Måler vi volum - eller innhold?

Aftenposten hadde en interessant artikkel på onsdag, om satsingen på fremmedspråk i Oslos skoler. Overskriften var: "Tidlig start gir språkglede". Vi leser videre:

"Flest mulig elever i Oslo skal ha minst to fremmedspråk fra 5. klasse. Opplæringen skal være muntlig og morsom for å skape språkstyrke."

"Sansen for gode oster, raske biler og alpinsport får mye stimulans takket være språksterke og trygge lærere.

– Vi legger vekt på at elevene skal ha mange ulike innfallsvinkler til språket, sier Marit Ekkernes, assisterende rektor og som selv er utdannet pedagog i Italia. Noen lærebok i italiensk for norske 12-åringer eksisterer ikke, så hun skaper læremidler selv og noe finner hun på YouTube.

– Vi reiser på kartet, lærer kultur og omgangsformer. Vi synger sanger og senere i høst skal vi rulle ut litt pasta."

I artikkelen kan vi også lese at de utdanningspolitiske myndighetene i Oslo kjemper en kamp med (mot?) Kunnskapsdepartementet, om å få innføre et obligatorisk 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet.

Det har lett for å bli litt klisjéaktig når man snakker i fine ord om hvor viktig det er med språkferdigheter i vår globaliserte verden. Men, det er jo sant!

Jeg har stor tro på språkopplæring i ung alder. Barns evne til å lære språk etter "naturmetoden" er forbløffende. Det virker også som om denne skolen som omtales i Aftenpostens artikkel er både motivert for, og kapabel til, å gjøre noe spennende og fruktbart ut av dette. Dette er altså ikke på noen måte en kritikk av denne skolen.

Men, jeg bekymrer meg for oppfølgingen.

Grunnen til min bekymring er våre erfaringer med språkundervisningen på videregående i Kunnskapsløftet (K06).

En rask innføring:
De gamle begrepene "B" og "C"-språk (fra R94) er byttet ut med begrepene "Nivå 1" og "Nivå 2". Dette kan synes å være tydeligere begreper, bortsett fra at nivå 1 altså er lavere enn nivå 2. Ikke som i seriesystemet i fotball, med andre ord.

Videre så sier reglene at alle elever som har hatt et språk på ungdomstrinnet skal ha nivå 2 på videregående, mens de som begynner på et nytt språk, eller ikke har hatt språk på ungdomstrinnet, skal ha nivå 1.

Dette høres jo logisk ut.

Noen ganger står man på et høydedrag, med kartet i hånden, og skuer ut over terrenget. Hva hvis terreng og kart ikke stemmer?

Det naturlige er vel å forholde seg til terrenget? Det blir liksom litt anstrengende å holde fast på kartet og insistere på at terrenget er feil...

Flere av våre elever (som kommer fra en rekke forskjellige ungdomsskoler i flere fylker) har fått et ubehagelig møte med "terrenget" denne høsten. De har hatt f.eks. spansk på ungdomsskolen, og derfor blitt plassert i nivå 2-gruppe hos oss, i tråd med retningslinjene. Så, etter noen få timer, kommer de løpende og sier de må flyttes ned på nivå 1, for de "kan jo ingenting"!

En fortvilet foresatt skrev til oss at den unge håpefulle var helt fortvilet over å være på nivå 2. I en av de første timene hadde klassen nemlig repetert bøyning av elementære spanske verb! Noen av elevene hadde aldri bøyd et verb. Vår innfødte spansklærer hadde skremt vannet av dem med sin repetisjon av verbbøyning.

Denne forelderen beskrev detaljert for oss en spanskundervisning på ungdomsskolen som besto i å se en del spanske filmer. Så ble læreren syk - og de hadde fransk istedet (!). Historien er ikke enestående. Vi hører mange, den ene mer kreativ enn den andre. Og elevene er fortvilet.

Det pedagogisk og psykologisk mest fornuftige ville selvsagt vært å kaste et blikk på kartet, registrere at kartet ikke stemmer, og så pælme kartet og forholde seg til terrenget. Med andre ord være pragmatiske og flytte de elevene som ikke har et tilstrekkelig grunnlag ned på "begynnernivået", altså nivå 1. Da vil de få en ny sjanse til å legge et grunnlag for å lære språket.

Svaret er NEI!

