fredag 14. juni 2024

En grusom henrettelse, et gjensyn med en pumpe og: "Cod or Haddock - that's the question!" Historielærerens vårtur, Del 6:

Selve smørøyet i York sentrum er uten tvil The Shambles. Denne historiske gaten, tidligere kjent som The Great Flesh Shambles, er en av Europas best bevarte handlegater fra middelalderen. Her er bindingsverkshus fra 1300-tallet, mange med overheng over den allerede smale brosteinsbelagte gaten. Navnet stammer fra de gamle slakterbutikkenes utstillingshyller, i 1885 var det ikke mindre enn 31 slaktere som solgte sine varer i denne ene gaten! Gaten var ideell for denne virksomheten - de overhengende husene ga skygge over kjøttdiskene, og gaten heller svakt nedover, slik at blod og annet slakteavfall kunne slenges i rennesteinen og skylles vekk i neste regnvær.


 

 

 "Slaktergaten" i gamle dager.

 

 I dag er The Shambles en sjarmerende men trang handlegate, med et yrende folkeliv.

 

 Mange av husene i dette området av York daterer seg tilbake helt til 13- og 14-hundretallet.

 

Og - som alltid i England - innimellom dukker de merkeligste historier opp. Som dette gamle huset her, for eksempel:


 I dette huset bodde Margaret Clitherow.

Margaret Clitherow var gift med en - ja nettopp - slakter her i The Shambles. Hun konverterte til katolisismen i 1574. Det var kanskje ikke så lurt. Riktignok var dronning Elizabeth I mindre hardhendt enn sin far, Henrik VIII, i forfølgelsen av katolikker. Ett av hennes motto var "video et taceo" ("I see and keep silent"). Men, i 1570, ble dronningen erklært illegitim av paven! Dette betød at katolikker ikke var bundet av noen troskap til sin dronning, noe som åpnet for en rekke konspirasjoner og komplotter mot tronen. Da blir jo gjerne stemningen litt mer anspent. Fra Elizabeth sin side var det nå "gloves off"! 

I 1586 ble Margaret arrestert og anklaget for å huse katolske prester - ingen ufarlig tiltale dengang. Hennes skjulested skal ha vært det viktigste for forfulgte prester i hele Nord-England. Hun hadde bygget et eget skjulested i huset sitt og, i tillegg, leide hun et annet lokale like ved, der prestene ble holdt i skjul. Som om ikke dette var nok, så hadde hun også ved flere anledninger stilt sitt hjem til disposisjon for avholdelse av katolske messer. Margaret gjorde det heller ikke lettere for seg selv, da hun nektet å ta stilling til tiltalen mot henne ("refused to plead", eller "forholdt seg taus"), fordi hun ikke anerkjente rettens autoritet. Hun ble dømt til døden.

(Her er også en juridisk teknikalitet inne i bildet; anklagede som "forholdt seg tause" unngikk beslagleggelse av eiendom - i motsetning til andre dødsdømte. Dermed sikret hun altså arven til sine barn.)

Dødsdommen skulle iverksettes ved "crushing" , en vanlig praksis overfor tiltalte som nektet å erkjenne seg skyldig eller ikke skyldig, gjennom å forholde seg tause overfor retten. (Tanken var vel at denne straffen skulle gi den domfeldte tid og mulighet til å kunne endre oppfatning og si noe mens "crushingen" pågikk - det kan jo være mer problematisk ved hengning eller halshugging.)

Den 25. mars 1586 ble den gravide Margaret lagt på et gulv med en trelem oppå seg. Så ble vekter, til slutt totalt hele 360 kg, lagt på henne. Hun døde i løpet av 15 minutter. Uten å si noe til retten.

Peine forte et dure - Death by Crushing.

I 1970, rundt 400 år etter knusningen, ble Margaret Clitherow kanonisert av den katolske kirken. Hun ble erklært å være en helgen. Hennes hus her i The Shambles har status som "a shrine", altså et hellig sted..

 


 Mange unge i dag vil kanskje heller velge dette pilegrimsmålet? Det hevdes at The Shambles var "modellen" for J. K. Rawlings gate i Harry Potter-universet. Selv benekter imidlertid forfatteren dette.


Ingen engelsk by med respekt for seg selv uten et marked!

 


En sommerdag i York innbyr til sosiale aktiviteter. Her er mengdevis av puber og restauranter. Og - som i Norge - når varmen kommer, trekker folk ut!

