Historielærerens sommerekskursjon - Del 4: Om æresgjesten som klarte å bli overkjørt på selveste åpningsdagen! Og: Verdens kanskje mest berømte fergetur?

I denne Del 4 av årets sommerekskursjon forlater vi Manchester og begir oss avsted med verdens eldste jernbaneforbindelse, fra Manchester til Liverpool. I dag er dette en behagelig tur på litt over 40 minutter med TransPennine Express.

Historielærerens oppriktige ønske var jo å reise på den historiske og imponerende Manchester Ship Canal, anlagt fra 1887 og åpnet i 1894 som den største elvekanalen for havgående skip i verden. Historielæreren er, som kjent, betatt av victoriatidens "movers and shakers".

Denne ingeniørbragden gjorde innlandsbyen Manchester (64 km fra havet) til Englands tredje største havn og var viktig for å snu den økonomiske nedgangen på slutten av 1800-tallet. I dag kan man gjøre reisen med sightseeingbåt, men det er en dagstur. Det får stå på Historielærerens "bucket list" og han får, inntil videre, nøye seg med å ta en virtuell tur (flotte bilder!). Det mest imponerende ved hele kanalturen må vel være å få oppleve The Barton Swing Aqueduct, en utrolig konstruksjon som historielæreren har problemer med å få sine elever til å tro på - og en viktig påminnelse om at England faktisk var det eneste landet som gjennomførte sin industrielle revolusjon før jernbanen kom! Dette var kanalenes tid!

The Barton Swing Aqueduct, her med både vei- og kanalbroen "stengt" (på tvers) for å slippe igjennom et lasteskip på Manchester Ship Canal. (Gammelt postkort)

Men -  altså: denne gangen ble det toget. Og denne togturen er jo heller ikke uten historisk interesse, se Del 1 av denne sommerekskursjonen. Vi snakker tross alt om verdens første inter city-forbindelse, åpnet 15. september 1830!

Vi ankommer monumentale Lime Street Station i Liverpool.

Den opprinnelige stasjonen i Liverpool var Crown Street, men etter bare seks år ble endestasjonen flyttet til den mer sentralt beliggende Lime Street Station. På selveste åpningsdagen for jernbaneforbindelsen mellom de to byene skjedde, for sikkerhets skyld, også verdenshistoriens første dødsulykke med jernbane. Og - det var ingen hvem som helst som satte livet til!

En av æresgjestene, den populære parlamentsrepresentanten for Liverpool, William Huskisson, klarte, fremmed som han var med disse nymotens greiene, å ble overkjørt og drept av Stephensons lokomotiv Rocket! Det sies at han totalt feilbedømte farten (!) på lokomotivet som kom mot ham da han skulle krysse skinnegangen!

The death and funeral of William Huskisson caused the opening of the railway to be widely reported, and people around the world became aware for the first time that cheap and rapid long-distance transport was now possible. The L&M became extremely successful, and within a month of its opening plans were put forward to connect Liverpool and Manchester with the other major cities of England. Within ten years, 1,775 miles (2,857 km) of railways had been built in Britain, and within 20 years of the L&M's opening over 6,200 miles (10,000 km) were in place. The L&M remains in operation, and its opening is now considered the start of the age of mechanised transport; in the words of industrialist and former British Rail chairman Peter Parker, "the world is a branch line of the pioneering Liverpool–Manchester run".

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det.....

 Historielæreren får en hjertelig mottagelse på stasjonen i Liverpool!

La det være sagt med en gang: Liverpool er en flott by! Historielæreren har fått los på noen museer og setter kursen mot elvebredden og Mersey River for å rekognosere:

 

 De gamle dokkene er rehabilitert og er i dag praktfulle monumenter over byens skipsfartshistorie. Her holder en filial av Tate Galleries til, Tate Liverpool. 

 This is England!

 

 Og her: Merseyside Maritime Museum. Her skal vi tilbake senere i ekskursjonen!

