William Blake og mye mer...

William Blake (28.11.1757 - 12.8.1827)

Fredag er det William Blakes fødselsdag. Poeten og maleren William Blake ble født i London 28. november 1757. Romantikeren og spiritualisten Blake er nok for oss mest kjent for sitt dikt som utgjør teksten til hymnen Jerusalem ("And did those feet in ancient time"). Dette er i dag en av Englands mest kjente og avholdte salmer, men diktet ble faktisk tonesatt først i 1916, av Hubert H. Parry.

Mange har tatt til orde for at dette bør bli Englands nye nasjonalsang. Når vi ser og hører dette tradisjonelle avslutningsnummeret fra BBCs kjære Last Night of the Proms så kan man jo undres på om ikke de kommer til å få rett en dag?

Lytt og nyt!

Bring me my Bow of burning gold;
Bring me my Arrows of desire:
Bring me my Spear: O clouds unfold:
Bring me my Chariot of fire!
I will not cease from Mental Fight,
Nor shall my sword sleep in my hand,
Till we have built Jerusalem,
In England’s green
and pleasant Land.

Diktet har en underlig og fascinerende forhistorie. Blake skal etter sigende ha latt seg inspirere av legenden som forteller at Jesus som ung mann fulgte Josef av Arimatea på en reise til Glastonbury i Somerset i England! Bare det kan jo sette fantasien i gang.

Bygget de et nytt Jerusalem i England?

Den filminteresserte leser vil også dra kjensel på linjene "Bring me my Chariot of fire!". Dette er nettopp tittelen på Colin Welland og Hugh Hudsons nydelige film fra 1981. Filmen hentet hjem 4 Oscarstatuetter, deriblant for beste film, og regnes ofte som en av de første filmene som innledet "den britiske bølgen" av filmer. (Året etter kom jo Richard Attenboroughs Gandhi og sopte med seg 8 Oscar, også den for beste film.)

Men, altså: Chariots of Fire. Og, selvsagt, her dukker William Blakes Jerusalem opp! Nyt dette lille utdraget:


Disse Chariots of Fire, eller Ildvognene, som den norske oversettelsen bruker, henspiller på Det Gamle Testamentet, 2. Kongebok, 6 kapittel, 17. vers:

Og Herren oplot drengens øine, og han fikk se at fjellet var fullt av gloende
hester og vogner rundt omkring Elisa.

Filmen handler om virkelige hendelser og personer. Hovedpersonene er to løpere i den britiske friidrettstroppen som deltok under OL i Paris i 1924. Den ambisiøse og selvbevisste Harold Abrahams er engelsk jøde og jusstudent ved Cambridge. Han ser seier på idrettsbanen som et ledd i kampen mot antisemittisme og fordommer. Hans motpol er skotten Eric Liddell, "The Flying Scotsman". Liddell, sønn av skotske kinamisjonærer, er dypt religiøs. Han skulle senere vende tilbake som misjonær til Kina og døde der i japansk fangenskap, bare 5 måneder før andre verdenskrig var slutt i Asia.

Både Abrahams og Liddell er blant favorittene til å vinne gull på 100 meter sprint i OL i Paris. Men, så oppdager Liddell at finalen går på en søndag, på sabatten! Liddell er urokkelig, han nekter å stille opp.

Hvordan det gikk? Se filmen, da vel!

Da en annen skotte, Allan Wells, 64 år etter OL i Paris, vant gull på 100 meteren under OL i Moskva i 1980, var han den første brite som hadde vunnet denne distansen i et OL siden Harold Abrahams i 1924. Pressen spurte Wells om han ville tilegne denne seieren til Abrahams. Hans svar lød:

"No, this one was for Eric Liddell."

Men, men - det var nå Blake som hadde bursdag, da...

Uansett; history matters!

Tenk det, Hedda!

Nytt fra forskningsfronten - igjen!

En gruppe forskere har tilbrakt tre måneder med å lytte intenst til en forsamling av rhesusaper på øya Cayo Santiago ved Puerto Rico. Rhesusaper er som kjent hjerneforskernes beste venner.

De har registrert alle slags lyder; koselyder, pludring, sladder og snikk snakk apene i mellom.

Og hva har så disse fremragende vitenskapsfolkene funnet ut?

They discovered that, just as with humans, the female of the species was
more talkative than the male.
Female macaques were found to make 13 times as many friendly noises as
males. They were also much more likely to chat to other females than
males.

