Historielærerens sommerekskursjon - Del 9: Roald er et hett navn! Og: et minnesmerke med mening

Første episode av Historielærerens besøk i Cardiff fokuserte på mektige Cardiff Castle. Like ved siden av murene til Cardiff Castle renner elven Taff gjennom byen og ut i Cardiff Bay. Rusler en inn i vakre Bute Park, rett ved siden borgen, så er det bare å hoppe på en "Waterbus" som går i rute mellom City Centre og Cardiff Bay.

City Centre med Millennium Stadium og Cardiff Castle øverst til venstre i bildet. Bak ser vi store grønne Bute Park. Elven Taff svinger seg nedover til venstre. I forgrunnen ligger flotte Cardiff Bay. Tidligere gikk havneområdet under navnet "Tiger Bay" og var langt fra noe idyllisk sted. 

I likhet med den tidligere besøkte "Floating Harbour" i Bristol var også havna i Cardiff opprinnelig en tidevannshavn, dvs at innseilingen til havnebassenget var begrenset til noen timer rundt hvert høyvann. I følge vår lokale guide har byen den høyeste målte tidevannsforskjellen på de britiske øyer: 44 fot og 7 tommer. Det er ca 14 meter.

Først i 1999, som et ledd i revitaliseringen av den etterhvert ganske forfalne Tiger Bay, sto Cardiff Bay Barrage ferdig, et av Europas største byggeprosjekter da det pågikk. Elvene Taff og Ely ble demmet opp og innseilingen til havnen regulert med sluser. Dermed skaptes et 2 kvadratkilometer stort ferskvannsvasseng som ikke lenger fremsto som et mudderhav ved lavvann. Samtidig fikk man 13 kilometer med attraktiv strandlinje. Da ble også navnet endret til Cardiff Bay.

Båten svinger ut fra våtmarksområdet ved elvemunningen og setter kursen inn mot indre havn og Mermaid Quay. Bildet domineres selvsagt av den mektige kobberoksiderte "kuppelen" på Millennium Centre. Til venstre ligger serveringsstedet "Terra Nova", se bildet under.

Restauranten "Terra Nova" .
Navnet har sin forklaring.
Historielæreren kribler etter å utdype!

Ettermiddagen den 15. juni 1910 stevnet polarskuta SS "Terra Nova" ut fra nettopp denne havnen. Ombord var Robert Falcon Scott og hans britiske sydpolsekspedisjon. Skuta hadde fått gjennomføre de siste forberedelsene (hele skroget var forsterket med tykke eikebord) i en av byens dokker og var fullastet med walisisk kull og proviant. 

Scotts ekspedisjon hadde fått betydelig økonomisk støtte fra de rike kullkompaniene i Cardiff, bl.a. 300 tonn parafin, 100 tonn kull og 500 gallons med olje. De fikk kjøkkenutstyr fra The Welsh Tinplate Company Llanelli og mer enn £ 2 500 i innsamlede midler fra byen. Til og med Scotts sovepose var en gave fra den lokale skolen i byen Cardigan. Det var også redaktøren av avisen Western Mail som øvet press på finansminister, senere statsminister, David Lloyd George, slik at regjeringen stilte en garanti på £ 20 000 for ekspedisjonen. Lloyd George var jo selv waliser og er fremdeles den eneste waliseren som har vært statsminister i Storbritannia.

Som takk for denne sponsingen fikk byen æren av å være ekspedisjonens offisielle home port. Det var også hit til Cardiff at "Terra Nova" returnerte etter den tragiske ekspedisjonen slutt, den 14 juni 1913, altså nesten på dagen tre år etter avreisen.

"...a wonderfully fine ice ship...."

"As she bumped the floes with mighty shocks, crushing and grinding a way through some, twisting and turning to avoid others, she seemed like a living thing fighting a great fight"

(Robert Falcon Scott)

Gallionsfiguren fra  SS "Terra Nova" befinner seg i dag på det walisiske nasjonalmuseet i Cardiff. (Den ble tatt av skuta da den returnerte i 1913.)