 

 Det var hardt arbeid i dokkene i gamle dager. Her er et monument over en av de som kanskje gjorde det tyngste arbeidet: The Liverpool Dock Horse. På det meste var det 20 000 slike arbeidshester som fraktet varer ut fra havna i Liverpool!

 
Klassiske "Narrowboats", beregnet på kanalreiser.

 

Vi skimter også den store Echo Arena - et kjent konsertlokale.

Enda et museum! Nok å gjøre i dagene som kommer! Men - i dag er det elven og havnen som lokker!

 Utenfor Liverpool Museum, helt nede på strandpromenaden, finner vi en forbindelse til Del 3 av årets ekskursjon: Royal Navy Captain Frederic "Johnnie" Walker, CB, DSO.  Han er en interessant skikkelse for alle som er interesserte i krigshistorie!

Walker gikk inn i marinen i 1908 og tjenestegjorde under første verdenskrig. Da ble han oppslukt av U-båtjakt! De katastrofale tapstallene i slaget om Atlanterhavet under andre verdenskrig ga Walker muligheten for å realisere sine ideer for U-båtbekjempelse. Han brøt med tidens strategi om passiv beskyttelse av konvoyene. Walker var offensiv og ville "jakte" på ulvene. Allerede på sitt første konvoyoppdrag, fra Gibraltar til England, senket han fem tyske U-båter!

Sammen med Enigma-meldingene, ny teknologi (sonar) og nye våpen var Walkers strategi om raske, offensive, jagere, et slags "Cavalry of the sea" , avgjørende for å endre kampbildet i Atlanteren. BBC History Magazine for august 2013 har en spennende artikkel om den legendariske 14-timer lange duellen mellom Walkers jegere og den tyske U-båtkapteinen Günther Poser ombord i U-202.

I februar 1944 senket Walkers team seks tyske U-båter i løpet av ett tokt.

 Det er et historisk sus over Liverpool havn

 

... også for en norsk tilreisende!

Mang en norsk sjømann har mønstret av, eller på, i denne havna.

Mellom 1830 og 1930 emigrerte omkring 40 millioner mennesker fra Europa, i søken etter en ny og bedre tilværelse på andre kontinenter. Hele 9 millioner av dem, altså nesten hver fjerde emigrant, reiste fra havna i Liverpool! Makes you think. eh?

I byen finnes mange påminnelser om denne demografiske "Leaving of Liverpool", for å sitere en kjent sang:

Mange fikk aldri noen berømmelse. Mange kom kanskje aldri frem til målet? (Titanic var registrert med Liverpool som hjemhavn.)

Men, noen av byen store sønner skulle høste berømmelse:

 

Nå ja - Liverpool og Beatles må vi også komme tilbake til i en senere del av sommerekskursjonen!

Vi er jo fremdeles, på tross av alle digresjoner, på vei til fergeleiet!

Helt nede på kaia står dette gripende monumentet over emigrantfamilien.

For et syn Liverpool havn må ha vært på denne tiden!   

"For more than six weeks, the ship Highlander lay in Prince's Dock; and during that time, besides making observations upon things immediately around me, I made sundry excursions to the neighbouring docks, for I never tired of admiring them. Previous to this, having only seen the miserable wooden wharves, and slip-shod, shambling piers of New York, the sight of these mighty docks filled my young mind with wonder and delight... 

In Liverpool, I beheld long China walls of masonry; vast piers of stone; and a succession of granite-rimmed docks, completely inclosed, and many of them communicating, which almost recalled to mind the great American chain of lakes: Ontario, Erie, St. Clair, Huron, Michigan, and Superior. The extent and solidity of these structures, seemed equal to what I had read of the old Pyramids of Egypt... 

For miles you may walk along that river-side, passing dock after dock, like a chain of immense fortresses:—Prince's, George's, Salt-House, Clarence, Brunswick, Trafalgar, King's, Queen's, and many more."

Herman Melville, Redburn - his first voyage, 1849

"...Liverpool is the biggest port ... there was something to see from Dingle up to Bootle, and as far again as Birkenhead on the other side. Yellow water, bellowing steam ferries, white trans-atlantic liners, towers, cranes, stevedores, skiffs, shipyards, trains, smoke, chaos, hooting, ringing, hammering, puffing, the ruptured bellies of the ships, the stench of horses, the sweat, urine, and waste from all the continents of the world ... And if I heaped up words for another half an hour, I wouldn't achieve the full number, confusion and expanse which is called Liverpool."
Karel Capek, Letters from England, 1924

Så er vi omsider ved målet: fergeleiet og de praktfulle Liverpool's Three Graces! For et storslått syn!

Historielæreren har vært så heldig, for 30 år siden, å få oppleve den berømte "The Bund" i Shanghai. Disse Three Graces gir umiddelbart assosiasjoner til den gamle internasjonale bydelen i historiske Shanghai.

 The Three Graces: fra høyre ser vi Port of Liverpool Building (1907), Cunard Lines hovedkontor (1916) i midten og The Royal Liver Building (1911) lengst unna.

Fra motsatt vinkel. På toppen av Liver Building troner de to "Liver birds", en mytisk fugl og byens symbol. Sagnet vil ha det til at byen vil gå under, hvis fuglene skulle falle fra tårnene. Heldigvis er de forsvarlig bardunert.

Edward 7. til hest foran de tre praktbygningene. Han var som kjent far til dronning Maud, altså kong Håkons svigerfar.

Rett bak Liverbygningen ligger det gamle hovedkontoret til White Star Line, "Titanics" rederi. Her stimlet folkemassene seg sammen de skjebnesvangre aprildagene i 1912, da alle vente på nytt om passasjerene ombord.

Vi går ombord i en av fergene som skal ta oss med på - ja nettopp - Ferry Cross the Mersey, udødeliggjort av Gerry and the Pacemakers i 1964. Selv en historielærer med varme barndomsminner fra den kjente Star Ferry må innrømme at denne fergeforbindelsen over Mersey-elven nok er den mest ikoniske av alle!

Vi valgte en 50-minutters elvecruise i det  strålende været. Anbefales!

 

Fra cruiset ser vi Stanley Dock Tobacco Warehouse, verdens største lagerbygning i murstein. Bygget består av oppunder 30 millioner murstein. Da tobakkslageret sto ferdig i 1901 gjorde det krav på å være verdens største bygning, målt i gulvflate! I dag er det planer om å rehabilitere bygget til moderne boliger.

 Vi passerer også det store havneuret fra 1848, Victoria Tower. Urskiven er større enn i Big Ben og dette var siste sjanse for alle skip som forlot Liverpool til å stille riktig klokke.

 På motsatt side av Mersey ser vi blant annet New Brighton. Etterhvert som velstanden i Liverpool vokste begynte innbyggerne i byen å se seg om etter utflukts- og feriemål. Akkurat som man i det sørlige England reiste til Brighton - derav navnet New Brighton!

 I dag, med to biltunneler og en jernbanetunnel under Mersey, er dette blitt ettertraktede boligområder for folk som jobber i Liverpool. Det er også høyst forståelig, for New Brighton er idyllisk.

 

 Fa elven får vi også et spektakulært perspektiv på Liverpools havnepromenade!

 

 The Three Graces med det moderne Liverpool Museum i forgrunnen.

 Echo Arena i midten, flankert av Liverpool Cathedral (C of E) til høyre og Liverpool Metropolitan Cathedral (RC) til venstre. Liverpool er en av få byer med to katedraler! Dit skal vi også!

Vi nærmer oss fergeleiet igjen, etter en flott båttur på Mersey.

 

Første dag i Liverpool ga mersmak på en by som man umiddelbart faller for! Den er storslått, samtidig som intim.

Og: her er mye å se for en historieinteressert!

Hva vil Historielæreren oppdage i Del 5 av sommerekskursjonen? Vi kommer vel ikke utenom The Beatles? Og. vi har ikke vært inne i museene ennå! Dessuten: hvordan kan det ha seg at byen har to katedraler?

Vi slutter av med klassikeren "Ferry Cross the Mersey" med Gerry and the Pacemakers. Det kjennes bare så riktig slik:

Historielærerens sommerekskursjon - Del 3: Vi besøker et tidligere offentlig toalett og vi leter etter åstedet for en massakre

Oxford Street, som etterhvert går over i Oxford Road, strekker seg langt og forbinder Manchester sentrum med den berømte "Curry Mile", ute ved universitetsområdene. På hjørnet av Oxford Street og Great Bridgewater Street ligger et underlig etablissement:

 The Temple Bar Pub het tidligere The Temple of Convenience. Det var et passende navn - siden det var et offentlig toalett. I dag er altså dette tidligere offentlige avtredet omgjort til en en populær pub.

Nå driver ikke denne bloggen vanligvis med å anmelde puber. Dette stedet har imidlertid en spesiell historie. Vi må over 60 år tilbake i tid - til dengang dette faktisk ennå var et offentlig toalett. Året er 1952 og politiet arresterer en mann for "importuning", et noe gammelmodig begrep i dag, men som ble brukt om en form for "usømmelig atferd" i en tid da homoseksualitet var omfattet av straffeloven.

Mannen het Alan Turing. Da snakker vi plutselig verdenshistorie!

Vi må tilbake til andre verdenskrig. Slaget om Atlanterhavet var slaget Storbritannia ikke kunne tape. Hvert år var britene avhengig av å importere i underkant av 25 millioner tonn med forsyninger. Britene måtte importere 2/3-deler av alle matvarer, 30% av all jernmalm, 80% av trelast og ull, 90% av alt kobber og bauxitt, 95% av oljeproduktene og 100% av all gummi og krom. Uten dette ville de ikke kunne stå i mot presset.
De tyske U-båtene forsynte seg grovt av denne viktige transporten over Atlanteren. Ser vi hele andre verdenskrig under ett sto fientlige overflateskip for 6,1% av allierte tap. Miner sto for 6,5% og luftangrep for 13,4%. De tyske U-båtene alene senket 70%! Konvoien SC7, som seilte østover høsten 1940, mistet 21 av 30 skip. Mellom juni 1940 og mars 1941 mistet britene to millioner tonn skipstonnasje. I løpet av året 1942 ble over 1100 allierte handelsskip senket av U-båter. For importen til de britiske øyer tilsvarte dette ca seks millioner tonn. Resultatet var at importen av varer til England falt med fem millioner tonn og situasjonen var kritisk, ikke minst mht oljeforsyningen som sank med 15%.


Mot dette bakteppet ble det helt avgjørende å kunne avsløre fiendens posisjoner og bevegelser. Her skulle et herskapshus i Milton Keynes, Buckinghamshire spille en avgjørende rolle. Vi snakker selvsagt om det myteomspundne Bletchley Park.

Bletchley Park. Her arbeidet Alan Turing og hans "kodeknekkere".

På det meste jobbet så mange som 6000 personer i dette komplekset av brakker og gamle hus. Alt måtte skje i den ytterste hemmelighet. Det arbeidet som ble utført her fikk avgjørende betydning for utfallet av verdenskrigen. De som jobbet her kunne imidlertid ikke fortelle om sitt arbeid til noen. Max Hastings forteller at en av Turings folk fikk et indignert brev fra sin tidligere rektor, om at han, som sivilist, var en skam for sin skole som ikke bidro til krigsinnsatsen!

Historien om Bletchley Park er fortalt i romanen Enigma, av Robert Harris. Boken er også filmet.

