Den 5. august 2009 kunngjorde det britiske forsvardepartementet (MoD) i en høytidelig og formell pressemelding fra Whitehall at Lance Corporal Shenkin hadde avgått ved døden, etter 12 års trofast tjeneste for dronning og fedreland. Lance Corporal (L/Cpl) er en militær grad i hæren som tilsvarer visekorporal på norsk.
"Buckingham Palace has been informed", kunne den samme pressemeldingen tilføye. Dronningen sendte en personlig kondolanse og Buckingham Palace tok initiativet til et minnesmerke.
Nå er det vel slik at det er forsvarsdepartementets tunge plikt å melde om at noen har gitt sitt liv i tjeneste for landet, tenker du kanskje?
Men - L/Cpl Shenkin hadde ikke falt i kamp. Han sovnet stille inn, gammel og mett av dage.
Hele 13 år gammel.
Og - Shenkin var en geit.
Men - han var ingen hvilken som helst geit! Shenkin hadde personlig møtt både dronningen og Prince Charles. Han hadde også vært i 10 Downing Street og besøkt landets statsminister. (Da sto han riktignok bundet fast til et tre i hagen....) Flere ganger hadde han kastet glans over direktesendinger på TV og han var blitt intervjuet av BBC.
Men - for en ekte waliser som Shenkin var det aller største kanskje å få lede lagene ut på et fullsatt Millennium Stadium til landskamp i folkesporten rugby!
Nyheten om Shenkins bortgang ble til og med tilbakeholdt i ca 3 uker, av frykt for å skade moralen hos de rundt 140 walisiske soldatene fra regimentet som tjenestegjorde i Afghanistan på det tidspunkt.
Hva er det som får Historielæreren til å tenke på døde geiter? Jo - en rusletur i Cardiffs hektiske handlestrøk har plutselig bragt Historielæreren ansikt til ansikt med denne stilfulle puben:
Navnet trenger en forklaring. Hva er en Goat Major?
Regimentets Goat Major er ansvarlig for regimentets maskots ve og vel. (På tross av tittelen så innehar han ikke majors grad - regimentets Goat Major er som regel enten korporal eller sersjant.)
Her er selveste Shenkin på besøk i den samme puben, "The Goat Major". Og - hvem er det som følger ham? Jo, den virkelige Goat Major, selvsagt!
I'll never forget when the Queen stepped out of the car and asked, "How are you, David?"
Det er/var to britiske regimenter som har/hadde en geit som maskot, The Royal Regiment of Wales og The Royal Welch Fusiliers. (Det har vært flere omorganiseringer og sammenslåinger opp gjennom årene.) Slike dyremaskoter har lange tradisjoner i den britiske hæren. Når det gjelder geitene er kildene ikke helt entydige. Noen sier de går helt tilbake til Bunker Hill under den amerikanske uavhengighetskrigen, da en geit forvillet seg inn på slagmarken og "ledet" de britiske styrkene til en dyrekjøpt seier (no pun intended!). Andre sier det var etter en episode under Krimkrigen midt på 1800-tallet, da en menig Jenkins prøve å holde varmen om natten ved å ha en geit innunder frakken sin. Jenkins sovnet, men geita varslet da et russisk overraskelsesangrep satte inn. Etter at dette kom dronning Victoria for øre, har det vært tradisjon at regenten skjenker regimentet en geit.
I likhet med f.eks. ravnene i Tower of London er regimentsgeita behørig rulleført, med grad og rasjoner som en hvilken som helt annen soldat. Shenkin fikk således bl.a. utlevert 2 sigaretter pr dag (som han spiste med god appetitt). Shenkin skal visstnok heller aldri ha blitt refset eller degradert. Dette siste i motsetning til hans kollega, geita William Windsor, som, i en 3-månedersperiode i 2006, var degradert til menig (fusilier) på gunn av "inappropriate behaviour during the Queen's official birthday celebrations while deployed on active duty with the battalion on Cyprus".
I likhet med f.eks. ravnene i Tower of London er regimentsgeita behørig rulleført, med grad og rasjoner som en hvilken som helt annen soldat. Shenkin fikk således bl.a. utlevert 2 sigaretter pr dag (som han spiste med god appetitt). Shenkin skal visstnok heller aldri ha blitt refset eller degradert. Dette siste i motsetning til hans kollega, geita William Windsor, som, i en 3-månedersperiode i 2006, var degradert til menig (fusilier) på gunn av "inappropriate behaviour during the Queen's official birthday celebrations while deployed on active duty with the battalion on Cyprus".
