Hjemmesommerlig utflukt - som vanlig med plenty digresjoner:
Vi er midt i august og sommervarmen holder sitt solide grep om Østlandet. En perfekt dag for en historisk utflukt, tenker den pensjonerte historielæreren.
Vel vitende om at den pågående pandemien legger visse begrensninger på tilgang til mange museale severdigheter, åpningstider osv, peker Oscarsborg festning seg ut som et utmerket mål for dagens friluftsekskursjon.
Skolehverdagen har begynt igjen etter ferien, så det er liten trengsel på fergeleiet Sundbrygga i Drøbak. Etter bare noen minutter går vi i land på den berømte festningsøya, på det som egentlig jo er to øyer, Søndre og Nordre Kaholmen. Alle omvisninger med guide er dessverre avlyst pga smittefaren, så her må man klare seg på egen hånd. Dette betyr i praksis at publikum nå ikke har adgang til de "lukkede" severdighetene, de som vanligvis kan sees med guide.
Vi går i land på Søndre Kaholmen. Den buede steinbygningen er det gamle havnefortet fra 1850-tallet.
Den flotte Skolebygningen, oppført som kaserne i 1893. (Her sett fra uterestauranten i marinaen. Et rekesmørbrød på bryggekanten en solfylt sommerdag er pensjonistens privilegium.)
Rett over broen fra fergeleiet, altså på Nordre Kaholmen, ligger den staslige kommandantboligen fra midt på 1800-tallet. Den er nå museum og møtelokaler for Forsvaret.
Her befant altså den legendariske oberst Birger Eriksen seg om kvelden den 8. april 1940.
Historielæreren er imidlertid mindre imponert over synet av flaggstangen ved kommandantboligen. Oscarsborg er et av Norges mest symboltunge historiske steder. En slik flaggstang har Historielæreren aldri sett på noen av sine mange historiske ekskursjoner i utlandet og fristes derfor til å mumle litt om norsk slendrian.
Update: Etter at jeg postet dette bildet på Facebook-siden til Norsk Krigshistorisk Forening ble ny stander anskaffet og heist over kommandantboligen i løpet av bare noen dager. Bra!
Oscarsborg på slutten av 1800-tallet, fotografert fra Småskjær, rett sør for Kaholmene. Håøya til venstre.
Staselige kaserner og kommandantboliger er vel og bra.
Men - ethvert besøk på Oscarsborg vil imidlertid, når alt kommer til alt, selvsagt dreie seg om tre sentrale skikkelser fra Det Gamle Testamentet. Vi må opp til festningsplassen og ut til hovedbatteriet!
Og her står de altså - "Moses", "Aron" og "Josva".
Tre svære, 90 tonn tunge 28 centimeters bakladerkanoner, operative fra 1893. Bakgrunnen for navnene vil være kjent for de fleste: under omlasting til lekter på Akers Mekaniske Verksted inne i Oslo falt ett av kanonløpene i sjøen. Moses ble som kjent også berget opp av vannet. I gamle dager fikk man ikke fritak fra timene i bibelhistorie på skolen. (Dessuten lot man seg ikke krenke av litt humor....)
"Visst Fanden skal der skytes med skarpt!"
(Kommanderende på Oscarsborg festning, Oberst Birger Eriksen)
En skjebnens ironi: Den tyske krigsmarinens nyeste stolthet, krysseren "Blücher", skulle bli skutt i brann i Drøbaksundet av 50 år gamle tyske kanoner, levert av Friedrich Krupp.
"Ingen miner var lagt ut ved Oscarsborg festning. Instruksen fra 8. april var at minene skulle legges ut etter nærmere ordre. Festningen var ikke mobilisert, Håøyas batterier var ikke besatt og hovedbatteriet hadde ikke full betjening. Kommandanten hadde ingen nestkommanderende og ingen adjutant. Beskyttelsen mot luftangrep var minimale. Lite hadde blitt gjort med festningen de siste 50 årene. Den minnet nærmest om et museum"
(fra Aage G. Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag)
Historielæreren foran en av de tre 28 cm kanonene. Det riflede kanonløpet veier godt over 40 tonn!
(Lengst vest i hovedbatteriet står en fjerde rugg av en kanon: "Metusalem" fra 1870-tallet, en 30,5 cm. Også denne er en Krupp-kanon.)
Det kan være fristende å spøke om "eldgamle kanoner", men vi skal huske på at disse kanonene rent teknisk langt i fra var gått ut på dato. Det avgjørende var nok heller at det hadde skjedd store nyvinninger på ammunisjonsfronten. De 255 kilo tunge TNT-fylte brisantgranatene som ble avfyrt i 1940 var altså ikke så "gammeldagse" som kanonene.
"Da skuddet ble løsnet, slo en rødglødende intens flamme på 20 meter i diameter ut av kanonmunningen. Det var som et hav av ild åpnet seg foran oss. Vi som var i batteriet ble fullstendig blendet. Vi så absolutt ingenting, men hørte desto mer. Skrik og jammer slo i mot oss, og i batteriet var det noe som lignet panikk."
(Sersjant Rækken forteller, gjengitt i Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher (2010)
Da vittige tunger døpte de tre kanonene
"Moses", "Aron" og
"Josva", måtte selvsagt den bortimot 20 år eldre kanonen få navnet
"Metusalem".
Krupp har fremdeles den samme logoen, de tre sirklene.
Skuddfeltet for hovedbatteriet, altså sørover, med Drøbak til venstre i bildet. Ut av tåken kom den tyske invasjonsstyrken,
"Angrepsgruppe 5", sigende for slukte lanterner en aprilmorgen i 1940. Først kom de to tunge krysserne
"Blücher" og
"Lützow", deretter den lette krysseren
"Emden", etterfulgt av ytterligere 3 fartøyer. Mellom de tre anførende krigsskipene var det ca 600 meters avstand.
"Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!"
(Oberst Birger Eriksen, kl 04.21, 9.april 1940)
På grunn av mannskapsmangel om morgenen den 9. april var det bare kapasitet til å avfyre to av kanonene - og bare èn granat hver. Til og med kjøkkenpersonalet måtte være med og operere kanonene!
"Josva" forble derfor ubemannet og deltok ikke i kampene. Men både
"Moses" og
"Aron" traff målet sitt,
"Blücher", med sine enkeltsalver.
(Bilde fra Wikipedia)
"Blücher" var det nyeste skipet i den tyske krigsmarinen. Da hun fikk oppdraget med å lede
"Angrepsgruppe 5", altså angrepet på hovedstaden, var hun knapt ferdig med prøveseiling og modifiseringer ved Deutsche Werke i Kiel. Verre var det kanskje at mannskapet heller ikke hadde hatt tid til å øve sammen, hverken på ildgivning eller havariredning. Dette skulle vise seg å få store følger, i form av manglende ilddisiplin og tildels kaotisk redningsarbeid, da skipet kom under norsk beskytning.
"Blücher er innsatsklar, men kun for enkle oppgaver. Det tunge artilleriet er ikke prøveskutt, klarskipsøvelser er ikke gjennomført. Maskineriet er ikke testet under kampforhold; havariøvelser har ikke funnet sted."
(Sitat: Admiral Raeder, gjengitt i Sivertsen: 9. april 1940)
"Blücher" på vei mot Norge, fotografert fra dekket på skip nr 3 i angrepsrekken,
"Emden". (Kilde: Wikipedia)
Inne på museet finner vi denne flotte modellen av "Blücher".
Her går også en kontinuerlig film med en god visualisering av hendelsesforløpet i Drøbaksundet om morgenen den 9. april 1940.
"Blücher" var over 200 meter lang og 22 meter bred. Hun hadde en toppfart på 32 knop (59 kmt). Hovedbestykningen var 8 stk 20,3 cm kanoner.
Etter "Blücher" oppover Oslofjorden fulgte den tunge krysseren (lommeslagskipet) "Lützow". Skipet hadde sin jomfrutur våren 1933, under sitt opprinnelige døpenavn; "Deutschland".
Den oppmerksomme leser vil dra kjensel på navnet. Ja - det var ombord på dette skipet, mens det fremdeles het "Deutschland", at Adolf Hitler besøkte Norge (vestlandsfjordene) våren 1934.
Hitler i norske fjorder, ombord i "Lützow", mens hun fremdeles het "Deutschland".
(Hitlers motiv for navneendringen skal visstnok ha vært at han fryktet den psykologiske effekten av en evt senkning av skipet, hvis det bar nasjonens navn. Vel så avgjørende kan det nok ha vært at admiral Raeder, med et navneskifte, ville kaste blår i øynene på omverden omkring det samtidige salget av den helt nybygde krysseren "Lützow" til Sovjetunionen i 1939.)
Los Martin Karlsens losregning for å ha ført
"Deutschland" i Sognefjorden. Deretter overlot han losansvaret til....
... loskollega Johannes Hummelsund, som loste Hitler,
Admiral Raeder, forsvarsminister
General Werner von Blomberg m.fl. ombord på skipet i Hardangerfjorden og Sørfjorden. Signaturen til "Fører" (sic!) på attestasjonen her er skipets kaptein
Hermann von Fischel, som senere ble utnevnt til admiral i sept 1941.
Fortellingen om de to norske losene og deres møter med Hitler finner du
her.
"Metusalem"; sårene på kanonløpet skal, i følge Wikipedia, være påført av beskytningen fra
"Lützow" den 9. april.
Oberst Birger Eriksen, fremstilt av skuespiller Erik Hivju i filmen
"Kongens nei". I bakgrunnen den samme Birger Eriksen i form av
Egil Dahlins statue, avduket av Kong Harald i anledning av frigjøringsjubileet i 1995.
Fra innspillingen av
"Kongens nei";
"Moses" fyrer av for første gang på 70 år. (Noen kilder oppgir at kanonen ble prøveskutt siste gang i 1947. Andre sier 1952.)
Nåvel - det ble kanskje noen digresjoner...
Tilbake til Oscarsborg.
Historieinteresserte vil jo være fullstendig klar over at det nok ikke var kanonene "Moses" og "Aron", eller de noe mindre kanonene på Kopås-batteriet, for den saks skyld, som senket "Blücher".
Da "Blücher" hadde passert hovedbatteriet, og var kommet så langt nord at Kopås-batteriets 15 cm kanoner måtte flytte ildgivingen mot "Lützow" fordi "Blücher" var i en posisjon som brakte Oscarsborg inn i kanonenes skuddfelt, var skipsføreren, kommandør Heinrich Woldag, trygg på at skipet var sjødyktig nok til å kunne seile til Oslo. Fartøyet var stygt herjet med av den intense beskytningen. Det brant om bord og styremekanismene var delvis slått ut. Men "Blücher" fløt og hadde styrefart. Skipet kunne føres til Oslo og berges.
Det kan synes underlig, men alt tyder på at hverken tysk etterretning eller offiserene på "Blücher" kjente til at Oscarsborg også var oppsatt med et hemmelig torpedobatteri. Fra sin utskytingsplass sprengt inn i fjellet på Nordre Kaholmen fyrte kommandørkaptein Andreas Anderssen av 2 torpedoer, som begge traff "Blücher" under vannlinjen. Det var spesielt den andre torpedoen som beseglet skipets skjebne.
Totalt hadde "Blücher" vært i kamp i mellom 7 og 8 minutter. Skipet slapp anker, dreide 180 grader rundt, og gikk deretter ned, litt under 2 km nord for Oscarsborg.
Pga smittesituasjonen gis det ikke omvisninger på Oscarsborg. Dermed får besøkende heller ikke adgang til torpedobatteriet, men må nøye seg med en utstilt torpedo utenfor inngangen til fjellanlegget som sto ferdig i 1901.
"Blücher" ble truffet av to trykkluftdrevne
Whitehead M Vd torpedoer (oppkalt etter den britiske ingeniøren
Robert Whitehead). Hver torpedo var ladet med 110 kg TNT. Senkingen av
"Blücher" er det siste kjente eksempelet på bruk av denne Whitehead-torpedoen i strid.
Slik ser "Blücher" ut i dag:
https://www.youtube.com/watch?v=3YmohwkJhRE
Torpedobatteriets utskytningsrør befinner seg under vannlinjen i fjellrabben midt i bildet.
Bildene gir en pekepinn om hvor smalt Drøbaksundet faktisk er. Her skulle altså
"Angrepsgruppe 5" forsøke å smyge seg forbi om morgenen den 9. april.
I dag er Oscarsborg ikke lenger et operativt militært festningsanlegg. Den eneste "kommandoen" som er operativ i dag er geitene som holder vegetasjonen i sjakk.
Men Oscarsborg festningskompleks besto av mer enn bare kanonene og torpedobatteriet på de to Kaholmene. Som oversiktskartene under viser - dette var et omfattende og, over mange år, utbygd befestningskompleks.
Mye var gammelt. En del var tatt ut av tjeneste allerede før andre verdenskrig.
Hva gjelder 9. april 1940 snakker vi om i alt 4 artilleribatterier, 1 luftvernbatteri, og det hemmelige torpedobatteriet. På Drøbak-siden, tvers over fjorden for Søndre Kaholmen, lå Kopåsbatteriet, med 3 stk 15 cm hurtigskytende Armstrong-kanoner. Nedenfor Kopås, ved sjøkanten, lå Husvikbatteriet, med 2 stk 57 mm kanoner og 2 stk 40 mm Bofors luftvernkanoner (forøvrig en gammel kjenning av Historielæreren). På andre siden av fjorden, altså på Hurum-siden, lå Nessetbatteriet med sine 3 stk 57 mm kanoner. Batteriet på Nesset deltok ikke i kamphamdlingene den 9. april.
Historielæreren tar ferjen tilbake til Drøbak-siden. Ikke langt fra fergeleiet finner han en sti og klatrer deretter opp skrenten til Kopåsbatteriet.
Kopås fikk inn 3 fulltreffere på "Lützow" med sine 15 cm kanoner, noe som medførte 19 omkomne ombord. I alt avfyrte Kopåsbatteriet litt over 20 salver mot først "Blücher" og deretter "Lützow".
Kanonene som står her i dag er ikke de samme som i 1940. Dagens gjenstående 10,5 cm kanoner er tyskbygde og ble montert i 1952.
Fra toppen av Kopåsbatteriet har en fin utsikt til festningen og torpedobatteriet skjult i fjellet omtrent midt i bildet, midt mellom ferjen og den nordlige odden.
Siktelinjen fra øverst på Kopåsbatteriet, sett sørover i fjorden. Herfra fyrte batteriet løs mot både "Blücher" og "Lützow".
Det hører med til historien at Kopåsbatteriet også kunne ha fortsatt ildgivningen mot fartøyene som vendte om og seilte sørover, etter at "Blücher" var tapt. Skipene var nærmest "sitting ducks" der de stoppet opp i det trange sundet, og godt innenfor kystartilleriets ødeleggende rekkevidde ennå. Det var oberst Birger Eriksen som ga ordre om ildopphør. Dermed kunne "Lützow", "Emden", "Møwe" og de mindre fartøyene slippe unna - og ilandsette invasjonsstyrken lenger sør i fjorden.
Men - vi kan klatre enda høyere!
Er en først på en slik ekskursjon til Kopås, er det heller ikke langt opp til Veisvingbatteriet på Seiersten.
Dette anlegget ble bygget midt på 1890-tallet og vender også utover fjorden. Det er imidlertid ikke så lett å skjønne i dag pga vegetasjonen, som gir nærmest inntrykk av at kanonene vender rett mot skogen.
Et besøk hit anbefales - det gir en flott utsikt over Oscarsborg og hele det området som var skueplass for dramaet 9. april.
Batteriet har 4
Armstrong munnladningskanoner. De tre til høyre (lengst vest) på bildet er 22,5 cm og den østligste, den såkalte
"Norgeskanonen" er en 26,5 cm. Kanonene ble bygget i 1866 og 1871 og var opprinnelig tiltenkt Oscarsborg festning.
"Norgeskanonen"I dag stirrer den inn i tett løvskog - ikke utover fjorden, slik den opprinnelig gjorde, for å beskytte hovedstaden. Mellom 1867 og 1887 sto denne kanonen på Vippetangen i Oslo og gikk på folkemunne under navnet
"Styggebeistet".
Ingen av disse kanonene har blitt avfyrt siden 1913, men da tyskerne angrep i 1940 var det montert en luftvernkanon her, som ble avfyrt heftig under flyangrepet på Oscarsborg, se denne
øyenvitneskildringen.
Å avslutte en dag på Oscarsborg med et besøk på Veisvingbatteriet kan anbefales, ikke minst pga utsikten og det strategiske overblikket denne gir.
"In one of the more peculiar battles of the war, a hundred year old fortification, manned by raw recruits and pensioners and armed with 40- to 50-year-old weaponry of German and Austro-Hungarian manufacture, had destroyed a ship so new, its crew was still finishing training. Oscarsborg had fulfilled its mission and denied an invader access to the capital. Even though it and the country were ultimately captured and occupied, the effects of delaying the German advance were immediate and considerable."
Lese mer?
Ole Kr. Grimnes: "Oscarsborg festning 9. april 1940" (udatert hefte) Forsvarets krigshistoriske avdeling
Tamelander og Zetterling: Niende april. Oslo, 2001
Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher. Oslo 2010
Aage G. Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag. Oslo, 2014
https://www.forsvarsbygg.no/no/festningene/finn-din-festning/oscarsborg-festning/
http://forsvaretsmuseer.no/Oscarsborg
https://www.aftenposten.no/kultur/i/XwkLE/her-er-mannen-som-reddet-kongen-fra-nazistene
https://www.aftenposten.no/norge/i/M8MJ/saa-kanonen-bli-roedgloedende
http://www.seilskuteklubben.no/index.php?option=com_content&view=article&id=572:kanonene-pa-oscarsborg-festningens-historie-og-begivenhetene-9-april-1940&catid=82&Itemid=213
https://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Dr%C3%B8bak_Sound
