Historielærerens sommerekskursjon - Del 5: To ærverdige gamle hus - sånn går det når rikmenn vil imponere hverandre!

I denne del 5 av Historielærerens sommerekskursjon 2012 vil Historielæreren besøke gamle hus!

Slike er det mange av i Stavanger.

Først på besøkslista står, som seg hør og bør, kongens hus!

Kongeboligen i Stavanger er vakre Ledaal, Stavangers første murhus! Eiendommen brukes i dag, foruten til kongelige gjester, også som representasjonslokaler for Stavanger kommune. Ledaal er en del av MUST, Museum Stavanger og ligger faktisk like ved siden av Eiganes gravlund, som jo er omtalt i del 4 av denne sommerekskursjonen. It's a small world.

Omgitt av steinmurer ligger kongeboligen Ledaal. 

Stavangers første murhus er oppført i importert teglstein.

... og selvsagt omgitt av en nydelig hage.

Vi trer inn i huset som ble bygget helt på slutten av 1700-tallet. Det var den rike Stavanger-kjøpmannen Gabriel Schanche Kielland, eier av handelshuset "Jacob Kielland & Søn" som fikk huset oppført, ikke som bolig, men som "lystgård", altså et slags sommerhus. På denne måten ville han synliggjøre sin velstand.

Handelshuset "Jacob Kielland & Søn" er, som litterært interesserte vil vite, modellen for forfatteren Alexander Kiellands handelshus "Sandgaard" i romanene "Skipper Worse" og  "Garman & Worse".

Handelshuset var et av Norges ledende og ga store inntekter, men Schanche Kielland hadde også konsulære engasjementer for både britene og preusserne, noe som var lukurative forretninger i seilskutetiden, med kapringer og forlis som krevde stedlige representanter på provisjon.

Så ville han altså gjerne imponere sine omgivelser, denne konsulen og forretningsmannen. En ordentlig "show off", med andre ord. Hva er vel mer imponerende enn å la bygge en lystgård, dvs et hus til "fritidsbruk"? Slikt er vel ikke helt uvanlig blant formuende i Norge i dag heller.

Navnet "Ledaal" har også sin forklaring: Navnet er sammensatt av de siste bokstavene i handelsmannens og hans kones navn: Gabriel Schancke Kielland og Johanna Margaretha Bull , altså l-e-d-a-a-l. Nesten  litt Inspector Morse-aktig, altså.

Gjennom mange år i Kielland-familiens eie (frem til 1930) har husets innbo blitt preget av mange stilepoker: rokokko, Louis XVI, empire og biedermeier. En godbit for alle kunstinteresserte.

Vi går inn og titter! (Det anbefales å klikke på bildet for forstørrelser.)

 Kongens soveværelse.

Kronprinsens soveværelse.

Kronprinsen har, naturlig nok, sin egen gyngehest.

 

 Balkongsalen.

 Festsalen!

 "I salen innenfor salen, innenfor salen, innenfor...."

 Biblioteket appellerte sterkt til Historielæreren!

Historielæreren drømmer om glassdører også i sitt eget bibliotek....

 Den som hadde hatt en slik ovn!

 Kjøkkenet på Ledaal holder ikke mål til dagens bruk, så i dag brukes eksterne cateringkjøkken.

Joda - Historielæreren anbefaler et besøk på Ledaal!

Mot slutten av 1800-tallet var det også andre familier som hadde slått seg opp på forretninger i Stavanger. En av dem var firmaet "E. Berentsen". Fra 1878 overtok Lars Berentsen familiebedriften. Han var forretningsmann, skipsreder og etterhvert både borgermester i byen og stortingsrepresentant.

Og: Jammen var han ikke en av grunnleggerne av Stavanger Preserving Co., som jo er omtalt i del 4 av sommereksursjonen! Historielæreren får igjen en følelse av at det å utforske historien er å gå i ring....

På begynnelsn av 1880-tallet fikk Berentsen oppført en staselig ville på Eiganes, rett vis a vis porten til Kielland-familiens Ledaal.

Aner vi mer show off blant Stavangers finanselite her?

Hvorom allting er - det praktfulle tømmerhuset i sveitserstil fikk navnet Breidablikk. Også det er i dag ivaretatt av MUST. På hjemmesidene deres står:

"Interiøret er et av våre rikeste og best bevarte eksempler på historismens stiltrekk, med møblement i nygotikk, nyrokokko, nybarokk og tidens andre nystiler."

I parken rundt huset, som er holdt i engelsk stil, Berentsen var jo britisk konsul, finner vi nydelige buete grusganger og eksotiske trær. Historielæreren fikk til og med øye på den morsomme treet "Apeskrekk"!

