Historielærerens sommerekskursjon - Del 3: Tre hengelåser og minst ett spøkelse - men de tok med seg tapetene!

Etter Historielærerens ekskursjon til Østfold var det vel bare rett og rimelig at naboen over fjorden, Vestfold, også ble gjenstand for en nærmere granskning.

Etter noen dager hjemme i hovedstaden bar det derfor avsted, denne gangen til Larvik.

Da er det like godt å hoppe rett i det - fortellingen om Larvik og 1814.

For det er en ganske spesiell historie.

Fra 1805 tilhørte grevskapet Larvik den danske kongen. Under forhandlingene i Kiel ønsket de hardt pressede danske forhandlerne å beholde dette grevskapet, altså å holde det "utenfor regnestykket", når resten av Norge skulle overdras til Sverige. Forhandlingene endte faktisk med at en hemmelig tilleggsartikkel til traktaten garanterte den danske kongen fortsatt eiendomsrett til grevskapet Larvik.

Larvik ble altså ikke med på lasset, da resten av Norge ble overført fra Danmark til Sverige i 1814. Nå hører det med til historien at danskekongen, ganske raskt etter denne forhandlingsseieren i Kiel, solgte unna sitt grevskap i Norge. Innen 1835 var Larvik i Frederik Wilhelm Treschows eie.

Litt dumt at det gikk slik - ellers kunne vi jo ha sett Larvik-Turn mot Ståle Solbakkens FCK i dansk superliga!

Første post på programmet; en ny herregård! Etter å ha besøkt herregårder i Østfold, var tiden nå inne for å se hva Vestfoldmuseene kunne by på.

Herregården i Larvik sorterer under Larvik museum og ligger sentralt i byen.

De praktfulle bygningene ble fredet i 1923 og er omgitt av et vakkert hageanlegg. Hagen var imidlertid en gang i tiden vesentlig større og mer storslagen.

Opprinnelig var disse bygningene ment som et midlertidig tilhold, i påvente av en større residens, bygget i mur og plassert i en annen akse i forhold til hageanlegget. Denne murbygningen ble påbegynt tidlig på 1700-tallet, men aldri fullført og senere revet. 

 Slik var det altså tenkt, med murbygningen øverst i barokkhageanlegget og det eksisterende tømmerbygget i rødt til venstre.

Herregården i Larvik ble bygget av greve Ulrik Frederik Gyldenløve mot slutten av 1670-årene. Gyldenløve var den danske kongens stattholder i Norge i hele 35 år (fra 1664 til 1699) og Larviks første greve. Han var uekte sønn av den danske kong Fredrik III (ja - akkurat - han som innførte eneveldet i Danmark-Norge og som vi hilste på i forrige episode!). Det var kong Christian V, altså Gyldenløves halvbror, som, i 1671, opprettet grevskapet Larvik og ga det til ham.

Ulrik Frederik Gyldenløve - greve av Larvik og stattholder i Norge i 35 år.

Stattholderne var formelt også lensherrer på Akershus og mange av disse har spilt sentrale roller i norsk historie. For en som er litt kjent i Oslo er det å lese nedover listen over stattholdere nesten som å lese et veikart over byen vår.

Herregården i Larvik, slik den fremstår i dag, er preget av den store ombyggingen som ble utført i anledning kong Christian VIs og hans dronning Sophie Magdalenes norgesbesøk i 1733.

Og - én ting må være klart; et kongebesøk på begynnelsen av 1700-tallet var ingen bagatell!

En omvisning i Herregården anbefales!

Igjen blir Historielæreren lamslått over hvor få som er interessert i å se historiske attraksjoner her i Norge. Vi er helt i begynnelsen av august, i norsk sommerferietid. Historielæreren og hans bedre halvdel melder seg på omvisningen kl 15.00. Ingen andre enn oss to og den forøvrig utmerkede guiden deltar! 

Sammenlignet med f.eks. Rød Herregård i forrige episode er imidlertid opplevelsen av interiøret her i Larvik helt annerledes. Mesteparten av innboet i denne herregården fra 1600-tallet er, opp gjennom årene, blitt spredd for alle vinder. I tillegg kommer at det var vanlig praksis på 1700-tallet å ta med seg både møbler og de kostbare silketapetene når prominente personer forflyttet seg videre.

Restaureringsarbeidet som utføres på Herregården må derfor for en stor del bestå i å avdekke gammel original maling og å forsøke å oppspore materialer og inventar som kan ha funnet veien ut av bygningene i løpet av 17- og 18-hundretallet.

  

Under omvisningen (den siste for dagen) legger Historielæreren merke til at guiden benytter anledningen til å trekke for gardiner og lukke dører. Hun ber, litt beskjemmet, om unnskyldning, men forklarer at hun ikke er så glad i å gå og gjøre dette alene etterpå. Det spøker nemlig i Herregården.

"Disse dørene som vi lukker nå, står helt sikkert åpne når vi kommer i morgen", forteller hun, litt resignert. 

Stattholderembetet ble opprettet allerede på annen halvdel av 1500-tallet og eksisterte frem til slutten av 1700-tallet, for så å gjenopplives kortvarig under Napoleonskrigene. Betydningen av stattholderembetet varierte, men det var spesielt betydningsfullt i perioder da kriger avskar utposten Norge fra de styrende myndighetene i Danmark.

Stattholderkisten på bildet illustrerer "avstanden" til Danmark. Dette var Norges "statskasse" og, hvis stattholderen befant seg i hjemme i Danmark, garderte han seg mot at noen kunne stjele av lasset; tre ulike personer måtte låse opp tre låser, med hver sine nøkler, for å kunne åpne kisten!

I følge vår utmerkede guide har det ikke lykkes museet å finne noen av nøklene, så hva som begfinner seg i kisten er og blir en hemmelighet! 

1700-tallets "Handlingsregel" i praksis: tre låser og tre nøkler!

Etter vår eksklusive omvisning er tiden og været ypperlig for en kveldspromenade langs byens sjøside. På utsiden av Larvik kirke går stien fra Tollerodden og inn til sentrum.

Ute på Tollerodden finner Historielæreren en rekke bunkersanlegg som utvilsomt må være fra krigens dager. Dette er en av Historielærerens hjertesaker; over hele landet finner vi en rekke slike anlegg, men de står stort sett og forfaller eller gror igjen. Tenk om vi kunne gjort noe mer med disse?

Her ute på Tollerodden finner vi også statuen av Larviks store sønn, Thor Heyerdahl, slik billedhuggeren Nico Wideberg har portrettert ham. Heyerdahl ble født i Larvik i 1914, men graven hans er på familiens eiendom i Italia.

 På vår vandring i Larvik blir vi stadig påminnet om byens store helt og hans eventyrlige ekspedisjoner.

 

Det er imidlertid ikke bare Thor Heyerdahl som har satt Larvik på det sjøfartshistoriske kartet. Her, på vei innover langs sjøkanten i Larviks havnebasseng, finner vi også dette monumentet som markerer at her sto verftsslippen til en av Norges mest berømte båtbyggere.

Colin Archer ble født her på Tollerodden i 1832. 

Colin Archers båtbyggeri, ca 1870, (over) og Archer-husene på Tollerodden i dag (under). De to bildene er hentet herfra. 

Som om ikke dette var nok! Ikke mange metrene forbi Colin Archer, så støter Historielæreren på denne karen!

Oscar Wisting - nå snakker vi polarhistorie - igjen!

Det er kanskje slik vi husker Oscar Wisting best - som personen lengst til høyre på Olav Bjaalands legendariske foto fra sydpolpunktet 14. desember 1911. 34 dager senere kom Scott hit og måtte erkjenne nederlaget.

Om Oscar Wisting sa Roald Amundsen:

«Jo verre det så ut, jo bedre likte han sig. 

Og gikk det på livet løs, var han først i sitt ess»

 Ombord på polarskuta "Fram", på vei hjem fra sydpolekspedisjonen. På dette bildet får alle være med (Bjaaland måtte jo være fotograf på bildet fra Sydpolen). Fra venstre: Sverre Hassel, Oscar Wisting, Roald Amundsen, Olav Bjaaland og Helmer Hanssen.

Polarskuta "Fram" i Frammuseet på Bygdøy. Ombord i denne samme skuta, i sin egen lugar, ble Oscar Wisting funnet død om morgenen den den 5. desember 1936, bare ni dager før 35-årsjubileet for sydpolferden. 

Snakk om å dø på sin post!

Ikke lange kjøreturen fra Larvik ligger den gamle marinebyen Stavern og venter på Historielærerens neste utflukt.

Stay tuned - History Matters!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 2: En nedtur og en opptur. Og en kule i tinningen.

Historielæreren er altså i Fredrikstad.

I diverse turistbrosjyrer for Østfold og Fredrikstad anbefales et besøk på staslige Elingaard Herregård. En ordentlig herregård frister alltid Historielæreren, som har sett flere eksempler på hvor flott gamle gårder kan tilrettelegges for historie- og kulturinteresserte.

Elingaard ligger i Onsøy, ikke lange kjøreturen fra Fredrikstad sentrum. Her har det vært gårdsdrift fra bronsealderen og storheter i norsk historie som Jens Bjelke har residert her. De godt voksne av oss vil også huske at Elingaard nærmest var en slags merkevare for organisasjonen Libertas på 1970-tallet.

"Elingaard herregård er en gammel adelig setegård med historie tilbake til middelalderen. Gjennom den nyplantede lindealleen langs Elingårdsveien kommer du fram til Hovedhuset fra 1749, som troner på borgplatået omgitt av vollgraver. Flere av rommene har bevarte interiører. Utenfor ligger en idyllisk have og et kulturlandskap som byr på mange opplevelser."

En fornem herregård, med lange tradisjoner, vollgrav og engelsk hage! Midt i blinken, tenker Historielæreren og setter seg i bilen.

Ved ankomst virker turen å innfri forventningene. Men, ganske raskt melder tvilen seg. Her er jo ikke folk! Eneste tegn til liv er noen kuer og tre unge menn som gjør gartnerarbeid i alleen.

Vi er altså midt i juli måned, på høyden av den norske sommerferien. 

Ikke en besøkende å se.

Det er Østfoldmuseene som i dag har ansvaret for den gamle herregården. En nærmere sjekk av hjemmesidene avslørte for Historielærern at den bare var åpen for besøk noen timer én dag i uka. Historielærern var der på feil dag.

  Historielæreren må nøye seg med å se den vakre herregården fra utsiden.

Så var det kanskje dumt å ikke gjøre grundigere forundersøkelser, sier du?

Joda - det er nok så. Men, når turistbrosjyrene for Fredrikstad reklamerer med denne perlen, så er det vel ikke så lett å tenke seg at severdigheten bare er åpen noen timer på onsdagene?

Hva synes dere forresten om denne nettsiden?
Langt fra den mest inspirerende og forlokkende denne turisten har sett. Dette er trøtte saker.


Ferdig med nedturen.

Så var det oppturen.

Historielæreren gir ikke opp håpet om et herregårdsbesøk. Kursen settes mot Halden. Der lokker en annen av Østfoldmuseenes skatter; Rød Herregård.

I praktfulle omgivelser, med et hageanlegg som strekker seg ned mot Iddefjorden, ligger nydelige Rød herregård.

 

Slik har den en gang fortont seg (sommeren 1800), med Fredriksten festning i bakgrunnen.
Maleri av John William Edy.

Såkalte "engelske hager" var sterkt på moten dengang.

I dag er ikke lenger hageanlegget i barokkstil, men det er vel verdt en rusletur.

Barokkhagen slik den opprinnelg var.

Hagen kan by på lysthus, saluttkanon, lindetunell, familiegravsted, bjørnegrotte og en egen eremitthule!

Men det er først og fremst interiøret i Rød Herregård som fascinerer. 

 
Herregårdens historie er uløselig knyttet til familiene Tank og Anker. Ankerfamilien bodde her helt frem til 1956. I dag er det Østfoldmuseene som forvalter dette praktfulle anlegget på vegne av en stiftelse. Stiftelsen har heldigvis strenge betingelser m.h.t. bruk og til å holde samlingene intakt. En kort og presis sammenfatning av stedets historie kan leses her. NRK og Toppen Bech har også, i serien, "Herskapelig", avlagt Rød et severdig besøk.

