Så mye nytt å holde rede på!

I disse teknologiske nyvinningstider kan det jo bli litt for mye nytt å holde rede på for en gammel stakkar.

Alle må ha Ipad, Kindle, Iphone, Blackberry og jeg vet ikke hva.

Men, hva gjør man når Blackberry'en ikke funker?

Jo - man går tilbake til butikken! (Denne forutsetter noe kunnskap om engelske forhold.)



(La du merke til at han hadde problemer med å holde maska en gang der?)

You might want to look up:
Dongle
Orange
Juice

"My wife's seen a few dongles in her time..."

Don't mention the war (Part two)

Don't mention the war - Part two. (Part one here)

Tyskregistrert bil observert i Norge:


History still matters!

Noe å se frem til!

Det er rart med historien. Det kan virke som om den liker å spille oss små puss.

Monarkiet i Storbritannia er noe helt spesielt. (Den siste kongen av Egypt, kong Farouk, skal ha sagt, da han ble tvunget til eksil, at det snart bare ville være fem konger igjen i verden uansett: de fire kongene i kortstokken - og kongen av England!)

Den 20. januar 1936 døde kong George V. Samme dag ble dermed hans eldste sønn, Edward, konge. Formelt ble han faktisk mer enn en skarve konge, han ble intet mindre enn King Edward VIII, King of the United Kingdom and the Dominions of the British Commonwealth, and Emperor of India.

Dette var altså mannen som, etter alle solemerker, ville være britisk konge da verdenskrigen skulle komme til å bryte ut tre år senere.

Det kunne blitt svært interessant.

Hvordan ville f.eks. motstandsviljen og lojaliteten til kongehuset artet seg under blitzen, hvis disse bildene hadde fått feste seg på netthinnen til mannenn i gata i London, Coventry og de andre bombeherjete byene?

Den tidligere kong Edward VIII på besøk hos Adolf Hitler i Berchtesgaden, november 1937.

Her avbildet mens han inspiserer SS-soldater sammen med selveste Robert Ley, leder for DAF, den tyske arbeidsfronten. Også dette bildet er fra 1937.

Nå vet vi jo at så ikke ble tilfelle. Kong Edward VIII abdiserte under ett år etter at han ble konge, det skjedde allerede den 11 desember samme år, altså 1936. Vi kjenner alle historien om hans valg mellom tronen og den amerikanske, to ganger skilte, Wallis Simpson.

Wallis Simpson, foto fra 1936

Dermed slapp britene å kjempe en verdenskrig, med en konge som mange mente hadde klare nazisympatier, og som hadde et svært så godt forhold til både Adolf Hitler og flere andre i ledelsen i naziregimet.

Problemet var alternativet til Edward på tronen, hans yngre bror, George, som altså skulle bli kong George VI. Det var få som så for seg han som noen god løsning. (Faktisk var man så tvilende til hans kandidatur at man også vurderte å simpelthen hoppe over både ham og neste bror - og heller gå for den fjerde og yngste broren, George, Hertugen av Kent.)

Nå ble det ikke slik. George VI var britenes monark til sin død i 1952. Da ble hans datter, Elizabeth dronning. Hun nærmer seg 60 år som regent og har bare dronning Victoria foran seg på listen over lengst regjerende monarker. (Victoria var dronning i 63 år, 7 måneder og 2 dager.)

Hvorfor alt dette kongestoffet, sier du?

Jo - nå slippes en film om kong George VI. Den heter "The King's Speech". (Ta en titt på filmens hjemmeside!) I hovedrollen, som George VI, finner Colin Firth. Hans kone spilles av Helena Bonham Carter. Ellers på rollelisten finner vi bl.a. solide navn som Michael Gambon og Derek Jacobi.




Avisen The Guardian gir deg her et klipp fra filmen. Det er Winston Churchill som oppmuntrer den noe motvillige kongen.

Her forteller Colin Firth om rollen sin:



Hvordan gikk det så med mannen som valgte Wallis Simpson fremfor tronen? Edward ble Hertug av Windsor. Paret giftet seg i Frankrike sommeren 1937. Under krigen fikk Churchill paret flyttet til Bahamas, angivelig fordi han mente de kunne gjøre minst skade der.

Den tidligere kong Edward 8. leser her sin abdikasjonstale på nytt, 40 år senere:

Gleder meg til denne filmen.

History matters!

Hva om det hadde vært en annen?

Nytt fra Stortinget:

De fleste radiolyttere vil vel ha fått med seg at vår statsminister i dag, under 10 dager før julaften, presterte å plassere Jesu fødsel i Jerusalem. Det skjedde i Stortinget, Norges nasjonalforsamling.

Nåja - Stoltenberg er jo steinerskoleelev, tenker vel mange. Ikke er han medlem av statskirken heller - statsministere trenger ikke være det lenger.

På den annen side - han gikk, om jeg ikke husker feil, på Oslo katedralskole, Schola Osloensis.

Katedralskolene daterer seg, som de fleste historieinteresserte vet, helt tilbake til opprettelsen av en egen norsk kirkeprovins så langt tilbake som i 1152/53.

