Kronologi er en nyttig pedagogisk rettesnor i historieformidlingen. Så også i Historielærerens vandring gjennom Portsmouth Historic Dockyard. Vårt første besøk var hos "Mary Rose". Hun var ferdig bygget i 1512. Deretter gikk vi ombord i HMS "Victory", som ble sjøsatt i 1765. Nå er turen kommet til HMS "Warrior", ferdigstilt i 1860.
Men - først må vi jo rusle bort dit.
Da kan alle hederlige kronologiske forsetter fort ryke....
Som beskrevet i Del 3: området er stort og innholdsrikt!
På vei mot HMS "Warrior" passerer vi en rekke historiske fartøyer fra ulike epoker.
Og - plutselig står vi ved det som den 7. august i år ble museets aller siste tilskudd: HMS M33. Dette museumsskipet åpnet altså dessverre noen uker etter at Historielæreren var der. Mary Rose-museet (under flagget) og HMS "Victory" ligger rett forut for baugen hennes.
M33 er ett av bare 3 eksisterende Royal Navy-skip fra første verdenskrig. Byggeåret er 1915 og monitoren M33 er det eneste gjenværende skip fra det berømte slaget om Gallipoli i Dardanellene - det ulykksalige felttoget som kostet de allierte rundt 45 000 drepte og i underkant av 100 000 sårede soldater, og skulle føre til at daværende marineminister (og ivrig pådriver for ekspedisjonen) Winston Churchill måtte gå av.
M33 i aksjon i Egeerhavet i 1915. Senere ble hun sendt til Hvitehavet for å støtte den allierte innsatsstyrken mot bolsjevikene i kjølvannet av den russiske revolusjon.
Her er en artikkel om hvordan hun ble reddet for ettertiden.
Her er en artikkel om hvordan hun ble reddet for ettertiden.
Tanken med skipstypen "monitorer" var basert på erfaringene fra den amerikanske borgerkrigen. De var relativt små skip som kunne ferdes i grunne farvann svært nær land (og på elver), men som var utstyrt med voldsomt kraftige kanoner, beregnet på å beskyte f.eks. kystfestninger. Med et mannskap på 50-60 mann var disse små skipene langt mindre kostbare å tape i slike risikable operasjoner enn om man skulle risikere store (og uhyre kostbare) slagskip med en besetning på over 1000 mann. I Skandinavia ble betegnelsen "panserkanonbåter" brukt om denne skipstypen. M33 var utstyrt med to formidable 6" kanoner (15 cm), altså samme skyts som hovedkanonene på de langt større lette krysserne.
Dermed røyk kronologien, ja!
For: når så først har skjedd, så kan kronologi være kronologi, tenker Historielæreren. Været er jo strålende - og billetten inkluderer en båttur på havna. Hvorfor ikke hive seg med på en 45-minutters sightseeing og se det enorme marinekomplekset fra sjøsiden?
Ved innledningen til 1800-tallet hadde Royal Navy nesten 700 skip i tjeneste - og verftet i Portsmouth var verdens største industrianlegg! Her ble forøvrig verdens første dampdrevne fabrikk tatt i bruk i 1802, Portsmouth Block Mills. Som det fremgår av navnet - her produserte man trinser og blokker til hele den britiske marinen.
Og gjett hvem som tegnet og sto for utformingen av dette kompliserte systemet av maskinhus, akslinger, kraftoverføringer, drivreimer og produksjonsmaskiner?
Joda - du gjettet riktig - det er selvsagt vår gamle venn Marc Isambard Brunel, en fast gjenganger i denne spalten og litt av en nemesis for Historielæreren på turene hans.
Portsmouth Block Mills regnes som en av de viktigste milepælene i den industrielle revolusjon. Her ble masseproduksjonens tidsalder innledet! Ta en titt på denne (klikk på bildet av blokken).
Brunels design for kraftoverføringene kan studeres fremdeles.
Nok om landkrabber og bygninger!
Vi drar til sjøs!
Sightseeingbåten glir ut og vi ser Mary Rose-museet og HMS "Victory" fra sjøsiden.
Det spektakulære 170 meter høye utsiktstårnet Spinnaker Tower er selvsagt fotografenes favoritt.
Vi stevner innover i havnen. Sand og mudderbanker gir en pekepinn om hvor skumle disse farvannene er for ukyndige.
Til høyre ser vi deler av det store militære verftsanlegget. Som nevnt i Del 3: Dette er hjemmebasen til 2/3 av alle Royal Navys overflateskip og var en gang verdens største "industrial site".
Her er det hektisk aktivitet på alle bauger og kanter (tok du den?).
I bakgrunnen ser vi Burrow Island, eller "Rat Island" på folkemunne. De grunne og stadig skiftende farvannene her har, opp gjennom historien, krevet mye mudring. Dette tunge arbeidet ble på 1800-tallet ofte utført av straffanger eller krigsfanger. (Dette arbeidet var, utrolig nok, etterspurt blant de innsatte, siden det ga større matrasjoner!) Mange ble begravet her ute på øya - noe som muligens kan forklare kallenavnet den har fått. Skjeletter dukker stadig opp av sanden og mudderet her ute, selv i dag.
Ved lavvann er Burrow Island også forbundet med en landtunge til Priddy's Hard. På slutten av 1700-tallet ble det, av sikkerhetsmessige grunner, besluttet at Royal Navys ikke ubetydelige lager av krutt måtte lagres utenfor byen og dokkområdet. Valget falt på denne avsidesliggende øya. Med tiden og den teknologiske utviklingen ble det mer enn bare kruttlager her ute. Her ble ammunisjon produsert og oppbevart i store mengder. Midt på 1800-tallet fikk øya til og med sin egen smalsporede jernbane til å frakte ammunisjon til og fra magasinene og krigsskipene. Jernbaneskinnene var av messing for å begrense faren for det man fryktet mer enn noe annet på denne øya - gnister!
I dag er det etablert et museum her ute: "Explosion! The Museum of Naval Firepower".
Historielæreren fatter imidlertid interesse for krigsskipet som ligger rett forut for oss!
Dette er jo en sværing - men vi ser tydelig at dette skipet er av litt eldre dato.
Hvem kan dette være?
Jo - her ligger HMS "Bristol". I dag er hun skoleskip for marinen og ligger permanent fortøyd her på Whale Island.
Denne destroyeren ble sjøsatt i 1969 og skulle være den første i en serie av destroyere i denne "Bristol-klassen". Hun ble imidlertid den eneste. Under statsminister Harold Wilsons Labour-regjering på annen halvdel av 1960-tallet, opplevde britene økonomisk krise. Pundet ble devaluert med over 14% høsten 1967 og året etter ble det besluttet å hente hjem alle militære styrker øst for Suez. Storbritannias mange hundre år gamle rolle som verdensmakt var definitivt over.
Bilde fra Wikipedia: HMS "Bristol" bunkrer ved øya Ascension i Sør-Atlanteren under Falklandskrigen i 1982. Under denne krigen var HMS "Bristol" i en periode flaggskip for den britiske styrken som skulle gjenerobre øygruppen etter den argentinske invasjonen.
Whale Island (bilde fra Wikipedia), med HMS "Bristol" fortøyd til høyre i bildet.
Her på denne øya ligger Royal Navys eldste landanlegg for utdanning og trening av mannskaper, HMS "Excellent", eller "Steinfregatten", som den også kalles.
Den første "school of gunnery" ble etablert her i 1830.
På Whale Island ligger også Navy Command Headquarters.
Og - et par kuriositeter til slutt: Frem til andre verdenskrig holdt en liten "dyrehage" til her. Den var for dyr som var blitt gitt som gaver fra andre nasjoner og statsledere rundt omkring i hele verden. Kanonlavetten som brukes til å frakte kisten ved statsbegravelser oppbevares også her på Whale Island.
Her på denne øya ligger Royal Navys eldste landanlegg for utdanning og trening av mannskaper, HMS "Excellent", eller "Steinfregatten", som den også kalles.
Den første "school of gunnery" ble etablert her i 1830.
På Whale Island ligger også Navy Command Headquarters.
Og - et par kuriositeter til slutt: Frem til andre verdenskrig holdt en liten "dyrehage" til her. Den var for dyr som var blitt gitt som gaver fra andre nasjoner og statsledere rundt omkring i hele verden. Kanonlavetten som brukes til å frakte kisten ved statsbegravelser oppbevares også her på Whale Island.
Vi putrer videre langs rekken av gråmalte krigsskip.
Så - halvt skjult mellom forsyningsskip, minesveipere, fregatter og jagere - aner vi konturene av noe større! Et svært karakteristisk baugparti kommer til syne.
... og der ligger hun - "den siste av de tre store"!
Sent på 1970-tallet fikk Royal Navy tre nye hangarskip av "Invicible"-klassen. HMS "Illustrious" var nr to i rekken og ble sjøsatt i 1978. Hun måtte settes inn i aktiv tjeneste i all hast og før beregnet, da Falklandskrigen brøt ut våren 1982. I løpet av sin karriere tjenestegjorde hun, foruten under Falklandskrigen, i forbindelse med krigene i Irak, Bosnia, Sierra Leone og, siste gang, Libanon i 2006.
HMS "Illustrious" - bilde fra 2007 (Wikipedia)
De to søsterskipene HMS "Ark Royal" og HMS "Invincible" er begge hugget opp til skrap i Tyrkia. Den siste av "de tre store" er tatt ut av tjeneste, men britiske myndigheter har lovet at hun skal bevares for ettertiden som museum. Det er imidlertid ikke klart hvor hun vil bli å finne i fremtiden.
Historielæreren bifaller selvsagt en slik beslutning og håper kjempen kan få en tilsvarende rolle som den han opplevde i New York.
2014: Like før hun skulle pensjoneres avla "Illustrious" en av sine arvtakere et besøk ved verftet i Scotland. Her ligger hun side om side med HMS "Queen Elizabeth" som ble sjøsatt sommeren 2014, men ikke vil være tjenesteklart før i 2017. Som vi ser så er det en betydelig størrelsesforskjell på de to. HMS "Queen Elizabeth" og søsterskipet HMS "Prince of Wales" er , med sine 65 000 tonn, de største krigsskipene Royal Navy noensinne har bygget.
Her ser vi HMS "Illustrious" vende tilbake til Portsmouth for aller siste gang, etter 32 års tjeneste:
Men - båtturen på havnen tar dessverre slutt en gang, den også.
Og - vi nærmer oss det egentlige målet for dagens ekskursjon, riktignok etter en liten omvei. So much for chronology.
Fra sjøsiden ser hun slik ut:
Som vi ser: dette er virkelig svære saker!
HMS "Warrior" er nesten dobbelt så lang som HMS "Victory"!
I motsetning til "Victory" så ligger hun ikke i tørrdokk. Hun er et ekte "floating museum".
'A black vicious ugly customer as ever I saw, whale-like in size, and with as terrible a row of incisor teeth as ever closed on a French frigate'
(Charles Dickens, om HMS "Warrior")
Historielæreren trekkes mot landgangen.
Han vil ombord i verdens første virkelige "panserskip", i ordets fulle forstand.
Definisjonen av et panserskip er ikke helt entydig. Allerede under Krimkrigen hadde franskmennene og britene brukt svære lektere med tunge kanoner til å beskyte kystbefestninger. Men - disse måtte slepes frem til målet og var ikke sjøgående fartøyer i ordets rette forstand.
I 1859 sjøsatte Frankrike det første "jernkledde" skipet (ironclad), "Gloire". "Gloire" var imidlertid et treskrog, trukket med tykke jernplater. Allikevel ble hun sett på som en så stor trussel at selveste dronning Victoria visstnok skal ha tatt saken opp med marineledelsen. Det gamle invasjonsspøkelset rørte kanskje på seg igjen?
Royal Navy handlet raskt og fikk bygget og sjøsatt sine svar på den franske marinens nye stolthet: søsterskipene HMS "Warrior" og HMS "Black Prince". Bare førstnevnte er bevart for ettertiden. En må vel kunne slå fast at dette forsøket på å avskrekke franskmennene var vellykket, skipene var 60% større enn "Gloire", bedre pansret - og raskere.
HMS "Warrior" tilfredsstiller en streng definisjon av begrepet panserskip:
- Skroget må være av jern (senere selvsagt stål), ikke bare en treskute dekket med jernplater.
- Skipet må ha egen motordrift, midt på 1800-tallet altså dampmaskin.
- Det må drives av propeller (noen tidlige modeller hadde skovlhjul).
- Og - selvsagt - et panserskip kjennetegnes av tung bestykning. Det er et flytende kanonfort.
Følgere av Historielærerens sommerekskursjoner vil huske besøket ombord i Brunels SS "Great Britain" i Bristol - det første propelldrevne dampskipet som krysset Atlanteren. Tidlig på 1840-tallet hadde marinen kjørt de legendariske "tug-of-war"-testene mellom den propelldrevne HMS "Rattler" og diverse hjuldampere. Propelldriften viste seg overlegen, både i trekkraft og fordi den ikke begrenset kanonkapasiteten for skipets "bredside". (Dessuten var skovlhjulene mer sårbare i strid, selvsagt.)
HMS "Warrior" og hennes søsterskip ble to veritable sjøgående kjemper som ingen annen marine i verden kunne matche. Hun er en fascinerende fusjon, en slags mellomting mellom det gamle ship of the line (se Del 4) og et moderne slagskip. Fra ship of the line-tenkningen har hun beholdt tanken om bredsiden. Med andre ord: "Warrior" er en broadside ironclad.
Motorrommet på HMS "Warrior". 10 dampkjeler ga nesten 6 000 hestekrefter og en toppfart på rundt 14 knop (uten seil). Under en tur mellom Portsmouth og Plymouth klarte hun, med kombinasjonen seil og motordrift, over 17 knop, på tross av at hun seilte mot tidevannsstrømmen!
"Fyrrommet på HMS Warrior", malt av John Wigston (1989)
Det må holdes "regnskap" over kullforbruket når du har 10 dampkjeler!
"HMS Warrior off the Isle of Wight during Her First Commission", malt av Rex Phillips.
Med klipperens baug, stor seilføring og propelldrift kunne hun oppnå en imponerende hastighet. Totalt hadde riggen ca 4 500 kvadratmeter med seil. Den 26 tonn tunge propellen kunne heises opp og skorsteinene legges ned, begge deler for å unngå "bremsing" og luftmotstand under seiling.
| 1. Flying jib 2. Jib 3. Staysail 4. Fore course 5. Fore topsail | 6. Fore top gallant 7. Fore royal 8. Main course 9. Main topsail 10. Main top gallant |
11. Main royal
12. Spanker
13. Mizzen topsail
14. Mizzen topgallant
15. Mizzen royal
Selve konstruksjonen av skipet var en revolusjonerende nyvinning. Ikke bare skulle skroget være i jern, men det ble også utformet som "en borg i borgen". Motoren, dampkjelene og hovedkanonene ble plassert i en egen, ekstra pansret "boks" - et "citadel".
Det ekstra pansrede "citadellet" - en "borg i borgen"!
Selve pansringen er et kapittel for seg. Ytterskallet på skroget var 11,5 cm jernplater. De var i praksis ugjennomtrengelige for datidens ammunisjon. Man fryktet imidlertid effekten en treffer kunne ha på skjøter, klinker og bolter - og, ikke minst, hva sjokkbølgene kunne gjøre av skade på motor og dampkjeler, hvis de fikk forplante seg i ytterplatene. Derfor ble ytterpansringen "isolert" med to lag med 22,5 cm tykke teakbjelker som støtabsorberere, ett stående og ett liggende, før innerplatene ble boltet på plass.
"Warriors" ene kanondekk gir henne langt færre kanoner enn de tradisjonelle ships of the line (f.eks. "Victory", med sine 104 kanoner fordelt på tre dekk). Men - hennes kanoner er langt kraftigere, mer presise og med lengre rekkevidde. "HMS "Warrior" skulle ikke kjempe i slaglinje, men utnytte sin overlegne hastighet og rekkevidde.