Herregården er bare åpen for publikum i form av guidete omvisninger. Dette kan imidlertid sterkt anbefales, da det er dyktige og engasjerende omvisere som står for disse turene (ca én times varighet). Det er ikke anledning til å fotografere, så de følgende bildene er hentet fra ulike nettsteder og google-søk, bl.a. herfra. Ta også gjerne en "omvisning" her.

Ankerfamilien var pasjonerte jegere og våpensamlingen på Rød er blant Norges mest imponerende.

Listen over fremstående gjester på Rød opp gjennom årene er imponerende. Her har prins Christian August, kong Carl Johan, dronning Maud og kong Haakon VII tatt in og blitt traktert etter alle kunstens regler. Fritjof Nansen bodde her ved flere anledninger. Av kulturpersonligheter bør også nevnes Katti Anker Møller og Ninni Roll Anker, sistnevnte var endog husfrue her frem til hun ble skilt fra sin mann. Omviserne strør om seg med anekdoter om berømte gjester og eksotiske gjenstander.

Spøker gjør det der også!

Mens du venter på at neste omvisning skal starte kan du nyte en forfriskning i kafeen.

... og ser du opp mot andre siden av Halden, så ser du festningen troner over byen!

Neste stopp må selvfølgelig bli sagnomsuste Fredriksten festning.

Dette, for Norge så sentrale, festningsverket har en historie tilbake til annen halvdel av 1600-tallet og er oppkalt etter kong Fredrik III. I forrige episode av Historielærerens sommerekskursjon hilste vi på Fredrik II, hans farfar og grunnlegger av Fredrikstad. Fredrik IIIs far er ingen ringere enn Christian IV ("Kristian Kvart").

Om Christian IV, sett med norske øyne, kanskje er den mest sentrale av de dansk-norske kongene, så er Fredrik III ikke mindre viktig, om vi tar av oss de "norske brillene" et øyeblikk. Da faren, Christian IV, døde i 1648, ble den da omkring 40 år gamle tronarvingen tvunget av adelen, gjennom det mektige Riksrådet, til å undertegne den strengeste håndfestingen i dansk historie.

På tross av dette, sto han, bare 12 år senere, frem som en allmektig enevoldskonge! Riksrådets makt var dramatisk pulverisert og en ny kongelov slo fast at kongen nå var:

"... det ypperste og Højeste Hoved her på Jorden over alle menneskelige Love."

På bare drøyt ett tiår er altså rollene totalt byttet om! Vi snakker her selvsagt om det viktige statskuppet i København i 1660, der eneveldet innføres i Danmark-Norge. Historielæreren blir varm om hjertet og drømmer seg tilbake til forelesninger på Historie grunnfag på 1970-tallet. Pensumbok var selvsagt Knut Mykland: Skiftet i forvaltningsordningen i Danmark og Norge i tiden fra omkring 1630 og inntil Fredrik den tredjes død, (Universitetsforlaget 1973). Mykland slår fast at dette som skjedde i København i 1660 kan "kort betegnes som overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme til enevelde, fra lensstyre til embetsstyre".

"Frederik 3.s håndfæstning 1648 betød dog en betydelig styrkelse af rigsrådets greb om magten efter erfaringerne med forgængeren Christian 4.s meget selvstændige optræden. Disse begrænsninger frigjorde Frederik 3. sig imidlertid fra ved den såkaldte statsomvæltning i 1660. Denne havde netop som formål at afskaffe håndfæstningerne og dermed især rigsrådets indflydelse til fordel for enevældens ubundne kongemagt."

http://danmarkshistorien.dk

Vel - tilbake til festningen.

Festningen i Fredrikshald (Halden) er blitt beleiret hele seks ganger, men (i likhet med Akershus festning) aldri blitt inntatt av fienden. Etter den så forsmedelige freden i Roskilde i 1658, ble jo faktisk Halden Norges grenseby mot Sverige.

Båhuslen blir svensk etter freden i Roskilde i 1658. Dermed blir Fredrikshald grenseby mot Sverige. (Bilde: Wikipedia)

Helt på begynnelsen av 1700-tallet braket det så løs på nytt, med Den store nordiske krig. Nå skulle Fredriksten for alvor skrive seg inn i norgeshistorien! I 1716 legger svenskekongen Karl XII ut på et felttog i Norge. Han herjer over store deler av Østlandet og beleirer også Akershus festning i Oslo. Den norske sjøhelten Peter Wessel, senere adlet under navnet Tordenskiold, skaper imidlertid problemer for svenskekongen da han, i Slaget ved Dynekilen, smadrer store deler av den svenske flåten og dermed setter en stopper for forsyningslinjene til den svenske hæren. Viktigst var det at skipene med det tunge beleiringsskytset ble senket! Kong Karl må trekke seg tilbake.

Fire dager før slaget i Dynekilen, da svenskehæren truet Halden (Fredrikshald) var det byens befolkning som selv satte byen i brann. Det er dette Bjørnson refererer til i den fjerde strofen av vår nasjonalsang:

ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

I 1718 gjør Karl XII et nytt fremstøt mot Norge. Fredriksten festning blir enda en gang beleiret av en svær svensk styrke (ca 30 000 mann?) og utsettes for hard beskytning. De ytre forsvarsverkene faller i svenskenes hender og spørsmålet er hvor lenge festningen, med sine drøyt 1 500 forsvarere, kan holde stand mot overmakten. Om natten graver svenskene nye skyttergraver og spiser seg sakte men sikkert innpå forsvarerne. Det skytes kontinuerlig og en regner med at mellom 10 og 20 soldater faller hver natt.

Om kvelden den 11. desember 1718 skjer det som skal komme til å snu situasjonen totalt. (I Sverige hadde de ennå ikke gått over til den gregorianske kalender, så vårt naboland opererer fremdeles med datoen 30. november.) Mens den 36 år gamle kongen er ute og inspiserer skyttergravene blir han truffet av en kule i tinningen og dør momentant. Dermed rakner det svenske felttoget i Norge og beleiringen av festningen i Halden heves.

Historielæreren på stedet der kongen stupte, truffet i tinningen. Men - ble han truffet i venstre eller høyre tinning?

Bildet over og under viser det samme monumentet sett bakfra, med blikket vendt mot festningsmurene i bakgrunnen.

De små "stabbesteinene" vi ser på bildet er satt der for å indikere hvor de svenske skyttergravene løp under beleiringen. Det var under en inspeksjon av disse skyttergravene at det skjebnesvangre skuddet falt.

Var det virkelig en norsk kule som traff kongen, helt fra festningsvollen langt der oppe? Datidens våpen tatt i betraktning synes det ganske utrolig.

Her er monumentet (i treklyngen, over hustaket til venstre) "sett fra norsk synsvinkel", altså sett fra festningsvollen.

Kom skuddet herfra? Avstanden er ca 220 meter. I så fall var det i sannhet et "lucky shot"!

I bakgrunnen skimtes Gyldenløve fort, ett av ytterfortene som var blitt erobret av svenskene.

Kong Karl XIIs hodeskalle, med kulehullet i tinningen.

Hodeskallen har vært gjenstand for mer eller mindre kyndige "rettsmedisinske undersøkelser" flere ganger. Den siste slår fast at dette er utgangshullet, dvs at kongen ble truffet i venstre tinning. (Opprinnelig trodde man dette var inngangssåret.)

"Karl XIIs likferd", malt av Gustaf Cederström (1884)

Liket av kongen bæres hjem til Sverige. 

Et dansk forskerteam konkluderte ved millenniumsskiftet med at kongen mest sannsynlig var truffet av et streifskudd fra egne rekker. (Dette var helt opp mot fientlig territorium, ved 21-tiden om kvelden i begynnelsen av desember, så det må ha vært mørkt da skuddet falt.) En annen teori vil ha det til at kongen ble drept i et regelrett attentat fra svensk side. Den angivelige drapsmannen er sågar utpekt; den franskfødte offiseren André Sicre. (Wikipedias artikkel om kong Karl XII bruker uttrykket "mest sannsynlige" om denne teorien.) Videre har vi jo selvsagt den opplagte løsningen på gåten: kongen ble truffet av et lykketreff fra fienden, dvs fra norsk side.

Karl XIIs sarkofag i Riddarholmskyrkan i Stockholm.

Kisten med kongens balsamerte kropp har blitt åpnet en rekke ganger i, mer eller mindre amatørmessige, forsøk på å løse skuddgåten. Første gang dette skjedde var allerede i 1746, deretter i 1768, 1859 og sist i 1917.

Da kisten ble åpnet i 1917, viste en undersøkelse av kraniet at inngangshullet var større enn utgangshullet. Dette stemmer dårlig med teorien om skudd fra egne rekker. At inngangshullet er større tilsier at prosjektilet må ha miste mye av sin hastighet, altså tilbakelagt en mye lengre avtsand enn om det kom fra nært hold i egne rekker. Et skudd fra nært hold vil normalt splintres opp og medføre et større utgangshull. Nå arbeides det med et nytt forskningsprosjekt for å finne sannheten om kongens død.

Rundt 100 år etter at Karl XIIs mystiske død førte til at svenskene oppga beleiringen, skulle Fredriksten atter komme i ilden, bokstavelig talt.

Etter freden i Kiel i 1814 var Danmark-Norge i trøbbel igjen. Som tapende part i Napoleonskrigene måtte danskene bare bla opp og betale prisen.

Og prisen var Norge.

Når så nordmennene surrer det til for stormaktene, ved å møtes på Eidsvoll og innbille oss at vi er blitt selvstendige - ja da blir det bråk. Bråk betyr som regel Sverige.

Sommeren 1814 invaderer svenskene igjen.
Fredriksten beleires av svenske tropper.
What's new?

I drøyt to uker blir Fredriksten bombardert, uten å gi etter. Så, den 14. august, kommer nyheten om en fredsavtale undertegnet i Moss; Mossekonvensjonen. Fredriksten festning har sluppet unna på nytt!

Historielæreren vandrer oppe på det imponerende festningskomplekset. Plutselig står han ved en fryktinngydende sak. Og - også denne har med svenskene å gjøre!

Hva er det vi skimter midt i bildet her?

Mot slutten av 1800-tallet ble spenningene i unionen med Sverige stadig sterkere. Innføringen av parlamentarismen i Norge (med riksrettssaken mot regjeringen Selmer), flaggsaken (om "sildesalaten"), kravene om utenriksvesen (subsidiært konsulatvesen), opphevelsen av mellomriksloven osv osv - alt pekte i retning av et endelig "showdown" mellom naboene.

Og det kunne bli stygt!

Svenskene truet - Norge rustet opp.

Da bruddet til slutt kom i 1905, var Fredriksten den sterkest befestede av alle norske grenseferstninger. Nye kanoner var innkjøpt og installert. Svenskene skulle ikke få noe gratis!

Historielæreren inspiserer en Schneider Canet-kanon, et minnesmerke over hvor galt det kunne gått, om det hadde blitt krig i 1905.

Da Norges storting bevilget ekstraordinære midler til opprusting av forsvaret i årene før unionsoppløsningen var innkjøp av felt- og festningsartilleri sentralt. Fredriksten ble utstyrt med franskproduserte Schneider Canet hurtigskytende kanoner, kaliber 12 cm.

I henhold til Karlstadtraktatens bestemmelser måtte kanonene på Fredriksten demonteres, men de ble satt opp igjen på andre norske fort like etter utbruddet av første verdenskrig. Under andre verdenskrig flyttet den tyske okkupasjonsmakten flere av kanonene til sitt Festung Norwegen.

 Denne kanonen som i dag er returnert til Fredriksten sto under andre verdenskrig ved Skudeneshavn.

I dag er bare én av disse Schneider Canet-kanonene funksjonell i den forstand at den kan avfyres. Den står på Høytorp fort ved Mysen. Slik høres det når den fyres av:

 

Til slutt noen stemningsbilder fra en vandring på festningsområdet, med storslått utsikt over Halden by:

En dagstur til Halden kan anbefales. Både Rød herregård og Fredriksten festning er absolutt verdt en historieekskursjon.

History matters!