Historielærerens sommerekskursjon - Del 3: Hun ligger der i tussmørket, halvt på siden, mystisk, innbydende og dampende fuktig!

Marinebasen HMNB Portsmouth er den eldste marinebasen i Royal Navy og var en gang verdens største industrianlegg ("industrial site"). I dag er basen én av tre operative Royal Navy-baser. De andre to er HMNB Clyde, utenfor Glasgow, og HMNB Devonport, utenfor Plymouth (den største marinebasen i Vest-Europa). Anlegget her i Portsmouth er hjemmebase for rundt 2/3-deler av Royal Navys overflateskip.

Det er imidlertid spesielt én del av denne basen som interesserer Historielæreren. Det er den delen som er åpen for publikum: Portsmouth Historic Dockyard.

Dette er en virkelig godbit for historieinteresserte.

 Portsmouth Historic Dockyard, sett fra det 170 meter høye utkikkstårnet Spinnaker Tower.

I forgrunnen ser vi HMS "Warrior" fra 1860. Litt opp til høyre i bildet, inne i den oval mørke bygningen, som minner litt om Vikingskipet på Hamar, ligger "Mary Rose". Helt inntil "Mary Rose", i dokken nesten midt i bildet, ser vi den massive riggen til HMS "Victory".

De fleste bygningene vi ser i bildet er også museer. Her er med andre ord nok å ta seg til for en besøkende! (Til venstre ligger forøvrig hangarskipet HMS " Illustrious" fortøyd - den siste av "The Great Three", de tre hangarskipene av Invincible-klassen. Mer om det senere.) 

Et besøk på Historic Dockyard er litt av et prosjekt. Billettene er dyre, men så gjelder de i ett år! Det er nok ikke så dumt - for her trenger man mye tid.

I forrige bloggpost var Historielæreren inne på The Battle of the Solent og den store franske armadaen som angrep England sommeren 1545. Nå er tiden kommet til å besøke "Mary Rose", skipet som kong Henrik VIII hadde oppkalt etter sin datter (hun fikk altså mer enn en drink oppkalt etter seg!).

Historien om skipets lange og kronglete vei fra sjøslaget utenfor Portsmouth og til der det ligger i dag er minst like dramatisk som det tragiske forliset i 1545. Historielæreren har tidligere blitt bergtatt av den utrolige beretningen om SS "Great Britain" og hvordan noen få idealister klarte å redde henne for ettertiden. Det er klare paralleller mellom hvordan "Mary Rose" og "Great Britain" begge gjenoppstod fra de døde.

"Mary Rose" i all sin prakt.

Hvorfor kullseilte hun? Var det fordi de åpne kanonportene kom under vannlinjen, eller var skipet blitt ustabilt etter ombyggingen? 

Allerede måneden etter forliset hadde dykkere (er det lov å omtale dem som dykkere - dette var altså i 1545?) lokalisert havaristen på sjøbunnen. Den 1. august slo disse dykkerne bråkjekt fast at "by Monday or Tuesday the "Mary Rose" shall be weighed and saved". Teknikken var enkel: kraftige tau ble senket fra to skip og festet stramt til vraket ved lavvann. De to skipene måtte være store, slik at de, i fellesskap, hadde bæreevne nok til et så stort "løft". For det var naturen og tidevannet som ordnet resten. På denne måten kunne man "lirke" en havarist lenger og lenger inn på grunna, ved hele tiden å stramme tauene ved lavvann. Kongens svoger fikk kommandoen over arbeidet og 30 venezianske eksperter ble hyret inn.

Bergingsteknikk, illustrasjon fra 1734. Slik prøvde de i å heve "Mary Rose" i 1545.

Optimismen og selvtilliten var imidlertid overdrevet. Skipet lå i ca 60 graders slagside til styrbord og satt for godt fast i mudderet til at de fikk tauene under henne. Bergingsmannskapene klarte hverken å heve det eller å trekke det inn mot grunnere farvann. Utpå vinteren 1545 ble arbeidet oppgitt, etter at en del av riggen og noen kanoner var brakt opp til overflaten.

Både i 1547 og 1549 ble enkeltgjenstander, for det meste kanoner, hentet opp. Til sent på 1500-tallet var vraket fremdeles synlig ved lavvann. Men så tok naturen over: sand og mudder dekket til skuta og treverket gikk gradvis i oppløsning.

300 år senere, i 1836, ble vraket gjenoppdaget, mye takket være dykkerpionerene John og Charles Deane. Denne sommeren opplevde lokale fiskere at nettene hang seg fast i noe. Endringer i strømforhold hadde vasket av noe av sedimentene og litt av vraket ble blottlagt. Victoriatidens mange og ustoppelige "movers and shakers" ga seg jo som kjent i kast med alle tenkelige utfordringer. Blant disse finner vi altså brødrene Deane. (Tillat at Historielæreren enda en gang legger inn et godt ord for en fornøyelig bok ved navn What the Victorians Did for Us, av Adam Hart-Davis, se leselisten i høyre marg. En humoristisk og lettlest bok og et must for alle med interesse for 1800-tallet!)

Iført en nyutviklet dykkerdrakt av gummi, og med en metallhjelm forbundet til overflaten av en luftslange, kunne modige pionerer nå utforske vraket på en helt annen måte enn noen gang tidligere. En rekke gjenstander ble hentet opp til overflaten, men datidens teknologi kunne ikke konservere f.eks. gjenstander i tre, så de råtnet eller gikk i oppløsning. Dessverre påførte disse dykkerne på 1830-tallet skipet store skader. For å prøve å komme igjennom slam og sedimentlag detonerte de en rekke eksplosjoner i og rundt vraket!

Det skulle gå nok et hundreår før neste utforsking av "Mary Rose". På nyåret i 1966 dukket det opp et draft fra 1841 som viste vrakets nøyaktige beliggenhet. Hun lå nå på 11 meters dyp, ved lavvann. Ved hjelp av moderne sonarteknologi, og godt hjulpet av en vinterstorm i 1971, ble konturene av et skip kartlagt.

I februar 1973 ble et "hull" i lovgivningen mht beskyttelse av skipsvrak tettet av parlamentet i London, gjennom vedtaket av The Protection of Wrecks Act. En sterk kombinasjon av tunge interessenter, deriblant sjøfartsmuseet i London (som Historielæreren anbefaler!), Royal Navy, BBC og Prince Charles bidro til økt publikums- og sponsorinteresse og The Mary Rose Trust ble etablert.

Bergingsfartøyet "Sleipner" ble rekvirert som flytende base for arbeidet og 22 000 dykkertimer (tilsvarende nesten tolv årsverk!) ble investert. "Sleipner" hadde vært sentral i arbeidet med hevingen av "Vasa" i Stockholm 20 år tidligere (som Historielæreren selvsagt også har besøkt!).

Den 11. oktober 1982, klokken 09.03: "Mary Rose" bryter vannskorpen - etter nesten fire og et halvt århundre på havets bunn!

 60 millioner mennesker fulgte med på dette på TV over hele verden!

Nysgjerrige skuelystne får sjansen til å se henne inne i stålrammen hun ble hevet i. Nå begynner den møysommelige og langvarige konserveringsprosessen.

Først i 2013, 30 år etter hevingen, sto hennes nye tilholdssted klart: The Mary Rose Museum.

Og - se hvem som er nærmeste nabo!

Litt under 200 skjeletter (92 så godt som komplette), pluss skjelettet av skipshunden "Hatch", ble reddet opp, sammen med noe over 26 000 ulike gjenstander. Arbeidet med "Mary Rose" representerer en milepæl innenfor fagfeltet marin arkeologi. Avdekking, kartlegging og dokumentasjon av alle funn, før heving, ble gjennomført med arkeologisk grundighet, etter mønster av utgravinger på land. Den største utfordringen meldte seg imidlertid etter hevingen.

Som med "Vasa" i Stockholm så er jobben langtfra gjort, fordi om skip og gjenstander er trygt på land og i hus. Fremdeles pågår den møysommelige konserveringsprosessen. Kjemikere, biologer og ingeniører ble minst like viktige som arkeologene og historikerne i denne prosessen. Først i 2016 regner museet med at skipet kan komme ut av det varme "tørksekapet", en slags kokong det fremdeles i dag befinner seg inni.

Leseren oppfordres til å se denne:

Illustrasjonen gir en pekepinn om hvilken del av "Mary Rose" som er bevart i museet og hvilke deler av skipet som for alltid er borte.

Utfra skjelettfunnene har man også anvendt såkalt "forensic science" til å rekonstruere ansiktene til mannskapet. Alle skjelettene var gutter og menn, noen helt nede i 13-årsalderen. Rundt 80% var under 30 år.

Etter mange års sprøyting med vann og kjemikalier, og deretter tørking i varmluft, vil glassveggene, som i dag skiller skipet fra publikum, bli fjernet i 2016.

"Mary Rose" har gradvis blitt reist opp i vertikal stilling fra sin opprinnelige 60 graders slagside. Et besøk hos henne vil imidlertid fremdeles oppleves som ganske hemmet av det tørkekammeret hun ligger i. Spesielt hvis en sammenligner med Vasamuseet, der en jo opplever skipet på mye nærere hold. I Portsmouth må alt sees gjennom glassvinduer og skipet fortoner seg dunkelt og litt fjernt. Dette vil helt sikkert oppleves ganske annerledes når hun kommer ut av sitt kammer i løpet av neste år.

Museumsfolkene har til gjengjeld gjort en imponerende jobb med alle utstillingene av gjenstander fra skipet.

På sin vandring forbi alle disse ulike hverdagsscenarier og gjenstander i museet stusser Historielæreren over en del lange trekister. De virker å være litt lengre enn likkister kan ha vært på 1500-tallet? Og - hva skulle man eventuelt med en mengde likkister ombord? En av de mange hyggelige ansatte forklarer at dette er buekister. Store mengder med piler og hele 137 intakte Longbows ble funnet i skipet.