Akkurat! Oppholdet på Cayo Santiago var sikkert hyggelig og lærerrikt. Men, jeg kunne tilbudt dem et forskningsopphold i en av mine skoleklasser. De hadde ikke trengt mange timene med observasjon og kartlegging for å komme frem til samme konklusjon.....


Noen som føler seg truffet her? Jeg nevner ingen navn, bare så dere vet det, Julie, Marie, Therese, Julie, Ragnhild, Eline osv osv osv...

Girls have more fun?

Neste måned er det 90 år siden!

Den 11.11. - klokken 11, sluttet første verdenskrig. Året var 1918, det vil si for 90 år siden om noen uker.

I denne bloggen har jeg tidligere vist til den utrolige historien om William Lamin som har fått sin blogg fra fronten under 1. verdenskrig.

En artikkel i The Telegraph minner oss om denne katastrofen i europeisk historie. Mer enn 20 millioner menneskeliv gikk tapt under de 4 årene med krig.

Avisen lar oss møte den 112 år gamle Henry Allingham, veteran fra kampene under "Den Store Krigen".

Henry Allingham i uniform, 1916. (Kilde: Wikipedia)

Allingham ble født 6.6. 1896. Den 6. juni er, som kjent dagen for den allierte landgangen i Normandie under andre verdenskrig, "D-dagen" (1944). Da var Allingham 48 år - og for gammel til å være soldat! Utrolig å tenke på.

Den 112 år gamle veteranen har klare minner fra det voldsomme slaget ved Jylland og, kanskje enda verre, fra kampene ved Ypres. Han ble født i dronning Victorias England og har levd med 6 britiske monarker og 21 statsministre!

Hva er hemmeligheten bak et så langt liv, spør journalisten. Svaret hans er:

"The more birthdays I enjoy - the longer I live!"

Les artikkelen om Henry Allingham. History matters!

En livshistorie, en opera, et ølmerke, et lands historie, et forretningsimperium, - en leseropplevelse!

Jeg fascineres av bøker som tar opp historiske emner og epoker. Som et eksempel har jeg, i et tidligere blogginnlegg, skrytt av Amitav Ghosh sin roman The Glass Palace, utgitt på norsk under tittelen Glasslottet.

Nå vil jeg gjerne gjøre leserne av denne bloggen oppmerksomme på en annen slik bok som gir en leseropplevelse av de sjeldne, nettopp fordi den maler ut et historisk epoke som bakteppe for handlingen. Romanen heter The Pure Land, den norske oversettelsen Det Rene Landet.

Skotten Alan Spence har latt seg inspirere av livshistorien til den skotske eventyreren og forretningsmannen Thomas Glover. Og hvilken livshistorie! Og hvilket historisk bakteppe!

Glover reiste fra hjemstedet i utkanten av Aberdeen i 1858, bare 19 år gammel. Den unge eventyreren hadde fått jobb i et av verdens mest kjente handelsselskap, Jardine & Matheson. I kjølvannet av svekkelsen av The East India Company, etter sepoyoppstanden i 1857, har Jardine Matheson blitt en maktfaktor i handelen med te, silke og, selvsagt, opium. (Det kan også nevnes at handelsselskapet var sterkt delaktig i å utløse de sakalte "opiumskrigene" med det kinesiske keiserdømmet!) Nå har de kastet sine øyne på Japan, "det lukkede land". Unge Glover får arbeid på det nyetablerte kontoret i Nagasaki, "kikkehullet mot vesten".

Vi følger den energiske og risikovillige skotten som etterhvert etablerer sin egen virksomhet og slår seg opp på dristige og fremtidsrettede investeringer, mange av dem nokså lysskye. Dramatikken oppstår når Glover involverer seg i de politiske intrigene i Japan under Shogunatets tid. Leseren drives inn i konfliktene mellom samuraiklanene i det føydale Japan, der Glover tar parti for de moderniseringsvillige klanene, de som etterhvert går seirende ut av kampen og står bak gjeninnsettelsen av keiseren, den s.k. Meiji Restoration i 1868. Japan åpnes for vestlig innflytelse og moderniseringen (og opprustningen) av det moderne Japan begynner. Militariseringen viser seg gjennom de to krigene mot Kina og Russland og kulminerer med nederlaget i andre verdenskrig.

Det som engasjerer leseren er måten Alan Spence har flettet storpolitikken, handelseventyret og privatlivet til mennesket Glover sammen. Hovedpersonen blir oppslukt av japansk kultur og levemåte. Han oppnår på dramatisk vis respekt og varme vennskap hos, i utgangspunktet hatefulle, samuraier. Men, leseren følger også den eventyrlystne unge mannen i romantiske og erotiske møter med geishaer og "gledeshus" og gjennom to ekteskap med japanske kvinner.

Faktisk er det privatlivet til Glover som har gjort ham mest kjent. Historien om den skotske forretningsmannens romantiske men tragiske eventyr inspirerte den franske forfatteren Louis Marie-Julien Viaud til, under pseudonymet Pierre Loti, å skrive romanen Madame Chrysanthème. Denne fortellingen skal igjen ha inspirert komponisten Giacomo Puccini til å skrive den verdensberømte operaen Madame Butterfly.

Thomas Glover med sin japanske hustru, barn og barnebarn. (Jeg vil anta, på bakgrunn av det jeg har lest, at den europeiske kvinnen på bildet er Glovers søster som, på sine eldre dager, også utvandret til Japan.)

Thomas Glover døde i Tokyo i 1911. På sine eldre dager hadde han vært med å grunnlegge et skipsverft i Nagasaki. Skipsverftet fikk navn etter klanssymbolet til en av medgrunnleggerne. Symbolet viser tre diamanter, på japansk: "mitsu-bishi". Makes you think, eh?

Bildet viser Thomas Glover sammen med Iwasaki Yanosuke, sønnen til medgrunnleggeren av Mitsubishi.

En skotte kan heller ikke klare seg lenge i utlandet uten øl. Glover etablerte derfor også et ølbryggeri. Det er i dag verdenskjent og Japans største bryggeri, Kirin. (Her har forøvrig nordmannen Johan Martinius Thoresen en finger med i spillet!). En "kirin" er et mytisk fabeldyr, men dette japanske ølets logo har en solid bart på sitt fabeldyr! Hvem sin bart? Jo, Thomas Glover, selvsagt.)

I dag kan reisende til Nagasaki fremdeles se huset til Thomas Glover. Det er bevart i det som kalles Glover Garden, et yndet utfluktssted, med nesten to millioner besøkende hvert år!

Ved ankomsten til Nagasaki i 1859 får den unge skotske eventyreren et råd av sin sjef fra Jardine & Matheson:

"Husk på tre ting, så kommer du til å greie deg bra:
1 Ikke irriter samuraiene
2 Hold deg unna politikk
3 Pass på hvor du dypper staken"

Ganske raskt har Glover gått på tvers av alle de gode rådene han fikk. Men, det hadde vel ikke blitt en så spennende bok om han hadde fulgt rådene? Og verdenshistorie skapes vel ofte av folk som ikke går på den samme brede veien som alle andre?

The Pure Land kan minne om et annet stort epos som også legger noe av handlingen sin til det lukkede land, James Clavells romaner Shogun, Tai-Pan, King Rat og Noble House, Clavells såkalte "Asian Saga". Det er ikke noe dårlig sammenligning!

Hva er vel mer passende enn å avslutte denne introduksjonen til fortellingen om Thomas Glover enn den nydelige arien fra nettopp Puccinis Madame Butterfly?

Vakkert .......

Du gamla, du fria

Tid for noen stemningsbilder fra årets "historiske" sommerferietur. Fjorårets tur gikk, som denne bloggen viser, til Danmark.

Årets tur gikk til Sverige, i likhet med Danmark et land som behersker dette med å ta vare på kultur og historie. Jeg vil altså plage dere med noen av mine feriebilder i år også. (Tror man kan klikke på bildene for forstørrelser?)

Men, først vil jeg slå et slag for den s.k. "hotellpakken" til Coop. Dette er en meget gunstig ordning for alle Coop-medlemmer. For bare litt over kroner 1200,- totalt får to personer to overnattinger med frokost på hoteller av meget høy klasse i hele norden! Et utrolig tilbud.

Årets tur gikk først til Västergötland, til Arns rike, for de som er fortrolige med Jan Guillou og hans mektige fortelling om tempelridderen Arn.



Hva var da mer naturlig enn å utnytte den ovenfornevnte hotellpakken for what it's worth! Det ble slottshotellet Bjertorp Slott, et jugendslott fra 1914:

Som det fremgår av bildene - ikke akkurat noe slumhotell, dette!

Med dette slottet som utgangspunkt kan man nå mange av de historiske stedene som er sentrale i fortellingen om Arn.

Noe som slår meg på en slik ferietur i Sverige er hvor flinke svenskene er til å ta vare på kultur, historie, bygninger osv. Som i tittelen på dette blogginnlegget er det naturlig å avlegge nasjonalsangen deres et nytt besøk:

Du tronar på minnen från fornstora dar,
då ärat Ditt namn flög över jorden.
Jag vet att Du är och Du blir vad du var.

Er man i denne delen av Sveriga anbefales også et besøk på det vakre Läckö slott. Slottet ligger ytterst på en odde, egentlig en øy i Vänern, Europas tredje største innsjø:

Slottskirken på Läckö.

Slottet har en godt bevart egen urtegård.

Etter Västergötland bar det sørover, mot havet og Halmstad. Også her med Coops hotellpakke. Midt i den gamle bydelen, på Storgaten i Halmstad, ligger Hotel Mårtenson.


Det er, som sagt, slående, når man ferdes i små og store svenske byer, hvor mye flinkere svenskene er til å vedlikeholde og ta vare på. Her i Norge bygger vi flott og dyrt, men så lar vi forfallet herje fritt. Hvor ofte leser vi ikke i avisene om idrettshaller, skoler for ikke å snakke om kirkebygg som har forfalt pga manglende vedlikehold?

Halmstad slott - verdt et besøk!

Stemningsbilde fra Halmstad sentrum.

Sverige er et vakkert land - og svenskene holder det vakkert. Siden denne bloggeren er ekstremt opptatt av å være politisk korrekt i enhver sammenheng vil han ikke under noen omstendighet trekke inn hvor mye bedre det er å kjøre bil i Sverige. At svenskene har bedre veier, bedre trafikkregler, bedre trafikkultur og langt mer intelligente fartsgrenser er sånt man bare ikke skriver om i en politisk korrekt blogg!

Men, at været er fint i Sverige er vel OK å skrive??

Ikke gi designerne frie tøyler!

Kom over en artig artikkel i Telegraph.uk om logoer som ikke ble helt vellykkede. Ofte har designere gjort en god jobb - de har bare ikke sett at figuren kan "leses" på en annen måte.

Skummelt!

Her er noen eksempler:

Institutt for orientalske studier ved Santa Catarina-universitetet i Brasil fikk
laget en ny fin logo.

Helt til noen synes de så noe helt annet enn det
som var ment:

Det samme var tilfelle med Arlington Pediadric Centre:

... ikke helt entydig, for å si det sånn.

Det japanske apoteket Kudawara Pharmacy synes også de hadde vært heldige med
design av logo:

Kanskje tryggest å unngå for kreative designere?

Historien gir trøst

Når man er blitt en gammel mann - og, for å gjøre det enda verre, atpåtil er lærer - så består livet som bekjent for en stor del i å irritere seg grenseløst over ungdommen.

Grunner til å irritere seg er legio.

Én grunn er hettegenserne.

Halvt liggende i stolen, med øynene lukket, høretelefoner som store klokker på begge ørene, av og til eser en hvit tyggegummiboble ut av en sprekk i det mørklagte ansiktet, for så å forsvinne igjen, - og med den uungåelige hetta trukket langt over hodet, så enhver identitet er totalt fraværende.

"Er det dette jeg har brukt timer på å forberede undervisninga for?", tenker en sliten åndsarbeider?

Plutselig kommer en krypende uhyggelig følelse av at det bor en Elias Rukla i oss alle!

Tanken på å ta et par sprang ned midtgangen og bearbeide dette innpakkede hodet med pekestokken er faktisk ikke så fjern... Rukla valgte riktignok et noe åpnere forum, skolegården, og et annet slagvåpen, paraplyen.

Men så, i fortvilelsens dypeste mørke, så snubler jeg over denne artikkelen. Hva leser vi? Jo, disse "hettemenneskene" var altså en pest og en plage også i middelalderens London!

Og - de var "elever" den gang også! Eller, læregutter er kanskje et mer presist uttrykk. Disse tenåringslæreguttene var ikke bare irriterende - de var lovløse, voldelige og en sann plage for hovedstadens innbyggere.

"They were away from home for seven years with no parental control and they would riot regularly for political and religious reasons," forteller Professor Robert Bartlett.

Og han fortsetter: "Hooded tops were worn by most citizens during medieval winters and they also served to hide the identity of young miscreants."

Igjen finner vi altså trøst i historien. History matters!