"The Thames is liquid history" (John Burns)I tidligere epistler har Historielæreren latt seg fascinere av elven Thames og hvordan Londons befolkning har levd på, av og over denne eleven opp gjennom historien. Kroneksempelet på denne symbiosen er vel gamle London Bridge. Romerne hadde antageligvis opprinnelig anlagt en pontongbro, men rundt år 55 e.Kr. bygget de en permanent tømmerbro på påler. Opp gjennom historien har så broen forfalt og blitt restaurert, blitt ødelagt av både brann og storm - men alltid gjenoppstått, som den uunnværlige livsnerven den er for byen.
_by_Claes_Van_Visscher.jpg)
Utdrag fra Claes Van Visschers stikk fra 1616 viser London Bridge. I forgrunnen ser vi Southwark Cathedral. Til høyre for katedralen vil vi i dag finne store London Bridge Station, et viktig knutepunkt for jernbane og T-bane i London. Der hvor broen begynner ser vi et festningsverk, en port, som beskytter broen og byen sørfra. Derav navnet Southwark.
Lesere av Bernard Cornwells flotte serie om England på 800- og 900-tallet vil være kjent med denne porten! På toppen av festningsverket ser vi staker med hoder på. Det må ha hatt en kraftig disiplinerende effekt å måtte passere disse hodene hver gang man skulle inn i byen? A most powerful deterrent!
Paul Hentzner, en tysk besøkende i London, skrev i 1598:
"On the south is a bridge of stone eight hundred feet in length, of wonderful work; it is supported upon twenty piers of square stone, sixty feet high and thirty broad, joined by arches of about twenty feet diameter. The whole is covered on each side with houses so disposed as to have the appearance of a continued street, not at all of a bridge. Upon this is built a tower, on whose top the heads of such as have been executed for high treason are placed on iron spikes: we counted above thirty."
Claude de Jongh: "View of London Bridge". Oljemaleri fra 1632.
Brofundamentene var så massive, og så tett plassert, at de skapte en voldsom malstrøm og et betydelig fall i vannstanden på motsatt side av broen. Å passere med båt under broen under slike forhold var et livsfarlig vågestykke som bare den mest drevne fergemann våget seg på.
På Henrik VIII og Elizabeth Is tid var det ca 200 bygninger på selve broen. Noen av disse var opp til syv (!) etasjer høye! Husene strakk seg utover sidene av broen, altså over elven. Å passere over London Bridge må nesten ha fortonet seg som å gå gjennom en tunnel, siden broen var nesten totalt overbygget. I "rush-tiden" kunne det ta opp til en time å krysse den trafikkerte broen.
I 1722 prøvde Londons borgermester å bøte på den håpløse trafikkorken på broen ved å beordre:
"...all carts, coaches and other carriages coming out of Southwark into this City do keep all along the west side of the said bridge: and all carts and coaches going out of the City do keep along the east side of the said bridge."
Dette kan være forklaringen på venstrekjøringen i England......
Tegning av London Bridge fra 1682. Også her ser vi hodene på staker. Vi skimter også Tower oppe i høyre hjørne.
Så, på 1800-tallet, kom victoriatidens geniale "movers and shakers" på banen og åpnet enda en dimensjon: under elven! (Et annet eksempel på en tunnel som Historielæreren har besøkt er her. I tillegg kommer jo fergealternativer, omtalt her.) Rundt 1912 var det allerede hele 10 tunneler under elven i London (gang- vei- og togtunneler).
Nå, i 2014, ville altså Historielæreren prøve ut et annet alternativ for kryssing av Thames.
La oss "fly" over elven!
I det strålende været valgte vi å sette oss på buss nr 188 og kjørte fra endeholdeplass (rundt hjørnet for hotellet vårt) til endeholdeplass (Russel Square til North Greenwich). Denne turen tar ca 1,5 timer men er en flott sightseeingtur i seg selv. Har man dårligere tid er det selvsagt mye raskere å finne fram the Tube Map og komme seg til stasjonene Royal Victoria eller North Greenwich. (Men husk hva Historielæreren har skrevet tidligere: sonebegrensningene på Oyster-kortet gjelder ikke på bussen, slik de gjør på Tuben.)
Her finner vi nemlig Emirates Air Line (altså ikke airline, men air line). I dag er det Transport for London som administrerer den daglige driften av denne spektakulære gondolbanen. Historielæreren så for seg en del køståing for å reise med en slik severdighet i strålende vær midt i juli. Neida - ingen kø, hverken for billett eller for å komme på. Her bare legger du ditt Oyster-kort på leseren og går inn, akkurat som på en T-banestasjon.
Emirates Air Line, a.k.a. Thames Cable Car er et imponerende skue når du rusler bort til den fra buss- og T-banesterminalen på North Greenwich. Gondolbanen sto ferdig i slutten av juni 2012.
På det høyeste er du 90 meter over elven! Turen tar 10 minutter (i rushtiden kjører de en høyere hastighet, så turen går fortere). Avstanden er ca 1 km.
Utsikt fra gondolen: vi skimter de majestetiske flomportene til Thames Barrier. Enda lenger borte ligger Woolwich, med fergeforbindelsen over elven og museet ved Woolwich Arsenal som vi har besøkt tidligere.
Utsikt over O2 Arena og mektige Canary Wharf i bakgrunnen.
Her, inne i de gamle dokkene er det også blitt plass til en flyplass. Vi ser rullebanen til London City Airport ca midt i bildet. I 2013 hadde denne lille flyplassen nesten 3,5 millioner reisende. Det er den femte største av flyplassene som betjener London (Heathrow, Gatwick, Stansted og Luton er større, mens Southend Airport er mindre).
Utsikten fra gondolen gir et godt innblikk i den voldsomme oppgraderingen som har skjedd i disse dokk-områdene som før var preget av slum, council housing og forfall.
Inn for landing på nordsiden av elven.
En slik gondoltur over elven anbefales! (Når får vi en tilsvarende fra Bjørvika og opp til Ekeberg? Eller fra Tjuvholmen og ut til Bygdøy?)
Vellykket flytur! Nå må vi videre!
En av grunnene til at Historielæreren valgte å legge et par dager til London før ekskursjonen gikk vestover, var ønsket om å få med det obligatoriske teaterbesøket. Man reiser ikke til London uten å få med seg et teaterstykke!
Neste utflukt går derfor til yrende og sommerkokende Soho!
Bildet er tatt fra balkongen utenfor baren på Prince Edward Theatre i Soho. Her er det liv på en sommerkveld!
Sist Historielæreren var på dette teateret var det for å gjenoppleve den utrolige musikken til Frankie Valli og gruppa The Four Seasons. Deres kniving med The Brit Invasion (bla litt nedover i denne) har 50-årsjubileum i år! Det er 50 år siden Beatles hadde sin legendariske opptreden på The Ed Sullivan Show og galskapen var i gang. (Beatles har vi jo besøkt tidligere.)
Denne gangen var det imidlertid for å oppleve et gjensyn med et stykke som Historielæreren så i London i 1991:
Her er en smakebit:
Allerede da kjempesuksessen "Les Misérables" var i ferd med å bli satt opp i London i 1985 hadde duoen bak musicalen begynt å arbeide med en ny musical. Inspirasjonen var Puccinis opera "Madame Butterfly", en opera som også selv har hentet sin inspirasjon fra ulike hold. (Historielæreren anbefaler denne varmt for litt mer om bakgrunnen og Puccinis inspirasjon til sitt verk!)
Nå bør det vel ikke fremstilles som om Puccinis opera er så veldig identisk med denne moderne musicalen. Puccinis mannlige hovedperson, Pinkerton, er en ganske usympatisk skikkelse. Puccini skal ha slått fast at han ikke vil skrive noen arie til Pinkerton i annen act - fordi han ikke fortjente noen! I "Miss Saigon" er Chris fremstilt som en edel og sympatisk helt - et offer for historiens krefter.
Komponisten Claude-Michel Schönberg og tekstforfatteren Alain Boublil sto litt fast m.h.t. hvor de skulle "plassere" en ny og moderne versjon av den gamle klassikeren til Puccini. Da snublet de tilfeldigvis over et berømt bilde i et tidsskrift:
Bildet av en vietnamesisk mor som sender fra seg sitt barn for at det skal få en bedre fremtid et annet sted i verden.
Med dette bildet falt brikkene på plass for Schönberg og Boublil - det måtte bli Vietnamkrigen som skulle danne bakteppet. Stykket omhandler et kjærlighetsforhold mellom en vietnamesisk barpike og en amerikansk soldat i de dramatiske dagene omkring Saigons fall i de siste aprildagene i 1975. Det ikoniske bildet av de aller siste US Marines som evakueres fra ambassadetaket ombord i et Bell Huey kl 07.53 den 30 april er gjenskapt på scenen med en imponerende teatral effekt!
Det rister godt i teatersalen når helikopteret kommer inn for landing på taket av den amerikanske ambassaden i Saigon! "Miss Saigon" har gått sin seiersgang over hele verden. I en utendørsoppsetning i byen Szeged i Ungarn brukte de et virkelig helikopter som kom inn for landing og "evakuerte" fra Saigon!
Musicalen er spilt i 29 ulike land og nesten 350 byer. Det er oversatt til 16 språk. En regner med at det er snakk om mer enn 23 000 forestillinger totalt og at ca 34 millioner mennesker har sett det.
Historielæreren så, som nevnt, dette stykket i London også i 1991. Det hadde sin West End-premiere i Drury Lane høsten 1989 og spilte der i nøyaktig 10 år, over 4 200 forestillinger. (I 1994 passerte det "My Fair Lady" og ble dette teaterets lengste sammenhengende oppsetning.)
Over 20 års teaterteknisk utvikling er merkbar, ikke minst i helikopterscenen. Det mest gripende øyeblikket i oppsetningen er imidlertid der vi presenteres for Bui Doi, "Livets støv". Her har nyoppsetningen projisert autentisk filmmateriale som bakvegg på scenen. Det skal godt gjøres å ikke bli grepet inn i hjerterota av disse filmklippene.
Bui Doi er betegnelsen på barn amerikanske soldater fikk med vietnamesiske kvinner. Les en tankevekkende reportasje her.
Dette utdraget fra et BBC-program om Vietnams "abandoned children" gir også et godt innblikk i den sosiale tragedien dette utgjør for en ofte utstøtt gruppe:
I 1988 vedtok den amerikanske kongressen The American Homecoming Act (eller Amerasian Homecoming Act), en lov som skulle gi vietnamesiske barn av blandet amerikansk-vietnamesisk herkomst rett til å komme til USA. Som et resultat av denne loven ble ca 23 000 barn repatriert, sammen med opp mot 70 000 familiemedlemmer.
Vi kan vel si at 1980-tallet var tiåret da amerikanerne hadde sitt traumatiske oppgjør med denne krigen i Asia. Vi fikk etablert det omdiskuterte krigsminnesmerket (en fascinerende bakgrunnshistorie!) over Vietnamkrigen i Washington DC, premieren på "Miss Saigon" og kongressvedtaket om krigsbarna.
Enda større effekt hadde kanskje de mange filmene som kom i løpet av dette tiåret. Hal Ashbys Coming Home, Michael Ciminos The Deer Hunter og Francis Ford Coppolas Apocalypse Now hadde riktignok premiere helt på slutten av 1970-tallet. Men - så kom de på løpende bånd utover på 80-tallet: Oliver Stones Platoon, Stanley Kobricks Full Metal Jacket, Barry Levinsons Good Morning Vietnam og Oliver Stones Born on the Fourth of July er eksempler på denne selvransakelsesbølgen.
Alt dette var med på å gi oppsetningen av "Miss Saigon" den aktualiteten som gjorde stykket til en kjempesuksess. Det ser imidlertid ut til at nyoppsetningen 25 år etter premieren i West End også har falt i smak hos publikum. Lesere av denne bloggen som vurderer en høstferie i London bør absolutt ha dette stykket i tankene. Den største prestasjonen står uten tvil Jon Jon Briones for, i rollen som The Engineer. Briones var faktisk med i ensemblet i London også forrige gang!
Historielæreren forlater med dette London for denne gangen. Kursen settes mot Bristol, en gang Englands tredje største og viktigste by, etter London og York. Stay tuned!
Historielæreren forlater London - for denne gangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar