Problemet med at alle Historielærerens ekskursjoner omfattes av den helt unike værgarantien er at været nesten kan bli for godt! Historielæreren plages av dårlig samvittighet for ikke å ha brukt mer tid på museer.
Hvem orker å tilbringe timer innendørs, når det er strålende vær ute? Lokale walisere som ikke kjenner til Historielærerens værgaranti ristet på hodet over solen, varmen og den blå himmelen. "Her regner det hele tiden", prøvde de å få en besøkende nordmann til å forstå!
Heldigvis fantes det en genial løsning på dette dilemma!
Bare ca 15-20 minutter med rutebuss nordvestover fra Cardiff sentrum ligger den lille forstaden St Fagans. Her finner vi St Fagans National History Museum. Dette er walisernes var på Folkemuseet på Bygdøy (og omtrent like langt fra sentrum). Hele området er på det som tidligere var eiendommen til St Fagans Castle, en herregård (Manor House) fra slutten av 1500-tallet, tilhørende jarlen av Plymouth.
Området er enormt. (Klikk på bildet for forstørrelse.) Totalt er hele museumsområdet på over 420 mål.
Historielæreren valgte å starte fra høyre på kartet, med selve slottet, St Fagans Castle, omgitt av en praktfull slottshage.
Vi nærmer oss slottet, som er fra slutten av 1500-tallet, i engelsk renessansestil (Elizabethan). Men -det var en borg der allerede på 1200-tallet.
Midt på 1800-tallet ble slottet sommerresidens for Robert Windsor-Clive, den første jarlen av Plymouth.
Almost there!
"The rich man in his castle,
The poor man at his gate,
God made them high and lowly,
And ordered their estate."
The poor man at his gate,
God made them high and lowly,
And ordered their estate."
Rester av middelalderborgen danner i dag muren rundt det nyere slottet.
Se et flott panoramabilde nederst på denne siden.
Se et flott panoramabilde nederst på denne siden.
Slottet er opprinnelig bygget i 1580, men med ombygginger midt på 1800-tallet.
En rundtur i slottets indre gemakker viser jarlen av Plymouths interiør.
I 1946 donerte jarlen av Plymouth slottet og store omkringliggende landområder til det walisiske nasjonalmuseet.
Glad i blomster?
You've come to the right place!
"How many gentle flowers grow
In an English country garden?
I'll tell you now of some I know
And those I'll miss I hope you'll pardon
Daffodils, heart's ease and flox
Meadowsweet and lilly stalks
Gentain, lupine and tall hollihocks
Roses, foxgloves, snowdrops, forget-me-nots
In an English country garden."
Den italienske hagen ble anlagt etter datidens mote i 1902.
Ciderpresse.
Eplecider var den vanlige drikken på gårdene og pubene. Eplene ble malt (knust) og deretter ble saften ble presset ut i store presser. Så ble saften gjæret på tønner. God cider kunne være lagret opp til et år på tønner.
Arddangosfa Bysgota, anyone?
(Oversatt: fiskeriutstilling)
Wales, med sin lange kystlinje, store tidevannsforskjeller og mange elvedelta har lange tradisjoner med skjell, muslinger, østers og skalldyr av alle slag. Som med fiskerbøndene i Norge var dette ofte et viktig tilskudd for bøndene.
Wales, med sin lange kystlinje, store tidevannsforskjeller og mange elvedelta har lange tradisjoner med skjell, muslinger, østers og skalldyr av alle slag. Som med fiskerbøndene i Norge var dette ofte et viktig tilskudd for bøndene.
Låve fra Nord-Wales, ca 1550.
Veggene er i et slags flettverk.
Tid for et kirkebesøk! Dette er Pen-rhiw Chapel fra 1777.
Kapellet er et vitnesbyrd om The Unitarians i walisisk kirkehistorie.
Allerede i 1633 ble en slik menighet etablert i Swansea, på tross av at de ble straffeforfulgt.
Allerede i 1633 ble en slik menighet etablert i Swansea, på tross av at de ble straffeforfulgt.
Historielæreren bestiger talerstolen
- men lytter menigheten?
Kennixton Farmhouse fra 1610, med påbygginger fra 1680 og 1750.
Den røde fargen beskyttet huset mot onde ånder.
Gårdsbygning fra Abernodwydd, bygget 1678.
Gårdsbygning i stein fra 1544. Et steinhus i to etasjer, og med to piper, må ha representert betydelig velstand midt på 1500-tallet. Huset sto i Waunfawr, helt nord i Wales.
Ny kirke!
St Teilo's Church, opprinnelig fra 1100-tallet, har en interessant historie. Antageligvis ble den bygget på stedet der det også tidligere lå en keltisk kirke.
Dette korte filmklippet viser glimt fra den aller siste gudstjenesten i St Teilo's Church, før den ble demontert og flyttet til museet på St Fagans:
Da kirken, sten for sten, ble flyttet til St Fagans og gjenoppbygget der bestemte man seg for å rekonstruere interiøret slik det var før reformasjonen. Nitid arkeologisk arbeid og forskning gjør at konservatorene er sikre på at de har fått utsmykningene og fargene slik de var før reformatorene kalket over alle veggmaleriene.
Nant Wallter cottage, ca 1770. Veggene er bygget i "clom", dvs en blanding av leire, strå og steinstøv.
Postkontor fra Blaen-waun, bygget 1936, hevdes å være det minste frittstående postkontoret i Wales.
Postkontoret er "frosset" i tid slik det ville sett ut under andre verdenskrig.
Dette er en godbit!
Dette er en cockpit fra 1600-tallet. Den sto opprinnelig i bakgården til The Hawk & Buckle Inn i Denbigh i Nord-Wales.
"Cockpit", spør du?
Joda - men etymologien er interessant. Opprinnelig var en cockpit en arena for hanekamper (a pit where cocks fight). Så kom begrepet i bruk om rormannens plass på seilskuter og i nyere tid om plassen der piloten(e) sitter i et fly.
Etter at hanekamper ble forbudt i Storbritannia, gjennom den såkalte Cruelty to Animals Act fra 1849, ble bygget brukt til andre gjøremål som slakteri og garasje, før det ble reddet av museet.
"The Pit" , altså "scenen" der hanene kjempet for livet - og "publikumsgalleriet" rundt.
I 1880 startet kjøpmannen William Llewellyn opp sin virksomhet i dette bygget i Ogmore Vale.
I 1916 hadde virksomheten vokst og besto da av avdelinger for bakervarer, jernvarehandel, kolonial, herreklær, apotek og dyrefor. Betjeningen sov på loftet og tjente ca 4 kroner uken.
Grunnleggeren Llewellyn døde i 1924 og virksomheten ble overdratt til sønnene. Dørene stengte for godt i 1974.
Butikkene er innredet slik de ville fortonet seg i 1920.
Historielæreren fattet imidlertid sterk interesse for det lille grønne "bygget" like til høyre for butikkbygget. Hva kan dette være?
Jo - dette er en ekte originalt victoriansk urinal! I victoriatiden ble slike bygg reist i store antall. Byene vokste sterkt og var tettpakket med mennesker. I 1848 kom The Public Health Act som satte krav til bedre sanitæranlegg i byene.
Det var over dobbelt så mange "public conveniences" for menn som for kvinner. Årsaken var at man forventet av victoriatidens kvinner at de holdt seg hjemme...
Denne urinalen ble produsert i støpjern av Walter Macfarlane i Glasgow. Under andre verdenskrig ble mange slike smeltet om til krigsindustrien, så disse støpjernsurinalene er sjeldne i dag.
Se hva som står hamret inn i jernet inne i urinalen. Ingen skal si victoriatiden ikke hadde stil!
Skredderbutikk og verksted, bygget 1896.
Bygningen i bakgrunnen er St Mary's Board School, en klassisk landsens skole som var i bruk fra 1880 - 1916.
Skole, sa du?
Historielæreren kjenner lukten av sagmugg og strener bestemt mot skolebygget:
Skole, sa du?
Historielæreren kjenner lukten av sagmugg og strener bestemt mot skolebygget:
Skolesalen er et vitnesbyrd om årene da skolegang ble obligatorisk. Alle elevene, i alderen fra 5 - 14 fikk undervisning i samme rommet - av den samme læreren. Da skolen åpnet i 1880 var det 47 elever. Vekten ble lagt på undervisning i "The Three R's", dvs "Reading, 'Riting and 'Rithmetic".
Kateteret hadde den beste plassen - nærmest varmeovnen!
Disiplinen i en victoriansk skole var streng. I forgrunnen ser vi spanskrøret - til å gi smertefulle rapp over fingre og buksebak. Bak ligger et interessant pedagogisk verktøy som Historielæreren savner i norsk skole: elever som ikke satt skikkelig oppreist, med rak rygg, fikk platen bak på ryggen og armene tredd bak stengene, slik at de ble rette i ryggen!
Museet har en omfattende besetning med dyr: kyr, griser, sauer, høner, gjess og ender. De prøver å ta vare på tradisjonelle lokale raser fra Wales. Her er saueraser som Hill Radnor (under, i sterkt nyklippet versjon) og Llanwenog (over). På 17- og 1800-tallet var Hill Radnor ettertraktet av den voksende tekstilindustrien pga ullkvaliteten. Mot slutten av 1800-tallet økte importen av ull fra imperiet og hjemmeproduksjonen dreide seg mer over på kjøttproduksjon. Da ble Llanwenog-rasen avlet frem i Wales.
Det som kanskje appellerte mest til Historielæreren var denne landsbygaten fra et av de mange gruvesamfunnene i Wales. Gaten er fra Merthyr Tydfil, kjent for sine jernmalmgruver. Merthyr var faktisk den største byen i hele Wales mellom 1800 og 1860! På tross av det hadde byen ingen moderne infrastruktur i form av vannledninger eller kloakk.
Det spesielle er at de har laget en "tidsreise" ut av dette ene "rekkehuset". Hvert hus, med sin egen hage, "garden shed" utedo, dueslag osv, er satt i hver sin tidsepoke: 1805, 1855, 1895, 1925, 1955 og 1985. Å gå oppover gaten og inn i hvert enkelt hus er en fascinerende tidsreise. Dette gjelder selvsagt møbler og annet inventar, men også veggdekorasjoner, maten på bordet og mye mer. (1955-huset har selvsagt et eget Anderson shelter i hagen.)
Interiørene gir interessante tidsbilder.
Fish'n chips foran TV'n i 1980-tallshuset.
Såkalte "Workmen's Halls" og "Miner's Institutes" var ikke uvanlige rundt omkring i de mange gruvesamfunnene i Wales på slutten av 1800-tallet. Denne flotte bygningen er en slik fra Oakdale i Sør-Wales, bygget i 1916.
Biblioteket og lesesalen.
Bygget fungerte som et slags "samfunnshus" for gruvearbeiderne og skulle gi arbeiderne muligheten for sosiale og kulturelle aktiviteter i tillegg til utdannelse. Finansieringen skjedde gjennom lån fra kullselskapet som ble nedbetalt gjennom medlemskontingent over flere år.
Fagforeningskontoret.
Garveri fra sent på 1700-tallet.
Her ble dyrehuder behandlet til lær og skinn. Dette garveriet skal ha vært det siste tradisjonelle garveriet i drift i Wales. De spesialiserte seg på tykt og solid lær til støvler og seletøy til hester. Hudene ble behandlet med oppmalt bark fra eik, bløtlagt og skrubbet. Hele prosessen tok halvannet år.
Garvekummer.
... og til slutt et motorisert klenodium.
Historielæreren brukte nesten fem timer bare på å rusle rundt på St Fagans National History Museum. Og - han kunne godt vært der lenger! Tankene går til et tidligere besøk på museet i Den Gamle By i Århus og delvis også MOSI i Manchester.
St Fagans er avgjort et av de flotteste museumsanleggene Historielæreren har sett. Anbefales på det varmeste!
Så nærmer det seg slutten for Historielærerens sommerekskursjon til Cardiff. Før hjemreisen må imidlertid Historielæreren smyge seg ut av hotellet og ta en rask tur ned i gågata for å hilse på en waliser som vi ikke kan overse, når vi nå en gang er på hans hjemtrakter.
Her står han - en av Wales største sønner, Aneurin Bevan.
"The collective principle asserts that... no society can legitimately call itself civilised if a sick personis denied medical aid because of lack of means."
Født som sønn av en kullgruvearbeider i Tredegar (Ja - akkurat! Der hvor hesten "Sir Briggs", som overlevde slaget ved Balaklava, ligger begravet!). Bevan representerte det sørlige Wales i parlamentet i London i hele 31 år. Bevan var steinhard fagforeningsmann og hørte hjemme på venstresiden i Labour Party. Blant hans hardeste mot-debattanter i underhuset var konservative Winston Churchill og hans landsmann fra Wales, den liberale David Lloyd George.
Han argumenterte sterkt mot opprustningen på slutten av 30-tallet og uttalte bl.a. på partikonferansen i 1937:
"If the immediate international situation is used as an excuse to get us to drop our opposition to the rearmament programme of the Government, the next phase must be that we must desist from any industrial or political action that may disturb national unity in the face of Fascist aggression. Along that road is endless retreat, and at the end of it a voluntary totalitarian State with ourselves erecting the barbed wire around. You cannot collaborate, you cannot accept the logic of collaboration on a first class issue like rearmament, and at the same time evade the implications of collaboration all along the line when the occasion demands it."
Aneurin Bevans navn er imidlertid for alltid skrevet inn i britisk historie som mannen som, i egenskap av helseminister i Clement Attlees etterkrigsregjering, innførte velferdsstaten gjennom NHS i Storbritannia: The National Health Service Act av 1946.
"It shall be the duty of the Minister of Health … to promote the establishment … of a comprehensive health service designed to secure improvement in the physical and mental health of the people of England and Wales and the prevention, diagnosis and treatment of illness and for that purpose to provide or secure the effective provision of services …"Bevan var helseminister fra 1945 til 1951 og deretter en kort periode arbeidsminister. Symptomatisk nok så valgte han å gå av som minister da regjeringen måtte introdusere det vi i dag ville kalle "egenandeler" på deler av helsetjenesten for å klare utgiftene til Korea-krigen. (Harold Wilson gikk forøvrig ut av regjeringen av samme grunn.)
Her ser vi, i svært korte glimt, Bevan og Wilson forlate regjeringen:
Og, enda bedre - her er filmavisens oppslag da Aneurin Bevan døde i 1960:
"We are an island made of coal- and entirely surrounded by fish."
.jpg)
