torsdag 7. august 2014

Historielærerens sommerekskursjon - Del 1: En venn er en som løper til og drar i kroppen din, slik at det går fort! Og: hvem fant Nilens kilde?

Sommerferien nærmer seg slutten. Også i sommer har Historielæreren vært på ekskursjon.

Den anglofile historielæreren la, ikke overraskende, også årets sommmerekskursjon til de britiske øyer. Målet denne gangen var primært å utforske byene Bristol og Cardiff på sør-vestkysten.

Av reise-praktiske grunner ble ekskursjonen imidlertid innledet med noen dager i London. London er jo en by med et utømmelig arsenal av severdigheter og opplevelser. Ett årlig besøk (minst) er nesten påkrevet for at en anglofil skal holde seg åndelig i live.

Den tidligere omtalte, og ettertrykkelig dokumenterte, Historielærerens værgaranti gjelder selvsagt også denne sommeren. Sol hver dag og temperaturer rundt 30+ er kanskje i overkant når en befinner seg i London, men i kystbyene er det en nytelse.

I det fine sommerværet var det naturlig å legge første del av historieekskursjonen til idylliske Hyde Park.

Men - først måtte Historielæreren oppspore et gammelt tre!

Av leselisten i høyre marg vil det fremgå at Historielæreren er svak for bøkene til C. J. Sansom og Rory Clements. Førstnevnte skriver om sin hovedperson, Matthew Shardlake, en advokat i London på Henrik VIIIs tid. Clements hovedperson heter John Shakespeare og har en ikke ulik jobb under dronning Elizabeth I, Henriks datter med Anne Boleyn. I begge disse bokseriene er The Tyburn Tree hyppig omtalt.

Treet står der dessverre ikke lenger. Men - det er behørig markert, slik at alle historieinteresserte pilegrimer kan oppsøke denne sagnomsuste og, for mange, skjebnetunge plassen.

Historielæreren ved galgen!
Her - i den trekantede trafikk-øya der Edgware Road møter Oxford Street og Bayswater Road, rett overfor Marble Arch - finner vi denne markeringen i bakken. Her sto altså Londons galge i mange hundre år. Mange kjente personer endte sine liv her.


Nå er det kanskje litt upresist å omtale Tyburn-galgen som et tre. Riktignok var det faktisk opprinnelig slik at folk ble hengt fra greinene på et stort tre ved bredden av Tyburn River, en av Londons "lost rivers". Den løp gjennom Regent's Park og ut i Themsen omtrent der Vauxhall Bridge ligger i dag. Den første henrettelsen fant sted her midt på 1190-tallet. Rundt 25 år senere, i 1220, ble det reist en galge på stedet. 

Byen London vokste raskt - og byens galge måtte derfor også oppgraderes. I 1571 ble denne således erstattet av en mer moderne konstruksjon, en såkalt "Triple Tree". Denne moderne galgen var mer rasjonell og hadde større kapasitet ("brukervennlig" er vel ikke det rette ordet?). Den 23. juni 1649 ble eksempelvis hele 24 personer henrettet samtidig!

"The Triple Tree gallows" - mer rasjonell og effektiv!
Siste gang denne ble brukt var mandag 18. juni 1759.

De stakkars dødsdømte ble fraktet fra sine dødsceller, som oftest i det beryktede Newgate Prison, bakpå okse- eller hestetrukne kjerrer. Newgate-fengselet lå like nord for St Paul's Cathedral. Veien fra Newgate til Tyburn er med andre ord temmelig lang. Den gikk langs Holborn, forbi St Giles og oppover hele det som i dag heter Oxford Street. Alle som har gått denne obligatoriske shoppingløypa i dag vet at bare Oxford Street alene er en drøy påkjenning for mer en kredittkortet!

