Historielæreren er på vårtur - og finner en gullgruve!

I Telemark, helt i sørenden av innsjøen Nisser, Norges 13. største innsjø, ligget tettstedet Treungen, administrasjonsstedet i Nissedal kommune. I tømmerfløtingens tid var dette et viktig knutepunkt, før tømmeret ble fløtet ned Arendalsvassdraget.

Her, i dette lille tettstedet med drøyt 500 innbyggere, befinner det seg en ganske unik gullgruve av et museum. Z Museum er et helt privat ildsjeldrevet museum og beskriver seg selv slik:

"Z-Museum i Treungen har mange tematiske utstillinger med gjenstander fra forskjellige tidsepoker. Her blir du med på en reise til våre forfedres tid gjennom over 80 utstillinger presentert med imponerende bredde og detaljer. Utstillingene fornyes hvert år, og mange av de besøkende kommer igjen år etter år. Her finner du utstillinger med sjeldne biler og kjøretøy, telefonens historie, hatter og hodeplagg gjennom historien, en gammel landhandel, reklameskilt, symaskiner og tekstilproduksjon, trykkerihistorie, vintage sykler, fotografiapparater, orientalske tepper, leketøy fra gamle dager og mye mer. Samlingene omfatter tusenvis av sjeldne objekter presentert i de forskjellige avdelingene. Her kan du gå rundt i timevis og lære om fortiden og historien." 

Historielæreren dumpet tilfeldigvis på dette vel ti år gamle museet gjennom et innslag i "Norge Rundt" for noen år siden og fattet straks interesse. Et museum drevet av ekte entusiaster, kjemisk fritt for kulturpolitiske styringsmål, politisk korrekthet og tidsriktige ideologiske WOKE-påfunn? Perfekt! 

Det måtte bare bli en vårtur til Telemark!

(Historielærerens forhold til politisk korrekte museumstrender er som kjent litt anstrengt, se f.eks. her og her.)

Fra Oslo snakker vi ca 22 til 25 mil, drøye 3 timer med bil, litt avhengig av rutevalg og trafikk.

Vi starter like godt med kommunikasjoner. Først: jernbanen. (Klikk på bildene for forstørrelser.)

For - frem til 1967 gikk det faktisk tog hit til Treungen - dette var endestasjonen på det som opprinnelig het Arendal - Åmli-banen, fra 1910, men ferdigstilt frem til Treungen i 1913. Derfor også kalt Treungbanen. (Det ble forøvrig lagt planer om å forlenge banen helt til Fyresdal, men disse planene ble aldri realisert.)

Historielæreren er som kjent fascinert av jernbanehistorie.

 

 Men - kommunikasjon er så mye mer enn bare tog.

 

Noen av oss er gamle nok til å huske begreper som "sentralborddame", "rikstelefonsamtale", "tellerskritt", "noteringsoverføring" osv.

Samlingen av sykler bringer minnene tilbake til barndommen, til sykler en selv hadde - og, ikke minst, syklene en så lengselsfullt etter, men aldri fikk. Tenk på DBS sine "Tomahawk" og "Apache"!

En som har besøkt Z Museum og opplevd et gjensyn med sin barndoms "Apache"-sykkel har skrevet om dette rørende gjensynet i Telemark Arbeiderblad. I 2019 ga Posten Norge ut et eget frimerke med denne ikoniske sykkelen som motiv!

For gutter ble det ofte en naturlig overgang fra tråsykkel til moped. Tidlig på 1950-tallet gjorde mopeden for alvor sitt inntog i Norge. Navnet er en sammensetning av motor og pedal. Der motorsyklene tidligere hadde rådd grunnen, ble nå mopedene en salgssuksess. Forklaringen lå i et nytt regelverk, som nå tillot at man kunne kjøre motorer under 50 kubikkcentimeter uten å måtte ha førerkort. Disse doningene var dessuten langt billigere enn motorsyklene, noe som betød mye for lommeboken til folk her til lands på 50-tallet. Hos Jonas Øglænd AS i Sandnes, den dominerende sykkel- og mopedprodusenten i landet, arbeidet det på det meste 2500 ansatte!

...og, mens vi er inne på frimerker: i 2021 kom dette ut:

  

 

Dette er modellen "Speed", produsert av Lefstads Sykkelfabrikk i Trondheim mellom 1956 og 1958.

 

Fra mopeder beveger vi oss over til "ordentlige" motorsykler. Og hva er vel mer motorsykkel enn en Harley-Davidson. Alle har hørt, og hørt om, "Harley" - lyden er umiskjennelig. Men ikke alle vet at en nordmann var involvert her (også)? Det var i 1901, i Milwaukee, Wisconsin, at det hele startet. Bestekompisene Wiliam Harley og brødreparet Arthur og Walter Davidson ville lage en liten "hjelpemotor" til sykler, en power-cycle. Da de så at prototypen var for svak, fikk de hjelp med å utvikle en  kraftigere motor. Hjelpen fikk de av en herre ved navn Ole Evinrude, født Ole Andreassen Aaslundeie i Hunndalen utenfor Gjøvik.

"Evinrude let two motorcycle-mad teens tinker in his Milwaukee-based machine shop; one was named Arthur Davidson, who went on to Harley-Davidson motorcycle fame, also based in Milwaukee."     (Wikipedia)

Sykkelen på bildet er en 1917-modell, men den ble levert forsinket til Norge og først registrert her i 1919 (sannsynligvis pga 1. verdenskrig). Sykkelen har en karbid- (gass-) lykt og de spesielle platehjulene, som bare forekom på noen årsmodeller under 1. verdenskrig. Dette lekre eksemplaret på Z Museum ble brukt under innspillingen av Bør Børson-filmen med Rolv Wesenlund i hovedrollen.

 ... og her en klassisk sent 40-talls britisk Norton - med sidevogn.

 I avdelingen for historien om krigen i Norge finner vi også denne tyske BMW militærmodellen.

Dette nydelige og detaljerte dukkehuset har tilhørt, enken etter Rolv Wesenlund. Her på museet er altså ekteparet representert ved hhv en motorsykkel fra en av hans mest kjente filmer og hennes dukkehus.

Da Historielæreren mot slutten av 1970-tallet studerte et år ved Distriktshøyskolen i Bø i Telemark, var vi tørste studenter prisgitt den noe besynderlige alkoholpolitikken i dette fylket. Øl ble kun solgt over disk på ølutsalget i Notodden. Det var imidlertid èn annen mulighet, som vi selvsagt måtte ty til for å slippe bilturen til Notodden: Vi kunne bestille hele kasser med øl fra Notodden, gjennom landhandelen i Bø. (Bestillingen ble skrevet på gjennomslagspapir og èn gjenpart ble etter sigende sendt til lensmannen i bygda.) Resultatet av denne "restriktive alkoholpolitikken" var dermed at alle hadde kasser med øl på studenthybelen. Da drikker man jo mindre enn om det hadde vært mulig å kjøpe seg en øl på butikken....

"LB" er selvsagt det lokale ølet - fra Lundetangens Bryggeri i Skien.

 

Til stadighet blir vi, på vår vandring gjennom museet, minnet på hvilket utrolig nettverk driverne må ha. Her dukker det opp de underligste gjenstander!

Et tannlegebesøk med sveivebor må ha vært en tvilsom fornøyelse. Her finner vi et komplett tannlegekontor fra pre-fluortannkremens tid!

For historielæreren er det nok den utrolige bilsamlingen som gjør størst inntrykk!

Igjen ser vi et eksempel på museets nettverk av bidragsytere og utlånere - mange av bilene er i privat eie, men utlånt til Z Museum. Og - legg merke til hvor mange av bilene som er registrert og skiltet. Etter sigende skal flertallet av bilkolleksjonen her være fullt kjørbare i dag!

Foran den nydelige Opel "Rekord" fra 1960-tallet står en Fiat 503 "Torpedo", 1926 modell. 

Den lyseblå sportsbilen er en Daimler "Conquest" Drophead Coupe fra annen halvdel av 1950-tallet. Daimler ble i 1960 kjøpt av Jaguar og senere innlemmet i British Leyland. ("Drophead" er et engelsk ord for det amerikanske "convertible".)