Regimental goat, Egypt 1889.
Goat Major Harry Augustus Thomas i The Welsh Fusiliers under første verdenskrig.
2014: Rød løper på Leicester Square i London. Prince Harry hilser på Shenkins etterfølger i forbindelse med 50-årsmarkeringen av premieren på filmen "Zulu".
"If the Queen or Prince Charles were attending a parade they would always make an effort to come over and ask how he is!" (Goat Major, Sergeant David Joseph)
Vel - nok om geiter for denne gang. Historielæreren forlater puben The Goat Major og vandrer videre på leting etter nye historiske impulser i den walisiske hovedstaden.
Historielæreren vandrer videre i Cardiffs gater.
Cardiff kalles også "City of Arcades" på grunn av sine mange praktfulle, ofte victorianske, arkader.
Cardiff Market er også verdt et besøk.
Eller hva med litt Cornish pasty?
Historielæreren har imidlertid et bestemt mål for vandringen. Han vil finne kilden til havnebyens vekst og rikdom (og senere tilbakegang og forfall). Nedover mot havnekvarteret finner han en nokså forfallen bygning.
Enhver kan imidlertid se at dette må ha vært noe fornemt og flott en gang.
Vi har kommet til kullbørsen i Cardiff - The Coal Exchange. Historien om Cardiff er nemlig for en stor del historien om walisisk kull.
The Coal Exchange i Cardiff.
Bygningen er fra midt på 1880-tallet. "A Cathedral to the Industrial Revolution", sier entusiastene som prøver å redde denne historiske bygningen fra forfall. Her ble prisene på hele det britiske kullmarkedet bestemt.
Her på kullbørsen møttes selgere og kjøpere fra hele verden og gjorde sine forretningsavtaler. Børsen i Cardiff holder også en uslåelig verdensrekord! Her ble verdenshistoriens første sjekk på det astronomiske beløpet £ 1 000 000,- underskrevet.
En million pund sterling!
En million pund sterling!
Året var 1907 (noen steder står det 1909) og utsteder av sjekken var visstnok US Navy som inngikk en langsiktig avtale om kull-leveranser til flåten. (Litt vanskelig å finne kildebelegg for denne siste opplysningen.)
De store kullforekomstene i Wales førte til at Cardiff gjennomgikk en voldsom vekst i løpet av 1800-tallet. Fra å være en beskjeden kysthandelsby med ca 10 000 innbyggere ble byen en av Storbritannias viktigste havnebyer og i 1913 var dette den største eksporthavnen for kull i verden!
.jpg)
Kullbørsen i Cardiff på begynnelsen av 1900-tallet.
Den eldste sammenhengende drevne kullgruven på de britiske øyer (kanskje også i verden) er Tower Colliery i Wales. Den ble satt i drift i 1805 og stengt 25. januar 2008, altså etter over 200 års drift.
Det var de mange jern- og stålverkene som vokste frem i kjølvannet av den industrielle revolusjon som skapte den enorme etterspørselen etter kull på verdensmarkedet. Det trengtes 3 tonn kull for å produsere 1 tonn jern. Det walisiske kullet var dessuten av beste kvalitet - det avga mye varme og lite aske. Det var derfor foretrukket som energikilde på dampskip og lokomotiver over hele verden. Med den sjømilitære opprustningen mot første verdenskrig ("flåtekappløpet") ble kull en ikke ubetydelig strategisk vare.
Kjært litterært minne: waliseren Richard Llewellyns roman How Green Was My Valley, utgitt i 1939. Bildet er fra John Fords filmatisering fra 1941.
Et harmonisk bilde, men gruvearbeidernes hverdag var ingen dans på roser. En form for lovregulering ble etterhvert introdusert (The Factory Acts og Mines and Collieries Act) på 1830/40-tallet. Disse skulle først og fremst hindre at kvinner og barn under 10 (!) år arbeidet nede i gruvene. Mye tyder imidlertid på at disse lovene ofte ble neglisjert. Dessuten fikk lovene en annen konsekvens: bruken av "pit ponies" økte kraftig!
På det meste, i 1913, var det 70 000 ponnier som hadde sitt daglige arbeid langt under jorden i Storbritannia. Som regel måtte de heises ned de dype sjaktene og her, dypt under bakken, hadde de stallene sine.
