Ahhh - endelig en kåring igjen!

Så er tippeligaen i gang igjen. Det skjedde samme dagen som 5-mila i Kollen. Det er jo logisk.

Sportspressen har allerede kåret årets toppscorere og serievinneren. Imponerende mye sludder, med andre ord. Situation normal.

Men, fotball er viktig!

Five days shalt thou labour, as the Bible says.
The seventh day is the Lord thy God's.
The sixth day is for football.

Anthony Burgess

Og når det er viktige saker på gang må vi ha en kåring igjen, dere!



Avisen Times Online har prøvd seg på det umulige!

De har kåret de 50 beste målene fra VM-sluttspillene. Ingen opplagt søknad om konsensus får en vel si. Knapt hva vi skolefolk kjenner som kriteriebasert evaluering.

Denne bloggeren har alltid hatt et over gjennomsnittlig pasjonert forhold til fotball. Men, selv jeg innrømmer at mange av disse målene husker jeg ikke i dag.

Noen husker jeg imidlertid. Og det smerter meg like intenst hver gang dette evinnelige raidet til Maradona troner på toppen av slike rangeringer. Jeg har problemer med å dempe min anglofile irritasjon over det latinska flegma, særlig hva angår den herostratisk berømte "Guds Hånd-scoringen" (egen artikkel på Wikipedia, selvsagt). Det ville kanskje være å trekke Weber-tesen i lengste laget, men ett eller annet sted ligger en forklaring på hvordan det katolske Argentina kan ha et så avslappet forhold til Gud og juksing? En kultur som har ubetinget tillit til skriftestolen og absolusjon får et noe mer avslappet forhold til synden?

Definitely not cricket, spør du meg, protestanten.

Har ikke fotball noe med religion å gjøre, sier du?
Salig er de enfoldige.

The Glaswegian definition of an atheist:
A bloke who goes to a Rangers vs Celtic match
- to watch the football!

(Sandy Strang)

Nei, gi meg de rene og ranke, sier jeg.

Året er 1970. Jeg er 14 år. VM i Mexico. Brasil møter Italia i finalen. Nyt overstegsfintene og utsidepasningene! Se hvordan Pele kjætegner ballen, før han arrogant generøst deler med lagkameratene. Men så, når de har fått holde på en stund slik, så er det liksom som om de sier: nå får det holde - tid for dødsstøtet! Sannhetens øyeblikk!



Jeg var lamslått. Kunne virkelig et italiensk lag tape?

Og - kunne et italiensk forsvar slippe inn fire - 4 - mål? Italia som alltid vant alle kamper 1-0.

Noen år senere skulle forøvrig en annen gigant på gressmatten sette ord på fenomenet italiensk fotball:

Italians can't win the game against you.
- But you can lose the game against the Italians!

(Johan Cryuff)

Hvilket mål som er min favoritt?

Det må bli lille Archie Gemmills mål mot selveste VM-finalist Nederland i Argentina i 1978.

Hvis fotball er religion, ja så er dette en høymesse!



Fotball matters!

Look to Norway!

Jack Fjeldstad i rollen som Jan Baalsrud
i filmen "Ni Liv"

En bloggerkollega jeg ofte har vist til har denne gangen gitt oss eksempler på fokuset på Norge i amerikanske aviser. Det er resultatene i vinter-OL i Vancouver som har ført til at skribenter i USA-aviser har fattet interesse for hva som kan forklare at et land med såpass liten befolkning kan høste oppsiktsvekkende mange medaljer, i konkurranse med langt mer folkerike land og stormakter.

Wall Street Journal skriver om "The Mystery of Norway" og i dag fulgte New York Times sin spaltist David Brooks opp med "The Hard and the Soft".

"There must be many reasons for Norway’s excellence, but some of them are probably embedded in the story of Jan Baalsrud"

Skriver Brooks. Deretter tar han sine lesere med på den dramatiske historien til Jan Baalsrud. Denne vil være kjent for de fleste voksne nordmenn gjennom barndommens lesning av David Howarths bok "We Die Alone" (1955). Jeg måtte en rask tur bort i bokhyllen og finne den frem igjen da jeg leste artikkelen i New York Times i dag. (Min utgave heter forresten "Escape Alone" og er supplert med bilder fra Arne Schouens film "Ni Liv".) David Howarth var forøvrig selv en SOE-mann under krigen, med base på Shetland og med det tyskokkuperte Norge som ansvarsområde.

Jan Baalsrud døde i desember 1988, 71 år gammel.

"This astonishing story could only take place in a country where people are skilled on skis and in winter conditions. But there also is an interesting form of social capital on display. It’s a mixture of softness and hardness. Baalsrud was kept alive thanks to a serial outpouring of love and nurturing. At the same time, he and his rescuers displayed an unbelievable level of hardheaded toughness and resilience. That’s a cultural cocktail bound to produce achievement in many spheres."

Nå er ikke dette første gang en amerikaner peker mot Norge. De historieinteresserte vil kjenne president Franklin D. Roosevelts "Look to Norway-tale", holdt den 16. september 1942, ved Washington Navy Yard. (Denne talen dukker forresten opp igjen i president Clintons tale på slottet i Oslo mange år senere!)

Her er Roosevelt:



Dessverre er jeg, med mine referanserammer hva angår norsk ungdom i dag og hva de er i stand til å tåle av fysiske påkjenninger, ikke like optimistisk på vårt folks vegne som Brooks. Men, smigrende omtale av fedrelandet er det, ingen tvil om det.

Men, som så ofte er tilfelle når man leser i nettaviser, det mest interessante lesetoffet er ikke selve artikkelen, men kommentarene som leserne har gitt til innlegget! Ta en titt på disse leserkommentarene - du verden for noen fascinerende innspill!

Så til slutt - det blir visst litt mange digresjoner, dette - igjen ser vi Wikipedia i praksis. Allerede nå i kveld var referansen til Brooks artikkel på plass i Wikipedias Jan Baalsrud-oppføring!


History matters, dere!

Rapport fra London!

Vinterferien er overstått og, også i år, brukt til åndelig og kulturell rekreasjon i byen i mitt hjerte, London. (Det vises til tidligere London-rapporter her og her.)

Som alltid ble det tid til å utforske museer som jeg tidligere ikke har fått med meg, samt selvsagt teaterbesøk og litt annet. Vi tar museene først.

Jeg har lenge hatt lyst til å besøke RAF-museet i London. Ekspertisen på mitt favorittmuseum, IWM (Imperial War Museum), har anbefalt dette for meg, men det har liksom ikke blitt anledning.

Før nå.

Royal Air Force Museum, London (det finnes flere, selvsagt - vi er jo i England!) ligger en god bit nord for sentrum, ca en halv times reise på Northern Line, Edgware branch, og deretter ca 15 minutters gange fra Colindale stasjon. (Dette museet må ikke forveksles med IWM Duxford som er IWM sitt eget store flymuseum (og flyplass!).

RAF-museet er imponerende i sin størrelse:



De ulike samlingene er lokalisert i store hangarer, delvis de originale hangarene til historiske Hendon Aerodrome, et kjent navn i britisk historie. Her er en samling av fly som tar pusten fra en fly- og historieinteressert. En egen hangar er f.eks. viet Battle of Britain og en annen heter "Bomber Hall". Jeg tok vel noen hundre bilder denne dagen, så det er ingen enkel sak å gjøre et utvalg, men... (Klikk på bildene for forstørrelser.)

Fra Bomber Hall: denne Avro Lancaster fløy

137 bombetokter over kontinentet,

det nest høyeste antallet tokt fløyet av noe

alliert bombefly i løpet av andre

verdenskrig! Ved siden av ikonene
som markerer antall tokt

er det påmalt et sitat av Göring!

(De britiske bombeflyene

er malt i nattkamuflasje,

mens de amerikanske er malt i

dagkamuflasje. RAF bombet

om natten, USAF om dagen.)

Den tyske Messerschmitt Me 262,

den første jetjageren som kom i kamp
under andre verdenskrig.

Den tyske jetmotoren var bedre

enn de alliertes og skulle

danne grunnlaget for utviklingen

av etterkrigstidens jetjagere.

Mest imponerende er kanskje den

ruvende Short Sunderland fra
Coastal Command.

Besøkende kan vandre gjennom de

ulike dekkene og oppleve denne

svære kolossen innenfra!

Sammen med flyene er det også

en rekke tablåer og andre gjenstander
(lastebiler og biler, helikoptre og

redningsbåter, sambands- og radar-
systemer, våpen- og

sikkerhetsutstyr) - alt sammen

gir bredde i tidsbildet.

En av den kalde krigens mest uhyggelige

bærere av dødelig ødeleggelseskraft:

en Avro Vulcan står med sin skremmende
bombelast utstilt under seg.

Vulcan var spydspissen i den kjerne-
fysiske avskrekkingsstrategien frem

til denne rollen ble overtatt av

U-båtene på 1980-tallet.

Bombeflyet spilte også en sentral rolle
under Falklandskrigen mot Argentina.

Foruten RAF-museet benyttet jeg denne gangen også anledningen til et nytt besøk på Museum of London, et museum jeg ikke har sett på mange år. Dessverre så er store deler avstengt for ombygging, det er bare avdelingene frem til reformasjonen og brannen i 1666 som er tilgjengelige. Av det jeg kunne se så virker det som om det satses veldig på å oppgradere til OL i London i 2012. Det blir nok et imponerende resultat, men, slik museet fremstår i dag, må jeg nok karakterisere det som litt trad og kjedelig, særlig sett i lys av hvor dyktige engelskmennene vanligvis er på å skape engasjerende og livaktige museumsopplevelser.

Museum of London - vi satser på at

dette museet fremstår i en ny og mer

spennende utgave etter ombyggingen.

London gir imidlertid den historieinteresserte en enestående mulighet til å oppleve teater med tema fra historien. Denne gangen fikk jeg den store opplevelsen av et stykke med tema fra første verdenskrig. Oppsetningen heter "War Horse" og kan sees på New London Theatre i Drury Lane.

Stykket er bygget på en roman av Michael Morpurgo fra 1982. Her forteller forfatteren den fascinerende historien bak boken.

Handlingen i stykket er lagt til årene like før og under første verdenskrig. Hovedpersonen er en gutt som får ansvaret for gårdens nye føll. Et tett bånd oppstår mellom gutten og den etter hvert fullvoksne hesten. Så blir hesten rekvirert av den britiske hæren og sendt til kampene på Vestfronten. Ca en million hester ble sendt til Frankrike i løpet av krigen. Bare rundt seksti tusen kom tilbake. Tallenes tale er overraskende: den britiske hæren sendte nesten seks millioner tonn fór over kanalen i løpet av krigen. Det er mer enn den totale vekten av ammunisjonen som ble fraktet samme veien!

Vi kjenner historien: nye våpen - gamle generaler. Maskingevær bak piggtråd mot tradisjonelt fremrykkende kavaleri. Resultatet var katastrofalt.

Albert, som gutten heter, lyver på alderen og verver seg til kampene. Han drives av ett eneste ønske: å finne igjen hesten sin.

Som alle vil forstå - det hele henger på om teateret makter å gi en troverdig fremstilling av hester på scenen! Ingen enkel oppgave. Resultatet tok fullstendig pusten fra meg! Hvordan er det mulig å gjenskape hesters mimikk så ufattelig livaktig? Fra bevegelsen av ørene til prustingen og de karakteristiske trampene med bakbena? Og ikke nok med dette - hestene er i full størrelse og bærer voksne ryttere i flere scener!

"War Horse" - kom deg til London og se!

Her er en smakebit:




Men, jeg skrev at turen ikke bare var en kulturell rekreasjon men også en åndelig. OK, la oss ta det åndelige. Hva med et besøk på BAPS Shri Swaminaryan Mandir, Europas første tradisjonelle hindu tempel?

Hindu tempel - i London?

Litt "far out", synes du?
Javel, men vel verdt et besøk.
Og lærerikt!

Det er mye fokus på islam i nyhetsbildet og historieundervisningen. Derfor er det interessant å få et bedre innblikk i en annen stor religion, hinduismen. Foruten en vandring gjennom det imponerende vakre bygningskomplekset tilbys besøkende også en utstilling om hinduismen som religion, dens historie og rolle i verden i dag. Severdig!

Det er strengt forbud mot å ta med fotoapparat inn i tempelet. Interiørbildene er derfor hentet fra hjemmesidene deres. Straks innenfor må kvinner og menn plassere skotøyet sitt i egne atskilte skogarderober. Vandringen skjer i sokkelesten, på vakre myke tepper og plankpussete marmorgulv.

"BAPS Shri Swaminarayan Mandir, London – popularly known as the Neasden
Temple – is the first traditional Hindu Mandir in Europe. 2,820 tonnes of
Bulgarian limestone and 2,000 tonnes of Italian Carrara marble were shipped to
India, carved by over 1,500 craftsmen and reshipped to London. In all, 26,300
carved pieces were assembled like a giant jigsaw puzzle in less than 3 years. It
is a miracle of modern times worked by over a thousand volunteers. It is a
masterpiece of exotic design and workmanship that rises above London's skyline.
Replete with luminescent white pinnacles and glittering marble pillars, it
stands as a beacon for Hindus, both young and old throughout the world."

Et spennende og imponerende skue - og enda en attraksjon ved London.

Og - mens vi snakker om religion:
Undertegnede avbildet med sitt eget tempel i bakgrunnen!

History matters, dere!

En rektors formaning!

Rektor:

"Du begynner i morgen. Du overtar klasse 1 C i engelsk, tysk, norsk korrespondanse og bokføring. Kan du ikke engelsk? Hør gutt, du er bedre i tysk og engelsk enn noen på hele lærerværelset. Og dessuten: det er bare å ligge en lekse foran elevene. Det er hemmeligheten med all undervisning. Men si for guds skyld ikke, at jeg har sagt det. Man kan det man vil. Værsågod, her er din hatt. Hils dine foreldre. I morgen klokken 8.30. Presis."

(Agnar Mykle: Lasso rundt fru luna, 1954)

Det er altså bare å ligge en lekse foran elevene!
... men hva gjøre vi da i den leksefrie skolen?

Til pass for ham!

Dagens mest patetiske appell om sympati kommer fra en arabisk ambassadør som har brakt saken sin inn for en shariadomstol i De forente arabiske emirater. Du kan lese om dette her.

Den indignerte mannen har giftet seg, men så vil han ha ekteskapet annullert. Nåja - det skjer jo daglig i vår tid, tenker du?

Det spesielle her er at han kom til denne beslutningen rekordraskt, faktisk umiddelbart etter at vielsesseremonien var unnagjort, ekteskapskontrakten underskrevet og den lykkelige brudgom fikk løfte på sløret og kysse sin brud! Da oppdager han nemlig, til sin store skrekk, at bruden var både skjeløyd og hadde betydelig hårvekst i ansiktet.

Det hører med til historien at domstolen faktisk ga ham medhold - ekteskapet ble annullert. Men, noe erstatning ville ikke retten høre snakk om. Til pass for ham, spør du meg.

Neida, jeg skal ikke skrive indignert om og mot burka, hijab, niqab, eller noe annet klesplagg for den saks skyld. Historien fikk meg snarere til å tenke på en annen ikke ubetydelig person som også tok sjansen på å "kjøpe usett", for å si det sånn.

Jeg tenker på selveste Henrik VIII. Året er 1540 og Henrik har allerede unnagjort tre hustruer. Kone nr 3, Jane Seymour, er død og kongens rådgivere arbeider intenst med å skaffe til veie en passende ny kandidat. Valget faller på den tyske Anna von Jülich-Kleve-Berg, Anne of Cleves på engelsk.

Henrik ville, naturlig nok, gjerne vite litt om sin vordende frues utseende - vi menn er vel bare skapt slik.....

Hva gjør man så, i en tid uten Facebook, Youtube, Skype med web kamera, mobiltelefon med MMS osv?

Svar: vi hyrer inn en maler!

Og - siden det er snakk om ingen ringere enn kongen av England - vi hyrer ikke inn en hvilken som helst gatetegner!

