Historielærerens sommerekskursjon - Del 9: Roald er et hett navn! Og: et minnesmerke med mening

Første episode av Historielærerens besøk i Cardiff fokuserte på mektige Cardiff Castle. Like ved siden av murene til Cardiff Castle renner elven Taff gjennom byen og ut i Cardiff Bay. Rusler en inn i vakre Bute Park, rett ved siden borgen, så er det bare å hoppe på en "Waterbus" som går i rute mellom City Centre og Cardiff Bay.

City Centre med Millennium Stadium og Cardiff Castle øverst til venstre i bildet. Bak ser vi store grønne Bute Park. Elven Taff svinger seg nedover til venstre. I forgrunnen ligger flotte Cardiff Bay. Tidligere gikk havneområdet under navnet "Tiger Bay" og var langt fra noe idyllisk sted. 

I likhet med den tidligere besøkte "Floating Harbour" i Bristol var også havna i Cardiff opprinnelig en tidevannshavn, dvs at innseilingen til havnebassenget var begrenset til noen timer rundt hvert høyvann. I følge vår lokale guide har byen den høyeste målte tidevannsforskjellen på de britiske øyer: 44 fot og 7 tommer. Det er ca 14 meter.

Først i 1999, som et ledd i revitaliseringen av den etterhvert ganske forfalne Tiger Bay, sto Cardiff Bay Barrage ferdig, et av Europas største byggeprosjekter da det pågikk. Elvene Taff og Ely ble demmet opp og innseilingen til havnen regulert med sluser. Dermed skaptes et 2 kvadratkilometer stort ferskvannsvasseng som ikke lenger fremsto som et mudderhav ved lavvann. Samtidig fikk man 13 kilometer med attraktiv strandlinje. Da ble også navnet endret til Cardiff Bay.

Båten svinger ut fra våtmarksområdet ved elvemunningen og setter kursen inn mot indre havn og Mermaid Quay. Bildet domineres selvsagt av den mektige kobberoksiderte "kuppelen" på Millennium Centre. Til venstre ligger serveringsstedet "Terra Nova", se bildet under.

Restauranten "Terra Nova" .
Navnet har sin forklaring.
Historielæreren kribler etter å utdype!

Ettermiddagen den 15. juni 1910 stevnet polarskuta SS "Terra Nova" ut fra nettopp denne havnen. Ombord var Robert Falcon Scott og hans britiske sydpolsekspedisjon. Skuta hadde fått gjennomføre de siste forberedelsene (hele skroget var forsterket med tykke eikebord) i en av byens dokker og var fullastet med walisisk kull og proviant. 

Scotts ekspedisjon hadde fått betydelig økonomisk støtte fra de rike kullkompaniene i Cardiff, bl.a. 300 tonn parafin, 100 tonn kull og 500 gallons med olje. De fikk kjøkkenutstyr fra The Welsh Tinplate Company Llanelli og mer enn £ 2 500 i innsamlede midler fra byen. Til og med Scotts sovepose var en gave fra den lokale skolen i byen Cardigan. Det var også redaktøren av avisen Western Mail som øvet press på finansminister, senere statsminister, David Lloyd George, slik at regjeringen stilte en garanti på £ 20 000 for ekspedisjonen. Lloyd George var jo selv waliser og er fremdeles den eneste waliseren som har vært statsminister i Storbritannia.

Som takk for denne sponsingen fikk byen æren av å være ekspedisjonens offisielle home port. Det var også hit til Cardiff at "Terra Nova" returnerte etter den tragiske ekspedisjonen slutt, den 14 juni 1913, altså nesten på dagen tre år etter avreisen.

"...a wonderfully fine ice ship...."

"As she bumped the floes with mighty shocks, crushing and grinding a way through some, twisting and turning to avoid others, she seemed like a living thing fighting a great fight"

(Robert Falcon Scott)

Gallionsfiguren fra  SS "Terra Nova" befinner seg i dag på det walisiske nasjonalmuseet i Cardiff. (Den ble tatt av skuta da den returnerte i 1913.)

15. juni 1910:  SS "Terra Nova" stevner ut av Cardiffs havn med kurs for sydpolen. Nesten 2 uker tidligere, den 3. juni, hadde Amundsen seilt fra Oslo med "Fram". Fra Madeira sendte Amundsen et telegram til Scott:

"BEG TO INFORM YOU FRAM PROCEEDING ANTARCTIC - - AMUNDSEN"

Scott mottok ikke Amundsens telegram før han ankom Melbourne i oktober.

Scotts Terra Nova-ekspedisjon nådde som kjent sydpolen den 17. januar 1912, bare for å oppdage at Roald Amundsens Fram-ekspedisjon hadde slått dem med 34 dager. Og verre ble det - alle de fem som deltok i fremstøtet mot polpunktet døde på vei tilbake til "Terra Nova". Tre av dem ble funnet ihjelfrosset åtte måneder senere, i november 1912. Troen på motordrevne sleder og mongolske ponnier viste seg å bli skjebnesvanger.

Slått med 34 dager! Amundsen, Helmer Hanssen, Oscar Wisting, Sverre Hassel og (fotografen) Olav Bjaaland på sydpolen 16. desember 1911.

17. januar 1912: Dagen før har Scott og hans menn oppdaget at de var blitt slått i kappløpet om sydpolen (bildet er tatt med fjernutløser så alle er med på bildet). Resignasjon og utmattelse står å lese i ansiktene til f.v. Lawrence Oates, Henry Bowers, Robert Scott, Edward Wilson og Edgar Evans. Scott skrev i sin dagbok: "Great God! - This is an awfull place".

Lawrence Oates er kjent for sine siste ord til de andre, da han forlot teltet og gikk ut i døden: "I'm just going outside and may be some time."

En skjebnens ironi: minnesmerket over Scott og hans antarktiske ekspedisjon står plassert side ved side med den norske sjømannskirken i Cardiff Bay. Skal han for alltid hjemsøkes av nordmennene?

Den norske kirken i Cardiff er det eldste eksisterende norske sjømannskirkebygget i Storbritannia.

På begynnelsen av 1900-tallet var Cardiff blitt den 3. viktigste havnebyen på de britiske øyer, etter London og Liverpool. Forklaringen er selvsagt: kull! Men, det må vi komme tilbake til.

Norge hadde på denne tiden verdens 3. største handelsflåte og sto for en betydelig del av frakten i en økende verdenshandel. Dessuten var det stor etterspørsel etter tømmer fra Skandinavia til å støtte opp gruvegangene med, såkalte "pit props". I 1868 donerte Markien av Bute et landområde ved inngangen til Bute West Docks, slik at nordmennene kunne få reist sin kirke der. Kirken ble en viktig samlingsplass for de mange norske sjømennene som anløp Cardiff, ikke minst under andre verdenskrig. Anslagsvis var det snakk om ca 70 000 besøk hvert år.

Cardiff Docks - en gang en travel verdenshavn.

En kuriositet som illustrerer byens historie som trafikkert havn. Puben "The Great Western", like ved jernbanestasjonen. Fasaden kan sende en geolog ut total forvirring. Huset er nemlig, i likhet med mange hus i byen, bygget i ballaststein som er dumpet fra skip som har anløpt havnen.

 Innløpet til Bute Docks og Pierhead Building - da Cardiff var en av verdens viktigste havnebyer.

Den norske kirken skimtes såvidt, helt øverst i bildet helt inn mot dokken.

På 1960-tallet avviklet den norske sjømannsmisjonen sin kirke i Cardiff. Kull var ikke lenger like viktig og skipsanløpene i byen uteble. En lokal norsk menighet fortsatte imidlertid å bruke kirken til midt på 1970-tallet, da kirken ble avvigslet og forfallet satte inn.

 Kirken hadde forfalt kraftig da en stiftelse ble etablert, for å redde den.

I 1987 ble imidlertid The Norwegian Preservation Trust etablert for å redde og restaurere kirken. Leder for stiftelsen var en som selv var født i Cardiff og blitt døpt i denne kirken i 1916. Hans far hadde flyttet til Wales fra Sarpsborg en gang på 1880-tallet. I 1911 giftet han seg med en norsk pike. Barnet deres ble oppkalt etter datidens store norske polarhelt. Han har vi allerede truffet: Roald Amundsen!

Polarhelten Roald Amundsen ser ut til å hjemsøke byen Cardiff. Det norske paret døpte i 1916 sin sønn "Roald", etter tidens store forbilde.

Gutten deres fikk dermed navnet Roald Dahl.

I dag finner du "Roald Dahl's Plass" (Ja - "Plass", ikke "Place" eller "Plaza") midt i det moderne og flotte Cardiff Bay-området.

Hvorom allting er - kirken ble møysommelig demontert og gjenreist på en ny flott tomt, helt nede ved vannkanten og med utsikt over Cardiff Bay. I 2006 ble den overført fra stiftelsen til havnemyndighetene og er i dag en stor turistattraksjon som kultursenter og spisested.

Utenfor kirken står et norsk juletre:

"The Hordaland Christmas Tree"

Fra den norske kirken spaserer vi innover mot sentrum av det moderne Cardiff Bay-området.

Til venstre den praktfulle gamle Pierhead Building. I midten dominerer kobbertaket på mektige Wales Millennium Centre og fra høyre stikker taket på den walisiske nasjonalforsamlingen, The Senedd, ut. 

The Senedd, åpnet i mars 2006. Dette er det walisiske parlamentet, med 60 folkevalgte medlemmer. Parlamentet i Cardiff har lovgivende myndighet i saker som gjelder Wales, men den britiske regjeringen og parlamentet i Westminster har vetorett.

Utsikten fra inngangspartiet til The Senned.

På plassen foran det walisiske parlamentet finner Historielæreren et underlig minnesmerke. Det ser mest ut som en del av et skipsskrog. Men - går du rundt på andre siden så ...

... ser du at skroget har fått et ansikt!

Dette er The Merchant Seafarers' War Memorial.

Historielæreren har tidligere gitt uttrykk for sin begeistring over historiske minnesmerker som han opplever som både meningsfylte og gripende (se f.eks. her og her). Dette minnesmerket er genialt i sin enkelhet! Ca 32 000 britiske sjømenn fra handelsflåten mistet livet under andre verdenskrig. I første verdenskrig var tallet litt under 15 000.

Pierhead Building ble bygget i 1897 som hovedkvarter for The Bute Dock Company. I 1947 ble det kontorene til Cardiffs havnemyndigheter. I dag er bygningen en del av den walisiske nasjonalforsamlingen, men er åpen for publikum og har et interessant museum som viser havnens historie.

Rusler vi videre fra Pierhead Building og over Roald Dahl's Plass kommer vi til det ruvende Millennium Centre. Her holder bl.a. nasjonaloperaen, nasjonalballetten og nasjonalteateret til. 

Alle materialene i bygget kommer fra Wales. Fasaden består av 1 350 tonn walisisk skifer i ulike farger, fra en rekke forskjellige skiferbrudd over hele landet. De særegne platene er stål dekket med kobberoksid.

Fasaden har følgende ordlyd, et dikt av den walisiske poeten Gwyneth Lewis: "Creu Gwir fel gwydr o ffwrnais awen" ("Creating truth like glass from the furnace of inspiration"). På høyre side står det på engelsk: "In These Stones Horizons Sing".

Bokstavene lyses opp fra byggets innside og utgjør et spektakulært syn på kveldstid:

I neste episode av Historielærerens besøk i Cardiff kan vi ikke gå rundt grøten lenger!

Da blir det kull, kull og atter kull!

Og - vi møter verdens rikeste mann!