Ah - Longbows!

En ny digresjon er på sin plass!

Her henledes nemlig Historielærerens tanker på Bernard Cornwells roman Azincourt, om et av de mest myteomspundne slag i britisk historie. I de store slagene ved Agincourt i 1415, ved Poitiers i 1356 og ved Crécy i 1346 skulle de engelske langbuene spille en avgjørende rolle.

For franskmennene ble Agincourt for alltid la malheureuse journée. For engelskmennene vil slaget, takket være William Shakespeare og hans skuespill Henry V, for alltid være der oppe, på lik linje med Trafalgar og Waterloo. Langbuenes dødbringende effekt formidles brutalt i filmatiseringen av skuespillet.

Ombord i "Mary Rose" ble det funnet nesten 140 intakte langbuer!
I dag kan besøkende, godt instruert av museumsfolkene, få prøve seg på å stramme buen på en slik Longbow. Det er ingen enkel øvelse!

Cornwell skriver om disse buene og bueskytterne i en svært leseverdig Historical note, til slutt i boken. En dyktig bueskytter (archer) kunne skyte 15 piler med presisjon pr minutt, de beste kanskje 20. Dette betyr i praksis at den franske hæren ved Agincourt brått ble møtt av en skur bestående av over 60 000 tunge piler i løpet av angrepets første minutt. I løpet av 10 minutter hadde 600 000 piler regnet ned over dem! Kanskje ikke så rart at det franske angrepet mistet momentum og stoppet opp?

Moderne forskning har påvist at disse pilene, med jernspisser, penetrerte selv de beste milanesiske rustningsplater og hjelmer. (På Youtube kan man se en slik pil gå tvers igjennom en 1200-siders telefonkatalog!). En kan bare forestille seg de sekundære effektene av pileregnet, for eksempel svære stridshester som løp løpsk i egne rekker, etter å ha blitt truffet osv.

Allerede på 1200-tallet, under Henrik III, ble alle engelskmenn i alderen 15 til 60 år pålagt å være utstyrt med bue. I 1363 bestemte Edward III, i lovs form, at alle gutter og menn skulle trene bueskyting etter kirketid hver søndag og alle helligdager. Å drive med andre former for sport eller tull og tøys ble strengt straffet! Slik bygget man opp en befolkning av godt trente og dødelig effektive archers.

Buene skulle helst være av importert barlind pga den ideelle kjerneveden. Stokkene måtte herdes i opp til fire år, før de kunne bearbeides til buer. En bue var normalt ca 1.80 lang, altså godt over den gjennomsnittlige kroppshøyden, derav navnet Longbow. Ved spenning av buen måtte pilen trekkes helt tilbake til øret med en kraft tilsvarende mellom 80 og 90 kilo. Dette krever en ekstrem styrke i både overarmer og skuldre. 

I museet kan du prøve selv!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 2: De går på vannet - og vinner annethvert år! Og: glemte de å stenge lukene?

Det primære reisemålet for Historielæreren var denne sommeren altså Portsmouth. Derfor, etter noen dager i London, med teaterbesøk og annet kulturelt påfyll, bar turen sørover - mot kanalkysten.

Togturen fra Londons Waterloo Station til Portsmouth i Hampshire tar bare ca 1 time og 30 behagelige minutter. Kommer man  med fly og ikke ønsker å dra innom hovedstaden, er det praktiske buss-til-tog-ordninger mellom Heathrow og Woking og mellom Gatwick og Guildford. Bussforbindelsen er inkludert i togbilletten og bringer deg til/fra terminaldøren.

Noen interessante fakta om Portsmouth først:

• Portsmouth er den eneste byen i United Kingdom som ligger på en øy! (Se bildene under.) 
• Med sine nesten 200 000 innbyggere er dette faktisk den nest tettest befolkede byen i UK, bare slått av deler av London. Med forsteder regner en med at det bor oppunder 450 000 mennesker i dette byområdet.
• Området har huset viktige marinebaser og sjøforsvarsanlegg i 2000 år. Få byer kan oppvise så mye historie, særlig marinehistorie, innenfor et så avgrenset område.

Portsea Island, med Portsmouth - den eneste byen i UK som ligger på en øy.

Til høyre ligger bydelen Southsea, med lange strandpromenader og klassiske "piers".

I forgrunnen dominerer havneområdet, med hovedbasen for Royal Navy, HMNB Portsmouth. Her ligger også rosinen i pølsa for Historielæreren: Portsmouth Historic Dockyard. 

Historielærerens legendariske værgaranti gjelder selvsagt fremdeles. Selv om kanalkysten ikke disker opp med det varmeste vannet i Europa var det godt og varmt på stranda.

2000 år med forsvarsanlegg setter sine spor!

Portsmouth er fergeknutepunkt. Her ankommer fergen fra Bilbao. 

Ellers går det fergeruter til blant annet Le Havre, Caen, St Malo, Cherbourg og Santander.

Hurtigbåten til Cherbourg tar bare 3 timer. Her er den på vei inn til havn i Portsmouth. I bakgrunnen ser vi Isle of Wight, Englands største øy. 

Historielæreren er imidlertid mer opptatt av den underlige konstruksjonen vi ser rett til høyre for båten i bildet, altså som båten passerer på sin babord side. Dette er nemlig ett av de fire såkalte Solent Forts. 
Historielæreren blir nysgjerrig. 
Fort liker vi!

The Solent er navnet på stredet innenfor Isle of Wight, som altså gir beskyttelse til både Portsmouth havn og innseilingen til Southampton. Dette er et område med mange grunne sandbanker og et krevende tidevannsbilde, noe som gjør navigering vanskelig.

Her må vi ha en digresjon. (Historielæreren elsker digresjoner!):

Det er faktisk så grunt til tider at her spilles den kanskje mest besynderlige cricket-kampen i hele Storbritannia. Den årlige cricket-kampen mellom de to permanente motstanderlagene, Hampshires Royal Southern Yacht Club og Isle of Wights Island Sailing Club har blitt karakterisert som quintessentially English på grunn av sitt forunderlige forløp. Lagene ankommer fra hver sin side i båt.

Sandbanken Bramble Bank, eller The Brambles, ligger nemlig slik til at den bare er over vann i et ganske begrenset tidsrom ved ekstrem fjære, ca én time - én gang i året!

Men - Cricket-kamper er som kjent ikke preget av hastverk - de pleier å ta sin tid. Tid er mangelvare på Bramble Bank.

Av denne grunn (sic!) har de to motstanderlagene på forhånd ganske enkelt avtalt seg i mellom at de skal vinne denne kampen annet hvert år. Sist de møtte hverandre til dyst var faktisk den 31. august, altså for bare noen uker siden. Royal Southern Yacht Club gikk da av med seieren! Etterpå var det selvsagt fest.

Her er avisen Daily Mails dekning av kampen i 2014 (bildene er hentet herfra). Da var det - ja nettopp - Island Sailing Club som vant.

 Avisene meldte om "a good crowd" som fulgte den spennende (?) kampen.

Tradisjonen med disse årlige kampene begynte på 1950-tallet og det rapporteres om ikke helt få tilfeller av fergepassasjerer som har måtte få hjelp og trøst for det de har oppfattet som hallusinasjoner om mennesker som går på vannet. 

Som vi ser så har man også med en ordentlig Score Board. Cricket-kamper må ha Score Board.  

Her bør kanskje Historielæreren ile til med en rask forklaring på denne flotte idretten, som jo ikke er så kjent i Norge. It's really quite simple:

You have two sides, one out in the field and one in.
Each man that’s in the side that’s in goes out, and when he’s out he comes in and the next man goes in until he’s out.
When they are all out, the side that’s out comes in and the side that’s been in goes out and tries to get those coming in, out.
Sometimes you get men still in and not out.
When a man goes out to go in, the men who are out try to get him out, and when he is out he goes in and the next man in goes out and goes in.
There are two men called umpires who stay out all the time and they decide when the men who are in are out.
When both sides have been in and all the men have been out, and both sides have been out twice after all the men have been in, including those who are not out, that is the end of the game!

(Og likevel er det noen som beklager seg over at off side-reglene i fotball er kompliserte...)

Is he in - or out?

Bramble Bank kom forøvrig i verdenspressens søkelys tidlig i 2015, da det svære skipet Hoegh Osaka, tilhørende norske Leif Höegh og Co, fullastet med 1.400 biler, fikk slagside og kapteinen valgte å "legge" skipet på denne sandbanken for å redde skip og mannskap. Bilene ombord ble nok dessverre aldri helt de samme?

Digresjon slutt.

Tilbake til fortene ute i sjøen.

Det er fire slike fort, påbegynt i 1865 og de siste ferdigstilt i 1880. Fortene var opprinnelig tenkt som ledd i den omfattende kjeden av forsvarsverk mot fransk invasjon. De ble imidlertid raskt unødvendige - det franske nederlaget i den fransk-tyske krig satte på mange måter en stopper for invasjonsfrykten. Enda en av viktoriatidens hvite elefanter?

Fortene ble vedlikeholdt og utbygget helt opp til første verdenskrig, men ingen av dem har noen gang vært i kamp mot noen invasjonsstyrke. Etter andre verdenskrig lå fortene lenge ubenyttet, før de ble besluttet lagt ut for salg på 1960-tallet.

Kartet viser de fire fortene som ble bygget for å beskytte innseilinga mot invasjon, Spitbank Fort, St Helens Fort, No Man's Land Fort og Horse Sand Fort.

I dag er fortene omgjort til luksus spa, hotell, selskapslokaler og Horse Sand Fort skal, til Historielærerens store tilfredshet, gjenåpnes som museum. Se hjemmesidene.

Fergen til Frankrike eller Spania på vei ut fra Portsmouth passerer mellom Horse Sand Fort og No Mans Land Fort

The Solent er imidlertid kjent fra britisk historie av andre grunner enn disse underlige fortene ute i sjøen. Vi kommer ikke utenom The Battle of the Solent.

Vi må tilbake til sommeren 1545 og til det som kalles De italienske krigene. Striden dreide seg, enkelt forklart, om innflytelse over en del fyrstedømmer i det vi i dag kjenner som Italia. Alle stormaktene i Europa ville selvsagt ha en finger med i spillet - ja til og med Det ottomanske riket blandet seg inn.

I 1545 sendte franskmennene en svær invasjonshær mot sørkysten av England. Franskekongen var sur på Henrik VIII fordi han året før, i 1544, hadde erobret Boulogne og de etterfølgende fredsforhandlingene hadde rent ut i sanden. På tide å svare med samme mynt, altså.

30 000 soldater, fordelt på mer enn 200 skip (altså en vesentlig større invasjonsstyrke enn den langt mer berømte Spanish Armada 43 år senere!) gikk i land på Isle of Wight og på kysten av Sussex. Hele ekspedisjonen var vel nokså nær en fiasko for franskmennene. Flaggskipet deres Le Carraquon tok fyr og brant opp allerede mens flåten lå på Seinen. Det nye admiralskipet La Maistresse gikk på grunn da flåten satte seil mot England. Skadene ble mangelfullt reparert, noe som førte til at skipet bare såvidt ble reddet fra å kullseile under slaget med den engelske flåten rundt en uke senere. Styrken som skulle erobre Isle of Wight ble nedkjempet av det lokale forsvaret.

Hva var vitsen med å gå i land og forsøke å erobre Isle of Wight? Svaret finner vi i de to kamphanenes taktikk. Den franske flåten var over dobbelt så stor som den engelske. Engelskmennene ville derfor prøve å lokke fienden så langt inn i The Solent som mulig - inn i de lumske og grunne sandbankene og nær land, slik at angriperen ble eksponert for festningsanleggene langs kysten. Franskmennene var selvsagt klar over denne faren og ville heller lokke motstanderen ut i åpnere farvann. Gjennom å landsette en invasjonshær som truet med å erobre øya, ville de tvinge britene til å legge om til en mer offensiv strategi for å forsvare Isle of Wight.

Kongen selv, Henrik VIII, var tilstede under sjøslaget som begynte den 18. juli. Dagen etter var nesten vindstille og franskmennene dro fordel av sine galeier, altså raskere og smidigere skip som ble manøvrert med årekraft, mot de stilleliggende store engelske seilskipene.

Det så stygt ut for forsvarerne.

Mot kvelden blåste det imidlertid opp og de større og tyngre seilskipene kunne settes inn mot de franske galeiene. Henrik VIII spiller ut sine ess fra kortstokken!

Southsea Castle, anlagt av Henrik VIII i 1544. Herfra fulgte kongen utviklingen av the Battle of the Solent. Herfra var han selv øyenvitne til katastrofen!

Festningen er bare en rolig spasertur langs strandpromenaden fra sentrum.

 

Essene i Henriks kortstokk er selvsagt de svære karakkene "Mary Rose" og den enda større "Henry Grace à Dieu" (på folkemunne: "Great Harry").

Nå skulle de små franske roerne få juling!

"Great Harry" var, med sine 1.500 tonn og et mannskap på oppunder 1000 mann, noe større enn "Mary Rose". Dette var svære saker og må ha vært et fryktinngydende syn for franskmennene!

The Battle of the Solent, med Southsea Castle midt i bildet.

Så skjer altså det utenkelige! Den gamle stoltheten "Mary Rose", med over tredve års krigserfaring, kullseiler og synker. Mens hun angriper de franske galeiene får hun plutselig slagside til styrbord og sjøvannet fosser inn gjennom de åpne kanonportene langs skipssiden.

Kaoset må ha vært forferdelig. Tonnevis med svære kanoner og annet utstyr raser nedover det skrånende dekket og knuser alt og alle som forsøker å flykte oppover mot øverste dekk. Til og med den kolossale teglsteinsovnen i byssa kom fykende!

Vi ser såvidt mastetoppene til "Mary Rose" stikke opp av vannet. Noen få overlevende klamrer seg til masten.

Bare det å klare å karre seg opp leiderne i et sånt kaos må ha vært bortimot umulig. Men - tragedien ble forsterket av at det var spent nett over store deler av overdekket. Slike nett var for å hindre bording fra fientlige skip. Da skipet gikk ned fungerte nettene som menneskegarn, som trakk mannskapet med seg ned fordi de ikke kom seg gjennom nettene.

Her er fortellingen om "Mary Rose":


Historikerne strides om årsaken(e) til forliset. Franskmennene tar (selvsagt) æren og sier det var deres galeier som fikk has på den svære karakken. En nesten samtidig kildenedtegnelse hevder at skipet akkurat hadde avfyrt en bredside og derfor gjennomførte en brå vending for å rette den andre bredsiden mot fienden. I denne manøveren har skipet lagt seg over så mye at vannet fosset inn kanonportene på den først avfyrte bredsiden.

Moderne teorier sier at skipet i utgangspunktet var noe ustabilt, og at et kraftig vindkast kom på et maksimalt ubeleilig tidspunkt. Kanoner som er blitt berget opp fra havbunnen i nyere tid antyder at det var kanoner på begge sider som ikke var avfyrt ennå. Dermed kan ikke teorien om bredsidene stemme, innvendes det. Dessuten: dette var jo et skip som hadde vært ute i hardt vær mange ganger tidligere - hvorfor skulle det plutselig være så mye mer ustabilt nå? Eller mannskapet gjøre en så fundamental brøler nå?

Teoriene er legio - fra å påpeke at skipet var blitt bygget om i 1536 (og dermed destabilisert), at mannskapet var sterkt svekket av en tyfoidepidemi, at det faktisk var et lucky strike fra et fransk skip som slo "Mary Rose" lekk osv osv...

Bare 35 overlevde forliset. Etterhvert ebbet hele invasjonsforsøket ut i en tilbaketrekning. Og "Mary Rose" ble liggende på sjøbunnen.

Men så - i 1971 ble skipet gjenfunnet, nedsunket i mudderet på bunnen. Da begynte den møysommelige prosessen med å realisere en drøm. Kunne skipet reddes?

Historielæreren har tidligere dokumentert fascinasjon for historiske skip gjennom å besøke Vasamuseet i Stockholm, "Cutty Sark" i London (to ganger!) og, ikke minst, mektige SS "Great Britain" i Bristol.

Nå - i Portsmouth, kjenner han det kribler!

Vil han få møte "Mary Rose", nesten 500 år etter at hun gikk ned?

Følg med!

History matters!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 1: Jeg vil tilbake til skyttergraven! Jeg vil inn i tilfluktsrommet!

Historielærerens sommerekskursjon denne sommeren var i hovedsak viet maritim historie. Få byer i Storbritannia har mer å by på av det enn årets historiske pilegrimsmål: Portsmouth.

Men, som vanlig, først må Historielæreren ha en dose med London. London er som en vaksine - den må gjenoppfriskes regelmessig for å ha full effekt! Derfor starter turen også i år med noen dager i hovedstaden.

Årets besøk var et utslag av sterke abstinenssymptomer. Historielærerens favorittmuseum, Imperial War Museum London, har vært stengt for totalrenovasjon i ca to år. Museet stengte i slutten av 2012 og åpnet igjen høsten 2014. Rundt £ 40 millioner har denne totale ombyggingen kostet og det er det prestisjetunge arkitektfirmaet Foster and Partners som har stått for den nye utformingen.

Store var derfor Historielærerens forventninger, da han igjen kunne besøke den gamle praktfulle bygningen i Lambeth, sør for elven. Siden første tur hit på slutten av 1980-tallet har det blitt utallige visitter, ikke minst på de årlige historieekskursjonene med elever, der IWM alltid var et obligatorisk og populært innslag.

IWM London var først å finne i The Crystal Palace fra museets åpningen i 1920 men har holdt til her i Lambeth siden sommeren 1936. Bygningen huset tidligere det som på folkemunne gikk under navnet "Bedlam", altså Bethlehem Royal Hospital, et sinnssykehus med røtter helt tilbake til 1247 og dermed Europas eldste sykehus av sitt slag.

"Bedlam" i 1896

Fasaden som møter oss etter den nesten to år lange moderniseringen er den samme gamle, med de to enorme skipskanonene som dominerer inngangspartiet. Historielæreren kjenner en frydefull forventning over å være tilbake! 

Begge de to 15-tommers kanonene (altså kaliber 381mm!) har tjenestegjort på skip i Royal Navy.

Den venstre kanonen var en del av bestykningen på HMS Ramilles, mens den høyre er fra HMS Resolution og senere HMS Roberts. Dette er altså kanoner som har vært i kamp i begge verdenskrigene.

Som det fremgår av denne: Historielæreren er selv ikke helt ukjent med kanoner, men kaliber 381mm er nesten ubegripelig svære greier!
Denne animasjonen illustrerer hva vi har med å gjøre her (hentet fra Wikipedia). Matrosen nederst i bildet gir en pekepinn om dimensjonene!

Vel inne i museet ser vi at arkitektene har gjort store endringer. Det er lagt mer vekt på å dele opp i tematiske gallerier. En viktig grunn for hele ombyggingen var nettopp et ønske om å gjøre om hele Første verdenskrig-utstillingen til hundreårsmarkeringen i 2014. 

Interessen for "The Great War" har skutt i været (no pun intended), kanskje som et resultat av TV-serier som "Downton Abbey" og "Birdsong". Derfor ville museet utvide og re-designe hele den gamle utstillingen om dette sentrale temaet i imperiets krigshistorie. Leseren anbefales å gå hit og spille av en videosekvens (2 min 40 sek) der designerne forklarer og demonstrerer hvordan de har tenkt omkring denne ansiktsløftningen.

Ombyggingen var omfattende. Alt måtte demonteres og transporteres vekk for oppbevaring og konservering. Her ser vi den gamle hallen, mens flyene senkes fra taket og tas fra hverandre, se her.

Så ble gulvet i den gamle hovedhallen fjernet.

Slik fremstår den store sentrale hallen etter moderniseringen. Nye trapper gir bedre utsikt og langs veggene er det laget en rekke enkeltgallerier. Disse skråsøylene med galleriene har imidlertid snevret inn den tidligere storslagne hallen. Historielæreren kjenner en gryende skepsis allerede når han står i inngangspartiet.

Luftrommet domineres av to av britenes flyhistoriske stoltheter: en Supermarine Spitfire Mk1 og en British Aerospace Harrier. 

Dette eksemplaret av den legendariske Spitfire var i aktiv tjeneste og fløy 57 kampoppdrag under "Battle of Britain". Av de 13 pilotene som fløy denne maskinen overlevde bare 6 krigen. Harrier-maskinen var i aktiv kamptjeneste både i Irakkrigen tidlig på 90-tallet og i Afghanistan (40 tokt over sistnevnte) til annen halvdel av 2000-tallet før den ble tatt ut av tjeneste i 2010. Dette er altså to "pensjonister" med litt av hvert å fortelle!

I tillegg til de to flyene ser vi også en tysk V1-rakett (hengende) og en V2 (stående til venstre i bildet).

"Men - hvor er det blitt av de andre flyene?", undrer Historielæreren. 

Her hang jo en Focke-Wulf 190 tidligere. Her hang en North American P51 "Mustang". Her hang en flott gammel Sopwith Camel dobbeltdekker fra første verdenskrig.

Her er et lite filmklipp som viser den utfordrende jobben med å montere en slik utstilling:

Vi lar Director-General ved IWM, Diane Lees forklare hvordan de har tenkt:

Our atrium has been transformed—we have removed a floor to bring the atrium floor to ground level, creating a cathedral-like space, with new terraced galleries rising up either side. You get a glimpse of the objects on each level peeking through the new, large “fins” that line the space. The view when you used to come into IWM was a real “wow” moment, and I think the new view surpasses that.

Beklager, Diane Lees, men jeg er redd Historielæreren ikke er helt overbevist om hvor vellykket dette har vært. Med et visst vemod lukker han øynene og tenker han tilbake til den gamle sentralhallen på museet.

Den så slik ut:

Historielæreren mimrer. Hvor er det blitt av alle gjenstandene?

Først og fremst er det denne ufordragelige moderne tendensen til minimalisme som opprører Historielæreren. Dette er da for pokker ingen boligannonse, freser han. I dag skal alle stuer og rom i boligannonser se ut som en blanding av sterile operasjonssaler og konfesjonsnøytrale bønnerom på flyplasser! Hvite, bare vegger. Ingen bøker, ingen gjenstander, ingen bilder. Har det vært menneskelig liv her i det hele tatt, undres man, når man blar i slike sterile og kliss like salgsprospekter.

Et museum skal være det stikk motsatte av minimalisme! En må være overbetalt og oppskrytt arkitekt for ikke å skjønne såpass!

Et museum skal jo nettopp være gjenstander! Helst til å ta og føle på! Nysgjerrig og fascinert skal man trekkes mot de ulike gjenstandene! En skal kunne gripe i og kjenne på robuste saker, som f.eks. en stridsvogn fra andre verdenskrig. De, av alle ting, tåler å bli tatt på. 

En skal løpe fra en kanon og bort til en gammel buss - og spørre seg selv: "Hva gjør denne gamle bussen her - på et krigsmuseum?" Eller en liten gammel trebåt? Svarene skal gi aha-opplevelser.

Bussen "Ole Bill" og båten er borte nå!

Hvordan skal man nå få bergtatt et barn med den utrolige historien om "Tamzine"?)

Slik så den gamle hallen ut, på Historielærerens mange tidligere besøk - før vandalene ble sluppet løs: 

Hvor har dere gjort av denne? En tysk Jagdpanther fra slutten av andre verdenskrig sto her tidligere! Hvor mange tusen mennesker har ikke stått og stirret inn i denne - og forestilt seg hvordan et panserslag ble opplevd herfra?

Tidligere kunne besøkende ta og kjenne på denne formidable maskinen. Vi kunne stikke hånden inn i de tre granathullene i pansringen (nederst midt i bildet) og virkelig kjenne hvilken gjennomslagskraft pansergranatene må ha hatt!

General Montgomerys kommandostridsvogn, en M3 Grant, fra felttoget i Nord-Afrika er borte.

"U-båt-opplevelsen" som vi skimter i blått i bakgrunnen er borte. Her kunne barn fryde seg over å se i periskop og oppleve hvordan toalettforholdene var på U-båter under andre verdenskrig.

Denne gamle "tanksen" fra første verdenskrig, med den ene siden skåret vekk for innsyn fortalte mer enn tusen bøker og bilder om hvordan det må ha vært å sitte inne i dette infernoet.

Nå er nesten alt borte, registrerer en fortvilet Historielærer!

Hva kan ligge bak en slik total omlegging av hele museumskonseptet?

"Any lingering sense that IWM London is in the business of glorifying war should be banished. Biggles has been packed off back to base" 

(Journalist Alastair Sooke i sin anmeldelse i The Telegraph)

Museets sjefshistoriker, Nigel Steel, utdyper:

“So today we are looking a lot more at the causes of war and its consequences. How do you deal with the wounds of war? How does a society come to terms with a sense of loss? How does war seep into who we are as individuals, as a nation, as the world?”

Veldig politisk korrekt, selvsagt.

Historielæreren er ikke den eneste som får tilløp til utslett av politisk korrekthet. Disse frustrerte hjertesukkene nedenfor finner vi i kommentarfeltet under denne artikkelen om gjenåpningen av det som tydeligvis var favorittmuseet til mange flere enn Historielæreren fra Norge. Her spares det ikke på konfekten!

"They've removed loads of stuff, replaced signs with noticeboards that don't give any information and are too crowded to read, and it has been done by guardian reading art students rather than people who know anything about history!!!!"

Eller hva med denne:

"My son who also loved the old IMW was shocked that he could no longer walk into the cockpit of the Halifax or sit in the submarine. Really disappointing. I have to say that I agree there is little or no information regarding some of the exhibits.The new WW1 exhibition is very good though, but where has the trench experience gone, that is really missed and I cant understand why you would take that out.The worst part of the day though was finding that the great information and details of WW2 has been scaled down so dramatically. Once you could go from campaign to campaign, now its just a bit about D-day, some videos of the war in Russia and some stuff about the desert war. That's basically it. Where have all the uniforms and models gone? My first thought was dumbing down history? Maybe I'm wrong but there is certainly a lack of information in comparison to the past. Plus where has the Blitz experience gone, another disappointment. The picture galleries are good and the Lord Ashworth exhibition is also good, but over all I was left with the impression that my favourite London Museum is no longer what it was. Quite depressing really."

Historielæreren er tydeligvis ikke alene om å savne de flotte "experiencene", altså opplevelsene!

"Very unsatisfying. There used to be lots and lots of paraphernalia - now it's all stylish design and elaborate stair casing. The removal of the excellent atmospheric First World War trench experience is a sad loss.The entrance looks like a deserted tumbleweed hotel foyer."

Jeg tror mange av mine tidligere elever vil tenke tilbake på sitt besøk på IWM og huske de to "experiencene" som var der, altså mulighetene til selv å "oppleve" hvordan:

1. En skyttergrav under første verdenskrig, med førstehjelpsstasjonen og det hele.
2. Et tilfluktsrom under et av andre verdenskrigs bombeangrep.

Er det frykten for å skremme sarte sjeler? 

Er museet redde å bli saksøkt av traumatiserte besøkende?

Tilfeldig - eller symptomatisk!

Før  £ 40 millionersforvandlingen tronet, som nevnt allerede, Montgomerys kommandostridsvogn i hallen, sammen med et knippe andre stridsvogner. Nå er den fjernet - og i stedet får vi se denne bilen. 

Hvilken bil er dette? 

Jo - dette er Montgomerys stabsbil, en Humber Super Snipe. Britenes mest berømte pansergeneral fra andre verdenskrig skal altså nå representeres av stabsbilen, ikke kommandostridsvognen.

  

Denne M4 Sherman-stridsvognen er fremdeles å finne på det nye IWM. 

Vi finner også (litt bortgjemt, under trappen) en T-34. 

Men - også her aner vi den nye historieformidlingsfilosofien hos museumsfolkene: Før ombyggingen var dette objektet utstyrt med informasjonstavler som fortalte hvor viktig denne russiskbygde stridsvognen var for utfallet av kampene på Østfronten. Nå er alt dette tatt bort og i stedet får vi lese om hvordan slike ble bygget på lisens i mange land bak jernteppet og brukt i mange senere konflikter andre steder i verden. (Akkurat denne vogna ble erobret av israelerne i krig mot Egypt.)

Historielæreren har tidligere rapportert fra Imperial War Museum North (i Manchester), omtalt ca midtveis i dette innlegget. Også dette museet er tegnet av en berømt arkitekt, Daniel Libeskind. 

Dengang, i juli 2013, skrev Historielæreren:

"Innvendig er museet også helt annerledes enn Historielærerens favoritt i London. Her er museet delt inn i såkalte "siloer". Siloene er tematisert: "Experience of War", "Women and War", "Impressions of War", "Empire, Commonwealth and War", "Science, Technology and War" og "Legacy of War".

Jeg er redd konklusjonen må være vi har mistet IWM London til den samme, moderne, mote-minimalistiske og, ikke minst, politisk korrekte retningen innenfor museumstenkning.

Nå skal museene lære oss om "krig og fred og sånn...." 

Vandalene har seiret.....