Valger falt på Hans Holbein den yngre. Øverste hylle, med andre ord.

Problemet med malere er at de stadig vekk innbiller seg at de besitter noe som heter "kunstnerisk frihet". Så også Holbein.

Holbeins portrett av Anne of Cleves.
Ikke noe å si på henne, vel?

... Det syntes ikke Henrik heller.

Resten av historien vil være kjent. Da kongen fikk se sin tilkommende in veritas (for ikke å si in natura) fikk han straks store betenkeligheter.

"Henry was impatient to see his future bride. He went to meet her at Rochester and was promptly disappointed. He felt he had been misled, for everyone had praised Anne's attractions: "She is nothing so fair as she hath been reported," he complained."

Villedende markedsføring, med andre ord. Holbein hadde fått klare instrukser om at han ikke skulle "pynte på" Annes utseende. So much for artists, eh?

Ekteskapet ble inngått, men ikke fullbyrdet. Deretter annullert.

"The couple's first night as husband and wife was not a happy one. Henry confided to Cromwell that he had not consummated the marriage, saying, "I liked her before not well, but now I like her much worse"."

Hvordan det gikk med den skjeløyde og behårede arabiske jenta vet jeg ikke, men Anne of Cleve klarte seg etter måten svært så godt. Hun ble ikke halshugget, men var den siste gjenlevende av Henrik VIIIs koner da hun døde i 1557.

Hadde bare denne arabiske ambassadøren fulgt med i historietimene!

History matters!

Ukens follow-up!

På tide med en oppdatering, dere! Oppdateringer er liksom inkludert i servicen i våre dager.

Jeg har tidligere, i april 2009, vært inne på at norsk skole, i enkeltes øyne, dessverre ser ut til å fungere som en slags stor leketøyskasse, til oppbevaring av all verdens skrullete ideer og påfunn. (Dette innlegget hadde forøvrig sågar æren av å bli sitert! Se bildene 16 og 20 her.)

Jeg har gjort det til en hobby å samle på alt som "må inn i skolen!". Lista blir stadig mer kreativ og lang.

På bakgrunn av denne strålende suksessen synes jeg det bare er rett og rimelig at jeg holder mine lesere oppdatert på hva som videre skjer på dette området.

I dagens Aftenposten (8.2.2010) står følgelig dette å lese:

Kulere skole, dere!
Vi må mekke ei kulere skole
- vi må levere så kidsa catcher hva vi dealer!!

Blogging er jo greit, men hva er "moderne musikk"? I min tid betød et slikt utsagn nesten alltid én ting: Arne Nordheim!

Og - hva menes egentlig med at "Facebook må inn i timene"? Er dette bare enda flere intetsigende floskler, klisjeer og selvfølgeligheter, som regel uttalt av en som ønsker å signalisere at vedkommende er trendy og følger med i tiden. Eller, har statsråden konkrete ideer om hvordan Facebook "må inn i timene"?

Den ovennevnte foredragsholderen sier noe klokt i sitt foredrag: "Skal noe skje, må ting prioriteres" (bilde 17). Og, videre: "Innfør en handlingsregel: Intet mer inn i skolen uten...." (bilde 22).

Vi avrunder med dagens virkelige godbit! (Ny i samlingen min!)

Sukker eller fløte??

Nytt, konstruktivt bidrag!

Enda et nytt og konstruktivt bidrag til idémyldringen om hvordan vi skal gjøre norsk skole bedre. Mannen er forfatter, må vite, - og reiser, i følge artikkelen, rundt og holder foredrag for lærerstudenter.

Det er dessverre helg nå, så jeg må nok vente til mandag. Men, mandag morgen, uten ugrunnet opphold, som det heter på advokatspråket, tar jeg kontakt med DnBNOR og tilbyr mine tjenester. Jeg vil inngå i deres interne opplæringsprogram (de betaler vel godt?) med mitt oppsiktsvekkende foredrag: "Slutt å syte - Bankansatte må tåle å bli ranet!".

Dæven døtte - dette blir bra!

Jeg har allerede et nytt konsept klart: foredrag på Politihøyskolen!