Stiger vi inn i Breidablikk er det som å stige inn i victoriatiden! Ta en tur inn i et slikt rom selv, da vel!

Hvor mye er det egentlig plass til i en stue?

En villaeiers skrekk i dag, om vi tenker på husmaling og vedlikehold!

Fra hagen.

Noen bilder på veggen?

En kan si mye om victoriatiden, men minimalister var de ikke.

For en praktfull ovn!

Små nisjer og alkover var nok ganske populært på slutten av 1800-tallet.

 

Spisestuen står dekket og klar til middag.

Heisann - her var visst enda en stue.

Og Christian Michelsen skuer ned på oss fra toppen av bokhyllen.

De grundige og vakre håndtverksarbeidet kommer kanskje aller tydeligst til uttrykk i den praktfulle trappeoppgangen mellom første og andre etasje. Den er en estetisk nytelse!

Teak til vinduene og mahogny til dørene på Breidablikk ble fraktet med E. Berentsens egne skip fra det som dengang ble omtalt som Siam. Alle vindusruter var i tykt, slepet speilglass

Master bedroom.

Villaen har selvsagt gjennomgått noen forandringer, siden den ble bygget tidlig på 1880-tallet. Bad og WC ble installert allerede før århundreskiftet.

Er man ute etter tidsbilder er det alltid interessant å gå litt "bak kullissene" - gå til de rommene der tjenestefolket hadde sitt arbeid. "Upstairs - downstairs" altså. Her: anretningen.

For: skulle husets herre ha tak i noen av tjenestefolket, så var det jo bare å ringe på dem! Varslingstavlen henger på kjøkkenet.

Regner man kjelleren med er villaen Breidablikk faktisk større både i kubikk og flate enn Ledaal! Så vant han i hvertfall "min er større enn din-konkurransen".

Kjeller med bryggerhus, kullkjeller og -

vinkjeller, selvsagt!

Hva mer vil Historielæreren finne i Stavanger i sjette og siste del av Historielærerens sommerekskursjon 2012?

Følg med - History matters!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 4: "Operation Freshman" revisited. Og: "Ikke noe snikk-snakk! Bjellands hermetikk-takk!" Men - hva i all verden er "iddisar "?

I denne del 4 av Historielærerens sommerekskursjon 2012 går turen vestover fra Rjukan, gjennom Telemark, ned i Setesdal og så over Sirdalsheiene på den flotte Suleskarveien (anbefales!), til Stavanger.

Underveis rykker det ofte i Historielærerens bremsefot, for her er det mange steder å stoppe for en seriøs historieekskursjon. Et eksempel er Vinjesvingen, der det sto viktige kamper i begynnelsen av mai 1940. Ved siden av kampene om Hegra festning i Stjørdal regnes dette som det siste stedet der norske styrker i Sør-Norge gjorde avgjørende motstand mot de fremrykkende tyske avdelingene og påførte invasjonshæren betydelige tap.

Men - dessverre - tiden strakk ikke til denne gangen. Fortellingen om det legendariske Telemarks Infanteriregiment, opprinnelig stiftet i 1789, og deres innbitte kamp mot overmakten må ligge til en annen sommereksursjon!

 I Stavanger står Historielærerens (tidligere også norsklærer) desiderte favoritt blant norske forfattere og tar i mot besøkende på torget. I bakgrunnen: domkirken, med sin blanding av romansk og gotisk stil. 

"Lauritz! - din dævelunge! - opp og klar vimpelen."

Skipper Worse stod akterut ved kahytten. Det blåste en frisk nordenvind innover fjorden, og den gamle brigg kom glidende makelig for små seil.

Strømmen var utbærende og toppet sjøen i krappe bølger utfor odden, hvor Sandsgaardbukten bøyet inn. Og idet "Familiens Håb" svinget, syntes det gode skip å kjenne seg så trygt og hjemlig inne på den gamle vante havn.

Men skipper Worse blinket til rormannen: "Hun kjenner seg pinedød igjen, så snart vi er om neset."

Akkurat, ja - slik åpner Alexander Kiellands roman Skipper Worse fra 1882. Historielæreren blar andektig i sin flotte skinninnbundne utgave fra Den norske Bokklubben, kjøpt for, om hukommelsen ikke spiller ham et puss, kroner 14,- i 1972.

 Torget og Vågen. 
Ligger "Familiens Håb" til ankers på Vågen, mon tro?

 Og vakre Breiavatnet, med Norges eldste domkirke skjult bak trærne.

Men - før det blir snakk om å se seg noe mer om i Stavanger - Historielæreren har noe unfinished business å utrette her. En slags forpliktelse mot historien.

Det må gjøres først - history matters!