Utrolig nok var det også dengang lagt inn to stopp underveis - ved to puber. Der fikk de dømte litt alkohol å trøste seg på! Hele turen tok mellom to og tre timer, avhengig av hvor mange tilskuere som fulgte prosesjonen, og hvor mye forviklinger og forsinkelser dette skapte.


"Den siste reisen", slik den ville fortonet seg på dagens London-kart. (Hentet fra London Cab Tours.)
Hangings were a big public festival. Crowds gathered along the route from Newgate to Tyburn, and around the Tyburn tree itself, often exceeding 100,000. The rich rented upper-storey rooms in houses and pubs so that they could get the best views. Street hawkers and food vendors also lined the route - they knew a good bet when they saw one. A grandstand was even erected at the gallows. Thieves and pickpockets also took advantage of the holiday atmosphere. (Kilde: BBC)
Selve hengningen skjedde heller ikke slik vi kjenner det fra nyere historie, altså ved at bøddelen beregner fallhøyde utfra kroppsvekt og hensikten er at nakken skal knekke når fallemmen åpner seg. Fra Tyburns galge skjedde dette på en langt mer primitiv og inhuman måte: den dømte sto på kjerra mens bøddelen la løkken rundt halsen. Deretter fikk hesten et rapp og rykket med seg kjerra, slik at offeret ble hengende og dingle - "Dancing the Tyburn Jig", på folkemunne. Den vanlige straffen for høyforræderi, herunder kjetteri, var dessuten ikke bare hengning men "to be hanged, drawn and quartered". Litt av poenget med denne grusomme prosessen var nettopp at offeret ikke skulle være død, men faktisk selv være vitne til lemlestelsen.

Dette kunne ta tid, noe som også var poenget, siden den store folkemassen som møtte frem jo ville ha underholdning. Noe vakkert syn var det nok heller ikke. I Rory Clements 5. bok om John Shakespeare, The Heretics, gir således selveste dronning Elizabeth personlig en ordre til Shakespeare vedrørende en spesiell dødsdømt, jesuittpresten Robert Southwell (1561 - 1595):
"And you, Mr Shakespeare. You will go to Tyburn on the morrow and ensure that Mr Southwell does not suffer unduly. You know what that means?"   Shakespeare bowed low. He knew what the Queen meant.
Det dronningen mente var at hun ønsket at Shakespeare skulle se til at noen løp frem til den hengte, straks kjerra var trukket vekk. Så skulle man ta et godt tak i den som hang og sprellet og bruke hele sin kroppsvekt til å rykke i kroppen, slik at lidelsen tok en raskere slutt. Dette var ikke alltid like enkelt fordi det kunne være mange tilskuere i veien. Særlig ved celebre henrettelser som Southwells. Publikum var heller ikke glade for at noen tok fra dem underholdningen det var å se forbrytere danse "the Tyburn Jig". Kildene sier imidlertid at forfatteren Clements er nokså nær virkeligheten i sin skildring av akkurat denne henrettelsen. 

Jesuitten Robert Southwell er bare en av mange berømte personer som har endt sitt liv i dette veikrysset i London. Av andre kan nevnes nonnen Elizabeth Barton som var uforsiktig nok til å spå at kong Henrik VIII ville dø innen seks måneder, hvis han giftet seg med Anne Boleyn. En profeti som kongen, naturlig nok, satte liten pris på. En rekke andre kirkelige led samme skjebne i forbindelse med Henriks brudd med den katolske kirken og overtakelse av kirkegodsene. Også kongens ekteskapelige forviklinger medførte reiser til Tyburn, for eksempel Thomas Culpeper, som ble dømt for sine eventyr med kongens 5. kone, Catherine Howard.

Også under Henriks døtre, Mary I ("Bloody Mary") og Elizabeth I var religiøse motstandere godt representert på listen over henrettede i galgen ved Tyburn. Edmund Campion, John Adams, Robert Dibdale, John Lowe og ovenfornevnte Robert Southwell er alle eksempler på katolske prester som i ettertid har blitt enten beatifisert eller kanonisert for sin martyrdød her.


Den mest makabre og spektakulære historien av alle som hang i galgen ved Marble Arch må allikevel uten tvil være den om selveste Oliver Cromwell. Den 30. januar 1661 ble han hengt i galgen ved Tyburn.

Eh... kan dette stemme? 

Cromwell døde da vitterlig av sykdom den 3. september 1658 - da kan han umulig ha blitt henrettet ved hengning tre år senere!?

Joda - det er faktisk slik. I slutten av januar 1661, på 12-årsdagen for henrettelsen av kong Charles I, var det "pay-back time" for Cromwell, for å si det slik. Det sier litt om bitterheten og hatet mot den tidligere lederen for republikken at han altså ble dømt til såkalt posthum henrettelse. Liket ble ekshumert - altså tatt opp av graven - og deretter hengt! For sikkerhetsskyld plasserte man hodet til den nå ettertrykkelige avdøde Cromwell på en påle utenfor Westminster Hall. Der ble hodet stående helt til 1685. Det er nesten 25 år, det.....

De som skulle henrettes ved Tyburn ble innvilget retten til å si noen siste ord til de fremmøtte. Noen vil hevde at det nettopp var denne taleretten som er opphavet til det vi i dag kjenner som "Speaker's Corner" her på hjørnet av Hyde Park.

Finnes det så noen lyspunkter i denne grimme historien om et veikryss i London? Har vi noen Happy Endings?
Tja - hva med denne:
It was not unknown for the occasional person to survive their hanging. One of the most famous cases is that of John Smith, hanged on Christmas Eve 1705. Having been turned off the back of the cart, he dangled for 15 minutes until the crowd began to shout "reprieve," whereupon he was cut down and taken to a nearby house where he soon recovered. 
He was asked what it had felt like to be hanged and this is what he told his rescuers:
"When I was turned off I was, for some time, sensible of very great pain occasioned by the weight of my body and felt my spirits in strange commotion, violently pressing upwards. Having forced their way to my head I saw a great blaze or glaring light that seemed to go out of my eyes in a flash and then I lost all sense of pain. After I was cut down, I began to come to myself and the blood and spirits forcing themselves into their former channels put me by a prickling or shooting into such intolerable pain that I could have wished those hanged who had cut me down."

Etter all denne trøstesløse galgehistorikken måtte Historielæreren oppsøke en person med en noe mer oppbyggelig historie. Ved Tyburn gikk liv tapt. Vårt neste besøk er til en person som har bidratt til å redde millioner av menneskeliv!

Rusler vi fra Tyburn Tree og over gaten - inn i store og vakre Hyde Park og Kensington Gardens, finner vi et utall av statuer og minnesmerker med historisk sus. Her står historietimene i kø!

Trofaste lesere vil eridre at Historielæreren ved en tidligere anledning har pilegrimsvandret til en vannpumpe i Broad Street i Soho. Dengang var det for å gi en hyllest til legen John Snow. Her i parken finner vi et monument over en annen lege som fortjener vår oppmerksomhet:

Historielæreren oppsøker Edward Jenner - et navn som vil være kjent for mine elever.

Edward Jenner ble født i 1749. Som 14-åring begynte han i lære hos en lokal lege (!). Senere bar det til London for videre medisinske studier.

Kopper (Variola) er en fryktelig sykdom som har preget historien i mange tusen år. En regner med at denne sykdommen tok 300 - 500 millioner liv bare i løpet av 19-hundretallet.

Som med kollega John Snow så startet det hele med en observasjon. Datidens folkelige oppfatning var at budeier så ut til å unnslippe de grusomme koppeepidemiene som herjet og tok livet av så mange mennesker. Jenner lanserte hypotesen at det var budeienes jevnlige eksponering for kukopper som medførte at de ikke fikk den langt mer alvorlige sykdommen.

Vi har alle lest historien om åtte år gamle James Phipps som i 1796 fikk puss-materie infisert av kukopper smurt inn i et snitt på overarmen. Jenner hevdet med dette at lille James nå var blitt immun mot kopper.

1796: James Phipps (8) blir vaksinert mot kopper.

Jenners teorier ble avvist av samtidens medisinske og geistlige autoriteter. I 1798, etter å ha gjentatt prosedyren på en rekke barn, deriblant hans egen 11-måneder gamle sønn, publiserte han sine funn.

Edward Jenner kalte det han hadde gjort for "vaccination" og "vaccine", av det latinske navnet for ku, vacca. Derfor kalles han i dag for immunologiens far. (Ja - Historielæreren kjenner til Lady Mary Wortley Montagu - og til beretninger om enda tidligere praksis i Kina. Ikke skyld på meg!)

Anyway - hvordan ville verden sett ut i dag - uten vaksinasjonsprogrammer og kunnskap om immunologi? En liten homage til Edward Jenner, der han sitter i den vakre italienske hagen er vel høyst fortjent?

The Italian Gardens. Her finner du Jenner. Han fortjener et besøk!

Før vi forlater de(n) store parken(e) må vi vandre bortom enda et monument. Vi må ha med oss en skikkelig oppdagelsesreisende også! La oss hilse på John Hanning Speke!

The Speke Monument i Kensington Gardens.

Speke er inkarnasjonen av alle guttebøker (om det er tillatt å bruke en slik betegnelse lenger?). Midt på 18-hundretallet var fokus rettet mot det enorme afrikanske kontinentet. Kolonisering, utforskning, misjonering, utplyndring, annektering og erobring gikk hånd i hånd. Vi snakker om "The Scramble for Africa"!

Speke hadde imidlertid allerede rukket å se enda litt mer av verden. Bare 17 år gammel reiste han til India som soldat i den britiske hæren. Her deltok han blant annet i den første av Sikh-krigene (1845-46). I løpet av tjenestetiden i India rakk han også å utforske Himalaya, se Mount Everest og å krysse Tibet. Brakkesyke lå tydeligvis ikke for denne soldaten! Etter å ha blitt stygt såret av flere spydstikk i et angrep under utforskning av Somalia i 1854, rakk Speke akkurat å bli frisk nok til å delta i Krimkrigen!

En av tidens altoppslukende gåter var: hvor er Nilens kilde? Det var ikke få storheter som kastet seg inn i denne letingen og utforskningen av Afrikas indre. Her er nok å nevne navn som waliseren Henry Morton Stanley, skotten David Livingstone og engelskmannen Richard Burton. (Sistnevnte er mannen som i 1853 presterte å komme seg inn i Mekka forkledd som muslimsk pilegrim!)

Burton og Speke var hund og katt, men klarte allikevel å være med på samme oppdagelsesekspedisjoner, både i 1854 og 1856. Utgangspunktet for ekspedisjonen i 1856 var Zanzibar på østkysten. I februar 1858 nådde de frem til Tanganyikasjøen. Etter dette skilte de lag og Speke fortsatte letingen. I august kom han til en enorm innsjø som han døpte Victoriasjøen, etter dronningen. Dette, slo Speke fast, er Nilens kilde! Denne ekspedisjonen hadde vært en prøvelse for hardhausen Speke. Tropiske sykdommer tappet deltakerne for krefter og helse, blant annet med periodevis blindhet. Speke ble dessuten delvis døv da han prøvde å grave en bille ut av sitt eget øre med en kniv.


I mai 1859, før Burton hadde nådd hjem til England, holdt Speke sitt foredrag i Royal Geographical Society, der han slo fast at Victoriasjøen var Nilens kilde. Burton var uenig - han mente "hans" sjø var kilden, altså Tanganyikasjøen. Forholdet dem imellom ble ikke bedre av dette. 

Høsten 1864 ble en stor debatt mellom de to kamphanene tillyst i the British Association. Den 15. september 1864, dagen før den store konfrontasjonen skulle finne sted, var Speke på fasanjakt. Med ladd hagle skulle han klatre over et gjerde. Hagla gikk av og Speke omkom, 37 år gammel. Ryktene ville fort ha det til at Speke hadde begått selvmord for å slippe å møte Burton til debatt.

John Speke - litt av en eventyrer!

Ettertiden har vist at det var Speke som hadde rett med hensyn til Nilens kilde. Det betente forholdet og rivaliseringen mellom Burton og Speke er beskrevet i filmen Mountains of the Moon, fra 1990.

"Mountains of the Moon" - tittelen henspiller på gamle afrikanske legender om enorme fjell i det fjerne, som er opphavet til den mektige Nilen.


I neste episode av Historielærerens sommerekskursjon fokuserer vi på litt nyere severdigheter. Historielæreren finner enda en måte å krysse Themsen på. Og - han ser igjen en oppsetning i West End som han sist så i 1991!

Stay tuned - history matters!


2 kommentarer:

Hans Flood sa...

Har fulgt bloggen din noen år nå. Alltid like velskrevet, interessant og artig. Og alltid like spennende å se hvor turen har gått denne gang hver gang du legger ut dine reiseberetninger. Gjettet på at årets reisemål i 2014 kanskje ville bli Nord-Frankrike, hvor en anglofil historiker jo har mange tråder å nøste på gjennom hundrevis av år av engelsk (og etter hvert også amerikansk) involvering, - senest 1914 og 1944. Men Bristol har såmenn mye å by på av britisk historie. Cardiff er jeg mer skeptisk til. Men du evner alltid å grave fram interessante perspektiver, så jeg lar meg gjerne overraske.
Kan jeg få komme med noen personlige tips til din neste Londontur: Et besøk til RAF museet Hendon, henge seg på London Walks-turen for Hampstead Heath, samt utnytte de daglige gratisomvisningene i National Gallery. Prøver alltid å få tid til minst en av disse siste (forskjellige hver gang) når jeg er i London, og har vært til inspirasjon og nytte for å flette litt billedkunst inn i undervisningen min i engelsk og historie. Som pensjonist nå, akk, kun til egen glede.
Du er vel ikke ferdig med sør-øst UK med dette, regner jeg med. Portsmouth, Salisbury og Bath roper etter en anglofil historikers vandringer, bare for å nevne noen byer som har gitt meg gode opplevelser. Og ikke å forglemme Lacock nær Bath/Bristol, utnevnt til the perfect English feudal village. Men for å sitere fra Rough Guide om regionen: ”… every cranny has its medieval church, manor house og unspoilt country inn – there are few parts of England in which an aimless meander can be som rewarding.”
Hilsen Hans Flood

Ingar sa...

Hei, kollega!
Takk for hyggelig tilbakemelding - og gode tips!
Joda, drømmen om en ekskursjon til Frankrike lever videre. Jeg tenkte kanskje det ville være litt mange som hadde samme ideen akkurat i år, siden det er 100-årsmarkeringer for 1914 og 70-årsmarkeringer for D-dagen.(Dessuten er det dette med språket da - gymnasfransken min er dessverre, om mulig, enda tynnere i dag!)
Du anbefaler RAF-museet i London,på gamle Hendon Aerodrome. Det er en anbefaling Historielæreren gjerne skriver under på.
Se: http://ingar-historymatters.blogspot.no/2010/02/rapport-fra-london.html

Jeg kan også skrive under på anbefalingen av ulike London Walks. Slike, noen ganger nesten nattlige, vandringer og gallerivandringer er imidlertid litt vanskeligere å lage bildereportasjer fra. Derfor må det oftest bli med de varme anbefalingene.
Blir spennende å høre fra deg - om vi har felles erfaringer fra Bristol? Stay tuned!