Sir Harry Hinsley, selv en av veteranene fra Bletchley Park, har skrevet historien om britisk militær etterretning under krigen og har sagt om kodeknekkingen som skjedde her at den: " (...) shortened the war by two to four years and the outcome of the war would have been uncertain without it. "

Den etterretningen som ble fremskaffet gjennom descifferering av tyske, italienske og japanske kodemeldinger på Bletchley Park fikk kodenavet "Ultra". Det var her, i arbeidet for The Government Code and Cypher School ("GC&CS"), at den under 30 år gamle Alan Turing skrev seg inn i historiebøkene. Han var i en periode sjef for "Brakke 8", der de kodete meldingene fra den tyske marinen ble behandlet. Vi kjenner dem vanligvis som "Enigma-meldingene", etter navnet på den tyske kodemaskinen.

Alan Turing

 

Enigma-maskinen skulle, i teorien, ikke la seg knekke. Den ble innstilt på nytt hver dag. For hver bokstavtast som ble trykket ned på det skrivemaskinlignende apparatet kunne det være flere milliarder kombinasjoner. Dessuten ble maskinen jevnlig oppgradert med ytterligere tannhjul. Hvert tannhjul multipliserte kombinasjonene med hundre! Tyskerne var rimelig sikre på at deres kodete meldinger var trygge.

Matematikeren Turing beskrev allerede i 1936 forløperen til datamaskinen, Turingmaskinen. Da var han 24 år gammel. På Bletchley Park ble han og hans kollegers matematiske evner brukt til å bearbeide tyske krypterte meldinger med "Turings bombe", en elektromagnestisk kalkulator. Norman Davies skriver kort og informativt om Enigma-koden i sin bok Europa i krig, 1939 - 1945 - Ingen enkel seier, i kapitlet "Ultra-hemmeligheten". Andrew Roberts gir en litt mer utfyllende og lesverdig bilde i Krigens storm - Historien om andre verdenskrig sett med nye øyne.


Winston Churchill skal ha sagt til kong George etter krigens slutt: "It was thanks to Ultra that we won the war".

" (...) the collective contribution of US and British cryptanalysts to the war effort was greater than that of any other such small body of men in history. Their operations provided the supreme example of the Western Allies' imaginative integration into the war effort of their cleverest civilian intellects. "
Max Hastings: All Hell Let Loose (2011)

Historien om Alan Turing ender dessverre trist. Etter krigen arbeidet han på universitetet i Manchester. Der var han med på å konstruere en elektronisk programmerbar digital datamaskinen. I dag betraktes Turing som en av de sentrale grunnleggerne av datavitenskapen. Turing-prisen regnes som "informatikkens Nobel-pris".

Den 8. juni 1954, like før han ville fylt 42 år, ble han funnet død i sengen av husholdersken. Dødstidspunktet ble anslått til kvelden før og dødsårsaken var cyanidforgiftning. Ved siden av sengen lå et halvspist eple og likskuet konkluderte med at han hadde tatt sitt eget liv ved å spise eplet med giften. Det hersker noe uenighet omkring denne konklusjonen. Det har blitt hevdet at dødsårsaken like godt kan ha vært innånding av giftige gasser fra eksperimenter Turing utførte, noe uforsiktig, hjemme. De som kjente ham påpekte at han alltid spiste av et eple før han sovnet om kvelden. Det halvspiste eplet ble dessuten aldri analysert for evt giftinnhold.

Selskapet Apple har som kjent et eple som det har blitt spist en bit av som sitt logo. De benekter imidlertid at dette har noen sammenheng med Alan Turing.

Sackville Park, Manchester: Alan Turing sitter på benken med et eple i hånden. Eplet har en vid symbolsk betydning: forbudt kjærlighet, kunnskapens tre, Newtons gravitasjonsteori og Turings selvmord.

På platen ved føttene hans står det: "Father of computer science, mathematician, logician, wartime codebreaker, victim of prejudice".

I benken er det risset inn: " IEKYF ROMSI ADXUO KVKZC GUBJ ". Dette er slik Enigma-maskinen ville kodet ordene: "Grunnlegger av datavitenskapen".

Her forlater vi puben The Temple og historien om Alan Turing. Vi rusler ikke mange metrene bortover mot sentrum før vi kommer til St Peter's Square:

 

På denne vakre og idylliske plassen midt i Manchester, dengang det her het St. Peter's Field, fant den beryktede Peterloo-massakren sted i 1819.

Den 16. august var et sted mellom 60 000 og 80 000 mennesker samlet her. Dengang var dette åpen mark, like utenfor bykjernen. Menneskemassen, hovedsakelig arbeidere, mange med koner og barn, var kommet for å høre på en politisk agitator, Henry Hunt, tale til dem om den økonomiske krisen de opplevde. Det var økonomiske nedgangstider etter napoleonskrigenes slutt. Hunt kjempet for valgreformer som ville gi plasser i Underhuset til representanter fra raskt voksende industribyer som Manchester og for stemmerett til menn fra arbeiderklassen. På dette tidspunkt hadde Lancashire bare to seter i parlamentet og stemmeretten var knyttet opp mot eiendomsretten til land og/eller formue. Dette var tiden for de såkalte "rotten boroughs". Et grelt eksempel var Old Sarum i Wiltshire, som, med sine 3 hus og syv (7!) stemmeberettigete, hadde 2 seter i Underhuset i London!

Myndighetene fryktet slike folkeansamlinger av misfornøyde og frustrerte arbeidere og hadde mobilisert The Yeomanry, et slags paramilitært kavaleri opprinnelig etablert som en form for heimevern mot en fransk invasjonshær. Etterhvert ble disse imidlertid i stadig større grad brukt til å slå ned sosial uro innad i landet.

Møtet hadde knapt begynt før kavalriet angrep folkemassen med trukne sverd. Det er ikke helt på det rene hvor mange som ble drept under angrepet, men i dag anslås tallet til mellom 15 og 20. Mellom 400 og 700 ble såret. Folkeironien døpte raskt dette til "Peterloo", med hentydning til det berømte slaget ved Waterloo bare fire år tidligere.

En tidligere soldat som faktisk selv var veteran fra Waterloo ble dødelig såret under angrepet på St Peter's Field. Før han døde sa han til en venn at Peterloo var verre enn Waterloo; 

"At Waterloo there was man to man but there it was downright murder".

 På sikt fikk Peterloo-massakren konsekvenser i form av reformer. Viktigst er The Reform Act i 1832, som medførte store endringer i valgordning og valgsystem. "Rotten boroughs" mistet mandater og de store byene som vokste frem under den industrielle revolusjon fikk sine mandater. Stemmeretten ble også utvidet, selv om bare ca en av seks voksne menn nå fikk stemmerett.

En annen interessant effekt av massakren i 1819 var etableringen av avisen vi i dag kjenner som The Guardian.

I dag troner det flotte sentralbiblioteket på stedet der massakren fant sted.

Storslåtte St. Peter's Square i dag, med (fra venstre) Midlands Hotel, Manchester Central Library (i midten) og Manchester Town Hall. (Panoramabilde lånt fra Wikipedia).

Historielæreren forlater nå Manchester og setter kursen mot Liverpool. Manchester er en svært trivelig by å besøke. En fin guide kan lastes ned gratis som app fra nettet.

Avslutningsvis: noen stemningsbilder fra byen:

Markeder med lokale godbiter er alltid interessant!

 

Og et besøk i Chinatown er obligatorisk:

 

 Varmebølge er ikke hverdagskost på disse kanter!

 

Hva vil Historielæreren finne i Liverpool?

Stay tuned - because History matters!