Etter Historielærerens ekskursjon til Østfold var det vel bare rett og rimelig at naboen over fjorden, Vestfold, også ble gjenstand for en nærmere granskning.
Etter noen dager hjemme i hovedstaden bar det derfor avsted, denne gangen til Larvik.
Da er det like godt å hoppe rett i det - fortellingen om Larvik og 1814.
For det er en ganske spesiell historie.
Fra 1805 tilhørte grevskapet Larvik den danske kongen. Under forhandlingene i Kiel ønsket de hardt pressede danske forhandlerne å beholde dette grevskapet, altså å holde det "utenfor regnestykket", når resten av Norge skulle overdras til Sverige. Forhandlingene endte faktisk med at en hemmelig tilleggsartikkel til traktaten garanterte den danske kongen fortsatt eiendomsrett til grevskapet Larvik.
Larvik ble altså ikke med på lasset, da resten av Norge ble overført fra Danmark til Sverige i 1814. Nå hører det med til historien at danskekongen, ganske raskt etter denne forhandlingsseieren i Kiel, solgte unna sitt grevskap i Norge. Innen 1835 var Larvik i Frederik Wilhelm Treschows eie.
Litt dumt at det gikk slik - ellers kunne vi jo ha sett Larvik-Turn mot Ståle Solbakkens FCK i dansk superliga!
Første post på programmet; en ny herregård! Etter å ha besøkt herregårder i Østfold, var tiden nå inne for å se hva Vestfoldmuseene kunne by på.
Herregården i Larvik sorterer under Larvik museum og ligger sentralt i byen.
De praktfulle bygningene ble fredet i 1923 og er omgitt av et vakkert hageanlegg. Hagen var imidlertid en gang i tiden vesentlig større og mer storslagen.
Opprinnelig var disse bygningene ment som et midlertidig tilhold, i påvente av en større residens, bygget i mur og plassert i en annen akse i forhold til hageanlegget. Denne murbygningen ble påbegynt tidlig på 1700-tallet, men aldri fullført og senere revet.
Slik var det altså tenkt, med murbygningen øverst i barokkhageanlegget og det eksisterende tømmerbygget i rødt til venstre.
Herregården i Larvik ble bygget av greve Ulrik Frederik Gyldenløve mot slutten av 1670-årene. Gyldenløve var den danske kongens stattholder i Norge i hele 35 år (fra 1664 til 1699) og Larviks første greve. Han var uekte sønn av den danske kong Fredrik III (ja - akkurat - han som innførte eneveldet i Danmark-Norge og som vi hilste på i forrige episode!). Det var kong Christian V, altså Gyldenløves halvbror, som, i 1671, opprettet grevskapet Larvik og ga det til ham.
Ulrik Frederik Gyldenløve - greve av Larvik og stattholder i Norge i 35 år.
Stattholderne var formelt også lensherrer på Akershus og mange av disse har spilt sentrale roller i norsk historie. For en som er litt kjent i Oslo er det å lese nedover listen over stattholdere nesten som å lese et veikart over byen vår.
Herregården i Larvik, slik den fremstår i dag, er preget av den store ombyggingen som ble utført i anledning kong Christian VIs og hans dronning Sophie Magdalenes norgesbesøk i 1733.
Og - én ting må være klart; et kongebesøk på begynnelsen av 1700-tallet var ingen bagatell!
En omvisning i Herregården anbefales!
Igjen blir Historielæreren lamslått over hvor få som er interessert i å se historiske attraksjoner her i Norge. Vi er helt i begynnelsen av august, i norsk sommerferietid. Historielæreren og hans bedre halvdel melder seg på omvisningen kl 15.00. Ingen andre enn oss to og den forøvrig utmerkede guiden deltar!
Sammenlignet med f.eks. Rød Herregård i forrige episode er imidlertid opplevelsen av interiøret her i Larvik helt annerledes. Mesteparten av innboet i denne herregården fra 1600-tallet er, opp gjennom årene, blitt spredd for alle vinder. I tillegg kommer at det var vanlig praksis på 1700-tallet å ta med seg både møbler og de kostbare silketapetene når prominente personer forflyttet seg videre.