Historielærerens sommerekskursjon, del 2, var i sin helhet viet den dramatiske fortellingen om sabotasjeaksjonene mot tungtvannsproduksjonen på Rjukan under andre verdenskrig. Det er i denne forbindelse Historielæreren har en forpliktelse i Stavanger. Vi skal til Eiganes gravlund:

På Eiganes gravlund er det en egen krigskirkegård for sldater fra samveldelandene.

Vi fatter interesse for minnestøtten i midten.
Der står å lese:

IN MEMORY OF

THIRTY ROYAL ENGINEERS OF THE 1ST BRITISH AIRBORNE DIVISION

TWO GLIDER PILOTS OF THE ARMY AIR CORPS

AND

TWO PILOTS OF THE ROYAL AUSTRALIAN AIR FORCE

THE OCCUPANTS OF TWO GLIDERS WHICH CRASHED AT HELLELAND AND FYLGJESDALEN ON 20 NOVEMBER 1942 WHILST ENGAGED ON A GALLANT MISSION AGAINST THE GERMAN ATOMIC BOMB RESEARCH INSTALLATION AT RJUKAN

FOR DET ER DET STORE OG DET ER DET GLUPA 

AT MERKET DET STEND OM MANNEN HAN STUPA

Like ved siden av står denne minnesteinen over fire Royal Engineers som ble myrdet og aldri ble funnet, reist på frigjøringsdagen 1985:

IN MEMORY OF

FOUR ROYAL ENGINEERS
1ST BRITISH AIRBORNE DIVISION:

LANCE-CORPORAL T. L. MASTERS

CORPORAL J. D. CAIRNCROSS

DRIVER P. P. FARRELL

SAPPER E. J. SMITH

( ... )

AFTER BEING TORTURED TO DEATH BY THE GESTAPO IN STAVENGER, THEY WERE THROWN IN THE SEA NEAR KVITSØY.

THEY WERE NEVER FOUND.

FOR YOUR TOMORROW - WE GAVE OUR TODAY

Besetningen på det styrtede Halifax-flyet ligger begravet på Helleland. Alle soldatene ombord i de to glideflyene var altså fra britenes 1st Airborne Division, Royal Engineers. Av de 20 som overlevde styrtene ble 11 bragt til en tysk militærforlegning ved Slettebø og skutt der. De fire på steinen ovenfor ble drept i Stavanger og kastet på sjøen, som det står på steinen.

Fem soldater ble imidlertid sendt til Grini utenfor Oslo. De ble alle henrettet ved skyting den 18. januar 1943 og disse siste fem ligger i dag begravet på på samveldekirkegården inne på Vestre gravlund i Oslo (bildet under):

Samveldekirkegården på Vestre gravlund i Oslo

Mission accomplished for Historielæreren!

History matters!


Dermed kan Historielæreren gi seg i kast med Stavanger og byens historie.

Vi starter med hermetikkindustrien. Stavanger er jo Norges hermetikkhovedstad! Derfor ligger selvsagt Norsk hermetikkmuseum nettopp her i Gamle Stavanger. Historielæreren iler av sted!

Norsk hermetikkmuseum liggr idyllisk til i bydelen Gamle Stavanger.

Stort mer autentiske omgivelser kan det ikke bli!

Røykeriet midt i bildet. 

Her røykes det fremdeles brisling på gamlemåten!

Hvorfor er hermetikkindustrien så viktig, spør du?

På begynnelsen av det 20 århundre, da Norge ble selvstendig, opplevde landet også en økonomisk vekst i en rekke næringer. Historiebøkene kaller gjerne dette for "Den nye arbeidsdagen". Norges BnP steg faktisk raskere enn i store land som USA, Tyskland og Storbritannia. Det var lav arbeidsledighet og ny teknologi kom til, ikke minst den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien. I Telemark ble kraftressursene utbygget og Norsk Hydro hadde nær verdensenerett på kunstgjødselproduksjon og i Vestfold-byene ga hvalfangsten i Sørishavet rikdom til de såkalte "hvalfangstbyene".

I Stavanger var det hermetikkindustrien som opplevde den samme oppgangen!

Se godt på denne! 
Illustrasjon som viser hermetikkeksporten fra Stavanger. 

Det store navnet var Christian Bjelland & Co.

Det er selvsagt uunngåelig å se dette i sammnheng også med opprustningen før første verdenskrig. Kanskje så mange som 70 millioner mann ble mobilisert i forløpet og under krigens gang. Det er mye mat, det!

Vi ser også krigens påvirkning på selve hermetikkemballasjen. Dreadnoughts var betegnelsen på de store slagskipene som stormaktene kappes om å bygge under våpenkappløpet på begynnelsen av det 20. århundre. 

