Southwick House er navnet på et over 200 år gammelt flott hus som ligger like nord for selve Portsmouth. I 1943 inntok dette staselige georgianske huset en sentral plass i verdenshistorien. Da ble nemlig lokalene gjort om til hovedkvarter for SHAEF, en forkortelse for Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force.
Herfra skulle Operation Overlord planlegges og koordineres. 1. juni 1944 rykket generalene Dwight D. Eisenhower og Bernard L. Montgomery, admiral Bertram H. Ramsay fra Royal Navy, air marshal Arthur W. Tedder fra RAF og deres staber inn. De originale kartene henger fremdeles på veggene.
SHAEF samlet rundt bordet, 1. februar 1944 (men bildet er tatt i London - før ledelsen forflyttet seg til Southwick House). Fra venstre sitter: generalløytnant Omar Bradley, admiral Bertram H. Ramsay, air marshal Arthur W. Tedder (Eisenhowers nestkommanderende), general Dwight D. Eisenhower (øverstkommandrende for SHAEF), general Bernard L. Montgomery, air chief marshal Trafford Leigh-Mallory og general Walter Bedell Smith (Eisenhowers stabssjef).
Som vi ser så fikk amerikanerne den øverstkommanderende for hele landgangsoperasjonen, mens britene fikk hans nestkommanderende (Tedder) og øverstkommanderende for landstyrkene (Montgomery), marinen (Ramsay) og luftstyrkene (Leigh-Mallory).
Sistnevnte hadde forøvrig en ganske berømt bror - men det visste du kanskje?
Byen Portsmouth fikk med dette en sentral rolle i det som kom til å bli den største amfibiske militæroperasjonen verden noensinne har sett, best kjent som D-dagen.
Southwick House
Hovedkvarteret i Southwick House befestet altså havnebyen Portsmouths betydning både i planleggingen, oppbyggingen til og gjennomføringen av den store landgangsoperasjonen og, ikke minst, det vi kjenner som de etterfølgende kampene om Normandie i 1944. Først i desember 1944 flyttet SHAEF til Trianon Palace Hotel i Versailles, utenfor det da gjenerobrede Paris. (I løpet av 1945 skulle hovedkvarteret også forflyttes, i takt med krigens gang, først til Reims og så til slutt Frankfurt am Main.)
Det er derfor ikke unaturlig at Portsmouth, i juni 1984 (til 40-årsmarkeringen av D-dagen), fikk sitt eget D-Day Museum. Historielæreren setter målbevisst kursen mot museet:
Museet ligger fantastisk til, vendt ut mot stranden i bydelen Southsea, bare en spasertur langs strandpromenaden fra sentrum. Nærmeste nabo er Henrik VIIIs Southsea Castle, omtalt i første episode av Historielærerens reiseberetning fra denne sommeren. Southsea Castle ble, som tidligere fortalt, anlagt i 1544, altså, på året, nøyaktig 400 år før D-dagen!
Fra museet ser vi rett ut over havet - og vet at strendene i Normandie ligger der, på andre siden av kanalen.
Mon tro hvilke tanker som fór gjennom hodene på de mange tusen soldatene, da de stevnet ut herfra natten til 6. juni 1944?
Historielæreren kan ikke helt rive seg løs fra tanken på hvordan livet må ha fortont seg her i Portsmouth og de andre kystbyene under den kolossale styrkeoppbyggingen forut for D-dagen. Hele det sørlige England må ha sydet av soldater og trafikk. En spøkefull sjel skal ha antydet at det bare var de utallige forankrede sperreballongene som holdt øya flytende under vekten av alle soldatene og det tunge utstyret!
Totalt skal det ha vært 2 876 439 soldater fra alle våpengrener og deltakende nasjoner som deltok i denne militære operasjonen - nesten tre millioner mann! US Army alene hadde 55 000 mann som hadde til oppgave å sørge for mat til sine soldater. (Tall fra: Tamelander og Zetterling: D-dagen, Den allierte invasjonen i Normandie 1944.)
Historielæreren kan ikke helt rive seg løs fra tanken på hvordan livet må ha fortont seg her i Portsmouth og de andre kystbyene under den kolossale styrkeoppbyggingen forut for D-dagen. Hele det sørlige England må ha sydet av soldater og trafikk. En spøkefull sjel skal ha antydet at det bare var de utallige forankrede sperreballongene som holdt øya flytende under vekten av alle soldatene og det tunge utstyret!
Totalt skal det ha vært 2 876 439 soldater fra alle våpengrener og deltakende nasjoner som deltok i denne militære operasjonen - nesten tre millioner mann! US Army alene hadde 55 000 mann som hadde til oppgave å sørge for mat til sine soldater. (Tall fra: Tamelander og Zetterling: D-dagen, Den allierte invasjonen i Normandie 1944.)
Historielæreren hilser raskt på "Monty" der han står og holder et våkent øye med inngangen til museet.
I september 1944 ble general Bernard Law Montgomery forfremmet til feltmarskalk (Field Marshal). "Monty" var, da "Operation Overlord" ble innledet, øverstkommanderende for de allierte landstyrkene og hadde dermed bare den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower over seg (i egenskap av å være Supreme Allied Commander of the Allied Expeditionary Force, SHAEF).
Utnevnelsen til feltmarskalk i september var nok ment som et plaster på såret for at Eisenhower selv tok over som øverstkommanderende for de allierte landstyrkene etter at selve invasjonen i Normandie var gjennomført. Besynderlig nok innebar utnevnelsen av Montgomery til feltmarskalk at han, i henhold til militær rangordning, faktisk "outranked" sin amerikanske overordnede! Først i desember 1944 ble Eisenhower forfremmet til General of the Army, som tilsvarer feltmarskalkgraden hos britene. (Ved en skjebnens ironi feiret Eisenhower denne utnevnelsen og sin 5. stjerne akkurat da han fikk nyheten om at noe var i ferd med å gå fryktelig galt langs frontavsnittet på grensen mellom Frankrike, Belgia og Luxemburg, det vi kjenner som Ardennene og "The Battle of the Bulge".)
Det kunne skrives utallige blogginnlegg om britenes krigshelt Bernard Montgomery og hans nokså vanskelige personlighet. Antony Beevor beskriver, i sin bok D-Day, The Battle for Normandy (2009), Montgomery som "en førsterangs diplomatisk katastrofe". Så sent som i 1963 utbrøt den ellers så sindige ex-presidenten Eisenhower, om sin britiske kollega og tidligere underordnede: "Fremfor alt er han psykopat!". I sin ferske bok av året, Ardennes 1944 - Hitler's Last Gamble, spekulerer Beevor videre på om ikke "Monty" faktisk hadde en form av Aspergers syndrom.
Men - vi må videre. Vi skal jo på museum!
Dessverre kommer Historielæreren bare noen få skritt videre - før han igjen blir distrahert av noe!
Utenfor museet står nemlig, blant mye annet, også to stridsvogner. Dette er krigshistoriske godbiter som må studeres nærmere:
En britisk Churchill-stridsvogn, type "Crocodile".
Denne varianten var en av de utallige såkalte "Hobart's Funnies", altså de mange kreative påfunnene til Major General Percy Hobart. Denne Hobart og alle hans påfunn kunne lagt beslag på utallige blogginnlegg alene!
Det spesielle med "krokodillen" var at det tunge maskingeværet ved siden av sjåføren var byttet ut med en kraftig flammekaster, slik vi ser på bildet over. Forsynt fra en pansret 1800-liters tankvogn, som hang på slep etter stridsvognen, kunne kunne denne flammekasteren sende brennende bensin i flammer med hele 110 meters rekkevidde! "Krokodille" var fryktet av tyske infanterister.
Den andre stridsvognen er en amerikansk M4 Sherman. Litt under 50 000 slike ble bygget, noe som gjør den til den nest mest produserte stridsvognen under andre verdenskrig (den sovjetiske T-34 er selvsagt den suverent mest produserte). En slik M4 Sherman har en av hovedrollene i Brad Pitts siste film, Fury, fra 2014 (se trailer her).
1 500 stridsvogner skulle etter planen landsettes sammen med de 150 000 soldatene i den første bølgen den 6. juni 1944.
Det har vært skrevet mye om de ulike stridsvognene under andre verdenskrig. Forskjellen bunner imidlertid ikke bare i kvalitet, konstruksjon og produksjonsevne, men i stor grad også i ulik taktisk tenkning. Den britiske Churchill var den tyngste og best pansrede av de alliertes stridsvogner. Tamelander og Zetterling påviser hvordan amerikanerne, delvis på bakgrunn av sine erfaringer fra kampen mot japanerne og delvis på grunn av fraktekapasiteten over Atlanteren, baserte seg på lettere stridsvogner. Med sine M5 Stuart og M4 Sherman, sto de derfor uten noen virkelig tunge stridsvogner på slagmarken i Europa. Amerikanerne hadde bygget sin taktikk på beregninger som tilsa et månedlig tap på 7-9 % av stridsvognene. Det reelle tapet var hele 25% pr måned! Dette kompenserte de for med det som var USAs største fortrinn - produksjonskapasiteten!
Så - omsider - har Historielæreren passert alle hindrene og distraksjonene - og klart å komme seg innenfor museets vegger!
Der møter en overraskelse.
En skulle kanskje tro at et slik D-dagmuseum ville være totalt dominert av massevis av våpen, utstyr og alle slags underlige kjøretøy fra krigens dager.
Et skikkelig "guttemuseum", altså?
Feil!
Det første en besøkende kommer til innenfor museumsdørene er et utrolig kunstverk. The Overlord Embroidery er et fantastisk stykke håndarbeide.
Kunstneren Sandra Lawrence lot seg inspirere av autentiske fotografier fra krigen i England og laget skisser og malerier på grunnlag av disse. Maleriene ble deretter overlevert til Royal School of Needlework, i Hampton Court Palace, utenfor London. Der brukte 25 syersker 4 år på å brodere dette enestående teppet.
Fordelt på 34 paneler strekker det broderte teppet seg over 83 meters lengde! Det er 10 meter lengre enn det mer berømte Bayeux-teppet fra slutten av 1000-tallet. (Og - igjen spiller historien oss et puss. For hva vet vi mer om Bayeux, bortsett fra det berømte broderiet? Jo - Bayeux var den første byen i Normandie som ble frigjort etter invasjonen. Den 16. juni holdt general Charles de Gaulle en viktig tale i byen, der han utropte Bayeux til hovedstaden i det frie Frankrike og gjorde det klart for sine landsmenn at de nå måtte slutte opp om de allierte invasjonsstyrkene.)
Sandra Lawrence under arbeidet med skissene til broderiet.
Maleriene som danner grunnlaget for broderiet henger i dag i Pentagon, mens selve teppet altså er å finne her i Portsmouth.
Den store salen med broderiet gjør et mektig inntrykk!
Gjennom 34 slike paneler fortelles historien om krigens hverdag, slik den ble opplevd av såvel sivile som militære.
Panel nr 28 skildrer en scene fra ca én uke etter invasjonen: kong George VI (helt til venstre) besøker landgangsstrendene i Normandie. Her sammen med generalene Eisenhower, Montgomery, field marshal Alan Brooke (sjefen for imperiets generalstab) og statsminister Winston Churchill, helt til høyre.
Gjennom teppet blir vi påminnet om de store sivile tapene i Frankrike under de intense kampene om å få fotfeste i Normandie sommeren og høsten 1944. I alt ble nesten 20 000 franske sivile drept under frigjøringen av Normandie, i tillegg til de ca 15 000 som omkom under den voldsomme bombingen i månedene før Operasjon Overlord. Antony Beevor påpeker at ca 70 000 franske sivile mistet livet av allierte militæraksjoner under andre verdenskrig. Det er et høyere tall enn antall briter som ble drept av tysk bombing.
Det bør være overflødig å bemerke at slike små bilder av utsnitt på ingen som helt måte yter dette over 80 meter lange kunstverket rettferdighet. Det må oppleves.
Etter å ha sett broderiet møter vi plutselig disse tre karene som sitter og studerer planene for "en ny front" i kampen mot Hitler. Fra venstre: president Roosevelt, general Eisenhower og statsminister Churchill. Stalins krav om en alliert invasjon i Vest-Europa var blitt tydelig formidlet til Roosevelt da utenriksminister Molotov besøkte Washington i mai 1942. Senere på året var Churhill i Moskva og fikk dette gjentatt med stor tyngde av Stalin personlig.
Gjennom en rekke tablåer får vi et innblikk i arbeids- og hverdagsliv i Storbritannia under krigen.
De britiske øyene var treningsarena for soldater i eksil fra mange okkuperte land. Men viktigst var selvsagt de omkring 3 millionene amerikanske soldater som "mellomlandet" her på veien til krigsskueplassene i Europa. Max Hastings sammenligner Storbritannia under andre verdenskrig med et gigantisk hangarskip utenfor kysten av Europa. Uten dette hangarskipet ville en landgang og gjenerobring av Europa fra vest vært umulig å gjennomføre. Derfor var det så viktig at britene holdt stand de første to dystre årene av krigen.