15. juni 1910:  SS "Terra Nova" stevner ut av Cardiffs havn med kurs for sydpolen. Nesten 2 uker tidligere, den 3. juni, hadde Amundsen seilt fra Oslo med "Fram". Fra Madeira sendte Amundsen et telegram til Scott:

"BEG TO INFORM YOU FRAM PROCEEDING ANTARCTIC - - AMUNDSEN"

Scott mottok ikke Amundsens telegram før han ankom Melbourne i oktober.

Scotts Terra Nova-ekspedisjon nådde som kjent sydpolen den 17. januar 1912, bare for å oppdage at Roald Amundsens Fram-ekspedisjon hadde slått dem med 34 dager. Og verre ble det - alle de fem som deltok i fremstøtet mot polpunktet døde på vei tilbake til "Terra Nova". Tre av dem ble funnet ihjelfrosset åtte måneder senere, i november 1912. Troen på motordrevne sleder og mongolske ponnier viste seg å bli skjebnesvanger.

Slått med 34 dager! Amundsen, Helmer Hanssen, Oscar Wisting, Sverre Hassel og (fotografen) Olav Bjaaland på sydpolen 16. desember 1911.

17. januar 1912: Dagen før har Scott og hans menn oppdaget at de var blitt slått i kappløpet om sydpolen (bildet er tatt med fjernutløser så alle er med på bildet). Resignasjon og utmattelse står å lese i ansiktene til f.v. Lawrence Oates, Henry Bowers, Robert Scott, Edward Wilson og Edgar Evans. Scott skrev i sin dagbok: "Great God! - This is an awfull place".

Lawrence Oates er kjent for sine siste ord til de andre, da han forlot teltet og gikk ut i døden: "I'm just going outside and may be some time."

En skjebnens ironi: minnesmerket over Scott og hans antarktiske ekspedisjon står plassert side ved side med den norske sjømannskirken i Cardiff Bay. Skal han for alltid hjemsøkes av nordmennene?

Den norske kirken i Cardiff er det eldste eksisterende norske sjømannskirkebygget i Storbritannia.

På begynnelsen av 1900-tallet var Cardiff blitt den 3. viktigste havnebyen på de britiske øyer, etter London og Liverpool. Forklaringen er selvsagt: kull! Men, det må vi komme tilbake til.

Norge hadde på denne tiden verdens 3. største handelsflåte og sto for en betydelig del av frakten i en økende verdenshandel. Dessuten var det stor etterspørsel etter tømmer fra Skandinavia til å støtte opp gruvegangene med, såkalte "pit props". I 1868 donerte Markien av Bute et landområde ved inngangen til Bute West Docks, slik at nordmennene kunne få reist sin kirke der. Kirken ble en viktig samlingsplass for de mange norske sjømennene som anløp Cardiff, ikke minst under andre verdenskrig. Anslagsvis var det snakk om ca 70 000 besøk hvert år.

Cardiff Docks - en gang en travel verdenshavn.

En kuriositet som illustrerer byens historie som trafikkert havn. Puben "The Great Western", like ved jernbanestasjonen. Fasaden kan sende en geolog ut total forvirring. Huset er nemlig, i likhet med mange hus i byen, bygget i ballaststein som er dumpet fra skip som har anløpt havnen.

 Innløpet til Bute Docks og Pierhead Building - da Cardiff var en av verdens viktigste havnebyer.

Den norske kirken skimtes såvidt, helt øverst i bildet helt inn mot dokken.

På 1960-tallet avviklet den norske sjømannsmisjonen sin kirke i Cardiff. Kull var ikke lenger like viktig og skipsanløpene i byen uteble. En lokal norsk menighet fortsatte imidlertid å bruke kirken til midt på 1970-tallet, da kirken ble avvigslet og forfallet satte inn.

 Kirken hadde forfalt kraftig da en stiftelse ble etablert, for å redde den.

I 1987 ble imidlertid The Norwegian Preservation Trust etablert for å redde og restaurere kirken. Leder for stiftelsen var en som selv var født i Cardiff og blitt døpt i denne kirken i 1916. Hans far hadde flyttet til Wales fra Sarpsborg en gang på 1880-tallet. I 1911 giftet han seg med en norsk pike. Barnet deres ble oppkalt etter datidens store norske polarhelt. Han har vi allerede truffet: Roald Amundsen!

Polarhelten Roald Amundsen ser ut til å hjemsøke byen Cardiff. Det norske paret døpte i 1916 sin sønn "Roald", etter tidens store forbilde.

Gutten deres fikk dermed navnet Roald Dahl.

I dag finner du "Roald Dahl's Plass" (Ja - "Plass", ikke "Place" eller "Plaza") midt i det moderne og flotte Cardiff Bay-området.

Hvorom allting er - kirken ble møysommelig demontert og gjenreist på en ny flott tomt, helt nede ved vannkanten og med utsikt over Cardiff Bay. I 2006 ble den overført fra stiftelsen til havnemyndighetene og er i dag en stor turistattraksjon som kultursenter og spisested.

Utenfor kirken står et norsk juletre:

"The Hordaland Christmas Tree"

Fra den norske kirken spaserer vi innover mot sentrum av det moderne Cardiff Bay-området.

Til venstre den praktfulle gamle Pierhead Building. I midten dominerer kobbertaket på mektige Wales Millennium Centre og fra høyre stikker taket på den walisiske nasjonalforsamlingen, The Senedd, ut. 

The Senedd, åpnet i mars 2006. Dette er det walisiske parlamentet, med 60 folkevalgte medlemmer. Parlamentet i Cardiff har lovgivende myndighet i saker som gjelder Wales, men den britiske regjeringen og parlamentet i Westminster har vetorett.

Utsikten fra inngangspartiet til The Senned.

På plassen foran det walisiske parlamentet finner Historielæreren et underlig minnesmerke. Det ser mest ut som en del av et skipsskrog. Men - går du rundt på andre siden så ...

... ser du at skroget har fått et ansikt!

Dette er The Merchant Seafarers' War Memorial.

Historielæreren har tidligere gitt uttrykk for sin begeistring over historiske minnesmerker som han opplever som både meningsfylte og gripende (se f.eks. her og her). Dette minnesmerket er genialt i sin enkelhet! Ca 32 000 britiske sjømenn fra handelsflåten mistet livet under andre verdenskrig. I første verdenskrig var tallet litt under 15 000.

Pierhead Building ble bygget i 1897 som hovedkvarter for The Bute Dock Company. I 1947 ble det kontorene til Cardiffs havnemyndigheter. I dag er bygningen en del av den walisiske nasjonalforsamlingen, men er åpen for publikum og har et interessant museum som viser havnens historie.

Rusler vi videre fra Pierhead Building og over Roald Dahl's Plass kommer vi til det ruvende Millennium Centre. Her holder bl.a. nasjonaloperaen, nasjonalballetten og nasjonalteateret til. 

Alle materialene i bygget kommer fra Wales. Fasaden består av 1 350 tonn walisisk skifer i ulike farger, fra en rekke forskjellige skiferbrudd over hele landet. De særegne platene er stål dekket med kobberoksid.

Fasaden har følgende ordlyd, et dikt av den walisiske poeten Gwyneth Lewis: "Creu Gwir fel gwydr o ffwrnais awen" ("Creating truth like glass from the furnace of inspiration"). På høyre side står det på engelsk: "In These Stones Horizons Sing".

Bokstavene lyses opp fra byggets innside og utgjør et spektakulært syn på kveldstid:

I neste episode av Historielærerens besøk i Cardiff kan vi ikke gå rundt grøten lenger!

Da blir det kull, kull og atter kull!

Og - vi møter verdens rikeste mann!

Dagens Facebook-status

Today's update on Facebook:

Historielærerens sommerekskursjon - Del 8: Historielæreren ønskes Croeso i Gymro! Og: Tom Jones synger

Lokaltoget mellom Bristol i England og Cardiff i Wales tar mellom 40 minutter og 1 time. I luftlinje er det ikke snakk om så store avstanden, men utløpet av Englands lengste elv, Severn, i Bristol Channel tvinger jernbanen til å ta en bue innover i landet.

Allerede i 1886 var Twnnel Hafren ferdigbygget, eller Severn Tunnel, om vi skal holde oss til forståelig engelsk. Det var selvsagt våre gamle venner i Great Western Railway som sto for denne bragden også. Dette er langt fra den eneste måten man kan krysse Severn, men med sine litt over 7 km var denne tunnelen i over 100 år den lengste jernbanetunnelen i kongeriket. Dermed slapp man en fergetur, eller den lange omveien om Gloucester. På vei ut mot Cardiff passerer toget gjennom Newport, kjent fra nyhetsbildet på grunn av det nylig avholdte NATO-toppmøtet. Men Newport er faktisk identisk med romernes festningsby Isca Silurum.

Vel fremme på Cardiff Central jernbanestasjon. Det blir fort tydelig at vi er kommet til et annet land. 

Cardiff fikk bystatus sent som i 1905 og ble formelt hovedstad i Wales i 1955. I dag har byen en befolkning på i underkant av 350 000, men tiltrakk seg mer enn 18 millioner besøkende i 2010 (Wikipedia). Det som en gang var en ganske røff og dyster havneby (etter at kull- og stålindustrien falt sammen på 1980-tallet) har, gjennom enorme investeringer i særlig havneområdene, blitt til et av Storbritannias topp fem reisemål. Med sine tre universiteter er Cardiff også et betydelig senter for utdanning og blant byene med flest studenter i Europa. Her er nesten 80 000 studenter, hvorav ca 6 000 utenlandske fra over 100 land. Utdanningssektoren i byen har over 9 000 ansatte.

Walisisk, eller Cymraeg, er et keltisk språk, i gruppen sammen med bl.a. bretonsk. Irsk gælisk og skotsk gælisk er i den samme språkfamilien, men regnes i en annen undergruppe, de goideliske språkene.

Første post på programmet i hovedstaden er Cardiff Castle, midt i sentrum av byen. Dette er en av de mest besøkte turistattraksjonene i Wales. Borgen har en lang og konfliktfylt historie pga sin beliggenhet mellom England og Wales. Den opprinnelige borgen var det romerne som anla (hørt den før?) i år 55 e.Kr. Før romerne ankom i år 48 e.Kr. var det en keltisk stamme ved navn Silurene som regjerte her. De ble beseiret i år 78. Siden har både vikingene og normannerne satt sitt preg på festningsanlegget. Byen er omtalt i skriftlige kilder for første gang i Annales Cambriae i år 445. Vikingene kom til byen midt på 800-tallet.

Men - i nesten 900 år var den romerske arven glemt og usynlig. Først i 1888, under byggingen av et nytt borgtårn, oppdaget murerne restene av det romerske fortet.

Inngangspartiet til Cardiff Castle, rett inn fra en travel sentrumsgate. Legg merke til det som ser ut som en rød strek på borgmuren.

"Skillet" mellom den opprinnelige eldste romerske muren og senere påbygget mur er effektfullt markert med en rødere teglstein. Dette er, ifølge en lokal guide, den lengste bevarte sammenhengende romerske bygningskontruksjon på de britiske øyer. (Historielæreren har prøvd å finne belegg for denne påstanden - og leter ennå. Da må vel i så fall Hadrians mur defineres som noe annet?)

Historielæreren poserer andektig foran en del av den 1 700 år gamle romerske muren.

Cardiff Castle har gjennomgått en rekke stilforandringer gjennom stadige moderniseringer og påbygginger. Dette klokketårnet er fra annen halvdel av 1800-tallet, i den da populære nygotiske stilen. 