Walisisk gruvehistorie har også sine tragedier. Mange har mistet livet i eksplosjoner, branner og ras. Blant de mest uhyggelige er det som skjedde med det lille gruvesamfunnet Aberfan om morgenen den 21 oktober 1966. Aberfan ligger ved elven Taff som vi tidligere har stiftet bekjentskap med der den renner gjennom Cardiff og ut i Cardiff Bay.
Kullgruvedriften i Aberfan begynte på slutten av 1860-tallet, dvs temmelig nøyaktig 100 år tidligere. En "bivirkning" ved gruvedrift er at det oppstår store mengder med fels, dvs bergmateriale som ikke inneholder (nok) kull. På norsk bruker vi gjerne begreper "slagghauger" om slike mengder med "overskuddsmateriale". Det er imidlertid ikke helt presist idet slagg er et restprodukt fra smelteprosessen. Slagghaugene på Røros er m.a.o. rester fra smeltehyttene (kobberet er smeltet ut av malmen). I kullgruver skjer ikke en slik smelteprosess - derfor er felshauger en mer korrekt betegnelse. Fels er et tysk ord (siden mye av norsk gruvehistorie er dominert av tyskere). På engelsk brukes de mer presise uttrykkene spoil tip , pit heap (altså "gruvehaug") eller bare tip. Over lang tids drift kunne disse haugene med bergmateriale bli store som fjell i landskapet rundt gruvene.
I Aberfan ble disse haugene liggende i åssidene ovenfor byen. Klimaet i Wales er regnfullt. Kull og vann er ingen heldig kombinasjon.
Denne oktoberdagen gled massene ut. Flere dager med sammenhengende regn hadde mettet grunnen og massene med vann. Enorme mengder med en slags svart grøt fosset nedover åssiden mot bebyggelsen. Totalt oppgis utglidningen å ha utgjort 150 000 kubikkmeter. Over 40 000 kubikkmeter av denne dødelige massen rammet bebyggelse, trengte inn gjennom alle åpninger og begravet alt som lå i veien for skredet i en dybde på 12 meter.
En gård og flere hus ble utslettet, men verst gikk det ut over klasserommene i Pantglas Junior School. Det voldsomme trykket og den lave viskositeten gjorde at de hjelpeløse ofrene ble knust og kvalt.
Skoledagen hadde akkurat begynt. Hadde raset kommet tidligere, ville ikke barna ha rukket frem til skolen ennå. Hadde katastrofen skjedd bare noen timer senere, ville alle ha forlatt skolen og begynt høstferien.
Aberfan og haugen som raste ut.
Pantglas Junior School ligger begravet under massene.
145 barn ble reddet ut av ruinene.
144 mistet liver denne oktoberdagen. Av de var 116 barn.
1973: Dronning Elizabeth legger ned krans på minnemerket i Aberfan.
Tilbake til Cardiff og kullets betydning for byen.
Det hele begynner vel med John Crichton-Stuart, den 2. Markien av Bute (1793-1848). Han gis mye av æren for transformasjonen av Cardiff. Byen fikk bedre infrastruktur og kommunikasjoner, f.eks. eget gassverk og en fast fergeforbindelse til Bristol. Viktigst var imidlertid utbygging av dokkene som ble forbundet med Taff Vale Railway. Jernbanen ble livsnerven i kulleksporten. Midt på 1800-tallet passerte to tog i minuttet gjennom den travleste av stasjonene på linjen, Pontypridd. (Pontypridd gikk på folkemunne under navnet "Wild West" i disse årene. Det var kanskje ikke helt upassende - i 1894 mistet 251 gruvearbeidere livet i en gruveeksplosjon. Utover det er byen kjent for å ha hatt verdens lengste jernbanestasjonsplattform - og for at Tom Jones ble født der i 1940.)
Rundt 1850 fraktet denne Taff Vale-jernbanen alene over 600 000 tonn kull pr år. Fra hele det sørlige Wales ble kullet fraktet til Cardiff for utskipning til verdensmarkedet. I løpet av topp-året 1913 ble 10 700 000 (over ti millioner!) tonn kull lastet ombord i skip på havna i Tiger Bay.
Som et resultat av denne eksport-boomen kom dokkarbeidere og sjømenn fra alle verdens hjørner og slo seg ned i områdene rundt dokkene. Mellom 1840 og 1870 vokste innbyggertallet i Cardiff med ca 80% pr tiår. En stor del var selvsagt immigranter fra England og Irland, men her oppsto det egne miljøer av spanjoler, italienere, grekere, kinesere og mange flere. Deriblant selvsagt også nordmenn.
Den tidligere omtalte Markien av Bute tok initiativet til å få bygget skikkelige boligområder for de mange arbeiderne på dokkene. Dette ble et av de første multikulturelle housing estates i Storbritannia og fikk navnet Butetown. Sangerinnen Shirley Bassey er født og oppvokst i Butetown, symptomatisk nok med engelsk mor og nigeriansk far.
"Tiger Bay" i dag. Om bare disse dokkene og kaiene kunne fortelle hva de har sett opp gjennom årene....
I en vakker liten "garden", en del av storslåtte Cathays Park, nesten helt inntil murene rundt Cardiff Castle (Butenes residens frem til 1947, se episode 8) finner vi han vi leter etter. (Navnet Cathay her i Cardiff kommer av walisisk Cad Hayes og har ingenting med Cathay (av Catai), det gamle navnet på Kina, som f.eks. går igjen i flyselskapet Cathay Pacific.)
Byen steller pent med sin store velgjører!
Den 3. Markien av Bute (1847-1900).
En kombinasjon av arvelig tittel og formue, forutseende investeringer i kull, jernbane og dokker - og et gunstig giftermål gjorde ham i stand til å bruke enorme pengebeløp på filantropi, monumentalbygg og byutvikling. I de gyldne årene for kull, "det svarte gullet", var denne karen verdens rikeste mann! (Ikke Historielæreren altså - men han på sokkelen!)
Markien av Bute får også æren av å ha sørget for de mange monumentalbyggene i den store Cathays Park. Her ligger bl.a. byens rådhus og nasjonalmuseet for Wales. Alle er praktfulle bygninger, omgitt av en velholdt park.
Cardiff City Hall
National Museum
Vi vandrer innover i blomsterhavet..
Her finner vi også Welsh National War Memorial
Strategisk plassert rundt i parken finner vi også en rekke monumenter over walisiske helter. Historielæreren er sterkt fascinert av disse: det ligger mye historie gjemt bak et slikt monument!
Han her f.eks.
Dette er Godfrey Morgan, 1st Viscount Tredegar. Denne karen her var, i en alder av 22 år, kaptein i kavaleriet og overlevde det legendariske "Charge of the Light Brigade" den 25. oktober 1854. Vi snakker selvfølgelig om Slaget ved Balaclava under Krim-krigen.
Alle som har den gamle engelsklinjen på gymnaset på samvittigheten blir fuktige i øyekroken og tenker straks på Alfred, Lord Tennyson dikt.
Half a league, half a league,
Half a league onward,
All in the valley of Death
Rode the six hundred.
“Forward, the Light Brigade!
Charge for the guns!” he said.
Into the valley of Death
Rode the six hundred.
Cannon to right of them,
Cannon to left of them,
Cannon behind them
Volleyed and thundered;
Stormed at with shot and shell,
While horse and hero fell.
They that had fought so well
Came through the jaws of Death,
Back from the mouth of hell,
All that was left of them,
Left of six hundred.
When can their glory fade?
O the wild charge they made!
All the world wondered.
Honour the charge they made!
Honour the Light Brigade,
Noble six hundred!
Vår venn på statuen var altså en av få som overlevde det katastrofale angrepet. Det gjorde hesten hans også, "Sir Briggs". Hesten levde til den ble 28 år gammel og ligger begravet på vicomtens herregård, Tredegar House, der gravmonumentet over hesten "Sir Briggs" står den dag i dag!
Et annet monument: Lord Ninian.
Han var ikke fullt så heldig.
Oberstløytnant Lord Ninian Edward Chrichton-Stuart var nest eldste sønn av den 3. markien av Bute, altså han vi akkurat har besøkt litt lenger borte i parken. Da første verdenskrig brøt ut var han parlamentsmedlem for Cardiff i Westminster. Han hadde kommandoen over The Welsh Regiment og falt i kamp i oktober 1915. Cardiff City, klubben som Ole Gunnar Solskjær var manager for har sin hjemmebane oppkalt etter Lord Ninian: Ninian Park.
Historielæreren kom seg aldri til Stonehenge, men måtte nøye seg med The Gorsedd Stones i stedet. Steinene ble reist i forbindelse med det nasjonale walisiske Eisteddfod i Cardiff i 1899.
Men - noe gjenstår!
10-15 minutter med rutebuss utenfor Cardiff ligger et av de flotteste museer Historielæreren noengang har besøkt.
Stay tuned!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar