Ens egen samvittighet kan ikke stå i veien for lovlig pålagt arbeid! Og - kronargumentet - Tenk om alle skulle gjøre sånn, hvordan skal det gå da?

Historielæreren prøver seg med et annet tankeeksperiment: Vi liker dårlig her i Norge å bli påminnet om norske politifolks pliktoppfyllende og lojale innsats under arrestasjonene av jøder høsten 1942. Hvordan ville historiebøkene  i dag fremstilt eventuelle norske politimenn som, av samvittighetsgrunner, motsatte seg denne ordren  (slik det faktisk skjedde i stor stil i det danske politiet)? Ville ikke dette blitt trukket frem i dag som et ubestridelig edelt standpunkt og eksempel til etterfølgelse på at man nettopp skal lytte til sin samvittighet? Uansett hvem som er ens arbeidsgiver. Uansett hvem som betaler lønnen. Uansett om jobbinstruksen er aldri så klar.

Innsigelsene kommer raskt: Dette er en dårlig sammenligning! Disse to sakene kan ikke sammenlignes!

Nei - selvsagt ikke. Det er jo hele poenget. Vi har å gjøre med etikk. Etikk er sjelden entydig og sammenlignbart. Etikk er og blir en individuell og personlig sak. Noen lenker seg fast foran gravemaskiner, det være seg ved Mardøla eller Alta. Andre setter seg på kaffebarer de ikke har lov til. Eller løper Holmenkollstafetten ulovlig! Det eneste fellestrekket er vel at disse brøt lover og regler.

Da var det far i huset prøve seg på en sammenligning til, et tankeeksperiment:
Hva om vi en dag får servert i nyhetene en representant for ordensmakten som motsetter å delta i iverksettelsen av en omdiskutert utkastelse! Hvordan vil da media, og særlig sosiale medier, reagere på denne formen for reservasjon?

For det måtte jo skje før eller senere.

Det ble vel mer før enn senere:


For hva opplever vi? En politimann som tydeligvis har store problemer med å kunne forsvare en iverksettelse av en pålagt arbeidsoppgave. En politimann som åpenbart var svært nær å reservere seg?

Og - reaksjonen på dette?

Massiv støtte, naturlig nok. Nå sitter honnørordene løst. Tidligere justisminister Anne Holt twitrer henrykt om en "tøff" politimann med "integritet". (Noen uker tidligere var tonen en annen, da hun syntes det var "både vondt og morsomt" å høre statsministeren redegjøre for reservasjonsretten i Stortinget.)

Tøff politimann i utkastelsessak på . "In my opinion, it's a shame". Med kameraet gående.  34 RETWEETS 41 FAVORITES

Og slik fortsatte det å strømme inn fra alle hold på Twitter:

Dagens helt. Politimann med anstendighet!   Trondheim, Norge 2 RETWEETS 3 FAVORITES

Personlig finner jeg det betryggende at vi har personer, også innenfor politiet, som lytter til sin samvittighet. Andre menneskers etiske overbevisning bør respekteres og ikke omtales som "dette prinsippløse tullet", som Karin Andersen uttalte fra Stortingets talerstol i spørretimen 29. januar.

Enkeltmenneskers etiske dilemma er ikke sjelden viktige korrektiv til flertallets allmenne oppfatninger. At noe er vedtatt av et flertall er nødvendigvis ingen garanti for at det er noe mer etisk riktig. En skal ikke bla mye i historiebøkene for å finne eksempler på det.

Etikk er ikke gjenstand for flertallsvedtak. Den som tror det kan umulig ha lest hverken Ibsen, Øverland eller Bjørneboe.

Hvem vil rope høyt at denne politimannen må "skaffe seg en annen jobb"?

Ikke jeg.

lørdag 24. august 2013

Ny serie: Historielæreren fortviler.....

Historielæreren har tidligere beklaget seg over kunnskapsnivået hos norske journalister (som f.eks. her, her og her). En er fristet til å tro at de stort sett sitter og leser utenlandske (les: engelske, for de kan ikke andre språk) nettaviser.

For ikke lenge siden leste jeg en artikkel som handlet om Koreakrigen. Journalisten skrev om harde kamper i et reservat. Ordet reservat og reservatet gikk igjen hele tiden.

"Reservatet", tenkte jeg. Hva er dette for noe sludder?