En stortingsrepresentant med sin skolegang fra KG, Dagfinn Høybråten, måtte korrigere vår statsminister.

Katta - KG: 0 - 1

Bildet er fra en VG-artikkel fra
2006 og viser Jens Stoltenberg
i fødselskirken i Betlehem.
Ironisk nok så lyder bilde-
teksten i VG:
RØRT:Jens Stoltenberg ble rørt til tårer
da han besøkte fødselskirken i Jerusalem.

Kanskje Stoltenberg leser for mye VG?

Men - det var egentlig ikke dette som har opptatt meg mest med denne saken. Jeg hørte dette på radioen i ettermiddag og så det på nyhetene på TV i kveld. Da var det noe som slo meg:

Hva om det hadde vært en annen enn Jens?

Hva om det f.eks. hadde vært unge Mette Hanekamhaug som hadde levert denne monumentalt pinlige superblunderen?

Ville hun sluppet unna så "billig" som statsministeren gjorde? Jeg bruker eksempelet Hanekamhaug fordi jeg opplevde programlederen i Dagsnytt 18, Hege Holm, intervjue henne forleden dag.

Ville journalistene luktet kristen manns blod og korsfestet henne, ikke bare vasket sine hender, for å holde oss til korrekte bibelske metaforer?

Sier dette noe om norske journalister?

Krev ei, min venn, at jeg skal gåten klare. Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare.

Vel, vel - for regjeringen spiller vel dette liten rolle - så lenge hele verden skulle innskrives i Mandal.

Beretningen om et varslet kaos

Dagbladet fokuserer på skolen.
- Eller var det helsevesenet?

Så er vi i gang igjen.

Årets presserunde om skolespørsmål tar igjen for seg fraværsrutiner. Departement og direktorat bidrar som vanlig til kaoset ved, tradisjonen tro, å endre forskrifter og instrukser i hytt og vær.

En elev som går tre år på videregående skole i Norge kan utmerket godt oppleve tre forskjellige forskrifter for fraværsføring på vitnemålet sitt - en for hvert år!

For oss som har vårt virke i skolen til daglig blir det bare mer og mer parodisk.

Før eller senere må vel en eller annen våge å rope at keiseren er naken! Vet vi ikke innerst inne alle sammen at dette problemet oppsto i samme øyeblikk som pedokratene fikk det for seg at de skulle ta bort sammenhengen mellom karakter og deltakelse i undervisningen?

Vi kan drukne hverandre i sosiologiske analyser omkring ungdommens komplekse og krevende hverdag, eller vi kan klientifisere elevene til vi blir sosionomer alle og enhver, men faktum er og blir at (også dette) er et varslet kaos.

Tidligere var det slik at elever måtte være til stede i undervisningen for å kunne få standpunktkarakter. Hvis man skulle ta fag uten å følge undervisningen så var privatistordningen det naturlige valget. For de fleste som har sitt virke i skolen var dette en logisk praksis.

I dag har skolen ikke lenger rett til å praktisere en slik ordning. Det er i strid med elevenes rettigheter.

Fastlegene har overtatt saken....

Er det politikken - eller alderen?

Richard Wilson - a grumpy old man!

Jeg noterer til min forskrekkelse at jeg er i ferd med å miste noe av det kjæreste jeg har.

Neida, jeg tenker ikke på klubben i mitt hjerte - LYN kommer nok tilbake (og dessuten lever den i beste velgående). Jeg tenker heller ikke på det rystende faktum at G35 ikke lenger skal produseres i den dalen som G-en står for.

Nei - saken er den at jeg, i henhold til de nyeste forskningsresultater, er i ferd med å miste min sans for humor! Og lesere av denne blogg vil allerede ha registrert at forskning er noe jeg har den dypeste respekt for!

Denne gangen er det forskere fra University of Glamorgan i Wales som har slått fast at menn, fra de er 52 år gamle, gradvis mister sin sans for humor og sin evne til å le ofte. Disse forskningsresultetene fremkommer i en artikkel i dagens Telegraph.

Forskerne har endog satt navn på dette - de kaller det Victor Meldrew Syndrome, etter en rollefigur i BBC-serien "One Foot in the Grave". Her blir figuren Victor fremstilt av den kjente skuespilleren Richard Wilson. Han er jo selve personifikasjonen på en "grumpy old man".

I biologien har man forøvrig også en betegnelse på denne tilstanden som, i verste fall, er noen år fremskreden hos undertegnede - IMS. Dette står for Irritable male syndrom, for de som er under 52 år og således lever i fullstendig uvitenhet om hva som lurer bak neste fødselsdag.

Men - så var det dette med forskning igjen, da. Man får ofte det svaret man vil ha?

Science is facts; just as houses are made of stones, so is science made of facts; but a pile of stones is not a house and a collection of facts is not necessarily science.

For - leser man litt mer om dette (og hva gjør man ikke for å slippe å rette historieprøver i høstferien) - så finner man f.eks. at defra har kommet til en litt annen konklusjon enn de brave walisiske forskerne.

"defra"? Hva er det, spør du?

defra (med liten forbokstav, må vite - det er viktig å signalisere at man ikke er bundet opp i gamle konvensjoner) betyr ganske enkelt Department for Environment, Food and Rural Affairs.

Enhver idiot må jo skjønne at man ikke kan gå rundt og hete f.eks. "Veivesenet". Da er det mye mer logisk og innlysende å hete "Mesta". Først da kan man bli "totalleverandør av sikker vei"!

Anyway - defra har funnet ut at det er menn mellom 35 og 44 som virkelig sliter. For dem er livet mer en slags omvendt gausskurve - kommer du igjennom midtlivskrisa så peker pila oppover igjen.

So much for forskerne.

Men - så til politikerne.

Man hører så mye rart om store statsledere. Et gjennomgående trekk ser ut til å være at de gradvis isoleres fra omgang med "vanlige mennesker". De omgir seg med et indre gemakk av rådgivere og en hær av sikkerhetsfolk sørger for, om enn utilsiktet, en nærmest total isolasjon fra omverden.

I Robert Harris sin roman The Ghost lar han den tidligere statsministeren (underforstått altså: Tony Blair) komme med et hjertesukk: han har jo aldri noen penger i lommeboka. Alt blir "ordnet" for ham. Han føler seg isolert og utelukket fra verden der ute.

Hvilke konsekvenser får dette på personen, etter noen tid i maktens sfærer?

Den rutinerte politiske kommentatoren (sketchwriter), Simon Hoggart i avisen The Guardian har truffet samtlige britiske statsministere siden Harod Macmillan. Han har nå utgitt en bok som han kaller A Long Lunch.

I dagens The Guardian gir han noen smakebiter på sine observasjoner av britiske statsledere, fra Thatcher til Cameron. Det er interessant å lese om den tilsynelatende mangel på sans for humor som Hoggart beskriver hos disse politikerne. Eller kanskje det ikke er sansen for humor som mangler - kanskje er det heller den langvarige isolasjonen fra alle andre referanserammer enn politikken som avsløres nettopp i møtet med "vanlige menneskers" humor?

En som er omtalt i denne bloggen tidligere, Margareth Thatcher, hadde f.eks. problemer med den berømte papegøye-scenen til Monty Python:

"This Monty Python - is he one of us?"

Ordspill ("puns") var tydeligvis heller ikke hennes sterke side, skal vi tro Hoggart:

Earlier, Peter Jay, the son-in-law of the then prime minister Jim Callaghan, had said that Callaghan saw himself as Moses, leading his people after long travails into the promised land.

It was a silly thing to say, and Thatcher's people seized on it.

They wrote a line for her party conference speech: "My message to Moses is: 'Keep taking the tablets.'" But she didn't get the joke and tried to change it to "Keep taking the pills." Only after it was carefully explained to her did she agree to the proper version.

Hun kunne også bli offer for alle politikeres skrekk - utilsiktede morsomheter:

But Thatcher saved the best of all for her victory tour of the Falkland Islands. She was taken to inspect a large field gun, basically a ride-on lawnmower with a barrel several feet long. It was on a bluff, overlooking a plain on which another Argentine invasion might one day materialise. She admired the weapon, and the soldier manning it asked if she would like to fire a round.

"But mightn't it jerk me off?" she replied. Chris Moncrieff of the Press Association, who was covering the visit, recorded the manful struggle of the soldier to keep his face, indeed his whole body, straight.

Margareth Thatcher på Falklandsøyene
etter at krigen var over

Hoggarts artikkel gir interessante små glimt av møter med Cherie Blair, Gordon Brown og andre som, i henhold til de ovenfor nevnte forskere, altså, for lengst, skulle begynne å savne sin sans for humor.

Spørsmålet er vel om det er alderen eller politikken som har skylda....

Et litt annet 70-årsminne

Det er denne høsten 70 år siden "blitzen", den massive tyske bombingen av britiske byer. Dette er allerede kommentert på denne bloggen.

Det er imidlertid et annet poeng ved bombingen som det er verdt å trekke frem akkurat i disse dager. Vi skal til datoen 9. oktober 1940. Byen er Liverpool.

Minnesmerke over ofrene for blitzen i Liverpool

Midt under et massivt luftangrep på den strategisk viktige havnebyen Liverpool ble en gutt født på Oxford Street Maternity Hospital. Moren, Julia, var ansatt på en kino i byen. Faren, Alfred, var sjømann i handelsflåten, et ikke uvanlig yrke i sjøfartsbyen.

Den lille gutten fikk navnet John Winston og skulle komme til å vokse opp mest hos sin tante, Mimi Smith.

John Winston

Etternavnet hans var Lennon.

Julia Lennon med sønnen John

Den engelske fotografen og kunstneren Samantha "Sam" Taylor-Wood debuterte som filmregisør i 2009 med filmen Nowhere Boy, om John Lennons oppvekst i Liverpool.

Filmen legger vekt på den unge Johns forhold til sine "to mødre", Julia og tanten Mimi. Mest betagende er imidlertid, etter min mening, scenene der den unge Paul blir med i gruppa til John.

Scene fra filmen Nowhere Boy:
John og det nye medlemmet
i gruppa - Paul

En severdig film.

Og - history matters!