Historielærerens ekskursjon ble denne gangen av det kortere slaget.
Kortreist historie, kan man si. Både geografisk og familiært.
Turen gikk denne gangen til Jonas Reins gate på Fagerborg i Oslo. Men - det er ikke presten og eidsvollsmannen Jonas Rein dette blogginnlegget skal handle om.
En hutrende kald januarmorgen sto vi altså der, utenfor Jonas Reins gate 1. En liten forsamling av slekts-, lokalhistorie-, kvinnesaks- og kjemiinteresserte. Vi var her for å bivåne den høytidelige avdukingen av enda en av Oslos etterhvert mange "blå plaketter".
Denne flotte tradisjonen, opprinnelig hentet fra England, administreres av Selskabet for Oslo Byes Vel og har til nå gitt vår by ca 350 slike opplysende og tankevekkende veggskilt. Denne dagen var det avduking av plaketten som markerer at her, i Jonas Reins gate 1, bodde professor Ellen Gleditsch i nesten 40 år.
Det nærmer seg avduking.
Ellen Gleditsch bodde i 2. etg har, rett over plaketten, fra 1931 til 1968.
Ellen Gleditsch ble født i Mandal i 1879, men familien flyttet til Tromsø da hun var 8 år gammel. Hun var eldst av hele 11 søsken (hvorav den nest eldste var Historielærerens farfar). Som 18-åring begynte hun i lære på Svaneapoteket i Mosjøen. I 1902 avla hun apotekereksamen (farmasøyt) i Kristiania med beste karakter.
Året etter fikk hun stilling som assistent ved det kjemiske laboratoriet ved universitetet i hovedstaden. Ved siden av laboratorieassistentjobben leste hun til examen artium og deretter examen philosophicum, som ble avlagt i hhv 1905 og 1906.
Ellen Gleditsch som ung student ved Universitetet i Oslo, da Det Kongelige Frederiks Universitet.
I 1906, tre år etter at Marie Curie fikk nobelprisen i fysikk (sammen med mannen Pierre Curie og Henri Becquerel), fikk Ellen Gleditsch antatt sin første vitenskapelige avhandling og trykt i et anerkjent fransk tidsskrift, under tittelen "Sur quelques derivés d'amylbenzène tertaire".
28 år gammel, i 1907, søkte hun seg til Marie Curies laboratorium i Paris (Pierre Curie omkom året før i en ulykke). Søknaden fra den norske apotekeren ble først avvist, men da Curie fikk høre om hennes kjemikvalifikasjoner, ombestemte hun seg, for hun trengte en kjemiker til å ta seg av isolasjon av radium ved laboratoriet. Forskningen på radioaktivitet var, helt fra Wilhelm Conrad Røntgen lanserte de såkalte "X-strålene" og Henri Becquerels oppdagelse av stråling fra uranmineraler, et tverrfaglig forskningsområde for fysikere og kjemikere.
Ved laboratoriet var det, foruten Marie Curie, 9 personer - 2 assistenter og 7 studenter. Alle, så nær som én var fysikere. Det trengtes en kjemiker. Etter et år som elev, ble Ellen Gleditsch Marie Curies personlige assistent. Allerede i 1908 publiserte de to en artikkel sammen.
Slik startet et vennskap og samarbeid mellom de to kvinnelige vitenskapspionerene, som skulle vare helt til Marie Curie døde i 1934. Curielaboratoriet var på dette tidspunkt etablert som et av verdens ledende på forskning omkring radioaktivitet. Marie Curie var den første kvinnelige nobelprisvinner (fysikk, 1903) og den eneste som har vunnet to nobelpriser i to ulike fag (kjemi, 1911). De to brevvekslet hyppig og Gleditsch var mange ganger på private besøk hos Curie i Paris.
I 1912 fikk Ellen Gleditsch graden Licenciée ès Sciences ved Sorbonne i Paris. To år senere, i 1914, tok hun doktorgraden ved Smith College i USA, etter to års laboratorieforskning ved Sloane Physics Laboratory ved Yale University.
Etter oppholdet ved Yale i USA, ble hun dosent i radiokjemi ved Universitetet i Oslo i 1916, et dosentur som ingen ringere enn professor Kristian Birkeland hadde argumentert sterkt for. I 1929 ble hun, tross sterk motstand, utnevnt til Norges andre kvinnelige professor. (Biologen Kristine Bonnevie var utnevnt til professor i zoologi i 1912.) Professoratet var i uorganisk kjemi og en av hennes sterkeste konkurrenter om denne professorstillingen var vår senere nobelprisvinner i kjemi, Odd Hassel.
Fra en konferanse i Wien i 1928. (Kilde.) Ellen Gleditsch står midt i bildet, i første rekke med lys, rutete kjole. En av grunnene til at hun fikk professoratet i Oslo i 1929, tross motstand lokalt på universitetet, var nok nettopp hennes sterke forskerrykte og brede forbindelser til fagmiljøene i utlandet. Foruten hennes status hos Marie Curie korresponderte og eller samarbeidet hun med store navn som Bertram Boltwood, Ernest Rutherford og Frederick Soddy.
Pionerforskningen på radioaktivitet var ikke helt farefri. Forfatteren Anne-Marie Weidler Kubanek kommer inn på dette i sin bok om den norske forskeren (se kildelisten til slutt). I kapitlet "A Dangerous Occupation" fremgår det at hun klaget over helseplager i sine brev til Marie Curie. I en erindring fra 1964 siteres Ellen Gleditsch slik (s 89):
"Naturally we took care to protect ourselves from the dangerous rays". "However, in those days we did not really believe it was that serious".Til og med forskningspapirene fra Curie-laboratoriet måtte "renses" (decontaminated) før de kunne bli gjort tilgjengelige for forskere på Bibliothèque Nationale.
Kubaneks bok behandler også okkupasjonstiden og familierelasjoner på en spennende og fascinerende måte, men det er det ikke plass til i denne bloggen...
Ellen Gleditsch ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1917 og var æresdoktor ved Smith College i Massachusetts, Université de Strasbourg (1948), æresborger av Paris (1957) og, som første kvinne, æresdoktor ved La Sorbonne i Paris (1962). Hun gikk av med pensjon i 1946, men fortsatte å publisere helt til hun døde i 1968, 88 år gammel. Hun ligger begravet på Vestre Gravlund i Oslo.
Dette portrettet, malt av Reidar Aulie i 1949, henger på Universitetet i Oslo.
Ellen Gleditsch var sterkt engasjert i Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund, som hun var med å stifte i 1920 (sammen med nettopp Kristine Bonnevie). I 1926 ble hun valgt til president i the International Federation of University Women, i dag Graduate Women International.
I en nekrolog i Aftenposten 8. juni 1968 skrev hennes tidligere elev, professor Alexis Pappas, blant annet (kilde: https://lokalhistoriewiki.no/Ellen_Gleditsch):
For de mange her hjemme som i årenes løp har studert ved Universitetets Kjemiske Institutt, vil pedagogen Ellen Gleditsch kanskje huskes aller best. Hennes forelesninger var klare og enkle i fremstillingen. Selv komplisert og tungt stoff ble lagt frem i en lett forståelig form. Hennes sjeldene evne til å formidle stoff gjorde henne meget eftertraktet som foredragsholder helt til ganske nylig. … Professor Ellen Gleditsch startet sin videnskapelige løpebane hos Mme Marie Curie. Det er derfor nesten av symbolsk betydning å tenke tilbake på Ellen Gleditsch’ siste store offentlige foredrag på Blindern i vinter, et fint, beåndet portrett viet Mme Curies minne. Det var ganske fabelaktig hvordan denne kvinnelige professor med sine 88 år tryllebandt et smekkfullt auditorium som i åndeløs stillhet lyttet til hennes levende, varme og karakterfulle beskrivelse av Mme Curie.
I sin tale ved avdukingen av plaketten i Jonas Reins gate fortalte Karin Bruzelius, leder av Norsk Kvinnesaksforening at Ellen Gleditsch var et aktuelt navn som var fremme i diskusjonen i forbindelse med dannelsen av Einar Gerhardsens "samlingsregjering" sommeren 1945.
Avisen VG kåret i 2013 Ellen Gleditsch til den 63. blant Norges viktigste kvinner. (Avisens lesere var dog mer positivt innstilt og rangerte henne som nr 44.)
Rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, som selv er professor i Kjemi, sto for den formelle avdukingen.
I sin tale trakk Stølen fram professor Gleditsch’ rolle i utviklingen av radiokjemi og kjernekjemi.
De fire talerne ved avdukingen av plaketten:
Fra venstre:
Nils Petter Gleditsch, professor emeritus ved PRIO og NTNU, nevø av Ellen Gleditsch
Svein Stølen, professor i kjemi og rektor ved UiO
Karin Bruzelius, Høyesterettsdommer, Norges første kvinnelige departementsråd og Leder av Norsk Kvinnesaksforening
Ole Rikard Høisæther, generalskretær i Selskabet for Oslo Byes Vel, som er ansvarlige for "de blå plaketter" i Oslo.
(Kilde.)
En liten anekdote til slutt, slik den gjengis av professor Bjørn Pedersen (fra tidsskriftet Apollon, nr 3, 2011):
Den første forepørselen om plass ved Marie Curies laboratorium i Paris ble som nevnt avslått. Da var det hennes sjef, amanuensis Eyvind Bødtker ved universitetet, som gikk i forbønn for sin protegé. Bødtker hadde selv studert i Paris i flere år og oppsøkte Curie personlig.
Marie Curie var åpenbart interessert, men hun hadde ikke plass ved laboratoriet til enda en forsker.
- "Men hvor skal jeg gjøre av henne?"
- "Mademoiselle Gleditsch er så liten og vever, hun behøver ikke megen plass!"
- "Så si til henne at hun kan komme..."
Etter avdukingen var det et hyggelig "slektstreff" for slekt og venner av Ellen Gleditsch i kantina på Universitetet i Oslo.
Dette er en interessant video-forelesning om Ellen Gleditsch og hennes arbeid i radiokjemiens pionértid:
https://mediasite.nb.no/Mediasite/Play/6f4f8173aa9642ffa17627378fadca651d
Kilder og anbefalt interessant videre lesning:
https://www.viten.no/biografi/vis.html?tid=474490
https://www.muv.uio.no/uios-historie/mennesker/forskeren/realister/gleditsch-lykknes-250907.html
https://forskning.no/kjemi-radioaktivitet-store-vitenskapsfolk/ellen-gleditsch-var-norges-forste-spesialist-pa-radioaktivitet-na-hedres-hun-med-blatt-skilt-i-oslo/1279393?fbclid=IwAR0nQlPwovMNMe0t7MKBmZAZa4D7nuAznitztx5mrsRk5O87QPhj2swXZQw
https://en.wikipedia.org/wiki/Ellen_Gleditsch
https://snl.no/Ellen_Gleditsch
http://chem.hbcse.tifr.res.in/wp-content/uploads/2016/06/Women-in-Chemistry-1.pdf
https://en.wikipedia.org/wiki/Women_in_chemistry
Mer omfattende litteratur om Ellen Gleditsch:
https://www.jstor.org/stable/10.1086/430650?seq=1#page_scan_tab_contents
Anne-Marie Weidler Kubanek: Nothing Less Than An Adventure - Ellen Gleditsch and Her Life in Science (2010)