Den mørkebrune ved siden av Daimleren er en MG YA Saloon, 1949-modell. MGs Y-modeller, produsert i årene 1947 til 1953 var kjent for sitt utsøkte interiør. Her er det høy standard på lær- og trepaneler!

Lengst til venstre står en lysebrun Chrysler "Imperial" fra slutten av 1930-tallet.

 

  

Her er en av Historielærerens favoritter, en Austin "Seven" (Austin 7), 1931-modell. Dette er en kjær bekjent og gjenganger fra utallige britiske TV-serier opp gjennom årene. Austin produserte denne modell "7" i hele 16 år, fra 1922 til 1939. Modellens suksess og betydning i Storbritannia har blitt sammenlignet med T-Fordens betydning i USA. Den ble også produsert på lisens i en rekke land.

 

"Komfortabel soveplass for to voksne"? Javel - if you say so....

 

Se her! En 1954 Mercedes Benz 300 "Adenauer", plassert midt mellom en Chevrolet og en 1934 Dodge Cabriolet. Den såkalte "Adenauer" har navn etter forbundsrepublikken Vest-Tysklands første forbundskansler, Konrad Adenauer. Adenauer hadde aldri sertifikat og dette ble hans representasjonsbil. Ryktet vil ha det til at det på den store bilutstillingen i Frankfurt i 1951 ble lansert to kandidater til en "kansler-bil" for den unge nasjonen Vest-Tyskland. (Frem til da hadde de brukt gamle paradebiler som hadde overlevd krigen.) De to kandidatene var fra hhv Bayerische Motoren Werke, bedre kjent som BMW, modell 505 - og Mercedes Benz 300. Så sier altså historien at Adenauers hatt falt av da han steg ut, eller inn, av BMW'en etter en demonstrasjonstur. Dermed ble det Stuttgart og ikke München! 

Hatten av for Mercedes, med andre ord....

Her ser vi praktbilen slik den ble fotografert for en NRK-reportasje i forbindelse med åpningen av museet.

Mer kjent for oss i Norge er vel denne 1952 Mercedes Benz 120A. Dette var, sammen med den nokså like 190, en trofast drosjebil i Norge, etterhvert som import- og valutarestriksjonene ble lettet på og vi ikke lenger var prisgitt import av Volga, Pobeda, Moskvitch m. fl. fra Sovjetunionen. Legg merke til soltaket. Denne spesielle bilen her ble nemlig benyttet til å kjøre et brudepar fra Søgne kirke til Kristiansand etter deres vielse i august 1959. 

 

 De nygifte var ingen ringere enn Anne Marie Rasmussen og Steven Rockefeller Jr.

 

.... og registreringsnummeret er det samme fremdeles!

Denne 1934 Dodge Cabriolet har også en interessant proveniens. Dette er nemlig den første bilen bilforhandler Harald A. Møller solgte! På 1960-tallet lykkes det Møller-konsernet å få kjøpt bilen tilbake og bilen tilhører i dag familien.

Ved siden av Dodgen står et annet tidløst ikon - et eksempel på BMWs 2000-serie fra slutten av 1960-tallet.

Bilsamlingens virkelige pièce de résistance må allikevel være dette prakteksemplaret av en Mercedes, en 250 SE Coupe. Vakrere enn dette kan det knapt gjøres?

Fra tysk perfeksjonisme til britisk eleganse: en 1963 MG B Roadster.

... eller, hva med en 1990 Bentley Continental? Samme dagen som fredskonferansen etter 1. verdenskrig åpnet i Paris i januar 1919 (det som senere skulle munne ut i det mange, noe upresist, bare kaller "Versaillestraktaten"), grunnla Walter Owen Bentley sin bilfabrikk. Frem til da hadde han hovedsakelig beskjeftiget seg med flymotorer, bl.a. til det berømte Sopwith Camel. Bilene fikk raskt et godt rykte for soliditet og prestasjoner, bl. a. ved å vinne det prestisjetunge 24-timersløpet i Le Mans fire år på rad, fra 1927 - 1930! Da krakket kom i 1929 og den etterfølgende depresjonen satte inn, gikk selskapet over ende, men ble reddet av Rolls-Royce-konsernet. I årene som fulgte ble samarbeidet tett og mye var felles i de to merkene. Mange ser vel på Bentley og Rolls-Royce som noe nesten identisk? I 1970 fikk så også Rolls-Royce problemer - den velrenommerte flymoterproduksjonen ble skilt ut og bilproduksjonen etterhvert overtatt av Vickers, før, til slutt, Volkswagen og BMW kom på banen. Da blir det komplisert. Veldig forenklet kan vi si at Volkswagen overtok og videreførte Bentley, mens BMW overtok Rolls-Royce. (It's complicated, som unge par gjerne sier i dag...)