Vi er kommet på innsiden av borgen.

Historielæreren anbefaler en rundtur i det praktfulle slottets indre. Her er bankettsaler og praktfulle utsmykninger, som f.eks. "Det arabiske rom", med sin fantastiske takkonstruksjon i maurisk stil.

Boksamlingene i biblioteket imponerer også.

Fra festningsmurene får besøkende et flott utsyn, både over parken utenfor

... og borgområdet innenfor. Men - før vi stiger ned og spaserer rundt på bakkenivå må vi utforske selve borgmuren vi går på! Den har nemlig et spennende indre, med en dramatisk historie, den også!

Borgmurene inneholder lange korridorer.

Under andre verdenskrig fungerte disse korridorene som tilfluktsrom for byens befolkning.

Tilfluktsrommene i Cardiff Castle hadde plass til ca 1 800 mennesker og var beregnet på de som arbeidet og bodde i sentrum av byen. Spesielle ramper fra gaten ble anlagt, slik at folk skulle kunne komme raskt inn når flyalarmen gikk. Her var sovesaler med køyesenger, kantinekjøkkener, sanitæranlegg og førstehjelpsposter.

Cardiffs betydning som havneby førte også til at byen ble gjenstand for tysk bombing under krigen. Det første bombeangrepet kom 3 juli 1940. Mer enn 2 100 bomber traff byen frem til det siste flyangrepet i mars 1944. Natten til 2. januar 1941 var den verste, med mer enn 160 omkomne og rundt tre ganger så mange skadede. Ca 350 bolighus ble ødelagt denne natten og Llandaff Cathedral ble også truffet. Av alle de britiske katedralene var det bare katedralen i Coventry som ble mer ødelagt av bombing enn den anglikanske katedralen i Cardiff. (Cardiff har, i likhet med Liverpool, to katedraler, en anglikansk og en katolsk.)

Det indre festningsområdet brukes mye til konserter og større arrangementer. Når lokale storheter som Tom Jones holder konsert her så har de en tilskuerkapasitet på ca 10 000. Et fint kart over borgområdet finnes her. 

Det sentrale blikkfanget er selvsagt den normanniske "borgen inni borgen". Dette er et klassisk Norman keep, eller "kjernetårn" på norsk ("a fortified tower built within castles"). Bygging av slike kjernetårn i stein var et uttrykk for rikdom hos borgherrene. De tidligere tømmerkonstruksjonene kunne bygges ved hjelp av slavearbeidskraft eller ens egne serfer, mens slike modere steinbygg krevde høyt kvalifiserte (og kostbare) steinhuggere.

Historielæreren må klatre de mange trinnene opp og nyte utsikten fra toppen.

Fra tårnet ser vi ned i "the keep" og vi får et godt inntrykk av dimensjonene. Her kunne en altså søke trygghet bak solide murer og vollgraven.

Utsikt fra toppen av borgtårnet, mot klokketårnet og Millennium Stadium utenfor murene. Bildet er litt av en tidsreise, med middelalderbygg nærmest, victoriansk nygotikk (klokketårnet) og den hypermoderne stadion i bakgrunnen.

Cardiff Castle var tidligere i privat eie. Men - i 1947 sjenket den 5. Markien av Bute festningen til byens befolkning  (en "Marquess", på norsk: "marki", sorterer i det adelige hierarkiet over en greve og under en hertug). Han hadde samme året arvet adelstittelen etter sin far og sto overfor betydelige arveavgifter på de store eiendommene som utgjorde farsarven.

Fra ca 30 sekunder inn i denne filmavisen fra 1947 ser vi overleveringen av Cardiff Castle til byen:




Hvorfor ikke la waliseren Tom Jones avslutte dette besøket på Cardiff Castle med et glimt fra hans konsert i borggården?

Hva han synger?

Ikke spør så dumt! Kan det være annet enn "Delilah"?



I neste episode legger Historielæreren ut på vandring i Cardiff. Hva finner han der?