Retningslinjene åpner ikke for dette. Byråkraters skepsis til pragmatisme er omvendt proporsjonal med deres tendens i retning av dogmatisme. Iverste fall vil en samkjøring av nasjonale vitnemålsdatabaser avsløre dette avviket fra retningslinjer og resultere i at et vitnemål ikke kan genereres til eleven. Hvilken skole vil, i advokatenes tidsalder, eksponere seg for et slikt trusselbilde?

Dropp terrenget - følg kartet! We're off the hook - the pupil gets screwed.

Enda mer absurd er den "løsningen" som serveres, når man tar opp dette problemet. "Så dropp spansk, da vel - og velg fransk i stedet!". "Da vil jo eleven kunne begynne på nivå 1!"

For elever som, av ulike årsaker, har hatt problemer med å lære et språk er det neppe noen genial løsning å servere dem enda et nytt språk!?

Kvalitet eller kvantitet? Et klassisk dilemma, ikke sant?

En åpenbar fallgrube er at kvantitet er så mye lettere å måle. Kvantitet kan summeres opp i antall undervisningstimer, over antall år. Rapportskjema kan skrives, statistikk utarbeides, retningslinjer etterleves, nasjonale målstyringsdokumenter "oppfylles" og pedokraters og skolepolitikeres vakre ord om "satsing på språk i en globalisert verden" kan rammes inn og applauderes. Case closed.

Men, hva har elevene lært? Måling av kvalitet er langt mer komplisert.

Jeg tviler ikke på seriøsiteten til skolen i Aftenpostens artikkel. Heller ikke vil jeg slå malurt i begeret til engasjerte og inspirerte språklærere som de det fortelles om.

Men, prøv deg som djevelens advokat et lite øyeblikk og les formuleringen høyt for deg selv en gang til:

"– Vi reiser på kartet, lærer kultur og omgangsformer. Vi synger sanger og senere i høst skal vi rulle ut litt pasta."

Skurrer det litt i den gamle kynikerens ører?

Må man bøye verb for å lære et språk?

Noen saker tukler du bare ikke med!!

Noen ting er hellig!

Du messer ikke med noe hellig!

Tradisjoner er kultur og historie. Og History matters! Dette har vi behandlet tidligere.

Elever som har vært med meg på mine årlige historieekskursjoner til London (se her og her), og derfor har måttet gjennomgå det obligatoriske innføringskurset i "hvordan reise med tuben", vil ha et kjærlig forhold til denne:

Denne stilistisk og designmessige genistreken som har høstet utallige priser, og dannet mønster for tilsvarende kart i mange av verden storbyer! (Alle verdens "T-banebyer" er lagt inn på den Beck-inspirerte illustrasjonen under.) Harry Beck tegnet sitt første tubekart i 1931.

(Se bildet tydeligere her.)

I 2006 kåret seerne av BBC2-programmet The Culture Show Harry Becks kart til den nest beste britiske designprodukt i det 20. århundre! (Nr 1 ble overlydsflyet Concorde.)

Det spesielle med Becks design var at han brøt med den geografiske gjengivelsen av tube-nettverket, slik de tidligere versjonene hadde vært. Slik så f.eks. kartet ut i 1908:


Nå har det altså skjedd!

Noen har tukla med Becks kart!

Avisa Telegraph avslørte skandalen. Ett av få geografiske holdepunkter i kartet var Themsen, som skar seg gjennom oversikten. På den måten visste man til enhver tid om man var sør eller nord for elven.

Plutselig var Themsen borte fra Transport for London sine små hendige lommekart!

Heldigvis har ansvarlige tatt til fornuft - og hindret en slik kulturvandalisme! Det er Mayor of London, Boris Johnson, som har grepet inn og instruert transportmyndighetene om at elven skal tilbake, og det litt brennkvikt!

Så kan vi puste lettet ut - det var nære på!

Mot vandalene må vi alltid være årvåkne.

History matters!

Hvem skal representere meg?

Ideologier står sentralt i det 19. og 20. århundres historie. Derfor bruker jeg alltid en del tid i historietimene i begynnelsen av skoleåret på å ta for meg de dominerende politiske ideologiene som skulle prege menneskers tanker og valg. En elev som ikke har en elementær forståelse av hva en politisk ideologi står for, vil ha problemer med å leve seg inn i mange av lærestoffets sentrale begivenheter og prosesser.

Tror nå jeg.

En ideologi, prediker jeg, er et tankesystem som skal begrunne våre handlinger.

Jeg påstår overfor mine elever at våre valg av slike ideologier må bunne i en del sentrale spørsmål som alle må ha reflektert over. Det kan være:

• Hvilket menneskesyn har jeg?
  
• Hva er, etter min mening, et godt samfunn?
• Hvordan, og med hvilke midler, vil jeg at vi skal nå dette samfunnet?

Til dette får jeg mange interessante svar fra mine stemmeberettigede elever.

Så prøver jeg å gi en "buljongterning-presentasjon" av en del sentrale ideologier. Da må det kjøpslås og forhandles!Jeg får som regel aksept for følgende "tilbud". Mine elever går med på at vi skal prøve å sammenfatte hver ideologi med 2 - 3 fakta:

1. Vi må forbinde ideologien med et navn! (Eks: Burke, Smith, Marx, Bernstein.....)
2. Vi må knytte ideologien til et slagord, en parole som er lett å huske! ("Forandre for å bevare", "Nattvekterstaten", "Kampen for det klasseløse samfunn"......)
3. Vi bør kjenne til ett hovedverk! ("Tanker om den franske revolusjon", "Nasjonenes velstand", "Kapitalen".......)

Dette, servert med noen bilder, er en "deal" jeg som regel får tilslag på. Deal struck.

Men, så melder problemet seg!

Når vi nå har skissert opp bakgrunnen og essensen i en del sentrale politiske ideologier bør vi kunne klare å "henge bjella på katten", resonnerer jeg.

Slik skyter jeg meg selv i foten.

For, når jeg spør: hvilket av våre politiske partier i dag har hatt sitt opphav i og bygger på disse tankene, så får jeg svar i hytt og vær. Det er ofte ingen som helst sammenheng mellom de ulike "buljongterningene" og de svarene jeg får!

Er det meg eller elevene det er noe galt med, tenker jeg.

Kanskje vi begge må frikjennes? En professor på Blindern kommer oss til unnsetning.

"Makt uten mandat", er overskriften på et debattinnlegg av professor Janne Haaland Matlary som sto på trykk i Dagens Næringsliv tirsdag 25. august. (Hvorfor ligger den ikke på nettet??).

"Uten ideologi blir valgkampen uten mening. Politikerne er da bare privatpersoner, og politikken blir populisme og opinionsfrieri"

Matlarys resonnement er at en forutsetning for representasjonsdemokratiet må være et tydelig mandat. Når vi velger våre politikere må vi ha en slags avtale med dem, gi dem et mandat. Det mandatet må nødvendigvis være at de står for en bestemt ideologi, sier hun.

"En representant kan ikke spørre sine velgere i hver enkelt sak - da ville vi hatt direkte demokrati, slik man har det i Sveits. Men, indirekte demokrati, slik vi har, betyr heller ikke at politikerne kan løsrive seg fra velgernes vilje og gjøre det som passer. Tvert i mot er han eller hun bundet av den ideologiske basis partiet har, og disse hovedprinsippene er derfor helt avgjørende. Ut fra ideologien skal representanten avgjøre i den enkelte sak."

Haalands postulat er at ideologiene er borte. Politikerne funderer ikke sine standpunkter på en konsekvent ideologisk forankring, men på individuelle situasjonsbetingede faktorer, aktuelle medieoppslag og øyeblikksfrierier. Det er populisme.

I artikkelen viser hun til sosiologen Frank Furedi og hans advarsel mot det Matlary karakteriserer som "den emosjonelle, privatiserte, offentlighet hvor seriøsiteten er borte og underholdningen dominerer."

Det private angår ikke politikken.

Skulle jeg innvende noe mot hennes debattinnlegg måtte det være at hun i liten grad eksemplifiserer. Her er (selvsagt) de obligatoriske utfallene mot Fremskrittspartiet. Det blir litt enkelt, synes jeg. Å beskylde Frp for populisme er like kjedelig som å kysse søstra si. Hvis flere gjør det nå, så begynner jeg å få sympati med partiet, bare på trass!

Jeg savner litt mer mot hos professoren. Gang på gang står fremtredende politikere frem i medias glansete papir og forteller tåredryppende om hvordan private opplevelser har påvirket deres standpunkt. En av våre statsråder anførte for eksempel dype samtaler med sin sønn som begrunnelse for at hun stemte mot sitt eget partiprogram i Stortinget. Det var det partiprogrammet som var det mandatet velgerne hennes hadde gitt henne.

En valgt politiker skal ikke gjøre private valg. Om det siterer Matlary ingen ringere enn Aristoteles:

"Å fremme sine private interesser i politikkens sfære er korrupt."

Kraftig kost.

Noen dager senere, den 31. august, skriver den profilerte økonomen Knut Anton Mork en replikk i Aftenposten (Hvorfor er ikke denne på nett??), under tittelen "Hva valget gjelder".

Kortfattet, og i vesentlig enklere ordelag, sier han, i prinsippet det samme som Haaland Matlary.
Mork skriver:

"Ikke det at jeg skal ta standpunkt for eller i mot noe enkelt parti. Men jeg vil si noe om hva politiske valg egentlig gjelder. Det dreier seg ikke om hvem som vil gi flest goder til flest mulig mennesker, men om hva slags samfunn vi skal ha. Vil vi at staten skal ta alle viktige beslutninger for oss, eller skal vi som myndige mennesker primært få bygge våre egne liv?"

Deretter gjør han rede for hvilket menneskesyn han tror på og hva slags samfunn han ønsker. Det er på dette grunnlag vi må velge - ut fra ideologi.

Jeg er enig med Mork. Vi må klare å gripe fatt i de sentrale parametrene som skiller ideologier og, på grunnlag av disse, gjøre vårt valg.

Jeg orker ikke mer ad hoc-politikk, "valgreportasjer" om skjørtelengder, politikeres sykehistorier og "hemma hos meg"-journalistikk. Hvis ikke kan vi likegodt vende tilbake til grekernes athenske demokrati: loddtrekning!

Jeg vil ha representasjonsdemokrati i ordets egentlige forstand.

People never lie so much as after a hunt, during a war or before an election.

Otto von Bismarck

Ikke like beredt lenger?

"Alltid beredt!" er speidernes motto. "Be prepared!"

Beredt på hva?

Selv har jeg aldri vært speider, så jeg har ingen direkte innsikt eller erfaring med dette. Heller ingen klare anti- eller sympatier mht denne fritidsaktiviteten for unge. Grunnen til at jeg spør er et nyhetsoppslag om at den britiske speiderorganisasjonen, The Scout Association, har vedtatt at en speider ikke lenger skal bære den tradisjonelle speiderkniven i beltet.

Speiderkniven - et kjært barndomsminne for mange.

Årsaken er i og for seg ikke så oppsiktsvekkende. Det er selvsagt den urovekkende og tragiske eksplosjonen i voldelig knivbruk som britene har opplevd. Veksten er, iflg artikkelen, hele 50% på ett år!

Speiderinstruktøren dave Budd sier følgende:

“The series of high-profile fatal stabbings highlighted a growing knife culture in the UK. I think it is safest to assume that knives of any sort should not be carried by anybody to a Scout meeting or camp, unless there is likely to be a specific need for one. In that case, they should be kept by the Scout leaders and handed out as required.”

Instruksen er altså nå at speiderkniven bare skal tas med på utflukter (heter det "utflukter" i speidern?) når det er "spesielt behov for den".

Det er da jeg stusser litt. Ligger det ikke implisitt i "alltid beredt" at man skal være forberedt på nettopp de situasjonene man ikke kan vite på forhånd at det vil være "spesielt behov" for en kniv?

Det blir liksom litt som å si til ambulansefolkene at de ikke skal ta med båren på utrykning, med mindre de vet at de kommer til å få bruk for den! Eller ikke ta med kjettingene på vinterturen over Haukeli, med mindre man vet at det blir bruk for dem!

For all del - jeg prøver ikke å være morsom her - til det er jo knivvolden et altfor alvorlig tema.

Jeg synes bare det er tragisk at vi er kommet dit vi er. Hva blir det neste?

"Det var andre tider!", sier vi, og drømmer oss tilbake til en barndom da det ikke var sand under lekestativene vi ikke hadde (for vi klatret i trær!) og vi hang etter støtfangeren på bussen om vinteren.

Eller som en av leserne av artikkelen skriver i kommentarfeltet:

"When I was a Boy Scout in New York, we all learned how to carry, load, shoot and clean rifles. We would carry our rifles across the handle bars on our bicycles on the way to the shooting range. Those were the days."

Nåja - alt er jo større "over there"!

Med lov skal landet hygges

"Med lov skal landet bygges", står det i den gamle Frostatingsloven. Og det er både riktig og viktig, dengang som nå.

Det kan imidlertid dessverre synes som om det er en utbredt oppfatning blant våre styrende politikere at med lov kan landet også hygges.

Denne bloggeren har tidligere vært inne på det litt foruroligende fenomen at våre politikere i tiltagende grad løser utfordringer ved å lov- og rettighetsfeste at utfordringen ikke skal være der!

Problemet med å rettighetsfeste seg ut av alt og ingenting er jo at det berøver oss som individer alt ansvar for egen atferd og egen livssituasjon. Vi blir "klienter" og "brukere".