Men - historien går lenger tilbake enn som så. Vi må nok trekke inn selveste Napoleon i vårt hermetikkeventyr!

I begynnelsen av napoleonskrigene utlovet franskmennene en belønning på hele 12.000 franc til den oppfinneren som kunne komme opp med en måte å konservere store mengder mat over lengre tid. Krig er som kjent en logistisk utfordring! I gamle dager kriget mann om våren og sommeren - resten av året lot det seg ikke gjøre! Napoleon trengte mat til sin store hær og til omfattende felttog over lange avstander og større tidsrom.

Allerede 50 år før Pasteur oppdaget hva som egentlig gikk for seg, hadde hans landsmann, den franske bryggeren Nicolas Appert gjort seg sine observasjoner: kokt mat holdt seg godt - så lenge det ikke kom luft til!

Nicolas Appert - han ante ikke hva mikrobiologi var, men han gjorde seg sine refleksjoner. Og løste Napoleons problem!

Hermetisering av sardiner begynte på 1830-tallet i Frankrike. Det å koke sardiner i olivenolje kaltes derfor "fransking" i Norge tidligere. I 1841 startet Christian August Thorne opp med hermetikkproduksjon, først i Drammen og deretter i Moss. Årene frem til århundreskiftet kalles pionertiden og karakteriseres av mye manuell håndverksproduksjon. Fra århundreskiftet kom i større grad maskiner inn i bildet. I mellomkrigstiden hadde antall hermetikkfabrikker i Norge vokst til hele 220! Vi skal huske på at i 1900 hadde Norge 90 000 fiskere, i 1939 var det 120 000. Omtrent en tiendedel av fangsten ble konsumert i Norge. Det indikerer at Norge var den største eksportøren av sjømat i Europa, kanskje i hele verden!

I Stavanger startet hermetikkindustrien i 1873, med at Stavanger Preserving ble etablert, byens første hermetikkfabrikk. At Stavanger skulle bli hovedstaden for hermetikkindustrien skyltes det store suksessproduktet røkte sardiner. Fra ca 1890 til 1960-tallet var hermetikkproduksjon Stavangers største næring. I mellomkrigstiden kan det ha vært så mange som 70 hermetikkfabrikker i Stavanger!

Under begge verdenskrigene har myndighetene oppfordret sine innbyggere til å bidra med sitt til å avhjelpe den pressede ressurssituasjonen: "Can all you can!". Og: "Of course I can!".

How's that for a pun, eh?

Nåvel- nok om bakgrunnen og historien. Vi går inn på museet! Historielæreren har, på en av sine tidligere sommerekskursjoner besøkt Fiskerimuseet i Ålesund. Det gjorde et uutslettelig inntrykk, så her har museet i Stavanger noe å leve opp til!

Fra inngangspartiet på Norsk hermetikkmuseum. Sardiner til salgs!

Skjønt - det er vel på sin plass å være litt mer presis her? Her i Norge dreier det seg egentlig om brisling, en sildefisk i familie med den sørligere sardinen.

 

En vandring gjennom museet tar oss med på alle de ulike arbeidsprosessene: Laking, treding, røyking, hodekapping (!) teineavstrykning, legging (på boks), oljepåfylling, lodding og falsing av boksene, autoklavering (sterilisering), vasking av ferdige bokser og - til slutt, selve kunstverket - etikettene!

Røyking! Her fikk Historielæreren smake nyrøykt brisling, rett fra ovnen!
Vi skimter såvidt, bak vedstabelen til venstre, fagmannen på området, Tore Førland. Han sørger for at prosessen gjøres etter hundre år gamle resepter og tilbyr generøst besøkende å smake!

Tore Førland med et nytt brett ferdigrøykt brisling. (Bildet er lånt fra museumsbrosjyren.)

Autoklaven

Maskin for påsetting av etiketter.

Utstillingen av etiketter ("iddisar" på stavangersk)

Dette er faktisk en hobby for entusiaster!

I midten: tyske soldatsardiner fra 1. verdenskrig.

 

Samlingen av etiketter er en historietime i seg selv. 

Historielæreren er henrykt!

Det meste kan i prinsippet hermetiseres. Se nøye på noen av disse boksene. Hva med f.eks. "Irish stew" på en hermetikkboks fra Stavanger?

Selv om Historielæreren nok fant Fiskerimuseet i Ålesund noe mer "levende" og engasjerende, blir konklusjonen at Hermetikkmuseet i Stavanger er et must for historieinteresserte.  

I neste episode, del 5 av Historielærerens sommerekskursjon, stiller vi spørsmålet: Hvor mye møbler var det mulig å få plass til i en soignert victoriansk penstue?

Og: får vi bli med inn på kong Haralds og dronning Sonjas soverom?

Følg med!