Historielærerens sommerekskursjon - Del 3: Hun nektet plent å dø! Og: Historielæreren møter en av sine store helter!

På sjømannsspråket betyr "en holk" et skip som fremdeles flyter, men som ikke lenger er i seilingsdyktig stand, som altså ikke kan forlate havna. (På engelsk: a hulk.) Slike holker ble da ofte omgjort til lokale lager, innkvartering el.l.

I 1886 ble et svært spesielt og historisk skip omgjort til en slik trist holk. Og enda tristere: den ble liggende, glemt av verden, som kullager i, av alle steder, Port Stanley på Falklandsøyene.

Som om ikke dette er tragisk nok - det skulle bli enda verre. I 1937, etter 50 lite ærefulle år som kullager, ble holken slept vekk fra Port Stanley. De ville ikke ha den liggende der og skjemme havna lenger. Skroget var dessuten lekk og hun egnet seg derfor ikke lenger som kullager. De slepte kolossen til, om mulig, enda mer avsidesliggende Sparrow Cove, noen kilometer unna. Her ble hun kjørt på grunn og forlatt, overlatt til naturens krefter.

På Falklandskysten er dette brutale krefter.

Her ligger hun i Sparrow Cove. Bildet er tatt så sent som i 1966!

Men - hun ville ikke dø!

Denne fantastiske skjønnheten, med sin utrolige historie, nektet simpelthen å gi tapt! Det er som om hun hårdnakket insisterte på å spille en rolle i historien, også etter at hun var avskrevet og forvist til glemsel og forvitring. Bare hør her:

• Under første verdenskrig dro Royal Navys Sør-Atlantiske flåte nytte av hennes svære kullager for sine operasjoner. Dermed bidro hun på sin måte til at britene vant en knusende seier i Slaget ved Falklandsøyene i desember 1914.
• 25 år senere, helt i begynnelsen av andre verdenskrig, i desember 1939, sto Slaget ved Rio Plata. Her lykkes det den britiske marinen å uskadeliggjøre den tyske tyske tunge panserkrysseren "Admiral Graf Spee". (Et av støttskipene til "Admiral Graf Spee" het forøvrig "Altmark" og, etter senkningen av moderskipet, måtte "Altmark" finne veien hjem til Tyskland med sine britiske krigsfanger på egen hånd. Vi vet alle hvilke konsekvenser det fikk!). I kampen mot det mektige tyske lommeslagskipet ble imidlertid krysseren HMS "Exeter" kraftig ødelagt. "Exeter" klarte såvidt å karre seg til Falklandsøyene for egen maskin. Der måtte nødreparasjoner foretas, før reisen bar hjem til et langvarig og omfattende verftsopphold. Og hvor fant man jernet til disse midlertidige, men livsnødvendige, reparasjonene? Jo - i vraket av den gamle storheten som lå og nektet å dø i Sparrow Cove! 

Skipet vi sikter til er selvsagt selveste SS "Great Britain", Skipets historie er nesten ikke til å tro. Det lå altså som en holk ved Port Stanley på Falklandsøyene i 50 år, før de slepte det vekk og vraket det i 1937. Etter nye 30 år lå skipet der fremdeles. På slutten av 1960-tallet, 80 år etter at skipet ble avskrevet på den fjerntliggende øygruppen, begynte arbeidet med å redde henne. I mai 1970 reiste hun fra Falklandsøyene.

Den stolte damen, verdens lengste passasjerskip fra 1845 til 1854, ville hjem til Bristol.

Vraket av SS "Great Britain" i Sparrow Cove.

Historien om byen Bristol og skipet "Great Britain" er sterkt knyttet til en av Historielærerens gamle helter, ingeniøren Isambard Kingdom Brunel (1806 - 1859). Brunel-familien er selve personifiseringene av det vi kaller victoriatidens "Movers and Shakers". Isambard Brunel har blitt kåret til "the second greatest Briton of all time", etter Sir Winston Churchill.

Allerede i 1838 hadde Brunel bygget SS "Great Western" her i Bristol - dengang verdens største passasjerskip. Skipet gikk i ruten Bristol - New York og var på mange måter en suksess. Hun var det første dampskipet i transatlantisk rutefart og gjorde 74 turer til New York. Hun holdt også hastighetsrekorden over Atlanteren, samtidig som skipet var drivstofføkonomisk.

Men - "Great Western" var en hjuldamper.

Brunel ville bygge et skip som var enda større - over 30 meter lengre enn noe annet skip i verden! Og - han ville implementere to viktige nyvinninger: propelldrift og jernskrog. SS "Great Britain" ble sjøsatt i Bristol i 1843 og ble det første propelldrevne jernskipet til å krysse Atlanteren! Senere skulle hun settes inn på den sterkt voksende og lukrative emigranttrafikken til Australia. Det ble 32 turer til Australia, med til sammen over 16 000 emigranter. En slik tur-retur Australia tok 120 dager.

At vi i dag kan se skipet restaurert i all sin prakt, trygt plassert i sin opprinnelige konstruksjonsdokk i Bristol, er takket være entusiastiske ildsjeler og en utrolig teknologisk komplisert "redningsaksjon".

Først måtte holken trekkes av grunn. Deretter måtte svære sprekker og revner i skroget tettes og skuta flytes opp. Klarte man det, så gjensto den virkelige prøven: hun måtte bukseres over en nedsenket transportlekter og deretter fraktes oppå denne lekteren noe sånt som 13 000 kilometer (7 000 nautiske mil) hjem til Bristol!

Et av de mer bisarre innslagene under redningsksjonen var da de måtte kringkaste fortvilte bønner over falklandsk radio, om at lokalbefolkningen måtte donere madrasser! Den gamle teknikken, kjent helt tilbake til Trafalgars tid, for å tette sprekker i skipsskrog, viste seg å være like holdbar fremdeles!

"The idea of towing a ship on a platform up the Atlantic seemed to me to be absolutely bloody lunacy! But, there it is - it obviously worked." (Prince Phillip)

På tross av nesten 100 års utsettelse for det nådeløse falklandske klimaet var SS "Great Britain" i stand til å flyte på egen kjøl opp Avon til Bristol havn. Brunels da 155 år gamle jernskrog var fremdeles intakt. En anslår at skuta totalt har tilbakelagt 1,5 millioner kilometer på verdenshavene. 

Et av Historielærerens viktigste motiver for å besøke Bristol var et besøk på museet som i dag heter Brunels SS "Great Britain".

170 år etter at hun ble sjøsatt er SS "Great Britain" tilbake i sin hjemby Bristol - trygt på plass i den samme dokken som ble gravet ut spesielt for å bygge henne.

Museumskomplekset består av mer enn bare selve skipet.

Historielæreren poserer stolt på dokkporten.

En snedig løsning! Skroget er omringet ved "vannlinjen" av et glasstak. Dette glasstaketfungere også som et vannbasseng som illuderer sjø rundt skipet.

Under den kunstige "havoverflaten" kan publikum stige ned i den originale gamle tørrdokken og inspisere skroget under vannlinjen. Tanken går til en tilsvarende museumsteknisk løsning for en annen staselig gammel dame som Historielæreren har skrevet varmt om tidligere. Legg også merke til dokkporten foran baugen.

Her befinner vi oss under "havoverflaten" og kan studere både dokken og det gamle jernskroget. 

Baugen peker ut av havnen - mot havet.

Det er dimensjoner over dekket på SS "Great Britain".  

For en tilleggsbillett kan besøkende uten høydeskrekk også kjøpe en klatretur i riggen!

Opprinnelig var skipet bygget for noe over 250 passasjerer og et mannskap på 130. Senere ble hun ombygget, bl. a. med et nytt dekk, og økte kapasiteten til 750 passasjerer, fordelt på tre klasser,

Ferskt kjøtt til sjøs var et konstant problem på 1800-tallet. I påvente av kjøleteknologi måtte dette løses med levende dyr. Samtidige beskrivelser antyder at et så stort passasjerskip kunne minne sterkt om Noahs Ark. På emigrantreisen til Australia i 1859 hadde SS "Great Britain" med inte mindre enn:

• 133 sauer
• 38 griser
• 2 okser
• 1 ku
• 420 høner
• 300 ender
• 400 gjess
• 30 kalkuner

Dagbøkene til passasjerer som er funnet i ettertid skriver at skipet både luktet og hørtes ut som en bondegård!

Under dekk - på 1. klasse.

Her finner Historielæreren omsider den legendariske ingeniøren! Isambard Kingdom Brunel hygger seg i salongen på sitt store skip.

I kapteinslugaren plottes reisen videre.

Spisesalongen på 1. klasse er fornem!

I byssa skal det lages mat til flere hundre passasjerer. Livaktige tablåer gir en omvandrende turist et innblikk i hverdagen ombord.

Svinekoteletter og makrell freser på grillen.

Historielæreren slår av en prat med en av kokkene som står og renser fisk.

Det gløder godt under grytene.

Koldtbordet ville hevdet seg godt også i julebordssesongen i dag!

Med litt fiskelykke kan det vanke fersk fisk også.

Alt har sin pris.

Finere herrer kunne bestille barbering på lugaren.

Lugarene på 1. klasse holder en viss standard, men....

... går vi ned på de lavere dekkene kommer vi til lugarer av en annen standard!

Sjøsyke var vel ikke uvanlig på en transatlantisk overfart.

Hvor mange ble født ombord på et slikt emigrantskip?

I skipsloggen ombord på SS "Great Britain" er det loggført til sammen 25 større eller mindre skader og ulykker. Den mest eksotiske "ulykken" er nok den mystiske forsvinningen til legendariske Captain Gray! John Gray var skipets kaptein fra 1854 til 1872. Så forsvant han plutselig....

Det er svære dimensjoner over dampkjelene og kullmagasinene ombord.

 I 1854 og 55 ble skipet chartret av britiske myndigheter og brukt som troppetransportskip til og fra Krim-halvøya: Krimkrigen! Her er soldater (i sine velkjente Redcoates) innkvartert på lugaren. 

 I løpet av Krimkrigen fraktet SS "Great Britain" over 44 000 soldater.

Ikke lenge etter Krimkrigen ble skipet på nytt chartret av myndighetene. Denne gangen for å frakte The 17th Lancers og The 8th Hussars til India. Vi snakker selvsagt om den store oppstanden i India i 1857-58, av britene omtalt som "The Indian Mutiny".

Den engelske forfatteren John Pudney har sagt om Brunel:

"He was the master of the prototype, the practical prophet of technological innovation!"

Nyt denne til slutt:

I neste episode av Historielærerens sommerbesøk i Bristol blir det kanskje et gjensyn med vår venn Brunel. Og kanskje dukker Robinson Crusoe opp?

Stay tuned!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 2: Vi krysser elven på en ny måte. Og: historien om "Bui Doi"er like gripende i dag.

"The Thames is liquid history" (John Burns)

I tidligere epistler har Historielæreren latt seg fascinere av elven Thames og hvordan Londons befolkning har levd på, av og over denne eleven opp gjennom historien. Kroneksempelet på denne symbiosen er vel gamle London Bridge. Romerne hadde antageligvis opprinnelig anlagt en pontongbro, men rundt år 55 e.Kr. bygget de en permanent tømmerbro på påler. Opp gjennom historien har så broen forfalt og blitt restaurert, blitt ødelagt av både brann og storm - men alltid gjenoppstått, som den uunnværlige livsnerven den er for byen.

 Utdrag fra Claes Van Visschers stikk fra 1616 viser London Bridge. I forgrunnen ser vi Southwark Cathedral. Til høyre for katedralen vil vi i dag finne store London Bridge Station, et viktig knutepunkt for jernbane og T-bane i London. Der hvor broen begynner ser vi et festningsverk, en port, som beskytter broen og byen sørfra. Derav navnet Southwark. 

Lesere av Bernard Cornwells flotte serie om England på 800- og 900-tallet vil være kjent med denne porten! På toppen av festningsverket ser vi staker med hoder på. Det må ha hatt en kraftig disiplinerende effekt å måtte passere disse hodene hver gang man skulle inn i byen? A most powerful deterrent!

Paul Hentzner, en tysk besøkende i London, skrev i 1598:

"On the south is a bridge of stone eight hundred feet in length, of wonderful work; it is supported upon twenty piers of square stone, sixty feet high and thirty broad, joined by arches of about twenty feet diameter. The whole is covered on each side with houses so disposed as to have the appearance of a continued street, not at all of a bridge. Upon this is built a tower, on whose top the heads of such as have been executed for high treason are placed on iron spikes: we counted above thirty."

Claude de Jongh: "View of London Bridge". Oljemaleri fra 1632. 

Brofundamentene var så massive, og så tett plassert, at de skapte en voldsom malstrøm og et betydelig fall i vannstanden på motsatt side av broen. Å passere med båt under broen under slike forhold var et livsfarlig vågestykke som bare den mest drevne fergemann våget seg på.

På Henrik VIII og Elizabeth Is tid var det ca 200 bygninger på selve broen. Noen av disse var opp til syv (!) etasjer høye! Husene strakk seg utover sidene av broen, altså over elven. Å passere over London Bridge må nesten ha fortonet seg som å gå gjennom en tunnel, siden broen var nesten totalt overbygget. I "rush-tiden" kunne det ta opp til en time å krysse den trafikkerte broen.

I 1722 prøvde Londons borgermester å bøte på den håpløse trafikkorken på broen ved å beordre:

"...all carts, coaches and other carriages coming out of Southwark into this City do keep all along the west side of the said bridge: and all carts and coaches going out of the City do keep along the east side of the said bridge."

Dette kan være forklaringen på venstrekjøringen i England......

Tegning av London Bridge fra 1682. Også her ser vi hodene på staker. Vi skimter også Tower oppe i høyre hjørne.

Så, på 1800-tallet, kom victoriatidens geniale "movers and shakers" på banen og åpnet enda en dimensjon: under elven! (Et annet eksempel på en tunnel som Historielæreren har besøkt er her. I tillegg kommer jo fergealternativer, omtalt her.) Rundt 1912 var det allerede hele 10 tunneler under elven i London (gang- vei- og togtunneler).


Nå, i 2014, ville altså Historielæreren prøve ut et annet alternativ for kryssing av Thames.

La oss "fly" over elven!

I det strålende været valgte vi å sette oss på buss nr 188 og kjørte fra endeholdeplass (rundt hjørnet for hotellet vårt) til endeholdeplass (Russel Square til North Greenwich). Denne turen tar ca 1,5 timer men er en flott sightseeingtur i seg selv. Har man dårligere tid er det selvsagt mye raskere å finne fram the Tube Map og komme seg til stasjonene Royal Victoria eller North Greenwich. (Men husk hva Historielæreren har skrevet tidligere: sonebegrensningene på Oyster-kortet gjelder ikke på bussen, slik de gjør på Tuben.)

Her finner vi nemlig Emirates Air Line (altså ikke airline, men air line). I dag er det Transport for London som administrerer den daglige driften av denne spektakulære gondolbanen. Historielæreren så for seg en del køståing for å reise med en slik severdighet i strålende vær midt i juli. Neida - ingen kø, hverken for billett eller for å komme på. Her bare legger du ditt Oyster-kort på leseren og går inn, akkurat som på en T-banestasjon.

Emirates Air Line, a.k.a. Thames Cable Car er et imponerende skue når du rusler bort til den fra buss- og T-banesterminalen på North Greenwich. Gondolbanen sto ferdig i slutten av juni 2012.

På det høyeste er du 90 meter over elven! Turen tar 10 minutter (i rushtiden kjører de en høyere hastighet, så turen går fortere). Avstanden er ca 1 km.

Utsikt fra gondolen: vi skimter de majestetiske flomportene til Thames Barrier. Enda lenger borte ligger Woolwich, med fergeforbindelsen over elven og museet ved Woolwich Arsenal som vi har besøkt tidligere.

Utsikt over O2 Arena og mektige Canary Wharf i bakgrunnen.

Her, inne i de gamle dokkene er det også blitt plass til en flyplass. Vi ser rullebanen til London City Airport ca midt i bildet. I 2013 hadde denne lille flyplassen nesten 3,5 millioner reisende. Det er den femte største av flyplassene som betjener London (Heathrow, Gatwick, Stansted og Luton er større, mens Southend Airport er mindre).

Utsikten fra gondolen gir et godt innblikk i den voldsomme oppgraderingen som har skjedd i disse dokk-områdene som før var preget av slum, council housing og forfall.

Inn for landing på nordsiden av elven.

En slik gondoltur over elven anbefales! (Når får vi en tilsvarende fra Bjørvika og opp til Ekeberg? Eller fra Tjuvholmen og ut til Bygdøy?)

Vellykket flytur! Nå må vi videre!

En av grunnene til at Historielæreren valgte å legge et par dager til London før ekskursjonen gikk vestover, var ønsket om å få med det obligatoriske teaterbesøket. Man reiser ikke til London uten å få med seg et teaterstykke!

Neste utflukt går derfor til yrende og sommerkokende Soho!

Bildet er tatt fra balkongen utenfor baren på Prince Edward Theatre i Soho. Her er det liv på en sommerkveld!

Sist Historielæreren var på dette teateret var det for å gjenoppleve den utrolige musikken til Frankie Valli og gruppa The Four Seasons. Deres kniving med The Brit Invasion (bla litt nedover i denne) har 50-årsjubileum i år! Det er 50 år siden Beatles hadde sin legendariske opptreden på The Ed Sullivan Show og galskapen var i gang. (Beatles har vi jo besøkt tidligere.)

Denne gangen var det imidlertid for å oppleve et gjensyn med et stykke som Historielæreren så i London i 1991:

Her er en smakebit:



Allerede da kjempesuksessen "Les Misérables" var i ferd med å bli satt opp i London i 1985 hadde duoen bak musicalen begynt å arbeide med en ny musical. Inspirasjonen var Puccinis opera "Madame Butterfly", en opera som også selv har hentet sin inspirasjon fra ulike hold. (Historielæreren anbefaler denne varmt for litt mer om bakgrunnen og Puccinis inspirasjon til sitt verk!)

Nå bør det vel ikke fremstilles som om Puccinis opera er så veldig identisk med denne moderne musicalen. Puccinis mannlige hovedperson, Pinkerton, er en ganske usympatisk skikkelse. Puccini skal ha slått fast at han ikke vil skrive noen arie til Pinkerton i annen act - fordi han ikke fortjente noen! I "Miss Saigon" er Chris fremstilt som en edel og sympatisk helt - et offer for historiens krefter.

Komponisten Claude-Michel Schönberg og tekstforfatteren Alain Boublil sto litt fast m.h.t. hvor de skulle "plassere" en ny og moderne versjon av den gamle klassikeren til Puccini. Da snublet de tilfeldigvis over et berømt bilde i et tidsskrift:

Bildet av en vietnamesisk mor som sender fra seg sitt barn for at det skal få en bedre fremtid et annet sted i verden. 

Med dette bildet falt brikkene på plass for Schönberg og Boublil - det måtte bli Vietnamkrigen som skulle danne bakteppet. Stykket omhandler et kjærlighetsforhold mellom en vietnamesisk barpike og en amerikansk soldat i de dramatiske dagene omkring Saigons fall i de siste aprildagene i 1975. Det ikoniske bildet av de aller siste US Marines som evakueres fra ambassadetaket ombord i et Bell Huey kl 07.53 den 30 april er gjenskapt på scenen med en imponerende teatral effekt! 

 Det rister godt i teatersalen når helikopteret kommer inn for landing på taket av den amerikanske ambassaden i Saigon! "Miss Saigon" har gått sin seiersgang over hele verden. I en utendørsoppsetning i byen Szeged i Ungarn brukte de et virkelig helikopter som kom inn for landing og "evakuerte" fra Saigon!

Musicalen er spilt i 29 ulike land og nesten 350 byer. Det er oversatt til 16 språk. En regner med at det er snakk om mer enn 23 000 forestillinger totalt og at ca 34 millioner mennesker har sett det.

Historielæreren så, som nevnt, dette stykket i London også i 1991. Det hadde sin West End-premiere i Drury Lane høsten 1989 og spilte der i nøyaktig 10 år, over 4 200 forestillinger. (I 1994 passerte det "My Fair Lady" og ble dette teaterets lengste sammenhengende oppsetning.)

Over 20 års teaterteknisk utvikling er merkbar, ikke minst i helikopterscenen. Det mest gripende øyeblikket i oppsetningen er imidlertid der vi presenteres for Bui Doi, "Livets støv". Her har nyoppsetningen projisert autentisk filmmateriale som bakvegg på scenen. Det skal godt gjøres å ikke bli grepet inn i hjerterota av disse filmklippene.

Bui Doi er betegnelsen på barn amerikanske soldater fikk med vietnamesiske kvinner. Les en tankevekkende reportasje her.
Dette utdraget fra et BBC-program om Vietnams "abandoned children" gir også et godt innblikk i den sosiale tragedien dette utgjør for en ofte utstøtt gruppe:



I 1988 vedtok den amerikanske kongressen The American Homecoming Act (eller Amerasian Homecoming Act), en lov som skulle gi vietnamesiske barn av blandet amerikansk-vietnamesisk herkomst rett til å komme til USA. Som et resultat av denne loven ble ca 23 000 barn repatriert, sammen med opp mot 70 000 familiemedlemmer.

Vi kan vel si at 1980-tallet var tiåret da amerikanerne hadde sitt traumatiske oppgjør med denne krigen i Asia. Vi fikk etablert det omdiskuterte krigsminnesmerket (en fascinerende bakgrunnshistorie!) over Vietnamkrigen i Washington DC, premieren på "Miss Saigon" og kongressvedtaket om krigsbarna.

Enda større effekt hadde kanskje de mange filmene som kom i løpet av dette tiåret. Hal Ashbys Coming Home, Michael Ciminos The Deer Hunter og Francis Ford Coppolas Apocalypse Now hadde riktignok premiere helt på slutten av 1970-tallet. Men - så kom de på løpende bånd utover på 80-tallet: Oliver Stones Platoon, Stanley Kobricks Full Metal Jacket, Barry Levinsons Good Morning Vietnam og Oliver Stones Born on the Fourth of July er eksempler på denne selvransakelsesbølgen.

Alt dette var med på å gi oppsetningen av "Miss Saigon" den aktualiteten som gjorde stykket til en kjempesuksess. Det ser imidlertid ut til at nyoppsetningen 25 år etter premieren i West End også har falt i smak hos publikum. Lesere av denne bloggen som vurderer en høstferie i London bør absolutt ha dette stykket i tankene. Den største prestasjonen står uten tvil Jon Jon Briones for, i rollen som The Engineer. Briones var faktisk med i ensemblet i London også forrige gang! 

Historielæreren forlater med dette London for denne gangen. Kursen settes mot Bristol, en gang Englands tredje største og viktigste by, etter London og York. Stay tuned!

Historielæreren forlater London - for denne gangen.

Historielærerens sommerekskursjon - Del 1: En venn er en som løper til og drar i kroppen din, slik at det går fort! Og: hvem fant Nilens kilde?

Sommerferien nærmer seg slutten. Også i sommer har Historielæreren vært på ekskursjon.

Den anglofile historielæreren la, ikke overraskende, også årets sommmerekskursjon til de britiske øyer. Målet denne gangen var primært å utforske byene Bristol og Cardiff på sør-vestkysten.

Av reise-praktiske grunner ble ekskursjonen imidlertid innledet med noen dager i London. London er jo en by med et utømmelig arsenal av severdigheter og opplevelser. Ett årlig besøk (minst) er nesten påkrevet for at en anglofil skal holde seg åndelig i live.

Den tidligere omtalte, og ettertrykkelig dokumenterte, Historielærerens værgaranti gjelder selvsagt også denne sommeren. Sol hver dag og temperaturer rundt 30+ er kanskje i overkant når en befinner seg i London, men i kystbyene er det en nytelse.

I det fine sommerværet var det naturlig å legge første del av historieekskursjonen til idylliske Hyde Park.

Men - først måtte Historielæreren oppspore et gammelt tre!

Av leselisten i høyre marg vil det fremgå at Historielæreren er svak for bøkene til C. J. Sansom og Rory Clements. Førstnevnte skriver om sin hovedperson, Matthew Shardlake, en advokat i London på Henrik VIIIs tid. Clements hovedperson heter John Shakespeare og har en ikke ulik jobb under dronning Elizabeth I, Henriks datter med Anne Boleyn. I begge disse bokseriene er The Tyburn Tree hyppig omtalt.

Treet står der dessverre ikke lenger. Men - det er behørig markert, slik at alle historieinteresserte pilegrimer kan oppsøke denne sagnomsuste og, for mange, skjebnetunge plassen.

Historielæreren ved galgen!

Her - i den trekantede trafikk-øya der Edgware Road møter Oxford Street og Bayswater Road, rett overfor Marble Arch - finner vi denne markeringen i bakken. Her sto altså Londons galge i mange hundre år. Mange kjente personer endte sine liv her.

Nå er det kanskje litt upresist å omtale Tyburn-galgen som et tre. Riktignok var det faktisk opprinnelig slik at folk ble hengt fra greinene på et stort tre ved bredden av Tyburn River, en av Londons "lost rivers". Den løp gjennom Regent's Park og ut i Themsen omtrent der Vauxhall Bridge ligger i dag. Den første henrettelsen fant sted her midt på 1190-tallet. Rundt 25 år senere, i 1220, ble det reist en galge på stedet. 

Byen London vokste raskt - og byens galge måtte derfor også oppgraderes. I 1571 ble denne således erstattet av en mer moderne konstruksjon, en såkalt "Triple Tree". Denne moderne galgen var mer rasjonell og hadde større kapasitet ("brukervennlig" er vel ikke det rette ordet?). Den 23. juni 1649 ble eksempelvis hele 24 personer henrettet samtidig!

"The Triple Tree gallows" - mer rasjonell og effektiv!

Siste gang denne ble brukt var mandag 18. juni 1759.

De stakkars dødsdømte ble fraktet fra sine dødsceller, som oftest i det beryktede Newgate Prison, bakpå okse- eller hestetrukne kjerrer. Newgate-fengselet lå like nord for St Paul's Cathedral. Veien fra Newgate til Tyburn er med andre ord temmelig lang. Den gikk langs Holborn, forbi St Giles og oppover hele det som i dag heter Oxford Street. Alle som har gått denne obligatoriske shoppingløypa i dag vet at bare Oxford Street alene er en drøy påkjenning for mer en kredittkortet!

Utrolig nok var det også dengang lagt inn to stopp underveis - ved to puber. Der fikk de dømte litt alkohol å trøste seg på! Hele turen tok mellom to og tre timer, avhengig av hvor mange tilskuere som fulgte prosesjonen, og hvor mye forviklinger og forsinkelser dette skapte.

"The Journey from Newgate to Tyburn"

"Den siste reisen", slik den ville fortonet seg på dagens London-kart. (Hentet fra London Cab Tours.)

Hangings were a big public festival. Crowds gathered along the route from Newgate to Tyburn, and around the Tyburn tree itself, often exceeding 100,000. The rich rented upper-storey rooms in houses and pubs so that they could get the best views. Street hawkers and food vendors also lined the route - they knew a good bet when they saw one. A grandstand was even erected at the gallows. Thieves and pickpockets also took advantage of the holiday atmosphere. (Kilde: BBC)

Selve hengningen skjedde heller ikke slik vi kjenner det fra nyere historie, altså ved at bøddelen beregner fallhøyde utfra kroppsvekt og hensikten er at nakken skal knekke når fallemmen åpner seg. Fra Tyburns galge skjedde dette på en langt mer primitiv og inhuman måte: den dømte sto på kjerra mens bøddelen la løkken rundt halsen. Deretter fikk hesten et rapp og rykket med seg kjerra, slik at offeret ble hengende og dingle - "Dancing the Tyburn Jig", på folkemunne. Den vanlige straffen for høyforræderi, herunder kjetteri, var dessuten ikke bare hengning men "to be hanged, drawn and quartered". Litt av poenget med denne grusomme prosessen var nettopp at offeret ikke skulle være død, men faktisk selv være vitne til lemlestelsen.

Dette kunne ta tid, noe som også var poenget, siden den store folkemassen som møtte frem jo ville ha underholdning. Noe vakkert syn var det nok heller ikke. I Rory Clements 5. bok om John Shakespeare, The Heretics, gir således selveste dronning Elizabeth personlig en ordre til Shakespeare vedrørende en spesiell dødsdømt, jesuittpresten Robert Southwell (1561 - 1595):

"And you, Mr Shakespeare. You will go to Tyburn on the morrow and ensure that Mr Southwell does not suffer unduly. You know what that means?"   Shakespeare bowed low. He knew what the Queen meant.

Det dronningen mente var at hun ønsket at Shakespeare skulle se til at noen løp frem til den hengte, straks kjerra var trukket vekk. Så skulle man ta et godt tak i den som hang og sprellet og bruke hele sin kroppsvekt til å rykke i kroppen, slik at lidelsen tok en raskere slutt. Dette var ikke alltid like enkelt fordi det kunne være mange tilskuere i veien. Særlig ved celebre henrettelser som Southwells. Publikum var heller ikke glade for at noen tok fra dem underholdningen det var å se forbrytere danse "the Tyburn Jig". Kildene sier imidlertid at forfatteren Clements er nokså nær virkeligheten i sin skildring av akkurat denne henrettelsen. 

Jesuitten Robert Southwell er bare en av mange berømte personer som har endt sitt liv i dette veikrysset i London. Av andre kan nevnes nonnen Elizabeth Barton som var uforsiktig nok til å spå at kong Henrik VIII ville dø innen seks måneder, hvis han giftet seg med Anne Boleyn. En profeti som kongen, naturlig nok, satte liten pris på. En rekke andre kirkelige led samme skjebne i forbindelse med Henriks brudd med den katolske kirken og overtakelse av kirkegodsene. Også kongens ekteskapelige forviklinger medførte reiser til Tyburn, for eksempel Thomas Culpeper, som ble dømt for sine eventyr med kongens 5. kone, Catherine Howard.

Også under Henriks døtre, Mary I ("Bloody Mary") og Elizabeth I var religiøse motstandere godt representert på listen over henrettede i galgen ved Tyburn. Edmund Campion, John Adams, Robert Dibdale, John Lowe og ovenfornevnte Robert Southwell er alle eksempler på katolske prester som i ettertid har blitt enten beatifisert eller kanonisert for sin martyrdød her.

Den mest makabre og spektakulære historien av alle som hang i galgen ved Marble Arch må allikevel uten tvil være den om selveste Oliver Cromwell. Den 30. januar 1661 ble han hengt i galgen ved Tyburn.

Eh... kan dette stemme? 

Cromwell døde da vitterlig av sykdom den 3. september 1658 - da kan han umulig ha blitt henrettet ved hengning tre år senere!?

Joda - det er faktisk slik. I slutten av januar 1661, på 12-årsdagen for henrettelsen av kong Charles I, var det "pay-back time" for Cromwell, for å si det slik. Det sier litt om bitterheten og hatet mot den tidligere lederen for republikken at han altså ble dømt til såkalt posthum henrettelse. Liket ble ekshumert - altså tatt opp av graven - og deretter hengt! For sikkerhetsskyld plasserte man hodet til den nå ettertrykkelige avdøde Cromwell på en påle utenfor Westminster Hall. Der ble hodet stående helt til 1685. Det er nesten 25 år, det.....

De som skulle henrettes ved Tyburn ble innvilget retten til å si noen siste ord til de fremmøtte. Noen vil hevde at det nettopp var denne taleretten som er opphavet til det vi i dag kjenner som "Speaker's Corner" her på hjørnet av Hyde Park.

Finnes det så noen lyspunkter i denne grimme historien om et veikryss i London? Har vi noen Happy Endings?
Tja - hva med denne:

It was not unknown for the occasional person to survive their hanging. One of the most famous cases is that of John Smith, hanged on Christmas Eve 1705. Having been turned off the back of the cart, he dangled for 15 minutes until the crowd began to shout "reprieve," whereupon he was cut down and taken to a nearby house where he soon recovered. 
He was asked what it had felt like to be hanged and this is what he told his rescuers:
"When I was turned off I was, for some time, sensible of very great pain occasioned by the weight of my body and felt my spirits in strange commotion, violently pressing upwards. Having forced their way to my head I saw a great blaze or glaring light that seemed to go out of my eyes in a flash and then I lost all sense of pain. After I was cut down, I began to come to myself and the blood and spirits forcing themselves into their former channels put me by a prickling or shooting into such intolerable pain that I could have wished those hanged who had cut me down."

Etter all denne trøstesløse galgehistorikken måtte Historielæreren oppsøke en person med en noe mer oppbyggelig historie. Ved Tyburn gikk liv tapt. Vårt neste besøk er til en person som har bidratt til å redde millioner av menneskeliv!

Rusler vi fra Tyburn Tree og over gaten - inn i store og vakre Hyde Park og Kensington Gardens, finner vi et utall av statuer og minnesmerker med historisk sus. Her står historietimene i kø!

Trofaste lesere vil eridre at Historielæreren ved en tidligere anledning har pilegrimsvandret til en vannpumpe i Broad Street i Soho. Dengang var det for å gi en hyllest til legen John Snow. Her i parken finner vi et monument over en annen lege som fortjener vår oppmerksomhet:

Historielæreren oppsøker Edward Jenner - et navn som vil være kjent for mine elever.

Edward Jenner ble født i 1749. Som 14-åring begynte han i lære hos en lokal lege (!). Senere bar det til London for videre medisinske studier.

Kopper (Variola) er en fryktelig sykdom som har preget historien i mange tusen år. En regner med at denne sykdommen tok 300 - 500 millioner liv bare i løpet av 19-hundretallet.

Som med kollega John Snow så startet det hele med en observasjon. Datidens folkelige oppfatning var at budeier så ut til å unnslippe de grusomme koppeepidemiene som herjet og tok livet av så mange mennesker. Jenner lanserte hypotesen at det var budeienes jevnlige eksponering for kukopper som medførte at de ikke fikk den langt mer alvorlige sykdommen.

Vi har alle lest historien om åtte år gamle James Phipps som i 1796 fikk puss-materie infisert av kukopper smurt inn i et snitt på overarmen. Jenner hevdet med dette at lille James nå var blitt immun mot kopper.

1796: James Phipps (8) blir vaksinert mot kopper.

Jenners teorier ble avvist av samtidens medisinske og geistlige autoriteter. I 1798, etter å ha gjentatt prosedyren på en rekke barn, deriblant hans egen 11-måneder gamle sønn, publiserte han sine funn.

Edward Jenner kalte det han hadde gjort for "vaccination" og "vaccine", av det latinske navnet for ku, vacca. Derfor kalles han i dag for immunologiens far. (Ja - Historielæreren kjenner til Lady Mary Wortley Montagu - og til beretninger om enda tidligere praksis i Kina. Ikke skyld på meg!)

Anyway - hvordan ville verden sett ut i dag - uten vaksinasjonsprogrammer og kunnskap om immunologi? En liten homage til Edward Jenner, der han sitter i den vakre italienske hagen er vel høyst fortjent?

The Italian Gardens. Her finner du Jenner. Han fortjener et besøk!

Før vi forlater de(n) store parken(e) må vi vandre bortom enda et monument. Vi må ha med oss en skikkelig oppdagelsesreisende også! La oss hilse på John Hanning Speke!

The Speke Monument i Kensington Gardens.

Speke er inkarnasjonen av alle guttebøker (om det er tillatt å bruke en slik betegnelse lenger?). Midt på 18-hundretallet var fokus rettet mot det enorme afrikanske kontinentet. Kolonisering, utforskning, misjonering, utplyndring, annektering og erobring gikk hånd i hånd. Vi snakker om "The Scramble for Africa"!

Speke hadde imidlertid allerede rukket å se enda litt mer av verden. Bare 17 år gammel reiste han til India som soldat i den britiske hæren. Her deltok han blant annet i den første av Sikh-krigene (1845-46). I løpet av tjenestetiden i India rakk han også å utforske Himalaya, se Mount Everest og å krysse Tibet. Brakkesyke lå tydeligvis ikke for denne soldaten! Etter å ha blitt stygt såret av flere spydstikk i et angrep under utforskning av Somalia i 1854, rakk Speke akkurat å bli frisk nok til å delta i Krimkrigen!

En av tidens altoppslukende gåter var: hvor er Nilens kilde? Det var ikke få storheter som kastet seg inn i denne letingen og utforskningen av Afrikas indre. Her er nok å nevne navn som waliseren Henry Morton Stanley, skotten David Livingstone og engelskmannen Richard Burton. (Sistnevnte er mannen som i 1853 presterte å komme seg inn i Mekka forkledd som muslimsk pilegrim!)

Burton og Speke var hund og katt, men klarte allikevel å være med på samme oppdagelsesekspedisjoner, både i 1854 og 1856. Utgangspunktet for ekspedisjonen i 1856 var Zanzibar på østkysten. I februar 1858 nådde de frem til Tanganyikasjøen. Etter dette skilte de lag og Speke fortsatte letingen. I august kom han til en enorm innsjø som han døpte Victoriasjøen, etter dronningen. Dette, slo Speke fast, er Nilens kilde! Denne ekspedisjonen hadde vært en prøvelse for hardhausen Speke. Tropiske sykdommer tappet deltakerne for krefter og helse, blant annet med periodevis blindhet. Speke ble dessuten delvis døv da han prøvde å grave en bille ut av sitt eget øre med en kniv.

I mai 1859, før Burton hadde nådd hjem til England, holdt Speke sitt foredrag i Royal Geographical Society, der han slo fast at Victoriasjøen var Nilens kilde. Burton var uenig - han mente "hans" sjø var kilden, altså Tanganyikasjøen. Forholdet dem imellom ble ikke bedre av dette. 

Høsten 1864 ble en stor debatt mellom de to kamphanene tillyst i the British Association. Den 15. september 1864, dagen før den store konfrontasjonen skulle finne sted, var Speke på fasanjakt. Med ladd hagle skulle han klatre over et gjerde. Hagla gikk av og Speke omkom, 37 år gammel. Ryktene ville fort ha det til at Speke hadde begått selvmord for å slippe å møte Burton til debatt.

John Speke - litt av en eventyrer!

Ettertiden har vist at det var Speke som hadde rett med hensyn til Nilens kilde. Det betente forholdet og rivaliseringen mellom Burton og Speke er beskrevet i filmen Mountains of the Moon, fra 1990.

"Mountains of the Moon" - tittelen henspiller på gamle afrikanske legender om enorme fjell i det fjerne, som er opphavet til den mektige Nilen.

I neste episode av Historielærerens sommerekskursjon fokuserer vi på litt nyere severdigheter. Historielæreren finner enda en måte å krysse Themsen på. Og - han ser igjen en oppsetning i West End som han sist så i 1991!

Stay tuned - history matters!

Bør redaktøren nå ta en liten medarbeidersamtale?

VGs helgebilag "VG HELG" er et merkverdig fenomen. Hjemmesiden lover oss:

"De beste historiene"

"De viktigste nyhetsreportasjene" 

"De beste historiene" kan kanskje forstås på flere måter? For jammen leverer de noen gode historier!

Dette magasinet har tydeligvis fått det for seg at de skal drive folkeopplysning. Resultatet er ikke alltid oppløftende, med tanke på journalistens kunnskapsnivå.

Således har de f.eks. velvilligst prestert å belære oss om at det var George Washington som skrev og avleverte den kjente Gettysburg Address i 1863. For enhver med et minimum av historiekunnskaper er dette som å lide seg igjennom negler som skraper mot en skoletavle!

Litt mer uskyldig var neste blemme - da det samme rørende magasinet, også denne gang i folkeopplysningens tjeneste, inviterte sine lesere til cup-finale på Ullevål - uka før det faktisk var cup-fnale på Ullevål.

Denne helgen hadde magasinets såkalte journalist imidlertid for alvor bestemt seg for å legge inn en høyglanset formtopp i hysterisk hylende uvitenhet.

Igjen føler det premierte helgebilaget et behov for å hjelpe sine lesere med å se og forstå historiens linjer. Temaet er Arbeiderpartiets "doble ledere", altså partiledere som har vært både partileder og statsminister.

Dette kan bli interessant! Historielæreren leser med spenning og interesse:

Men - hva i himmelens navn er det denne karen presterer å skrive denne gangen? 

Oscar Torp var altså, i følge VG HELG, statsminister i Norge fra 1935 - 1945!

Historielæreren sitter og lurer på hvilken skole denne journalisten gikk på....

Har han hørt om Johan Nygaardsvold?
Om angrepet på Norge 9. april 1940?
Om London-regjeringa?
Om Undersøkelseskommisjonen av 1945?

"Null  - og god sommer!", pleide en gammel kollega av meg å si til kandidater som presterte på dette nivået til eksamen. Siden har kunnskapsminister Giske fjernet nullen fra karakterskalaen. På den måten heves alle elevene opp et hakk - på vei mot "verdens beste skole".

Burde ikke redaktøren nå vise litt menneskelige hensyn og ta en vennlig prat med denne journalisten? Kanskje han heller kan skrive om "monster-bærene", nå som de norske jordbærene er fulle av gift? Eller om noen som har ligget sammen i Parasite Hotel? Eller kanskje en deltager i Melodi Grand Prix som betror oss at hun ikke kommer til å legge inn silikon?

Ikke mer historie nå - vær så snill!

Historien om mørkemennene og en tøff politimann

I vår raste debatten omkring reservasjonsretten for leger. Avisspaltene flommet over av de underligste resonnementer. Enda verre var det, ikke overraskende, i sosiale medier. I en periode var de daglige Facebook-besøkene en sann lidelse å lese. Det var fullstendig "gloves off" hva saklighet angikk og "open season" på et mikroskopisk antall forskremte fastleger (som strengt tatt egentlig bare fortsatte en praksis de hadde holdt seg til i en årrekke - med Stoltenberg-regjeringens velsignelse). Det kollektive hysteriet kulminerte med 8.-marstog til forsvar for fri abort i Norge. 2014 ble altså året da Jens Stoltenberg gikk i 8.-marstog og Jonas Gahr Støre heiste flagget på 1. mai. Vi får kalle dette dokumentert endringskompetanse.

Det måtte en skarpsynt kronikk av ingen ringere enn Gerd Liv Valla til for å sette tingene tilbake i et noenlunde edruelig perspektiv. En kan mene hva en vil om de gamle KULerne, men politisk analyse har de solide tradisjoner for. "Et uærlig spill" kaller Valla det hele i sin kronikk - og høster ros for sin analyse.

I sosiale medier var, som nevnt, stormen mer enn frisk. Et raskt sveip tilbake på Timelinen rekapitulerer litt av retorikken:

Denne reservasjonsretten for fastleger som skal gi enkelte kristenfundamentalistiske leger reservasjonsrett mot norsk lov, (....)

Da synes jeg han skal slutte. Tilsynsmyndighetene bør straks gripe inn for å få mannen fjernet som lege (....)

Dette kan sammenlignes med Tallibans (sic!) herjinger i Afganistan (sic!) og Pakistan. Religion har ført til så mye lidelse verden over opp igjennom historien at det burde forbys.

Min favoritt er nok denne:

Vi trenger ikke stadige kannonader fra folk som leser en en eldgammel bok bokstavelig. Vi har også lest bøker. Idem står detat kvinner vil ha sitt underliv fritt for innsyn fra mørkemenn. En såkalt kristen etikk utvirker at kvinners underliv forblir i offentlig fokus. Kvinner har en anelse av at de liggeri en gynecologstol med sprikende ben mens mørkemennene går i gåsegang foran skrittet og roper fy. (....)

So much for liberal toleranse.

"Mørkemenn" var forøvrig en svært populær gjenganger. Det var en merkbart tydelig kobling mellom en mer eller mindre velartikulert religionsskepsis og motstand mot reservasjonsretten. Forresten: her må det presiseres at denne religionsskepsisen var rettet mot kristne, ikke mot f.eks. muslimske leger. Det ville jo være politisk helt ukorrekt.

I det moderne og sekulære Norge er vi som kjent i mot religion, men for tibetanske munker og reinkarnasjon. Kristendommen kan dessuten med fordel, dog bare unntaksvis, hentes frem og dyrkes i seremonielle former ved større katastrofer og sosiale traumer.

Da debatten pågikk ble spørsmålet naturlig nok også flere ganger diskusjonstema rundt middagsbordet hjemme hos denne bloggeren. Historielæreren prøvde, slik han har for vane å gjøre, å se saken i et litt lengre tidsperspektiv i disse meningsutvekslingene med sine to voksne barn. Derfor uttrykte han en viss skuffet undring over venstresidens bombastiske fordømmelse av fastlegene som reserverer seg av samvittighetsgrunner. Var det ikke nettopp venstresiden som modig har holdt fanen høyt i mange slike samvittighetskonflikter? Tenk på arbeiderbevegelsens paroler mot militærvesenet i norsk mellomkrigshistorie. Fengsling og sultestreik vakte stor sympati - dette var jo et spørsmål om samvittighet og etikk! Tenk på venstresidens heroiske motstand mot norsk NATO-medlemskap, med dertil hørende kamp for militærnekternes sak. Historielæreren hadde selv hatt gleden av å studere en periode sammen med Narve Trædal, et navn som, for store deler av venstresiden, var et symbol på handling utfra samvittighet. Burde ikke både venstresiden og liberale i et moderne Norge støtte en gruppe mennesker som ikke ville gå på akkord med sin samvittighet?

Ja - men fastlegene er jo ansatt av / lønnet av staten, innvendes det. (Noe de selvsagt ikke er, men det lar vi ligge.) Da kan man ikke nekte å utføre jobben sin! Da må man jo skaffe seg en annen jobb! Ens egen samvittighet kan ikke stå i veien for lovlig pålagt arbeid! Og - kronargumentet - Tenk om alle skulle gjøre sånn, hvordan skal det gå da?

Historielæreren prøver seg med et annet tankeeksperiment: Vi liker dårlig her i Norge å bli påminnet om norske politifolks pliktoppfyllende og lojale innsats under arrestasjonene av jøder høsten 1942. Hvordan ville historiebøkene  i dag fremstilt eventuelle norske politimenn som, av samvittighetsgrunner, motsatte seg denne ordren  (slik det faktisk skjedde i stor stil i det danske politiet)? Ville ikke dette blitt trukket frem i dag som et ubestridelig edelt standpunkt og eksempel til etterfølgelse på at man nettopp skal lytte til sin samvittighet? Uansett hvem som er ens arbeidsgiver. Uansett hvem som betaler lønnen. Uansett om jobbinstruksen er aldri så klar.

Innsigelsene kommer raskt: Dette er en dårlig sammenligning! Disse to sakene kan ikke sammenlignes!

Nei - selvsagt ikke. Det er jo hele poenget. Vi har å gjøre med etikk. Etikk er sjelden entydig og sammenlignbart. Etikk er og blir en individuell og personlig sak. Noen lenker seg fast foran gravemaskiner, det være seg ved Mardøla eller Alta. Andre setter seg på kaffebarer de ikke har lov til. Eller løper Holmenkollstafetten ulovlig! Det eneste fellestrekket er vel at disse brøt lover og regler.

Da var det far i huset prøve seg på en sammenligning til, et tankeeksperiment:
Hva om vi en dag får servert i nyhetene en representant for ordensmakten som motsetter å delta i iverksettelsen av en omdiskutert utkastelse! Hvordan vil da media, og særlig sosiale medier, reagere på denne formen for reservasjon?

For det måtte jo skje før eller senere.

Det ble vel mer før enn senere:

For hva opplever vi? En politimann som tydeligvis har store problemer med å kunne forsvare en iverksettelse av en pålagt arbeidsoppgave. En politimann som åpenbart var svært nær å reservere seg?

Og - reaksjonen på dette?

Massiv støtte, naturlig nok. Nå sitter honnørordene løst. Tidligere justisminister Anne Holt twitrer henrykt om en "tøff" politimann med "integritet". (Noen uker tidligere var tonen en annen, da hun syntes det var "både vondt og morsomt" å høre statsministeren redegjøre for reservasjonsretten i Stortinget.)

Tøff politimann i utkastelsessak på #Dagsrevyen. "In my opinion, it's a shame". Med kameraet gående. #integritet 7.14 PM – 27. mai 2014 34 RETWEETS 41 FAVORITES

Og slik fortsatte det å strømme inn fra alle hold på Twitter:

Dagens helt. Politimann med anstendighet! #dagsrevyen 7.24 PM – 27. mai 2014 Trondheim, Norge 2 RETWEETS 3 FAVORITES

Personlig finner jeg det betryggende at vi har personer, også innenfor politiet, som lytter til sin samvittighet. Andre menneskers etiske overbevisning bør respekteres og ikke omtales som "dette prinsippløse tullet", som Karin Andersen uttalte fra Stortingets talerstol i spørretimen 29. januar.

Enkeltmenneskers etiske dilemma er ikke sjelden viktige korrektiv til flertallets allmenne oppfatninger. At noe er vedtatt av et flertall er nødvendigvis ingen garanti for at det er noe mer etisk riktig. En skal ikke bla mye i historiebøkene for å finne eksempler på det.

Etikk er ikke gjenstand for flertallsvedtak. Den som tror det kan umulig ha lest hverken Ibsen, Øverland eller Bjørneboe.

Hvem vil rope høyt at denne politimannen må "skaffe seg en annen jobb"?

Ikke jeg.