På sine mange ekskursjoner med elever til England ble Historielæreren ofte spurt om hva dette "Free House" betyr? En pub som har et skilt med "Free House" er en pub som ikke er kontraktsfestet av et bestemt bryggeri, til kun å føre deres produkter. Denne puben står altså fritt til å servere et utvalg av ølsorter etter eget ønske. (Det motsatte kalles et "Tied House", men det brukes ikke i reklamen - da brukes heller bryggeriets logo, eller ølets navn.)

 

Historielærerens interesse for pub-crawling er imidlertid nokså begrenset.

Da frister det heller med noen sakrale ruiner:

 

St Mary's Abbey var et benedictinerkloster, grunnlagt i 1055 og tilegnet vår egen St Olaf (Olav). De eksisterende ruinene er imidlertid fra slutten av 1200-tallet. Klosterruinene ligger rett ved siden av Yorkshire Museum, bare en kort botsgang fra mektige York Minster.


Inngangen til Yorkshire Museum bak søylene til høyre. Museet fikk grunnen fra det tidligere klosteret i 1830.

Dette var det største og rikeste benedictinerklosteret i hele Nord-England. Wikipedias artikkel anslår den årlige inntekten fra de store jordeiendommene til å tilsvare over 2 milliarder kroner i dagens pengeverdi. Men - så kom Henrik VIII. I november 1539 var det slutt. Kongen oppløste kirkens gods og beslagla verdiene.

 Bak klosterruinene ligger en gammel gravlund. Mystisk, skyggefull og overgrodd, slik mange gamle kirkegårder i England er.

 

Å være turist i York betyr ikke at man behøver å gå sulten til sengs. Restauranttilbudet er variert og fristende:


Vi måtte selvsagt innom en "Chippy" og kjøpe med oss en ekte Fish & Chips. (Nå kommer den riktignok i isoporboks - det er visst ikke lov med avispapir lenger...)

I England spises det ca 170 000 000 måltider med Fish & Chips årlig! Etthundredeogsyttimillioner!

Så sentral er denne godsaken hos britene at den var en av svært få som ikke ble rasjonert under de to verdenskrigene! Myndighetene skal etter sigende har forstått betydningen av å holde arbeiderklassens mot oppe ved å sørge for at de fikk sine måltider av denne retten, tradisjonelt pakket inn i avispapir. 

"The cabinet knew it was vital to keep families on the home front in good heart, unlike the German regime that failed to keep its people well fed"

(Professor John Walton, author of Fish and Chips and the British Working Class)

 

De første Fish & Chips-utsalgene, "Chippies", dukket opp i London på 1860-tallet. Den første registrerte omtalen av "Chips" skal visstnok være i Charles Dickens roman A Tale of Two Cities, fra 1859; "husky chips of potato, fried with some reluctant drops of oil"

I denne retten skal det brukes enten torsk (cod) eller hyse (haddock). Kjennerne sverger til hyse og godtar til nøds torsk. Men de ser med stor skepsis på alle andre (og billigere) typer hvit fisk. De sverger også til smult, fremfor de ulike oljene som også er i bruk i dag. (Bruken av olje tiltar pga kundenes motvilje mot svinefett, det være seg av religiøse eller kostholdsmessige grunner.) 

"Understanding what people want is essential. We have a team on the ground whose job it is to keep tabs on what's good, whether it's a tapas bar in Barcelona, or an amazing fish and chip shop in Yorkshire."

(Gordon Ramsey) 


 

Historielærerens favoritt på reiser er imidlertid alltid den lokale Chinatown. God mat til en relativt rimelig pris. I York er det ikke et eget avgrenset Chinatown-område - restaurantene ligger mer spredt. Men gode var de!


Før vi forlater York må vi avlegge en liten visitt og gjøre ære på en mann vi har møtt før. Langs elven Ouse finner vi nemlig dette underlige minnesmerket:


En vannpumpe, men pumpehåndtaket er demontert og boltet fast til bakken! De vil visst ikke at noen skal hente vann fra denne pumpen?


Den (sosial-)historieinteresserte leser vil nok ganske kjapt skjønne hvem dette dreier seg om. Han ble faktisk født her, i ett av husene i bakgrunnen - derfor dette minnesmerket her i York. Men det var en slik vannpumpe i London, nærmere bestemt i Broad Street i bydelen Soho, som gjorde John Snow verdensberømt. Han regnes som grunnleggeren av den moderne epidemiologien.


Historielæreren har tidligere valfartet til den originale vannpumpen i Broad Street i Soho. Vi koster på oss Snows egne ord en gang til:
"On proceeding to the spot, I found that nearly all the deaths had taken place within a short distance of the [Broad Street] pump. There were only ten deaths in houses situated decidedly nearer to another street-pump. In five of these cases the families of the deceased persons informed me that they always went to the pump in Broad Street, as they preferred the water to that of the pumps which were nearer. In three other cases, the deceased were children who went to school near the pump in Broad Street... "
 
Før Historielæreren forlater Yorkshires hovedstad og setter seg på toget direkte til Manchester Airport: legg merke til dette eksempelet på fornuftig gjenbruk!
Nå som ingen lenger har bruk for de gamle telefonboksene, så må det vel være mulig å gjenbruke dem til noe nytt? På Kjelsås stasjon i Oslo er en slik gammel "boks" blitt et sted for å byttelåne bøker. Like ved York Minster har en original telefonboks fått denne nye funksjonen:

Over 6000 slike telefonbokser har blitt omgjort til andre formål. De har blitt salgsboder, bibliotek, defibrillator-bokser osv. Til og med et akvarium!
 
Husker du forresten historien bak disse særegne boksene, designet av Sir Giles Scott? De heter K6 Red Telephone Box. Historielæreren har skrevet om dette før!

Fordi history matters...

tirsdag 11. juni 2024

... men hvorfor akkurat blått lys? Historielærerens vårtur, Del 5:

Vi spaserer på bymurene, på vei til et nytt museumsbesøk. Ved Skeldergate Bridge går vi ned på bakkeplan og går et lite stykke langs elven. Foran oss troner Clifford's Tower og, rett ved siden av, ligger York Castle Museum

Clifford's Tower - en gang "the keep" i Yorks festning. En "Norman keep", eller "kjernetårn" på norsk, er en slags "borgen inni borgen" i normannisk festningsarkitektur ("a fortified tower built within castles"). Hvis borgen ble stormet var kjernetårnet aller siste skanse for forsvarerne. En slik keep har Historielæreren besøkt og skrevet om tidligere!
 

En gang var dette altså midtpunktet i den normanniske festningen som Wilhelm Erobreren fikk anlagt her allerede i 1068, som et vern mot vikingene. Men vikingene ville ikke gi opp sitt Jordvik så lett - bare et år etter ble borgen ødelagt av en vikinghær. Så måtte den bygges opp på nytt - og enda sterkere! York Castle ble kongemaktens utpost mot nord.

På 1200-tallet fikk Henrik III borgen ytterligere forsterket. Nå var det skottene som var trusselen og York Castle ble en viktig base for kongen i The Scottish Wars.

Etter noen hundreår med forfall og synkende militær betydning, ble festningen igjen sentral under borgerkrigen midt på 1600-tallet. Royalistene holdt til i borgen da Cromwells styrker beleiret byen.

Med tiden ble York Castle et administrasjonssenter, med rettsbygninger, fengsel m.m. I dag holder York Castle Museum i deler av bygningsmassen. De øvrige huser rettsapparatet og her er faktisk fremdeles noen varetektsceller. Bygningen til venstre var tidligere kvinnefengsel. Bygningen til høyre var gjeldsfengsel. (Her satt forøvrig den berømte landeveisrøveren Dick Turpin  fengslet før henrettelsen i 1739.)
 
 Dette er imidlertid et av museets vareteksceller - ikke en av de som brukes i tilknytning til rettssalene i dag.
 
 
Vi går inn i museet - og ganske raskt befinner vi oss tilbake i victoriatidens York. Historielæreren imponeres over dimensjonene - her er hele bygater gjenskapt, med autentiske butikker, håndverkerlokaler, verksteder, skole osv. Dette er et museum etter Historielærerens smak. Her er (foreløpig) ikke spor etter WOKE, sensitivitetskuratorer eller andre destruktive krefter, slik vi dessverre har sett under våre besøk på andre museer! (Eller dette.) La oss håpe Vårherre holder en beskyttende hånd over museet i York Castle - og at ikke de samme politisk korrekte "guardian reading art students" slipper til med sine "tema-siloer" og alt det andre vis-vaset sitt her også.
 

 
 
 
 
Her finner vi til og med den gode gamle blå lampa, som gjennom så mange år alltid lyste utenfor politistasjoner i England!

Hvorfor ble det egentlig slik at blå lys og blå lamper ble symbolet på politi (og senere andre nødetater)? Jo - det er altså slik at Metropolitan Police, etablert i 1829 av innenriksminister, senere også statsminister, Robert Peel, fikk blå uniformer, fordi de skulle skille seg ut fra de militære i sine røde jakker ("Red Coats"). Peel regnes som "the father of modern policing", da han spilte en sentral rolle i opprettelsen av et organisert profesjonelt politikorps i Irland i 1814 (den gang underlagt England). Da han ble innenriksminister samlet han en del ulike og uoversiktlige ordensvern i London, bl.a. de såkalte Bow Street Runners, etablert allerede i 1749, og bygget opp et samlet politikorps i hovedstaden. Derav også kallenavnet "Bobbies" (Robert = Bobby). Med tiden spredte skikken med blå lamper og uniformer seg ut til store deler av imperiet.

(Sånne nymotens forklaringer som at blått lys har kortest bølgelengde mens rødt har lengst er helt uinteressante og totalt uten historisk relevans for Historielæreren. Vil ikke høre det! Denne bloggen heter "history matters" - ikke noe annet...)

“The blue lamp is an iconic piece of British policing history and symbolises not only law, order and justice, but safety and sanctuary."
 

I dag kommer den gamle blå lampa til heder og verdighet igjen. Avisen The Telegraph kunne i januar i år fortelle at slike lamper faktisk monteres utenfor politistasjoner i Leicestershire. Slikt liker en historieinteressert!

Charing Cross Police station i Covent Garden, London (fra Wikipedia).
 

 

 

Det var åpenbart et marked for makabre sensasjonsnyheter før også!

 


Vi får levende innblikk i boforholdene til de ulike samfunnslag.



Historielæreren føler seg hjemme i et victoriansk klasserom!


Så forlater vi victoriatiden og 1800-tallet. Det 20. århundre er verdenskrigenes århundre. Museet her i York har også en rik utstilling om "The Great War", altså første verdenskrig:


Denne verveplakaten fra 1915 ble laget av York-kunstneren Harry L. Oakley. Oakley deltok selv (som kaptein) i kampene, tilhørende York-regimentet Green Howards. Som kunstner er han spesielt kjent for sine siluettportretter, hvorav flere er i National Portrait Gallery. Sitatet henspiller selvsagt på det berømte flaggsignalet som admiral Nelson lot heise på HMS "Victory" før slaget ved Trafalgar: "England expects that everey man will do his duty". For å se flaggsignalet, se her.
 

En annen av Oakleys siluetter viser hvordan sårede soldater behandles, hele forløpet fra slagmarken til hjemme i "Blighty"
 
 
For det var mange som ble såret! Denne Vickers mitraljøsen hadde en skuddtakt på litt under 500 skudd i minuttet og fikk rykte på seg som svært effektivt og driftssikkert. (Dette våpenet som står her er det samme som figurerer i Wikipedias artikkel.)
 
Bildet viser et lag med en Vickers ved Ypres i Flandern, høsten 1917.
 
På museet er det gjenskapt en skyttergrav fra første verdenskrig. Her ser vi et "falskt hode" på en påle. Ved å løfte "hodet" over kanten på skyttergraven kunne man lokke frem snikskyttere fra andre siden.
 
 
 Historielæreren bærer ammo-kasser til soldatene ved fronten.
 
 
 

Store kriger medfører alltid store fremskritt på en del områder. Ikke minst innenfor kirurgien og proteseteknikken. Menn som Harold Gillies tok plastisk kirurgi til et helt annet nivå pga de mange hode- og ansiktsskadene skyttergravskrigen medførte. Kunstneren Anna Coleman Ladd er et eksempel på det samme.
 


York Castle Museum har også en museumshall som er viet etterkrigstiden, og da særlig 1960-tallet:

Den ikoniske Lambretta-scooteren. Det var to skoler på 50- og 60-tallet - enten var du Vespa, eller så var du Lambretta! Scooteren ble et sentralt element i den såkalte Mods-subkulturen

"For young mods, Italian scooters were the embodiment of continental style and a way to escape the working-class row houses of their upbringing".

 


Alle vi som vokste opp på 60-tellet hadde vel en slik "James Bond-bil"! Eller hva med Batmobilen?


 

 The man from U.N.C.L.E. (Forkortelse for: "United Network Command for Law and Enforcement") var en annen favoritt hos spesielt gutter. TV-serien gikk i USA mellom 1964 og 1968 og ingen ringere enn Ian Fleming var delaktig i manuset.


York Castle Museum er absolutt et museum som kan anbefales. Rett ved siden av ligger dessuten Clifford's Tower, så her er det mye fint på samme besøk. (Tårnet drives av English Heritage, så det er ikke på samme billett som museet.)

Historielærerens besøk i York nærmer seg slutten. Men - det er ennå litt tid igjen. Finner han noe mer å se på? Eller blir det mest shopping i siste episode?

Stay tuned!