Restaureringsarbeidet som utføres på Herregården må derfor for en stor del bestå i å avdekke gammel original maling og å forsøke å oppspore materialer og inventar som kan ha funnet veien ut av bygningene i løpet av 17- og 18-hundretallet.
Under omvisningen (den siste for dagen) legger Historielæreren merke til at guiden benytter anledningen til å trekke for gardiner og lukke dører. Hun ber, litt beskjemmet, om unnskyldning, men forklarer at hun ikke er så glad i å gå og gjøre dette alene etterpå. Det spøker nemlig i Herregården.
"Disse dørene som vi lukker nå, står helt sikkert åpne når vi kommer i morgen", forteller hun, litt resignert.
Stattholderembetet ble opprettet allerede på annen halvdel av 1500-tallet og eksisterte frem til slutten av 1700-tallet, for så å gjenopplives kortvarig under Napoleonskrigene. Betydningen av stattholderembetet varierte, men det var spesielt betydningsfullt i perioder da kriger avskar utposten Norge fra de styrende myndighetene i Danmark.
Stattholderkisten på bildet illustrerer "avstanden" til Danmark. Dette var Norges "statskasse" og, hvis stattholderen befant seg i hjemme i Danmark, garderte han seg mot at noen kunne stjele av lasset; tre ulike personer måtte låse opp tre låser, med hver sine nøkler, for å kunne åpne kisten!
I følge vår utmerkede guide har det ikke lykkes museet å finne noen av nøklene, så hva som begfinner seg i kisten er og blir en hemmelighet!
1700-tallets "Handlingsregel" i praksis: tre låser og tre nøkler!
Etter vår eksklusive omvisning er tiden og været ypperlig for en kveldspromenade langs byens sjøside. På utsiden av Larvik kirke går stien fra Tollerodden og inn til sentrum.
Ute på Tollerodden finner Historielæreren en rekke bunkersanlegg som utvilsomt må være fra krigens dager. Dette er en av Historielærerens hjertesaker; over hele landet finner vi en rekke slike anlegg, men de står stort sett og forfaller eller gror igjen. Tenk om vi kunne gjort noe mer med disse?
Her ute på Tollerodden finner vi også statuen av Larviks store sønn, Thor Heyerdahl, slik billedhuggeren Nico Wideberg har portrettert ham. Heyerdahl ble født i Larvik i 1914, men graven hans er på familiens eiendom i Italia.
På vår vandring i Larvik blir vi stadig påminnet om byens store helt og hans eventyrlige ekspedisjoner.
Det er imidlertid ikke bare Thor Heyerdahl som har satt Larvik på det sjøfartshistoriske kartet. Her, på vei innover langs sjøkanten i Larviks havnebasseng, finner vi også dette monumentet som markerer at her sto verftsslippen til en av Norges mest berømte båtbyggere.
Colin Archer ble født her på Tollerodden i 1832.
Colin Archers båtbyggeri, ca 1870, (over) og Archer-husene på Tollerodden i dag (under). De to bildene er hentet herfra.
Som om ikke dette var nok! Ikke mange metrene forbi Colin Archer, så støter Historielæreren på denne karen!
Oscar Wisting - nå snakker vi polarhistorie - igjen!
Det er kanskje slik vi husker Oscar Wisting best - som personen lengst til høyre på Olav Bjaalands legendariske foto fra sydpolpunktet 14. desember 1911. 34 dager senere kom Scott hit og måtte erkjenne nederlaget.
Om Oscar Wisting sa Roald Amundsen:
«Jo verre det så ut, jo bedre likte han sig.Og gikk det på livet løs, var han først i sitt ess»
Ombord på polarskuta "Fram", på vei hjem fra sydpolekspedisjonen. På dette bildet får alle være med (Bjaaland måtte jo være fotograf på bildet fra Sydpolen). Fra venstre: Sverre Hassel, Oscar Wisting, Roald Amundsen, Olav Bjaaland og Helmer Hanssen.
Polarskuta "Fram" i Frammuseet på Bygdøy. Ombord i denne samme skuta, i sin egen lugar, ble Oscar Wisting funnet død om morgenen den den 5. desember 1936, bare ni dager før 35-årsjubileet for sydpolferden.
Snakk om å dø på sin post!
Stay tuned - History Matters!
