William Blake (28.11.1757 - 12.8.1827) Fredag er det William Blakes fødselsdag. Poeten og maleren William Blake ble født i London 28. november 1757. Romantikeren og spiritualisten Blake er nok for oss mest kjent for sitt dikt som utgjør teksten til hymnen Jerusalem ("And did those feet in ancient time"). Dette er i dag en av Englands mest kjente og avholdte salmer, men diktet ble faktisk tonesatt først i 1916, av Hubert H. Parry.
Mange har tatt til orde for at dette bør bli Englands nye nasjonalsang. Når vi ser og hører dette tradisjonelle avslutningsnummeret fra BBCs kjære Last Night of the Proms så kan man jo undres på om ikke de kommer til å få rett en dag?
Lytt og nyt!
Diktet har en underlig og fascinerende forhistorie. Blake skal etter sigende ha latt seg inspirere av legenden som forteller at Jesus som ung mann fulgte Josef av Arimatea på en reise til Glastonbury i Somerset i England! Bare det kan jo sette fantasien i gang.Bring me my Bow of burning gold;
Bring me my Arrows of desire:
Bring me my Spear: O clouds unfold:
Bring me my Chariot of fire!
I will not cease from Mental Fight,
Nor shall my sword sleep in my hand,
Till we have built Jerusalem,
In England’s green
and pleasant Land.
Bygget de et nytt Jerusalem i England?
Den filminteresserte leser vil også dra kjensel på linjene "Bring me my Chariot of fire!". Dette er nettopp tittelen på Colin Welland og Hugh Hudsons nydelige film fra 1981. Filmen hentet hjem 4 Oscarstatuetter, deriblant for beste film, og regnes ofte som en av de første filmene som innledet "den britiske bølgen" av filmer. (Året etter kom jo Richard Attenboroughs Gandhi og sopte med seg 8 Oscar, også den for beste film.)
Men, altså: Chariots of Fire. Og, selvsagt, her dukker William Blakes Jerusalem opp! Nyt dette lille utdraget:
Disse Chariots of Fire, eller Ildvognene, som den norske oversettelsen bruker, henspiller på Det Gamle Testamentet, 2. Kongebok, 6 kapittel, 17. vers:
Og Herren oplot drengens øine, og han fikk se at fjellet var fullt av gloende
hester og vogner rundt omkring Elisa.
Filmen handler om virkelige hendelser og personer. Hovedpersonene er to løpere i den britiske friidrettstroppen som deltok under OL i Paris i 1924. Den ambisiøse og selvbevisste Harold Abrahams er engelsk jøde og jusstudent ved Cambridge. Han ser seier på idrettsbanen som et ledd i kampen mot antisemittisme og fordommer. Hans motpol er skotten Eric Liddell, "The Flying Scotsman". Liddell, sønn av skotske kinamisjonærer, er dypt religiøs. Han skulle senere vende tilbake som misjonær til Kina og døde der i japansk fangenskap, bare 5 måneder før andre verdenskrig var slutt i Asia.
Både Abrahams og Liddell er blant favorittene til å vinne gull på 100 meter sprint i OL i Paris. Men, så oppdager Liddell at finalen går på en søndag, på sabatten! Liddell er urokkelig, han nekter å stille opp.
Hvordan det gikk? Se filmen, da vel!
Da en annen skotte, Allan Wells, 64 år etter OL i Paris, vant gull på 100 meteren under OL i Moskva i 1980, var han den første brite som hadde vunnet denne distansen i et OL siden Harold Abrahams i 1924. Pressen spurte Wells om han ville tilegne denne seieren til Abrahams. Hans svar lød:
Både Abrahams og Liddell er blant favorittene til å vinne gull på 100 meter sprint i OL i Paris. Men, så oppdager Liddell at finalen går på en søndag, på sabatten! Liddell er urokkelig, han nekter å stille opp.
Hvordan det gikk? Se filmen, da vel!
Da en annen skotte, Allan Wells, 64 år etter OL i Paris, vant gull på 100 meteren under OL i Moskva i 1980, var han den første brite som hadde vunnet denne distansen i et OL siden Harold Abrahams i 1924. Pressen spurte Wells om han ville tilegne denne seieren til Abrahams. Hans svar lød:
"No, this one was for Eric Liddell."
Men, men - det var nå Blake som hadde bursdag, da...
Uansett; history matters!
