Dessverre måtte Historielæreren nøye seg med betrakte kirkebygget fra utsiden - en omfattende oppussing og rehabilitering gjennomføres frem til november.
Manchester Cathedral er under rehabilitering.
Det er imidlertid ingen grunn til rådvillhet. Historielæreren var under enhver omstendighet på vei til en annen severdighet. Det er mange gamle bygninger her i dette området. Vi skal til en av dem.
Stemningsbilder fra gamle Manchester.
Ikke mange metrene unna katedralen ligger en liten historisk godbit. Her må vi inn!
Chetham's School of Music står det over døren. Men - vi skal ikke ha musikkundervisning. Inne på skolens område ligger nemlig det gamle Chetham's Library, "the oldest free public reference library in the United Kingdom"! Siden biblioteket ligger inne på et skoleområde må besøkende henvende seg i vakten og få et adgangskort, sammen med et lite kart over området. Utover det er det fritt frem for historie- og bokinteresserte.
Gå inn porten - og du er flere hundre år tilbake i tiden! Her er de eldste delene av bygningene fra midt på 1400-tallet!
.... bortsett fra bilen, da....
Historielæreren er lamslått! Rekke på rekke - avlukke etter avlukke - alle avlukkene med forseggjorte "porter" og gamle skilt som viser hvilket fagområde som befinner seg her.
Bibliotekets hjemmeside forteller:
Chetham's Library was founded in 1653 and is the oldest public library in the English-speaking world. It is an independent charity and remains open to readers and visitors free of charge. The entire collection at Chetham's Library has been designated as one of national and international importance, an accolade of which we are extremely proud.
The Library began acquiring books in August 1655, and has been adding to its collections ever since. As well as a fine collection of early printed books, the collections include a wealth of ephemera, manuscript diaries, letters and deeds, prints, paintings and glass lantern-slides.
Biblioteket har mer enn 100 000 bind, av disse er 60 000 utgitt før 1850. På bibliotekets hjemmeside kan man lese om noen av skattene som skjuler seg her. Her er f.eks. manuskriptruller fra tidlig på 1400-tallet. Her er Mercators verdensatlas fra 1623 og messer fra rundt 1380.
Engels arbeidet for sin fars bomullsbedrift i Manchester og tilbrakte mange år av sitt liv i denne byen. Her skrev han ett av sine mest kjente verk The Condition of the Working Class in England. Karl Marx var her første gang i 1845 og besøkte sin venn i Manchester nesten årlig i perioden 1851 til 1870.
Her er den: Karl Marx sin alkove med skrivepulten hvor han satt og skrev under sine lange opphold på biblioteket.
Disse arbeidstimene på Chetham's fikk stor betydning for Marx og Engels. Mange år senere, i 1870, skrev Engels disse ordene i et brev til Karl Marx:
"During the last few days I have again spent a good deal of time sitting at the four-sided desk in the alcove where we sat together twenty-four years ago. I am very fond of the place. The stained glass window ensures that the weather is always fine there. Old Jones, the Librarian, is still alive but he is very old and no longer active. I have not seen him on this occasion".Var det her, i Chetham's Library, at de to sammen gjorde forarbeidene til det som skulle bli Det Kommunistiske Manifest? Svaret er temmelig sikkert JA.
Historielæreren vandrer ut fra biblioteket og suger inn atmosfæren og historien som (no pun intended) sitter i veggene:
Slik kan altså en musikkskole og et bibliotek leve sammen i perfekt symbiose - og det i bygninger som var sykehus på 1600-tallet!
Kunne dette skjedd i Norge? Historielæreren tenker med grøss og gru på norske riks- og lokalpolitikere som alle kun er opptatt av å få klippe snorer og innvie splitter nye glass og betongkasser, alle selvsagt tegnet av Snøhetta, gjerne under navn av å være såkalte "kulturhus".
Bare vent - snart får vel disse historieløse vandalene revet den praktfulle gamle bygningen til Deichmanske Bibliotek på Hammersborg. Så går Nasjonalgalleriet samme veien.
Apropos nybygg: neste post på ekskursjonsprogrammet er nettopp et slik nytt og moderne bygg.
Vi setter oss på en av Manchesters behagelige trikker som stille glir gjennom bybildet (så er de da heller ikke innkjøpt av Ruter fra Italia?).
Rusler vi over en av de mange broene kommer vi til vårt mål: Imperial War Museum North.
Kontrasten er slående. Museet like ved Elephant & Castle i London holder til i de praktfulle gamle bygningene som engang huset Bethlem Royal Hospital. IWM North derimot er tegnet av Daniel Libeskind og åpnet sommeren 2002. Dette er moderne saker!
Bygningens utforming skal symbolisere hvordan verden rives opp og omformes av de store konfliktene. Historielæreren får assosiasjoner til skru-is, som jo også er et resultat av at isplaten utsettes for slike sterke brytningskrefter.
Innvendig er musset også helt annerledes enn Historielærerens favoritt i London. Her er museet delt inn i såkalte "siloer". Siloene er tematisert: "Experience of War", "Women and War", "Impressions of War", "Empire, Commonwealth and War", "Science, Technology and War" og "Legacy of War".
Førsteinntrykket kan være: dette er så tomt! Store, hvite veggflater bidrar til at det virker goldt.
Men så skjer det noe! Med jevne mellomrom dimmes lyset og de store veggflatene gir plass for store visualiseringer, såkalte "Big Picture Shows". Da tvinges den besøkende til å stoppe opp og se og lytte til det som skjer på veggflatene omkring en. Disse bildeshowene tar for seg tema som: "The War at Home", "Weapons of War" og "Children and War".
Historielæreren må imidlertid ha sin dose av solide og ekte saker! Hva er vel mer solid enn en vaskeekte sovjetisk T34-stridsvogn.
"It has often been described as the most effective, efficient, and influential design of World War II. At its introduction, the T-34 possessed the best balance of firepower, mobility, protection and ruggedness of any tank....."German tank generals von Kleist and Guderian called it "the deadliest tank in the world."
Som sagt - det er visualiseringene som gjør sterkest inntrykk. Denne enorme veggen av kofferter illustrerer flyktningeproblematikken på en slående måte.
Etter besøket på IWM North er det fristende å bare rusle litt langs kanalen. Da går det ikke mange minuttene før vi er ved et annet mektig bygg!
Skotten Sir Alex Ferguson troner stolt på sin sokkel foran tribunen som har fått hans navn.
"The United Trinity" - klubbens hellige treenighet og Historielærerens barndomshelter: George Best fra Nord-Irland, skotten Denis Law og Bobby Charlton fra England.
Barndomsminne: Denis Law hadde aldri skjorta innafor buksa!
Her står også den legendariske Matt Busby. Laget fikk under hans ledelse navnet "Busby Babes". Dette fordi laget besto av unge gutter som var "alet opp" innenfor klubbens eget rekrutterings- og treningssystem. Laget som vant serien både i 1955-56 og 1956-57 hadde således en gjennomsnittsalder på h.h.v. 21 og 22 år!
Så inntraff katastrofen!
Går vi litt bort langs Old Traffords mektige stadionbygg kommer vi til svingen som minner oss om hva som skjedde
Der! Høyt oppe på veggen henger stadionuret som for alltid vil stå stille på den 6. februar 1958, litt før kvart på to.
Da inntraff "The Munich air disaster". Laget hadde gode muligheter for å vinne serien for tredje år på rad (selv om Wolverhampton ledet på dette tidspunkt). For å ikke miste for mye tid og krefter på reise hadde klubben chartret et fly fra BEA hjem fra europacupkamp borte mot Røde Stjerne Beograd. På grunn av flyets rekkevidde måtte det gjøres en mellomlanding i München for etterfylling av drivstoff.
I dårlig vær, med sludd på rullebanen, gjorde flyet et tredje og fatalt forsøk på å ta av, men fikk ikke nok hastighet og styrtet. Av de berømte "Busby Babes" omkom 8 spillere: lagets kaptein og landslagsspiller for England Roger Byrne (28), Eddie Colman (21), Mark Jones (24), stortalentet Duncan Edwards (21), Billy Whelan (22), Tommy Taylor (26), David Pegg (22) og Geoff Bent (25). I tillegg omkom klubbens sekretær Walter Crickmer, assistenttreneren Tom Curry og sjefstreneren Bert Whalley.
To spillere fikk så omfattende skader at de aldri kunne spille igjen: Jackie Blanchflower (da 24 år gammel og yngre bror av Spurs' legendariske Danny Blanchflower) og Johnny Berry (31).
De fra klubben som overlevde var: spillerne Bobby Charlton, Bill Foulkes, Harry Gregg, Kenny Morgans, Albert Scanlon, Dennis Viollet, Ray Wood og manageren Matt Busby.
Det var en slik Airspeed Ambassador fra flyselskapet BEA (British European Airways) som styrtet under take-off i München.
Minneplaketten på tribuneveggen på Old Trafford.
Totalt, med journalister, klubbgjester og mannskap, omkom 24 og 21 overlevde ulykken.
Kronen på verket satte han ti år etter ulykken, med triumfen på Wembley i 1968. Der ble United europamestere etter å ha beseiret Benfica. Nå var laget anført av spillere som George Best, Nobby Stiles, David Sadler, Brian Kidd og Denis Law.
Bobby Charlton og Bill Foulkes var de eneste overlevende fra ulykken ti år tidligere som var på banen i 1968. Men - ringen var sluttet og et topplag var gjenoppbygget.
History matters!
Hva vil Historielæreren finne av severdigheter neste dag i Manchester?
Hva med historien om mannen som kanskje alene bidro mest til alliert seier under andre verdenskrig - og som ble arrestert på et offentlig toalett som nå er pub?
Eller: Visste du at Manchester var åsted for en av Englands mest kjente massakre av sivile?
Stay tuned!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar