Ei rose er utsprungen...

Neida, det er lenge til jul. Men denne vakre julesangen dukket opp i hodet mitt når jeg leste om alle "elever og foreldre som forlot lokalet i protest" under årsavslutningen for elevene på Rosthaug videregående skole på Åmot i Modum.

Såvidt jeg kan skjønne av dette besynderlige oppslaget i VG så var dette en skoleavslutning nokså lik de som har funnet sted ved de aller fleste videregående skoler i Norge i disse dager. Men, så skjer altså det som får rikstabloidene til å slippe hundene løs!

Etter at alle klassene har vært oppe på podiet og fått sine karaktersedler ønsker skolens rektor å gi en ekstra påskjønnelse til de av avgangselevene som har prestert ekstra godt karaktermessig. 21 elever, de som hadde et snitt på 5 eller bedre, blir kalt opp til en ekstra påskjønnelse. De får en rose og noen bevingede ord fra rektor med på veien.

Katastrofen er et faktum!

"Alle synes det var flaut. Det var ikke gøy å gå rundt med rosen etterpå. Jeg var rett og slett kjempeflau, forteller Anne Marte Haugen (18) som er en av de 21 avgangselevene som fikk rose på avslutningen."

En mor ble endog så sint at hun gikk hjem fra hele avslutningsfesten i protest! "Det sier noe om at rektor er mest opptatt av de beste. Det liker jeg ikke", sier hun. Rektor bedriver elitedyrking, antydes det.

Lokalavisen kan fortelle at den ulykksalige rektoren er helt alene i fylket om å drive denne slags premiering av skoleflinke. En utenforstående blogger synes å ane et snev av politisk korrekte frykt for å gi støtte til den stakkars rektoren fra hans kolleger ved andre videregående skoler i fylket? Det er således helt greit, leser vi, å premiere innsats under Opersajon Dagsverk. Men, å premiere karakterer er tydeligvis utenfor den trygge og brede sosialdemokratiske landevei.

Slik er det altså i Norge. De av dere som har bekjente som enten selv har gått på skole f.eks. i Asia eller USA, eller som har barn på skole der; fortell dem om rektoren fra Buskerud i lille Norge og hans totale mangel på dømmekraft. De kommer til å le seg fillete av enda en beretning om det bisarre lille landet med sine mange sjarmerende avvik.

Norge er dilletanteriets høyborg. Middelmådighetens alter. Her ligger jantelovens hellige gral. Norge er landet hvor det er flaut å være god (bortsett fra på skøyter, da). Norge er landet der vi dyrker løpskonkurranser med idealtid! (Gå i bokhylla di og finn fram Roy Jacobsens praktfulle roman Seierherrene og les på nytt den uforglemmelige beretningen om terrengløpet på sommerleiren!)

Denne rektoren blir nok fort satt på plass. Jeg må finne frem den boka til Jacobsen igjen.....

Hvem eier historien?

Historien om Rutkas dagbok får en til å tenke!



Hun som har sittet med den døde 14-åringens dagbok i 60 år forklarer at boka ble et kjært minne, og at hun følte innholdet var for privat til å publiseres. Det har hun sikkert helt rett i, og hennes nølen er forståelig. En 14 år gammel jentes dagbok er et sårbart menneskes utlevering av seg selv (og her ble det dessuten avgitt et løfte). Bare tenk på Anne Franks Dagbok og hvordan den ble "sensurert" i en årrekke. (Mer om Rutka Laskier her.)

Men, hvor lenge er noe privat? Når blir, selv det mest private, en del av vår felles eiendom? Hvor mange sentrale og uerstattelige historiske kilder har vel ikke en gang vært "private", ikke tilgjengelige for samtiden? Men, å ødelegge for ettertiden er noe helt annet.

Heldigvis finnes det altså mennesker som forstår at arv må forvaltes for ettertiden. Som forstår at, etter en viss tid, så blir selv det private en del av fellesskapets eiendom.

Vi husker med skrekk og gru Ronald Byes beretning om hvordan han tilintetgjorde dokumenter i sin tid som partisekretær i Arbeiderpartiet (Lund-rapporten, kap 15.4.1). Og vi husker at prinsesse Raghild brant mellom 1500 og 2000 brev fra sin far, kong Olav. Intet mindre enn en forbrytelse mot ettertiden!


I samtidens tumulter kan man kanskje forstå at brev blir brent og arkiver ødelagt. Det kan være store interesser på spill, som her: kongehus, nasjon, parti og etterretningstjeneste. Eller det kan være familiære grunner som rykte og personers ettermæle.

Men, man må ikke ødelegge. Det som, i øyeblikket kan synes å være en skandale eller tragedie for familie, firma eller annet, kan for senere generasjoner bli uvurderlige kilder til en tid, en historie, skjebner og fortidige gåter. Og, man må heller ikke gjemme ting under gulvplankene. Dokumenter kan deponeres trygt.

Konklusjon: neste gang du pusser opp; legg noen aviser, noen bilder, noen postkort, noen brev inn i veggen eller under gulvbordene. Veggene i huset mitt er fylt med aviser fra rundt første verdenskrig. Utrolig spennende å pirke frem og lese. Men, det forsinker oppussingen en del, da...

Det vi etterlater oss er vår "samtale" med fremtiden.

Nelson Mandela: "Some of us read Anne Frank's diary on Robben Island and derived much encouragement from it."