De amerikanske soldatene tjente over 5 ganger så mye som sine britiske kolleger (som dessuten som oftest befant langt hjemmefra). 70 000 lokale jenter giftet seg med soldater fra USA og anslagsvis 9 000 barn ble født som et resultat av utenomekteskapelige forhold mellom britiske piker og amerikanske soldater. Alle var nok ikke like fornøyde, noe denne kjente frasen antyder:
De amerikanske soldatene tjente over 5 ganger så mye som sine britiske kolleger (som dessuten som oftest befant langt hjemmefra). 70 000 lokale jenter giftet seg med soldater fra USA og anslagsvis 9 000 barn ble født som et resultat av utenomekteskapelige forhold mellom britiske piker og amerikanske soldater. Alle var nok ikke like fornøyde, noe denne kjente frasen antyder:
"Overpaid, overfed, oversexed- and over here!"
Den store kartveggen fra Southwick House er gjenskapt på museet og gir en fornemmelse av hvilken enorm logistisk utfordring operasjonen var.
Rett under klokka ser vi tydelig Portsmouth og Isle of Wight. Nedenfor der igjen ser vi "Piccadilly Circus" - den store "rundkjøringen" midt ute i havet, som båtene sirklet i, slik at de kunne følge et nøye oppsatt tidsskjema. Dette minner litt om hvordan flytrafikken inn til Heathrow blir beordret inn i slike "ventesirkler", før de får klarsignal til å begynne innflyvingen. Hele 6 939 ulike havgående farkoster skulle være involvert og ferdes i disse farvannene natten til 6. juni 1944.
Portsmouth og nabobyen Southampton var de to vestligste av havnebyene som skipet ut den britisk-kanadiske invasjonsstyrken. Havnebyene derfra og vestover var utskipningshavner for de amerikanske styrkene.
De mest mest risikable operasjonene var fallskjermstyrkene og glideflyene med spesialstyrker som skulle lande langt bak de tyske frontlinjene og utføre sabotasje mot forsyningslinjer, kommunikasjon og annen infrastruktur. Har var tapsprosenten høy. Tablåer viser hvordan Horsa-glideflyene også fraktet motoriserte enheter.
Historielæreren prøver å søke dekning for fiendtlig beskytning.
En klassiker: en Willys Jeep. Willys-Overland Motors og Ford produserte til sammen nesten 650 000 (!) slike firehjulsdrevne "utility vehicles".
"Vera" er et enestående godt bevart eksemplar av en BARV, altså en Beach Armoured Recovery Vehicle. Dette er egentlig en M4 A2 dieseldrevet amerikansk Sherman-stridsvogn, men kanontårnet er erstattet av et pansret kommandotårn. Rundt 60 slike var i aksjon under D-dagen. Oppdraget deres var å rydde stranden for ødelagt fartøyer og kjøretøyer. Det helsveisede Sherman-chassiet gjorde at den kunne utføre oppdrag ned mot 3 meters dyp.
En Sherman BARV lik "Vera" (hvis ikke det er henne?) i aksjon på stranden i Normandie. her er det en Bedford med fullastet tilhenger som slepes over stranden.
Denne underlige skapningen, med både hjul og propell er en DUKW, et amfibiekjøretøy produsert av General Motors
En sekssylindret motor med rundt 100 hester ga en toppfart på ca 80 km/t på land og litt over 10 km/t til vanns.
Endeløse rekker med DUKWer fra Royal Army Service Corps står oppstilt i England tidlig i juni, bare dager før D-dagen.
Kanskje ikke så rart de fikk kallenavnet "Ducks"?
8. juni 1944: general Montgomery kommer i land på stranden i Normandie ombord i en "Duck".
En DUKW krysser elven Waal, like ved Nijmegen i Nederland, 30. sept 1944 (Wikipedia).
Her står en ærbødig Historielærer ombord i en autentisk restaurert LCVP fra D-dagen! Forkortelsen står for "Landing Craft, Vehicle, Personnel, men båtene ble mest kjent under navnet "Higgins boats", etter navnet på konstruktøren. Disse underlige farkostene var nemlig designet av den fargerike Andrew Higgins, som fikk tilnavnet "Nye Noah" etter at han hadde bygget opp en enorm skipsbyggingsindustri med base i New Orleans. Rundt 20 000 slike "Higginsbåter" ble bygget.
I flere år samarbeidet Higgins med en annen original konstruktør, Preston Tucker, kjent for sin berømte og ikoniske bil og hvis liv er skildret av Francis Ford Coppola i filmen "Tucker - The Man and his Dream". (Denne bilen fikk forøvrig Historielæreren gleden av å ta i øyesyn, se helt mot slutten av dette innlegget.)
Higginsbåtene muliggjorde landgansoperasjoner i større omfang, slik vi så det i f.eks. Italia og Frankrike under andre verdenskrig. Eller, for å sitere historikeren og obersten fra US Marine Corps Joseph Alexander: “The Higgins boats broke the gridlock on the ship-to-shore movement. It is impossible to overstate the tactical advantages this craft gave U.S. amphibious commanders in World War II.”
"Andrew Higgins is the man who won the war for us!"
(Dwight D. Eisenhower i et inteview i 1964)
Noe av det mest fascinerende med å besøke et slikt "spesialmuseum", altså et museum dedikert til en helt spesiell historisk hendelse, er muligheten til å få innsikt i fenomener eller situasjoner som en ellers finner lite stoff om i den mer generelle litteraturen og på de større museene.
Et slik eksempel er "Operation Pluto".
En amerikansk stridsvogn brukte i snitt 32 000 liter drivstoff pr uke. Amerikanernes 3. stridsvognsdivisjon anslo at de alene trengte til sammen 240 000 liter om dagen - bare for å kjøre langs veiene. Måtte de ut i terrenget økte forbruket til nesten det dobbelte! (Tallene hente fra Antony Beevor: The Battle for Normandy.)
Behovet for sikre tilførsler av drivstoff var en kilde til bekymring hos de allierte planleggerne. Allerede tidlig i 1942 begynte man å teste ut ideene til sjefsingeniør Arthur Hartley i Anglo-Iranian Oil Company.
Hartley var pilot under første verdenskrig og hadde vært med på å utvikle det såkalte interrupter gear, eller skuddsynkronisatoren, altså det som muliggjorde at man kunne montere maskingevær på selve flykroppen og skyte "igjennom" propellens rotasjon. Under andre verdenskrig var han med på å utvikle siktesystemer for bombeflyene i RAFs Bomber Command, blant annet det som til slutt bidro til å senke "Tirpitz" ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. Dette førte til at sjefen for Bomber Command, Air Chief Marshal Arthur Harris ("Bomber Harris") også ba Hartley se på et livsviktig problem som kostet RAF mange pilotliv: tåke!
Svermene av store tunge bombefly som, ofte skadeskutte og haltende, vendte tilbake til baser i England etter langvarige tokt over kontinentet kunne møte enda en livsfarlig trussel, selv når de var trygt tilbake i eget luftrom. Mange fly og mannskap gikk tapt da de ble overrasket av tett tåke og ikke fant tilbake til baser og rullebaner. Hartley kom opp med det såkalte FIDO, "Fog Investigation and Dispersal Operation", der man brant av bensin i rørsystemer langs rullebanene. FIDO gis æren for å ha reddet livet til noe sånt som 2500 fly og rundt 10 000 mannskaper under krigen!
Drivstoffsituasjonen for de allierte hærstyrkene i Vest-Europa var sårbar. Man var helt avhengig av tankskip, men tankskipene var sårbare både for U-båtangrep og værforhold. Hartley lot seg inspirere av de undersjøiske telefonkablene og eksperimenterte med kabler som kunne frakte drivstoff fra Storbritannia, under kanalen og inn til styrkene som trengte nord-østover mot Tyskland.
Etter vellykket testing under elver i England og Skottland våren 1942, ble PLUTO ("Pipe Line Under The Ocean") tatt inn i de endelige planene for "Operation Overlord". Den 12. august 1944, altså 2 måneder etter D-dagen, ble den første av flere rørledningen lagt fra Isle of Wight til Cherbourg. Etterhvert som kampene forflyttet seg nordover, igjennom Belgia og Nederland og inn i Tyskland, ble til sammen 17 rørledninger lagt fra Dungeness i Kent til Ambleteuse ved Calais, helt nord i Frankrike. Til slutt var et ledningsnett lagt, fra store havnebyer i England, som Liverpool og Bristol, helt til Rhinen!
Da krigen sluttet i Europa var nesten 800 millioner liter bensin pumpet gjennom PLUTO til de allierte styrkene i Europa! Her er en gammel Newsreel med fantastiske bilder av PLUTO:
Med den utrolige historien om "Operation PLUTO" setter Historielæreren sluttstrek for rapportene fra årets historieekskursjon til Portsmouth, vel vitende om at det er mye, mye mer for en historieinteressert å se her på denne delen av den engelske kysten.
