Slik blir vi best!

Nytt banebrytende tiltak, dere!


Det er hektisk juleinnspurt ved alle landets skoler. Bare hyggelig at det kommer en liten julehilsen fra våre ideologiske fyrtårn i pedokratiets høyborg i denne søte juletid.

Men, tenker vi, - er det dette de har brukt en hektisk termininnspurt til å klekke ut?

Siden tidenes morgen har det vært slik at lærere har kunnet antyde for sine elever om en karakter på en prøve eller innlevering er "sterk" eller "svak", i øvre eller nedre del av denne karakteren. Dette gjøres vanligvis med et minus-/plusstegn ("4+") eller en brøk ("4/5"). Slik kan læreren, utfra en vurdering av hva som er pedagogisk mest hensiktsmessig, kanskje gi en elev en liten oppmuntring eller pekepinn i den kontinuerlige vurderingsprosessen som skjer underveis i en undervisningsprosess. Til eksamen og på vitnemål er det selvsagt en endelig og "hel" karakter som gjelder, slik har det alltid vært.

Sånn kan vi ikke holde på!

I sin julehilsen til landets lærere skriver direktoratet følgende:

"Bare hele tallkarakterer skal brukes når det gis vurdering med karakter i fag. Karakterer som 4+, 3/4, 3- eller liknende skal ikke brukes. En tallkarakter må eventuelt tydeliggjøres gjennom beskrivelser av elevens kompetanse, altså ved vurdering uten karakter. Dette gjelder også på enkeltprøver."

Akkurat!

Nei, det skulle bare mangle om landets mange engasjerte lektorer og pedagoger fortsatte å gi elevene sine de fortløpende tilbakemeldingene de alltid har gjort. Vi må kontinuerlig styres, slik at vi ikke innbiller oss noe!

Sist var det endringen av karakterskalaen i forbindelse med innføringen av Kunnskapsløftet.

What next? Når får vi "Bestått" og "Ikke bestått" i stedet for disse stigmatiserende tallene?

Gidder'u, eller?

Å tilhøre stortingets presidentskap har alltid fortonet seg som en litt kjedelig jobb, synes jeg. Riktignok er det snakk om den som står nest etter kongen i landet vårt, det er så. Men, endeløse debatter, der det eneste du skal gjøre (bortsett fra å holde deg våken) er å holde rede på taletid og hvem som skal holde neste innlegg - det må jo være en prøvelse for enhver med godt sovehjerte.

Noen ganger kan det selvsagt være dramatiske høydepunkter, øyeblikk der nasjonens interesse og TV-kameraer er rettet mot denne talerstolen. Hverdagen derimot er nok, stort sett, dominert av ørkesløse innlegg for og i mot slike saker som Lov om tilvirking av potetmel i private hjem.

Kanskje forståelig om ordstyreren dupper av litt under slike seanser.

Jeg undres på om det var det som skjedde i vår nasjonalforsamling i går?

Han gadd ikke....

Jeg har, for bare noen uker siden, gjennomgått med mine Vg3-elever, den prosessen som kulminerte med riksrettssaken i 1884 og som gjerne betegnes som innføringen av parlamentarismen i Norge.

Det er ikke direkte enkelt å forklare dagens 18-åringer hva parlamentarisme er. Jeg tipper at, om du stopper 50 personer på gaten og ber dem gi en definisjon av parlamentarisme, så ville du få mange interessante svar.

Den kjente amerikanske senatoren og politiske nestoren J. William Fulbright skrev i 1966 en bok som gjorde et stort inntrykk på meg da jeg leste den som ung og fersk student på 70-tallet. Fulbright representerte staten Arkansas i senatet fra 1945 til 1975! Han er også mannen bak det kjente Fulbrightstipendet. Boka jeg tenker på heter The Arrogance of Power.

Det som skjedde i vår nasjonalforsamling var altså at en statsråd, Verdensredningsminister Erik Solheim, i følge avisene, presterte å svare på et spørsmål fra en av de folkevalgte: "Det gidder jeg ikke å svare på¨!

"Det gidder jeg ikke å svare på!"

Man kan mene hva man vil om spørsmålet fra Trine Skei Grande. Men, svarer en statsråd slik, når statsråden står i den folkevalgte nasjonalforsamlingens sal? Har Solheim i det hele tatt lest Locke? Eller er han altfor opptatt med å redde verden til å kunne kaste bort sine gudegaver på slikt?

Og verre: satt stortingspresidenten og sov? Jeg har ikke registrert i pressen at det ble reagert fra godstolen under maleriet i det hele tatt. En stortingspresident med et minimum av kunnskaper (og med høreapparatet påslått) burde slått klubba i bordet så flisene føk. Gud nåde Solheim om det hadde vært en ordstyrer av C. J: Hambros kaliber som presiderte - da hadde det vært tid for å skifte underbukser, tipper jeg.

Og enda verre: storparten av norsk presse synes å ikke ha stusset noe særlig over dette heller. Der går det stort sett i fjollete oppslag av typen: "Trine Skei Grande fikk passet sitt påskrevet".

Arrogance of power?

Solheims pompøse maktarroganse? Stortinget som et brysomt hinder i veien for hans heltemodige forsøk på å redde verden?

Hybris, Solheim?

Help me out, dere - hvordan skal jeg forklare parlamentarisme for elevene mine nå?

History matters - but not to Solheim?

After all - some animals are more equal than others....