Skolen er en samfunnsarena der denne tendensen tydeliggjøres. Og det er foruroligende, fordi ungdommen dermed lærer seg holdninger som de tar med i sitt voksne liv. Gjennom et kvart århundre i klasserommet har jeg observert en galopperende sykeliggjøring, klientifisering og ansvarsfratakelse av elevene.

I en elevsamtale for noen år siden var jeg uforsiktig nok til å si til en atten år gammel, altså myndig, elev at vedkommende nå var voksen og måtte prøve å ta seg sammen. Det kostet meg litt av et spetakkel etterpå!

Skolen skal selvsagt være et trygt og godt sted å være. Men, er trivselsaspektet i ferd med å få primat over andre viktige sider ved skolegangen?

I spørsmålet om lekser i skolen har til og med en gammel SVer som Paul Chaffey blitt så rystet at han, i sin blogg, kaller det for "(det) Mest absurde utdanningspolitiske utspill?".

Trivsel settes ofte opp mot fravær og frafall (drop-out). Underforstått; trivsel er det beste middelet mot frafallet. En slik ensidig kontrastering blir, etter min mening, noe snever og forenklet. Skolefravær og skolefrafall henger vel sammen med andre sider ved skole og samfunn enn bare trivsel? Gjør vi en feil ved å fokusere så ensidig på målinger av, og tiltak i retning av, norske elevers trivsel?

Vi har sett en rekke skolepolitiske utspill som skal fremme dette ensidige aspektet. På SVs landsmøte kom forslaget om et nytt fag; kreativitet. Denne læreren i ungdomsskolen lovpriser det nye faget elevkunnskap og påpeker, i samme åndedrag at idretts- og aktivitetsdager spiller en viktig rolle for, ja nettopp, trivselen.

For noen år siden fikk de første fylkene sine elevombud. Nå tas det til orde for et eget mobbeombud.

Det er ikke noe tvil om at disse og andre liknende tiltak fra skolepolitikernes og trivselspedokratenes side kan ha en prisverdig gunstig effekt på læringsmiljøet. Hvis jeg kunne ta med elevene mine på aktivitetsdag et par dager i uka er jeg overbevist om at vi ville fått det (enda) hyggeligere enn vi allerede har det! Vi ville antakeligvis fått det så trivelig at ingen av elevene ville tenkt tanken på å droppe ut av skolen.

Men, hva ville de sittet igjen med av livserfaring og kunnskaper? Hvor godt rustet ville de være til å møte voksen- og arbeidslivet? Og, enda verre, hva ville de ha "i sekken" i møtet med videre studier? Det er vel ikke noe tungt fokus på aktivitetsdager på medisinstudiet?

Min erfaring er at faglig innsikt, mestring, interesse og disiplinert arbeid også kan gi en trivselseffekt. Vi må slutte å tute elevene fulle med at "matte er så vanskelig!", at "det er så hardt å være ung i dag!", at "skolen er et presss!", at "alt er for teoretisk!", at "vi lærer ikke det vi trenger når vi kommer ut i arbeidslivet!" osv osv.

Da AFEL-prinsippet ble prediket med apostolisk autoritet og glødende overbevisning, og prosjekt- og gruppearbeid skulle gi elever en guddommelig innsikt, var alltid kronargumentet: "De satt ikke hver for seg og pugget, de som bygget Statfjord-plattformene!" (AFEL er, som alle politisk korrekte vet: "ansvar for egen læring".)

Nei, det er mye mulig - men jeg tipper et par av dem kunne regne, før de havnet i prosjektgruppen?

Spørsmålet om skolefravær har jeg berørt i et tidligere blogginnlegg. Også andre bloggere, med hverdagen i skolen berører dette.

I løpet av sommeren ble forskriftene til Opplæringsloven og Privatskoleloven endret. Endringene er ikke i seg selv dramatiske. De er imidlertid tydelig symptomatiske. Vi ser tendensen fortsetter, med jevnt og trutt å trekke fokus (les: ansvaret) gradvis vekk fra eleven og over på læreren. La meg illustrere dette med et eksempel:

I den gamle teksten sto følgende:

"Dersom det er tvil om ein elev på grunn stort fråvær eller av andre særlege grunnar kan få terminkarakter eller standpunktkarakter i eitt eller fleire fag, eller dersom det er fare for at eleven kan få standpunktkarakteren Nokså god eller Lite god i orden eller i åtferd, må eleven og foreldra eller dei føresette få skriftleg varsel." (Min utheving av ordet "elev".)

I den nye reviderte teksten er ordlyden endret til denne:

"Læraren skal så langt råd er, skaffe tilstrekkeleg grunnlag for å vurdere kompetansen til eleven, slik at retten eleven har etter § 3-1, blir oppfylt. Det gjeld òg dersom stort fråvær eller andre særlege grunnar gjer vurdering vanskeleg. Eleven skal møte til og delta aktivt i opplæringa slik at læraren får grunnlag for å vurdere eleven sin kompetanse i faget. Stort fråvær, manglande deltaking i planlagde vurderingssituasjonar eller andre særlege grunnar kan føre til at grunnlaget for halvårsvurdering med karakter eller standpunktkarakter manglar." (Min utheving av ordet "Læraren".)

(Fra: Forskrift til Privatskoleloven, § 3-3)

Der hvor den gamle teksten opererte med eleven som den aktive og viktige aktøren har sommerens endring valgt å erstatte eleven med læreren. Eleven blir passivisert. Vil neste revisjon "flytte grensene" et lite stykke til? Vi husker historien om naboen som flyttet gjerdestolpene litt og litt av gangen?

Hva legges i at læreren "så langt råd er" skal "skaffe tilstrekkelig grunnlag"? Det blir interessant å se den første presedensen i dette spørsmålet. Ta en titt på dette forslaget, så kan du gruble litt på hvor langt læreren skal strekke seg?

I forrige skoleår mottok jeg denne e-posten fra en elev som, av ulike grunner, ikke møtte opp på klassens prøver: (teksten er autentisk, men anonymisert)

Hei!
Sender en oversikt over når jeg kan ha historieprøven uten at det går ut over noen andre fag.

Mandag: 0830-1005 og 1405-1550
Tirsdag: 0830-1005
Onsdag: 1015-1130 og 1405-1550
Fredag: 0830-1130

Du kan plassere meg i administrasjonen, det har både Xxxx og Yyyy gjort før. Da kan jeg bare gi prøven til en av de i administrasjonen, så trenger du ikke være innom engang. Du trenger heller ikke lage noen ny ekstra prøve, for jeg kan jo bare få en av de som de andre klassene ikke har hatt ennå. Ergo: null ekstra arbeid på deg :)

Hilsen Nnnnn

Dette kan jo bli interessant - hvis man har 4-5 forskjellige klasser, tenkte jeg. Jeg sa nei.

Hva lærer eleven om plikter og ansvar, hvis jeg retter meg etter dette ønsket? Skal du spille i cup-finalen, bør du belage de på å spille, sammen med laget ditt, den søndagen finalen går, resonnerte dinosaurlæreren.

Men, rettet jeg meg etter lovens forskrift?

Sverige er også i år et vakkert land!

Fjorårets historiske sommertur gikk til Sverige og, blant annet, Arns Rike. Sverige er og blir et vakkert land. Det er dessuten, som jeg skrev i fjor, et land som vet å ta vare på kultur og historie.

Årets historiske sommertur gikk derfor på nytt til nabolandet. Denne gangen først til staselige Stockholm, deretter sørover på østkysten, til gamle fornemme Oskarshamn, med avstikkere til historiske Kalmar og vakre Öland.

I Stockholm er selvsagt et besøk på Vasamuseet obligatorisk! Det praktfulle regalskipet Vasa er et imponerende skue. I samme maritime museumsmiljø fikk jeg også med meg en flott utstilling om og fra Titanic. Utstillingen fokuserte spesielt på de mange skandinavene som var med på forliset i 1912.

Vasa - imponerende!

I Stockholm ble det tid til å se det kongelige slott, rusle i Gamla Stan, på Søder, i Djurgården og andre kjente steder.

Det er dimensjoner over slottet i Stockholm!

Utenfor Slottet

Stockholm tar vare på sine helter. Like ved siden av Greta Garbos Plass (akkurat!) snublet jeg tilfeldig over dette flotte minnesmerket over Lennart "Nacka" Skoglund, en av Sveriges store fotballhelter (1929 - 1975). Monumentet heter "Vi ses vid målet".

Fra storbyen Stockholm bar det til lille, litt søvnige Oskarshamn. Et sundt motto for reisende er det gamle "When in Rome - do as the Romans!". Derfor kunne vi selvsagt ikke la sjansen gå fra oss når det var skikkelig tradisjonell svensk folkparkkonsert med ingen ringere enn Lasse Berghagen!

Folkparkkonsert er tradisjon og kultur i Sverige!

A walk down Memory Lane: Om min kone ble nostalgisk av å møte ungdomsidealet Lasse Berghagen så ble ikke jeg mindre rørt da jeg oppdaget dette klenodiet! Med unntak av blåfargen, helt identisk med bussen vi hadde da jeg var barn i Hong Kong!

Verdens fineste bil - bildet tatt i Shatin på begynnelsen av 1960-tallet.

Bare 7 mil sør for Oskarshamn ligger Kalmar. For en historielærer uløselig knyttet til Kalmarunionen (1397). Og her ligger det vakre og staselig Kalmar slott. Jeg lar bildene tale for seg selv!

Fra torget i Kalmar.

Fra Kalmar er det broforbindelse over til idylliske Öland.

Öland har en lang historie og mange historiske minnesmerker helt tilbake til tidlig middelalder.

Joda Sverige er vakkert. Og - svenskene har skjønt det: History matters!

Om blindtarmen, lagtinget, en oppskrapet dør og bredden på et jernbanespor

En blogger jeg leser regelmessig (men som jeg dessverre så altfor sjelden rekker å kommentere, før han for lengst har skrevet 3 - 4 nye innlegg) hadde (preteritum, ja - see my point?) et innlegg under tittelen "Instutusjonelle blindtarmer" (17. april 2009).

Dette er en fascinerende og underholdende historie om hvorfor forelesningene på BI i en årrekke begynte kl 08.35. Helt frem til lunsj opererte man altså med fem minutter over hver hele og halve time. Først etter lunsj kunne man ha forelesninger som ikke begynte til disse merkelige "fem over"-tidspunktene. Håpløst.

Men, hvorfor det var slik?

Jo, det er historiens clou. Derfor ville jeg ikke drømme om å røpe det her. Les historien!

Espens muntre tilbakeblikk på BIs historie munner ut i et budskap. Vi sliter nok mange med det han kaller institusjonelle blindtarmer. (Blindtarmen, stakkar, er, som kjent, sammen med mannens brystvorter, milten og enkelte andre menneskelige organer, havnet i den ulykkelige situasjon at mange tillater seg å stille spørsmål ved deres funksjon og berettigelse. En slags parallell til blinklys på biler i oslotrafikken, kan man vel si.)

Denne metaforen henspiller på det faktum at organisasjoner har en lei tendens til å trekke på gamle rutiner og institusjoner som kanskje ikke lenger har noen reell begrunnelse eller eksistensberettigelse. (Utgangspunktet for blogginnlegget var avskaffelsen av Lagtinget, også karakterisert som "100 års meningsløshet").

Lagtinget - Norges senat?

Da var det historikeren i meg ble aggressiv.

"Skal man liksom avskaffe alt mulig - bare fordi det ikke (lenger) har noen funksjon i dag?", bjeffet jeg ilsk til blogginnlegget. History matters, for pokker! Her må det tas til motmæle.

Den ovenfor siterte bloggskriveren har sin akademiske og ideologiske forankring i USA. Her ser vi tydelig hvordan han, gjennomsyret av amerikansk innovasjonsdrift, Frederick Taylors Scientific Management og den effektive transatlantiske "cut the crap"-mentaliteten, altså ikke ser noen som helst betenkeligheter med å skjære vekk og kaste på historiens bål alt som smaker av daukjøtt, meningsløse tradisjoner og gammelt ineffektivt slagg.

Undertegnede vil, i denne saken, stå åpent frem som anglofil. Så kom altså jeg ut av skapet også.

På de britiske øyer er nok mentaliteten og holdningen til tradisjoner annerledes.

Amerikaneren: "Det er ingen grunn til å fortsette med denne merkelige, ineffektive og meningsløse skikken å begynne fem over halv, slik vi har gjort i årevis!"

Engelskmannen: "Hvorfor vi må begynne fem over halv? Jo, det er innlysende - vi har jo gjort det i årevis!"

To verdener møtes.

Hvis det skulle forutsettes en praktisk og meningsfylt begrunnelse for at de engelske politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale institusjonene opptrer som de gjør, ja da ville vel hele samfunnet på øyriker bryte sammen. Omtrent alt som skjer der borte forklares jo nettopp med at det er slik de har gjort det siden ditt eller datt!

Og de har jo holdt på en stund.

Jeg hadde en gang, før terroren fra IRA og senere Al Qaida og dess like, gleden av å bli vist rundt i det britiske underhuset av en MP. Noe av det jeg husker best er en dør.

Underhuset og overhuset forbindes av en korridor. Når regenten skal holde trontalen og har tatt plass på sin tronelignende stol, omgitt av sin lojale adel i overhuset, sendes en sendemann, The Gentleman Usher of the Black Rod, av sted for å banke på døren til underhuset og invitere dem til å høre dronningen tale. Døren skal da slås bestemt igjen, rett foran ansiktet på dronningens sendemann. Så må han stå og hamre på døren med en stav. Innenfor sitter alle medlemmene av underhuset og snakker ekstra høyt i munnen på hverandre, slik at det skal være spesielt vanskelig å høre sendemannen banke.

Denne bankinga har pågått siden 1642. Det kommer derfor kanskje ikke som noen overraskelse at døra er temmelig slitt.

Tror du meg ikke? Se selv:



Vår ordning med lagting og odelsting har bestått siden 1814. Nå synger denne ordningen på siste verset. Det var én som stemte i mot.

En forstokket gammel høyremann?

Nei, en relativt ung arbeiderpartirepresentant fra Akershus, Sverre Myrli (38 år). På spørsmål om hva han svarer når folk spør hvorfor han stemte i mot sier han:

"– Jeg sier at det norske systemet er en merkverdighet, men så sier jeg også at siden systemet eksisterer, og fungerer, så mener jeg det burde ha vært beholdt."

Jeg blir tykk i halsen og våt i øynene av slikt! Det er nesten så en skulle tro han hadde lest Edmund Burke:

”Det er et argument til fordel for ethvert bestående styringssett, overfor ethvert uprøvd forslag, at en nasjon har eksistert lenge og blomstret under det!”

Skulle vi ikke ha med noe om jernbanespor her også?

Joda, her kommer en artig liten anekdote som belyser nødvendigheten av å kjenne sine røtter. Jeg lar den stå på originalspråket, det er best slik. Og, ja, jeg vet dette er en vandrehistorie, men den er god nok til at den kan få vandre litt til!

The US standard railroad gauge (distance between the rails) is 4 feet, 8.5 inches. That's an exceedingly odd number.

Why was that gauge used?

Because that's the way they built them in England , and English expatriates built the US railroads.

Why did the English build them like that?

Because the first rail lines were built by the same people who built the pre-railroad tramways, and that's the gauge they used.

Why did 'they' use that gauge then?

Because the people who built the tramways used the same jigs and tools that they used for building wagons, which used that wheel spacing.

Why did the wagons have that particular odd wheel spacing?

Well, if they tried to use any other spacing, the wagon wheels would break on some of the old, long distance roads in England , because that's the spacing of the wheel ruts.

So who built those old rutted roads?

Imperial Rome built the first long distance roads in Europe (and England ) for their legions. The roads have been used ever since.

And the ruts in the roads?

Roman war chariots formed the initial ruts, which everyone else had to match for fear of destroying their wagon wheels. Since the chariots were made for Imperial Rome , they were all alike in the matter of wheel spacing. Therefore the United States standard railroad gauge of 4 feet, 8.5 inches is derived from the original specifications for an Imperial Roman war chariot.

Bureaucracies live forever.

So the next time you are handed a specification/procedure/process and wonder "What horse's ass came up with it?", you may be exactly right. Imperial Roman army chariots were made just wide enough to accommodate the rear ends of two war horses. (Two horse's asses.)

Now, the twist to the story:

When you see a Space Shuttle sitting on its launch pad, there are two big booster rockets attached to the sides of the main fuel tank. These are solid rocket boosters, or SRB's. The SRB's are made by Thiokol at their factory in Utah .

The engineers who designed the SRB's would have preferred to make them a bit fatter, but the SRB's h ad to be shipped by train from the factory to the launch site. The railroad line from the factory happens to run through a tunnel in the mountains, and the SRB's had to fit through that
tunnel. The tunnel is slightly wider than the railroad track, and the railroad track, as you now know, is about as wide as two horses' behinds.

So, a major Space Shuttle design feature of what is arguably the world's most advanced transportation system was determined over two thousand years ago by the width of a horse's ass.

And you thought being a horse's ass wasn't important? Ancient horse's asses control almost everything...

and CURRENT Horses Asses are controlling everything else.

Fra hesteromper i Romerriket, via blindtarmen, lagtinget, en oppskrapet dør og til dagens romferger. Ikke dårlig på en tirsdagskveld!

Den skarpe leser har nok skjønt hva jeg mener om saken: jeg synes undervisningen på BI burde begynne fem over halv fremdeles!

History matters!