Et kjapt søk på et par engelske nettaviser brakte raskt opp en artikkel som ganske riktig handlet om Koreakrigen. Det var det engelske ordet reservoir denne journalisten hadde oversatt med reservatet.

I dag kom imidlertid rosinen i pølsa!

VGs helge-flaggskip VG Helg (kåret til årets avismagasin, må vite!) leverer følgende prakteksemplar:

Den nest viktigste talen i verdenshistorien er altså, i følge VGs journalist, talen som George Washington holdt 19. november 1863. Litt av en bedrift av den godeste George, tatt i betraktning at han døde 17 desember 1799, altså rundt 64 år tidligere!

PS: les likegodt en ordentlig journalists artikkel, som her eller her.

onsdag 21. august 2013

Historielærerens sommerekskursjon - Del 7: Tusen takk, Jon Arne Riise! Men - hvor er franskmennene begravet?

Historielærerens byvandring i sjarmerende Liverpool fortsetter.

I den eldre delen av byen, på vei til Liverpool Town Hall, finner vi puben Ye Hole In Ye Wall, Liverpools eldste pub. Her snakker vi tidlig1700-tall, dere! For sikkerhets skyld er puben bygget over en gammel kveker-gravplass, så her er spøkelsene også inkludert.

Puben har imidlertid dokumentert høy grad av endringskompetanse og hengt med i tiden - i 1977 åpnet den nemlig også for kvinner!

Ye Hole In The Wall, fra 1726.
Kvinner har også adgang!

 
Men - vi er seriøse og historieinteresserte. Blikket opp og frem - vi lar oss ikke friste av puber eller andre verdslige distraksjoner. Som en Odyssevs bundet til masten seiler vi rakrygget forbi pub-sirenenes sang, mot vårt egentlige mål: Liverpool Town Hall.  

"One of the finest surviving 18th-century town halls", skriver National Heritage List for England om denne flotte bygningen, påbegynt i 1749. Denne virtuelle omvisningen anbefales.

"Dette har jeg lyst til å se! Tror du det er åpent for publikum?", spør Historielærerens kone.
Historielæreren er av den beskjedne sorten og antyder at vi kanskje kan stikke hodet inn og forsiktig undersøke om det er mulig.

 Liverpool Town Hall!
Våger vi oss inn?

Døren er åpen og vi går inn i nølende ærbødighet. En ansatt ser spørrende på oss og forklarer at det dessverre er stengt i dag, fordi det skal være et arrangement på ettermiddagen.

I det vi snur oss spør han imidlertid plutselig (på et bare såvidt forståelig scousermål): "Hvor er dere fra?"

Digresjon: lurer du på hvordan Scouse accent høres ut? OK - skru opp lyden og hør her:


Ytterligere interessert? Sjekk denne.

Digresjon slutt.

"Norge", svarer vi pliktskydigst.
"Er dere fra NORGE!", utbryter han henrykt!
 - "Bli med meg - vi rekker en rask omvisning", sier han og går resolutt mot den monumentale trappen opp til finstasen!

Tusen takk, John Arne Riise, tenker Historielæreren - I Liverpool glemmer man aldri en som har scoret et praktmål mot selveste erkefienden, ManU:


Dermed får det norske paret sin egen private omvisning i Liverpool Town Hall! Vi får se ballsalene, kunstskattene og selvsagt selve "bystyresalen". 

"Ordføreren er ikke inne for øyeblikket, så dere skal få se stua hans også", sier guiden og vi løper etter i vantro henrykkelse.
Trappen opp fra inngangshallen. Vi får en "lukket visning"!

 Den praktfulle kuppelen.

 Bystyresalen. Helt til venstre står Hillsborough-klokken. I likhet med The Munich Disaster (omtalt i Del 2 ) har også Liverpool sin fotballtragedie å minnes. Klokken er 8 fot høy, fra 1780-tallet, med urviserne satt til kl 3:06, som er tidspunktet da kampen formelt ble utsatt pga tragedien.

Takknemlige og rørt over vennligheten og imøtekommenheten vandrer to imponerte nordmenn ut i sommerheten igjen.

Neste post på programmet: den mektige St George's Hall. Vi går fra altså det ene praktbygget til det neste!

St George's Hall, åpnet i 1854, er (sammen med de tidligere omtalte The Three Graces, selvsagt) byens stolthet - og det med rette. Dette er Englands største nyklassisistiske, eller neoclassical, som engelskmennene sier, bygning. Den er et syn:
 St George's Hall i vakker aftensol.
"It is possibly the only building where you could be tried for murder, have a ball or listen to a concert all under one roof!"
 
 Staselige Lime Street Station til venstre, ansikt til ansikt med St George's Hall.

Midt foran hallen ligger fire store løver og vokter over krigsminnesmerket fra 1930, begge sider bestående av hvert sitt 9 meter lange bronserelief.

Historielæreren har imidlertid fått los på noe interessant. Vi går rundt hallen, til den flotte parken på baksiden. (Skjønt - hva er "bak" og "foran" på slike monumemtalbygg?)

 Her finner vi nemlig en vakker park, midt i byens hektiske sentrum. Dette er St John's Gardens.
 Både St George's Hall og St John's Gardens er World Heritage Sites.
 Her står en av byen Liverpools største sønner, William Gladstone. Gladstone (1809-1898) hadde en politisk karriere som strakte seg over 60 år og var statsminister for Liberals i fire adskilte perioder (1868–1874, 1880–1885, 1886 og 1892–1894)! Ingen annen britisk statsminister har regjert så lenge. Han var også den eldste statsminster i landets historie, med sine 84 år da han gikk av. Han hadde i tillegg stillingen som finansminister også i fire perioder (1853–1855, 1859–1866, 1873–1874, og 1880–1882). Gladstones politiske karriere kjennetegnes av hans rivalisering med den andre store statsministeren i annen halvdel av 1800-tallet, Benjamin Disraeli. Dronningens preferanse er velkjent: Dronning Victoria beklaget seg om Gladstone:
"He always addresses me as if I were a public meeting.!"

Og her, ikke langt fra statuen av Gladstone, finner vi det vi leter etter! I muren får vi øye på en plakett. Skriften er ikke så lett å lese lenger:
 A SES ENFANTS MORTS POUR ELLE EN CAPTIVITE A LIVERPOOL 1772-1803 ET DONT LES CORPS REPOSENT ICI DANS L'ANCIEN CIMETIERE DE ST JEAN BABTISTE LA FRANCE RECONNAISSANTE 11 NOVEMBRE 1924
"Til hennes sønner som døde i fangenskap i Liverpool 1772-1803 og hvis kropper ligger begravet her på den gamle kirkegården til St Johannes døperens kirke er Frankrike for alltid takknemlig"

Dette krever vel en oppklaring!

Gjennom nesten hele 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var britene nærmest i konstant konflikt med Frankrike. Liverpool var, som vi har vært inne på, en stadig viktigere sjøfarts-, og dermed også marine-, by. I de 70 årene mellom 1741 og 1811 ble nesten 40 større marinefartøyer bygget for Royal Navy i Liverpool, ofte med lokalt mannskap. I tillegg kommer de mange såkalte "privateers", handelsskip som var utrustet med våpen og kongelig fullmakt til å drive legalt sjørøveri mot fiendens skip på det åpne hav.

Gjennom så mange år med krig sier det seg selv at mange av disse skipene returnerte til Liverpool med krigsfanger. De franske krigsfangene som døde under sitt opphold ble begravet nettopp her på kirkegården til St. John the Baptist.

Det hører med til historien at mange av disse franskmennene valgte å bli værende i Liverpool da fangenskapet tok slutt. Ofte fordi de hadde funnet seg koner og ønsket å etablere seg i byen.

St George's Hall sett fra parken, med King's Regiment-monumentet.

Sentralt i monumentet over King's Regiment er Britannia-figuren.

Inngangen til parken.
Står vi akkurat slik som fotografen står når dette bildet blir tatt, og så vender oss mot venstre, ser vi rett på enda to praktbygg:

Til høyre i bildet, den buete bygningen som ligger i flukt med museet, er det imponerende Central Library. Biblioteker liker vi jo! Vi må inn:

For et inngangsparti! Her er det lett å snuble i egne bein mens man ser ned i bakken:



Utvendig ser sentralbiblioteket gammelt og tradisjonelt ut. Men - skinnet bedrar!

Innvendig er biblioteket fullstendig renovert (åpnet våren 2013). Det er blitt en utrolig kombinasjon av helt moderne lokaler og originale boksamlinger og "reading rooms" fra 1860-tallet.

 The Picton Reading Room, fra 1879, er tegnet etter inspirasjon fra lesesalen i British Museum i London. Da det åpnet i 1879 var det det første biblioteket i England med elektrisk belysning!

Historielæreren nyter lesesalsatmosfæren!

Kunnskap i smijernstrappformat!

Så får vi øye på en dør! "The Hornby Library", står det. Vi går inn - og finner enda en perle!


The Hornby Library, fra helt på begynnelsen av 1900-tallet.

Historielæreren drømmer om å ominnrede biblioteket sitt hjemme....

Etter biblioteket er det bare å smette inn nabodøra - så er vi i World Museum. dette er et nokså tradisjonelt, hva vi kanskje ville kalle et naturhistorisk og historisk museum. Men - det er verdt et besøk, særlig er det gode tematiske utstillinger (f.eks. om mumier). Det er heller (selvsagt) ikke så overveldende som f.eks. Natural History Museum og British Museum i London.



Med dette setter Historielæreren sluttstrek for årets sommerekskursjon til Manchester og Liverpool. Dette er to byer som anbefales å besøke. Med Norwegians flyforbindelse til Manchester Airport og gode tog forbindelser til, og mellom, begge byene er dette en fin kombinasjon. Er man i tillegg så heldig å bli omfattet av Historielærerens unike værgaranti, er suksessen i boks.

Prisnivået er også merkbart lavere enn i London.

For historieinteresserte er det mer enn nok å forsyne seg av.
 - Og: History matters!

tirsdag 13. august 2013

Historielærerens sommerekskursjon - Del 6: Mange reiste. Mange kom. Og, jammen fant vi en kirke til!


I Del 5 av Historielærerens sommerekskursjon var vi inne på Liverpool som en av verdens viktigste transitthavner. Emigrasjon og immigrasjon er altså begreper som er sentrale i byens historie. Herfra reiste de styrtrike og de lutfattige. Som tidligere skrevet: ca 9 millioner mennesker forlot Europa gjennom denne havnen.

De rike reiste fra London til Liverpool, før de steg ombord i de mektige ocean liners som brakte dem i overdådig luksus over Atlanteren. Før avreise måtte de imidlertid ta inn på byens fasjonable og klassiske hotell:  Adelphi Hotel. Hotellet har fremdeles en aura av fordums storhet. Her har både president Roosevelt og statsminister Churchill bodd, såvel som Frank Sinatra og Judy Garland.

Ja - historien vil til og med ha det til at, ikke bare alle gutters helt, Roy Rogers, men også hesten hans, Trigger, bodde her på hotellet!


Britannia Adelphi Hotel heter det i dag.

Historielæreren bare måtte inn og se!

Mer om de som reiste til og fra Liverpool (og ikke fullt så rike, kanskje):


 "Oh Ireland, my first and only love
 - where Christ and Cæsar are hand in glove"
Dette James Joyce-sitatet står å lese over døren til puben The Liffey i Liverpool. Ingen tvil om tilknytningen til Irland her, nei!

 Men - Liverpool har også Europas eldste Chinatown!
Portalen inn til Chinatown er 15m høy (visstnok den høyeste i Europa) og har, for sikkerhets skyld, hele 200 drager, noe som Feng Shui-ekspertene mener gjør beskyttelsen av bydelen optimal og gir alle forutsetninger for lykke og fremgang i forretningslivet! 

Det var rundt midten av 1800-tallet den kinesiske innvandringen til Liverpool skjøt fart. Sentralt sto rederiet Blue Funnel Line, på folkemunne i Liverpool ofte bare omtalt som "The China Company". Rederiet drev utstrakt handel særlig med Hong Kong og Shanghai og hadde også mange kinesiske ansatte ombord i sine skip.

Til sine kinesiske mannskap etablerte rederiet innkvarteringsmuligheter i dokkområdene i Liverpool. Med kinesernes sterke samhold vokste det, rundt disse husene, raskt frem egne butikker, restauranter, vaskerier osv. Byen hadde fått sin Chinatown. (Om New Yorks berømte Chinatown, og den berømte "Chinese Exclusion Act", har Historielæreren tidligere skrevet dette.)

Med den intense bombingen av de strategisk viktige dokkene i Liverpool under andre verdenskrig ble mye av denne originale bebyggelsen ødelagt og byens Chinatown krøp gradvis litt lengre opp i byen, mot området nedenfor Liverpool Cathedral.


Blue Funnel Line - "The China Company"
 
Når vi nå er inne på både sjømenn, skipsfart og bombingen under krigen passer det med et nytt kirkebesøk. I Del 5 var det de monumentale katedralene vi fokuserte på - nå vil vi se på en ganske liten kirke, helt nede på havnen:
 
St. Nicholas Church (egentlig Church of Our Lady and Saint Nicholas) er en kirke viet sjømennene (St Nicholas er sjøfolkenes skyttshelgen). Kalles ofte "The Sailor's Church" eller "St Nicks".

 
 Alterduken i denne enkle men vakre kirken viser tydelig kirkens maritime tilknytning.

Når historielæreren er så interessert i denne kirken er det imidlertid av en litt annen grunn. Utenfor kirken står nemlig et ganske unnseelig lite monument. Men - i all sin enkelhet - er dette et av de mest talende og gripende minnesmerker denne historielæreren vet om.

Liverpool, og særlig havneområdene, ble gjenstand for en voldsom bombing under blitzen. Like før julaften 1940 fikk også St Nicholas Church en fulltreffer og ble svært ødelagt. Først i 1952 var kirken ferdig gjenoppbygget.
 Panoramabilde av Liverpool, sett mot havnen, som viser ødeleggelsene under blitzen. Byens strategiske betydning som havn gjorde at Liverpool ble den hardets rammete byen utenom London. Rundt fire tusen ble drept.

 Minnesmerket over blitzen i Liverpool: "The Spirit of the Blitz". (Se også et praktfullt bilde her!)
Plakat fra 70-årsmarkeringen for blitzen i Liverpool. St Nicholas ligger rett bak Liver-bygningen, til venstre i bildet.

Ikke stort, pompøst og ruvende. Men - enkelt og gripende: moren som fortvilet vil redde gutten fra uhyggen fra himmelen. Gutten selv forstår ikke faren som truer, men drives av barnets fascinasjon for flyene der oppe.
 Apropos barn: visste du at, midt under ett av disse bombeangrepene, ble denne lille gutten født?

Så er vel tiden kommet for noen seriøse fremstøt mot Liverpools mange museer! Man er da historielærer! Nede på havnen ligger både Merseyside Maritime Museum og Museum of Liverpool  nesten side om side. Vi unner oss noen smakebiter fra begge:



Det maritime museet har blant annet en stor utstilling om "Titanic". "Titanic" var jo registrert med Liverpool som hjemmehavn, men rakk aldri noengang å komme til byen.


 
Liverpool Overhead Railway var verdens første elektrifiserte "elevated railway", dvs at den gikk "i luften" på en slags sammenhengende brokontruksjon 4,9 meter over bakkenivå. På folkemunne fikk den derfor navnet "havnearbeidernes paraply". Banen åpnet i 1893 og ble etterhvert forlenget til ca én mil. På denne måten ble alle dokkene forbundet med en rask og effektiv kommunikasjon.


Museene gir et godt innblikk i leveforholdene i gamle Liverpool.

Denne pansertrillebåren (?) som politiet kunne skyve foran seg når de løp illustrerer de tøffe 20- og 30-årene i en havneby som ble hardt rammet av depresjonen og stagnasjonen i verdenshandelen .

En klassisk "Chippy", den lokale (og uunnværlige) sjappa hvor man kunne kjøpe fish & chips, ofte bare chips for de fattigste.


Krigene er selvsagt også viet mye plass.
En hel vegg med en flott illustrasjon som viser Liverpool. Det tok tre år å male bildet. Opp til høyre: Liverpool Cathedral, litt til venstre for den "Paddy's Wigwam", i forgrunnen Albert Docks, Liverpool Museum, The Three Graces og helt til venstre i bildet vår lille St Nicholas Church. Oppe til venstre ser vi Anfield.

Det er spesielt å se modellen av The Three Graces (se Del 4) og så bare heve blikket og se dem rett utenfor vinduet:
Og hva finner vi her? Jo den praktfulle modellen av "The Cathedral of Dreams", eller "The Cathedral that never was" (se Del 5). Modellen er kolossal!
"This is one of the largest, most elaborate architectural models ever made," says Julian Treuherz, curator of the exhibition. "It gives a vivid idea of what the cathedral would have looked like, towering over the city's skyline. It would have taken two centuries to complete, like the medieval cathedrals. We are fortunate that, at least, we still have the model of what would have been Lutyens' supreme creation."


Med dette stemningsbildet fra et sommevarmt Liverpool avsluttes Del 6 av Historielærerens sommerekskursjon. Da gjenstår bare én del til!

Stay tuned!