Ei rose er utsprungen...

Neida, det er lenge til jul. Men denne vakre julesangen dukket opp i hodet mitt når jeg leste om alle "elever og foreldre som forlot lokalet i protest" under årsavslutningen for elevene på Rosthaug videregående skole på Åmot i Modum.

Såvidt jeg kan skjønne av dette besynderlige oppslaget i VG så var dette en skoleavslutning nokså lik de som har funnet sted ved de aller fleste videregående skoler i Norge i disse dager. Men, så skjer altså det som får rikstabloidene til å slippe hundene løs!

Etter at alle klassene har vært oppe på podiet og fått sine karaktersedler ønsker skolens rektor å gi en ekstra påskjønnelse til de av avgangselevene som har prestert ekstra godt karaktermessig. 21 elever, de som hadde et snitt på 5 eller bedre, blir kalt opp til en ekstra påskjønnelse. De får en rose og noen bevingede ord fra rektor med på veien.

Katastrofen er et faktum!

"Alle synes det var flaut. Det var ikke gøy å gå rundt med rosen etterpå. Jeg var rett og slett kjempeflau, forteller Anne Marte Haugen (18) som er en av de 21 avgangselevene som fikk rose på avslutningen."

En mor ble endog så sint at hun gikk hjem fra hele avslutningsfesten i protest! "Det sier noe om at rektor er mest opptatt av de beste. Det liker jeg ikke", sier hun. Rektor bedriver elitedyrking, antydes det.

Lokalavisen kan fortelle at den ulykksalige rektoren er helt alene i fylket om å drive denne slags premiering av skoleflinke. En utenforstående blogger synes å ane et snev av politisk korrekte frykt for å gi støtte til den stakkars rektoren fra hans kolleger ved andre videregående skoler i fylket? Det er således helt greit, leser vi, å premiere innsats under Opersajon Dagsverk. Men, å premiere karakterer er tydeligvis utenfor den trygge og brede sosialdemokratiske landevei.

Slik er det altså i Norge. De av dere som har bekjente som enten selv har gått på skole f.eks. i Asia eller USA, eller som har barn på skole der; fortell dem om rektoren fra Buskerud i lille Norge og hans totale mangel på dømmekraft. De kommer til å le seg fillete av enda en beretning om det bisarre lille landet med sine mange sjarmerende avvik.

Norge er dilletanteriets høyborg. Middelmådighetens alter. Her ligger jantelovens hellige gral. Norge er landet hvor det er flaut å være god (bortsett fra på skøyter, da). Norge er landet der vi dyrker løpskonkurranser med idealtid! (Gå i bokhylla di og finn fram Roy Jacobsens praktfulle roman Seierherrene og les på nytt den uforglemmelige beretningen om terrengløpet på sommerleiren!)

Denne rektoren blir nok fort satt på plass. Jeg må finne frem den boka til Jacobsen igjen.....

Hvem eier historien?

Historien om Rutkas dagbok får en til å tenke!



Hun som har sittet med den døde 14-åringens dagbok i 60 år forklarer at boka ble et kjært minne, og at hun følte innholdet var for privat til å publiseres. Det har hun sikkert helt rett i, og hennes nølen er forståelig. En 14 år gammel jentes dagbok er et sårbart menneskes utlevering av seg selv (og her ble det dessuten avgitt et løfte). Bare tenk på Anne Franks Dagbok og hvordan den ble "sensurert" i en årrekke. (Mer om Rutka Laskier her.)

Men, hvor lenge er noe privat? Når blir, selv det mest private, en del av vår felles eiendom? Hvor mange sentrale og uerstattelige historiske kilder har vel ikke en gang vært "private", ikke tilgjengelige for samtiden? Men, å ødelegge for ettertiden er noe helt annet.

Heldigvis finnes det altså mennesker som forstår at arv må forvaltes for ettertiden. Som forstår at, etter en viss tid, så blir selv det private en del av fellesskapets eiendom.

Vi husker med skrekk og gru Ronald Byes beretning om hvordan han tilintetgjorde dokumenter i sin tid som partisekretær i Arbeiderpartiet (Lund-rapporten, kap 15.4.1). Og vi husker at prinsesse Raghild brant mellom 1500 og 2000 brev fra sin far, kong Olav. Intet mindre enn en forbrytelse mot ettertiden!


I samtidens tumulter kan man kanskje forstå at brev blir brent og arkiver ødelagt. Det kan være store interesser på spill, som her: kongehus, nasjon, parti og etterretningstjeneste. Eller det kan være familiære grunner som rykte og personers ettermæle.

Men, man må ikke ødelegge. Det som, i øyeblikket kan synes å være en skandale eller tragedie for familie, firma eller annet, kan for senere generasjoner bli uvurderlige kilder til en tid, en historie, skjebner og fortidige gåter. Og, man må heller ikke gjemme ting under gulvplankene. Dokumenter kan deponeres trygt.

Konklusjon: neste gang du pusser opp; legg noen aviser, noen bilder, noen postkort, noen brev inn i veggen eller under gulvbordene. Veggene i huset mitt er fylt med aviser fra rundt første verdenskrig. Utrolig spennende å pirke frem og lese. Men, det forsinker oppussingen en del, da...

Det vi etterlater oss er vår "samtale" med fremtiden.

Nelson Mandela: "Some of us read Anne Frank's diary on Robben Island and derived much encouragement from it."

Verdirelativisme?

"Hold oss arabere og muslimer like ansvarlige som Israel for det som skjer i Midt-østen", skriver Sara Azmeh Rasmussen på debattsiden i VG onsdag denne uka ("Plass rundt bordet, takk! VG 16.5.07).

Er det ikke slik at vi "legger lista høyere" for Israel enn for f.eks. palestinerne? Utvilsomt. Israel er et demokrati, et land vi definerer som å tilhøre vår "vestlige sfære" hva angår f.eks. krav til overholdelse av folkeretten.

Sara Amzeh Rasmussen tar utgangspunkt i den israelske granskningskommisjonen etter krigen i Libanon i 2006, og dens knusende kritikk av statsminister Ehud Olmert. Så skulle man tro at en araber og muslim som syreren Amzeh Rasmussen ville kaste seg på hylekoret i kritikken av Israel?

Men, nei - hun skriver at hun, etter å ha lest granskningsrapporten, er "grønn av misunnelse på Israel"! Dette er selvsagt en spissformulering. Hun er like kritisk til den israelske maktbruken som store deler av verdensopinionen. Men, og dette er hennes hovedpoeng; vi kritiserer Israel fordi vi altså "legger lista høyere" for dem enn for deres motstandere. Dette er en form for verdirelativisme som i realiteten er diskriminerende, skriver hun.

Vi husker pressedekningen av krigen. De forferdelige lidelsene i Beirut, usminket formidlet i nyhetssendingene. Men husker vi provokasjonene fra Hizbollah? Hvor mange norske skoleelever har fått med seg at det ble skutt nærmere 4000 raketter inn i Israel?

Er det slik at vi anser diktatur og primitive middelalderske styresett som en "normal", og dermed også akseptabel, tilstand for noen nasjoner? Gjelder "when in Rome, do as the Romans" for araberne, men våre vestlige og høyere moralske standarder for israelerne? Ja, hevder Amzeh Rasmussen - og dette føler hun er nedverdigende. Ved at vi ensidig fordømmer Israel gir vi dem implisitt en høyere moralsk standard. Vi frarøver samtidig Israels motstandere moralsk verdighet, vi plasserer dem i "en lavere divisjon".

Hun avslutter med en bønn:
"Kast din vrede over oss arabere og muslimer som selv er best på å undertrykke våre egne. Hold oss like ansvarlige som Israel for ustabiliteten i Midt-østen og for at en fredelig løsning på Israel-Palestina-konflikten er blitt fjernere og fjernere."
...
"Ta oss inn i varmen! Gi oss en fullverdig plass rundt bordet!"

Makes you think, eh?

Alle kjenner vel salmen "Amazing Grace"?

Utvilsomt en av de mest kjente salmene, og en vi hører ofte. Uansett hvilket forhold vi har til salmer så tror jeg de fleste er enige om at denne er vakker.

Men, kjenner du historien bak "Amazing Grace"?

Nordmannen Stein Ringen, som er professor i sosiologi og sosialpolitikk ved selveste Oxford University, skrev en interessant artikkel i Aftenposten 2. mai. Britene markerer i år 200-årsjubileet for avskaffelsen av slaveriet. Denne markeringen har utløst en omfattende debatt omkring skyld og ansvar for historiens gang og fortidens (mis)gjerninger.

Her forteller Ringen om hvordan "Amazing Grace" ble til, om John Newton, en tidligere slaveskipper som sluttet i skam og ble hjelpeprest. Salmens sentrale strofe er jo"Før var jeg blind, men nå kan jeg se".

I anledning dette 200-årsjubileet kommer det også en storfilm med navnet "Amazing Grace".

Hva er det jeg pleier å si i timene? Jo: "ting henger sammen", ikke sant? Les Ringens artikkel! Mye historie på en gang......

Makes you think!

Mundus vult decipi!

Det var vel mange som så denne "nyheten" i VG:

Vi må merke oss den politisk korrekte språkbruken her:

"Elevene er jo mine kunder eller brukere, sier læreren", etter å ha blitt vurdert av 4 stk 17 år gamle Vg1-elever (med hver sin oppslåtte bærbare PC, selvsagt - dette er jo en IKT-skole, må vite).

Jeg registrerte også i samme avis at kunnskapsministeren (?) ble sterkt tiltrukket av tanken på slike "idol-kåringer". (Hans parti har jo lenge ivret for stemmerett til 16-åringer, så det bør vel ikke overraske noen.)

Bør kanskje isdans, sang og spontanteater vektlegges sterkere i lærerutdanningen også - så man ikke er sjanseløs på audition, etter mange års studier? Dumt å bare sitte igjen med masse kunnskaper, mener jeg.

Jeg ser for meg en rekke vekstmuligheter her:

• Søker du arbeid på Ullersmo landsfengsel bør f.eks. et par av langtidsfangene få vurdere hva du duger til først.
• Potensielle førskolelærere kan møte noen ganske interessante "dommerpaneler", vil jeg tro.
• Hva med befal i forsvaret? Hvem er "brukerne"? Er det den vernepliktige soldaten, eller kanskje den ultimate "brukeren" som bør ansette er russerne?? Ikke godt å si, slik som verdensbildet endres i dag.
• Selv har jeg stor tro på at neste tollpassering på Svinesund kan bli en ganske hyggelig opplevelse - jeg er jo "bruker" - og vil gjerne ha et ord med i laget når passende kandidater til dette tollstedet skal ansettes!
• På den annen side vil jeg helst reservere meg mot å måtte være med i ansettelsesbrukerdommerpanelet når Ullevål skal finne egnet nevrokirurg, eller SAS skal velge blant håpefulle piloter..... Ekstremsport ligger liksom ikke for meg.
  

"Mundus vult decipi"