"Gun Drill", malt av John Wigston (1985).
"Warrior" var bestykket med riflede 68- og 110-punds kanoner. ("Victory" hadde, til sammenligning, langt flere kanoner, fordelt på hele 3 kanondekk. Men - "Victorys" kanoner var uriflede 28- og 32-punds. Hun ville altså aldri en gang ha klart å komme på skuddhold av "Warrior"!)
Som om ikke dette var nok: "Warrior" kunne også avfyre eksplosive prosjektiler, ikke bare kuler og jernskrap.
Mannskapet (ca 650 stk) sov i hengekøyer spent over kanonene. De rundt 50 offiserene hadde egne lugarer akterut.
HMS "Warrior" avfyrte aldri noensinne et skudd i strid.
- Det var vel ikke nødvendig...
... og vi snakker ikke bare om kanoner her...
State of the art Lee Enfield-rifler.
Også på "Warrior" er byssa et imponerende syn!
Som vi så på "Victory" - det er forskjell på mannskap og offiserer!
Dette er en institusjon i Royal Navy: den daglige rom-rasjonen, "the daily tot"!
Rom fra tønne (til venstre) skulle blandes ut med vann etter et bestemt blandingsforhold, derfor "blandingsmuggene" på hylla. Denne mixen ga det som kalles "grog". Tønna med grog hadde, på alle Royal Navys skip, inskripsjonen "The Queen God Bless Her". På skip med lang fartstid kan man se spor av endringer mellom "Queen/King" og "Her/Him" i treverket.
Tradisjonen med en daglig rasjon rom begynte i 1655 og tok slutt med det som kalles "Black Tot Day", den 31. juli 1970. Dette var et resultat av "The Great Rum Debate" i det britiske Underhuset.
Frem til midt på 1600-tallet var det vanlig at sjøfolkene fikk øl om bord. Ølet krever imidlertid mye plass og er mindre holdbart. Dette problemet løste seg da britene erobret Jamaica!
Da meldte en annen utfordring seg: rom var sterke saker! Pga fyll og bråk ble det i 1740 bestemt at vann skulle blandes inn i forholdet 4 deler vann til 1 del rom. Til gjengjeld skulle mannskapene få to serveringer pr dag. På 1800-tallet ble rom-rasjonen ytterligere utvannet (sic!).
Det er orden i skipssekkene. Dette er mannskapets "oppbevaringsbokser" for personlige eiendeler.
Våren 1925 besluttet marineledelsen å selge HMS "Warrior" som opphuggingsobjekt. Men, i årene etter første verdenskrig var det mange skip som ble kassert, så markedet for skrapjern var labert. Dermed fulgte mange år som lagerskip, bl. a. som oljelager i Wales under andre verdenskrig. Hun fikk da navnet "Oil Fuel Hulk C77", slik at Warrior-navnet kunne overtas av et nybygd hangarskip. Først i 1979 ble den gamle kjempen overdratt til en stiftelse som tok fatt på arbeidet med å restaurere henne til fordums storhet. Fra 1987 har hun vært en del av Portsmouth Historic Dockyards samling av skip.
En gang var hun verdens største og mest fryktinngytende krigsskip. For 50 år siden var det imidlertid ikke mye storhet å spore hos den gamle holken.
Restaureringen regnes som en av de mest omfattende skipsrestaureringer som er utført.
Juni 1987: HMS "Warrior" vender tilbake til Portsmouth i triumf!
På reisen fra sin 7 år lange reparasjon og restaurering i Hartlepool, mens hun var underveis tilbake til Portsmouth, ble hun hilst av alle mulige slags sjøgående fartøyer, ferger, lastebåter og lystfartøyer.
Ute i den engelske kanal møtte hun et annet britisk krigsskip. Det var den splitter nye fregatten HMS "London", det da nyeste skipet i Royal Navy.
Hun mottok følgende signal til hilsen:
"The Navy's newest ironclad is in company with the oldest... I hope we look as good as you at your age"
Det skal vel godt gjøres....