 

Museumsvandrere som er sterkt disponert for mimring ved gjensyn med gamle merkevarer og emballasje blir stående lenge i den gamle landhandelen. "Sunlight" såpe og "ATA" skurepulver, dere...

 

 

 

 ...eller hva med en tur inn til tobakkshandleren? Inngangsskiltene her er fra kiosken "Vorta", som lå like ved rutebilstasjonen i Tønsberg.

Tønsbergkiosken "Vorta", ca 1950. 

 

 

"Vi røykere er mennesker vi også - om enn ikke så lenge som dere andre."

 

Urmaker Skrede eksisterer fremdeles i Bø. Det gamle inventaret havnet her på Z Museum. Den eldste urmakerbenken her er fra 1870!

  

Da denne hatteforretningen i Skien skulle avvikles, ble den flyttet med hud og hår (pun intended) hit til museet i Treungen. I sannhet en tidskapsel.

 

Slik som dette kunne vi fortsette i det uendelig. Gamle (og kjære) leker, symaskiner, barnevogner, kostbare orientalske tepper, traktor, pocketbøker og tidsskrifter, dameundertøy, skolestue, snekkerverksted, trykkerimaskiner - you name it, they've got it! Til og med en stor modell av Notre Dame-katedralen, laget av fyrstikker sponset av Nitedals fyrstikkfabrikk (der gikk det dessverre troll i ord for den gamle katedralen). 

Og utstillingene skifter stadig. 

Dette er, med andre ord, et museum som bør oppsøkes regelmessig.

.... men beregn god tid!

 

En grusom henrettelse, et gjensyn med en pumpe og: "Cod or Haddock - that's the question!" Historielærerens vårtur, Del 6:

Selve smørøyet i York sentrum er uten tvil The Shambles. Denne historiske gaten, tidligere kjent som The Great Flesh Shambles, er en av Europas best bevarte handlegater fra middelalderen. Her er bindingsverkshus fra 1300-tallet, mange med overheng over den allerede smale brosteinsbelagte gaten. Navnet stammer fra de gamle slakterbutikkenes utstillingshyller, i 1885 var det ikke mindre enn 31 slaktere som solgte sine varer i denne ene gaten! Gaten var ideell for denne virksomheten - de overhengende husene ga skygge over kjøttdiskene, og gaten heller svakt nedover, slik at blod og annet slakteavfall kunne slenges i rennesteinen og skylles vekk i neste regnvær.

 

 

 "Slaktergaten" i gamle dager.

 

 I dag er The Shambles en sjarmerende men trang handlegate, med et yrende folkeliv.

 

 Mange av husene i dette området av York daterer seg tilbake helt til 13- og 14-hundretallet.

 

Og - som alltid i England - innimellom dukker de merkeligste historier opp. Som dette gamle huset her, for eksempel:

 I dette huset bodde Margaret Clitherow.

Margaret Clitherow var gift med en - ja nettopp - slakter her i The Shambles. Hun konverterte til katolisismen i 1574. Det var kanskje ikke så lurt. Riktignok var dronning Elizabeth I mindre hardhendt enn sin far, Henrik VIII, i forfølgelsen av katolikker. Ett av hennes motto var "video et taceo" ("I see and keep silent"). Men, i 1570, ble dronningen erklært illegitim av paven! Dette betød at katolikker ikke var bundet av noen troskap til sin dronning, noe som åpnet for en rekke konspirasjoner og komplotter mot tronen. Da blir jo gjerne stemningen litt mer anspent. Fra Elizabeth sin side var det nå "gloves off"! 

I 1586 ble Margaret arrestert og anklaget for å huse katolske prester - ingen ufarlig tiltale dengang. Hennes skjulested skal ha vært det viktigste for forfulgte prester i hele Nord-England. Hun hadde bygget et eget skjulested i huset sitt og, i tillegg, leide hun et annet lokale like ved, der prestene ble holdt i skjul. Som om ikke dette var nok, så hadde hun også ved flere anledninger stilt sitt hjem til disposisjon for avholdelse av katolske messer. Margaret gjorde det heller ikke lettere for seg selv, da hun nektet å ta stilling til tiltalen mot henne ("refused to plead", eller "forholdt seg taus"), fordi hun ikke anerkjente rettens autoritet. Hun ble dømt til døden.

(Her er også en juridisk teknikalitet inne i bildet; anklagede som "forholdt seg tause" unngikk beslagleggelse av eiendom - i motsetning til andre dødsdømte. Dermed sikret hun altså arven til sine barn.)

Dødsdommen skulle iverksettes ved "crushing" , en vanlig praksis overfor tiltalte som nektet å erkjenne seg skyldig eller ikke skyldig, gjennom å forholde seg tause overfor retten. (Tanken var vel at denne straffen skulle gi den domfeldte tid og mulighet til å kunne endre oppfatning og si noe mens "crushingen" pågikk - det kan jo være mer problematisk ved hengning eller halshugging.)

Den 25. mars 1586 ble den gravide Margaret lagt på et gulv med en trelem oppå seg. Så ble vekter, til slutt totalt hele 360 kg, lagt på henne. Hun døde i løpet av 15 minutter. Uten å si noe til retten.

Peine forte et dure - Death by Crushing.

I 1970, rundt 400 år etter knusningen, ble Margaret Clitherow kanonisert av den katolske kirken. Hun ble erklært å være en helgen. Hennes hus her i The Shambles har status som "a shrine", altså et hellig sted..

 

 Mange unge i dag vil kanskje heller velge dette pilegrimsmålet? Det hevdes at The Shambles var "modellen" for J. K. Rawlings gate i Harry Potter-universet. Selv benekter imidlertid forfatteren dette.

Ingen engelsk by med respekt for seg selv uten et marked!

 

En sommerdag i York innbyr til sosiale aktiviteter. Her er mengdevis av puber og restauranter. Og - som i Norge - når varmen kommer, trekker folk ut!

På sine mange ekskursjoner med elever til England ble Historielæreren ofte spurt om hva dette "Free House" betyr? En pub som har et skilt med "Free House" er en pub som ikke er kontraktsfestet av et bestemt bryggeri, til kun å føre deres produkter. Denne puben står altså fritt til å servere et utvalg av ølsorter etter eget ønske. (Det motsatte kalles et "Tied House", men det brukes ikke i reklamen - da brukes heller bryggeriets logo, eller ølets navn.)

 

Historielærerens interesse for pub-crawling er imidlertid nokså begrenset.

Da frister det heller med noen sakrale ruiner:

 

St Mary's Abbey var et benedictinerkloster, grunnlagt i 1055 og tilegnet vår egen St Olaf (Olav). De eksisterende ruinene er imidlertid fra slutten av 1200-tallet. Klosterruinene ligger rett ved siden av Yorkshire Museum, bare en kort botsgang fra mektige York Minster.

Inngangen til Yorkshire Museum bak søylene til høyre. Museet fikk grunnen fra det tidligere klosteret i 1830.

Dette var det største og rikeste benedictinerklosteret i hele Nord-England. Wikipedias artikkel anslår den årlige inntekten fra de store jordeiendommene til å tilsvare over 2 milliarder kroner i dagens pengeverdi. Men - så kom Henrik VIII. I november 1539 var det slutt. Kongen oppløste kirkens gods og beslagla verdiene.

 Bak klosterruinene ligger en gammel gravlund. Mystisk, skyggefull og overgrodd, slik mange gamle kirkegårder i England er.

 

Å være turist i York betyr ikke at man behøver å gå sulten til sengs. Restauranttilbudet er variert og fristende:

Vi måtte selvsagt innom en "Chippy" og kjøpe med oss en ekte Fish & Chips. (Nå kommer den riktignok i isoporboks - det er visst ikke lov med avispapir lenger...)

I England spises det ca 170 000 000 måltider med Fish & Chips årlig! Etthundredeogsyttimillioner!

Så sentral er denne godsaken hos britene at den var en av svært få som ikke ble rasjonert under de to verdenskrigene! Myndighetene skal etter sigende har forstått betydningen av å holde arbeiderklassens mot oppe ved å sørge for at de fikk sine måltider av denne retten, tradisjonelt pakket inn i avispapir. 

"The cabinet knew it was vital to keep families on the home front in good heart, unlike the German regime that failed to keep its people well fed"

(Professor John Walton, author of Fish and Chips and the British Working Class)

 

De første Fish & Chips-utsalgene, "Chippies", dukket opp i London på 1860-tallet. Den første registrerte omtalen av "Chips" skal visstnok være i Charles Dickens roman A Tale of Two Cities, fra 1859; "husky chips of potato, fried with some reluctant drops of oil". 

I denne retten skal det brukes enten torsk (cod) eller hyse (haddock). Kjennerne sverger til hyse og godtar til nøds torsk. Men de ser med stor skepsis på alle andre (og billigere) typer hvit fisk. De sverger også til smult, fremfor de ulike oljene som også er i bruk i dag. (Bruken av olje tiltar pga kundenes motvilje mot svinefett, det være seg av religiøse eller kostholdsmessige grunner.) 

"Understanding what people want is essential. We have a team on the ground whose job it is to keep tabs on what's good, whether it's a tapas bar in Barcelona, or an amazing fish and chip shop in Yorkshire."

(Gordon Ramsey) 

 

Historielærerens favoritt på reiser er imidlertid alltid den lokale Chinatown. God mat til en relativt rimelig pris. I York er det ikke et eget avgrenset Chinatown-område - restaurantene ligger mer spredt. Men gode var de!

Før vi forlater York må vi avlegge en liten visitt og gjøre ære på en mann vi har møtt før. Langs elven Ouse finner vi nemlig dette underlige minnesmerket:

En vannpumpe, men pumpehåndtaket er demontert og boltet fast til bakken! De vil visst ikke at noen skal hente vann fra denne pumpen?

Den (sosial-)historieinteresserte leser vil nok ganske kjapt skjønne hvem dette dreier seg om. Han ble faktisk født her, i ett av husene i bakgrunnen - derfor dette minnesmerket her i York. Men det var en slik vannpumpe i London, nærmere bestemt i Broad Street i bydelen Soho, som gjorde John Snow verdensberømt. Han regnes som grunnleggeren av den moderne epidemiologien.

Historielæreren har tidligere valfartet til den originale vannpumpen i Broad Street i Soho. Vi koster på oss Snows egne ord en gang til:

"On proceeding to the spot, I found that nearly all the deaths had taken place within a short distance of the [Broad Street] pump. There were only ten deaths in houses situated decidedly nearer to another street-pump. In five of these cases the families of the deceased persons informed me that they always went to the pump in Broad Street, as they preferred the water to that of the pumps which were nearer. In three other cases, the deceased were children who went to school near the pump in Broad Street... "

 

Før Historielæreren forlater Yorkshires hovedstad og setter seg på toget direkte til Manchester Airport: legg merke til dette eksempelet på fornuftig gjenbruk!

Nå som ingen lenger har bruk for de gamle telefonboksene, så må det vel være mulig å gjenbruke dem til noe nytt? På Kjelsås stasjon i Oslo er en slik gammel "boks" blitt et sted for å byttelåne bøker. Like ved York Minster har en original telefonboks fått denne nye funksjonen:

Over 6000 slike telefonbokser har blitt omgjort til andre formål. De har blitt salgsboder, bibliotek, defibrillator-bokser osv. Til og med et akvarium!

 

Husker du forresten historien bak disse særegne boksene, designet av Sir Giles Scott? De heter K6 Red Telephone Box. Historielæreren har skrevet om dette før!

Fordi history matters...