history matters!

En flyktning krysser sitt språk

2012-01-23T20:43:00.003+01:00

Historielæreren var i mange år norsklærer.

Utfra tilbakemeldinger var han en forholdsvis brukbar norsklærer, om han så selv skal innrømme det så lenge etterpå.

Men - det er mange år siden han frasa seg det kallet. Årsaken var at det opplevdes som helt håpløst å undervise i et språk som vi selv så til de grader har radbrukket og underminert.

I dagens Aftenposten kan vi lese at situasjonen tydeligvis ikke har blitt noe bedre med årene. Det er nå offisielt 16 ulike måter å skrive setningen "vi ønsker dere velkommen" på nynorsk:

Me ynskjer dykk velkomne
Me ønskjer dykk velkomne
Vi ynskjer dykk velkomne
Vi ønskjer dykk velkomne
Me ynskjer dokker velkomne
Me ynsker dykk velkomne
Me ynsker dokker velkomne
Me ønskjer dokker velkomne
Me ønsker dykk velkomne
Me ønsker dokker velkomne
Vi ynskjer dokker velkomne
Vi ynsker dykk velkomne
Vi ynsker dokker velkomne
Vi ønskjer dokker velkomne
Vi ønsker dykk velkomne
Vi ønsker dokker velkomne

Det skulle vel bare mangle om ikke vi skarve fem millioner nordmenn skulle ha (minst) to språk!

Men - selv det ble altså litt for enkelt.....

Enda en oppdatering!

2012-01-22T16:41:00.002+01:00

Espen!

Jeg sliter med å klare å holde følge med alle de prisverdige forslagene. Bare noen dager siden sist, jo!

Det er snart en heltidsstilling bare å holde seg oppdatert.

Her er enda en viktig sak som nødvendigvis må gjøre dype inngrep i læreplanene. Det presiseres her at det er snakk om den videregående skolen:

Jeg prøver å henge med - men kan ikke garantere at jeg får med alt!

Churchill og italienere!

2012-01-20T21:47:00.004+01:00

The current plight of the cruise liner Costa Concordia brings to mind a comment made by Winston Churchill.

After his retirement he was cruising the Mediterranean on an Italian cruise liner and some Italian journalists asked why an ex British Prime Minister should chose an Italian ship.

"There are three things I like about being on an Italian cruise ship", said Churchill.

"First their cuisine is unsurpassed."

"Second their service is superb."

"And then, in time of emergency, there is none of this nonsense about women and children first!"

70 år i dag!

2012-01-17T19:48:00.002+01:00

I’ve wrestled with alligators,
I’ve tussled with a whale.
I done handcuffed lightning
And throw thunder in jail.
You know I’m bad.
just last week, I murdered a rock,
Injured a stone, Hospitalized a brick.
I’m so mean, I make medicine sick.
I’m so fast, man,
I can run through a hurricane and don't get wet.
When George Foreman meets me,
He’ll pay his debt.
I can drown the drink of water, and kill a dead tree.
Wait till you see Muhammad Ali.

Oppdatering!

2012-01-13T21:16:00.005+01:00

En totalt uforberedt Historielærer ble sist søndag sitert fra et tidligere blogginnlegg av Espen Andersen i Aftenposten. (Kan også leses på hans blogg.)

Sitatet er altså fra et blogginnlegg helt tilbake i april 2009, og det jeg sier står således i en viss fare for å være utdatert. Historielæreren finner det derfor nødvendig å tilby sine lesere en oppdateringstjeneste.

Siden ovennevnte siterte innlegg i 2009 har mange flere kommet til - ikke minst denne godbiten her:
Skolen er m.a.o. fremdeles åpen for nye og kreative politiske innspill.

Brennaktuelt: I en pressemelding fra Kunnskapsdepartementet, datert 5. januar, bekjentgjøres det et nytt tilskudd på stammen av "dette må inn i skolen"-listen:

"- Det er av avgjørende betydning at også skolen engasjerer seg i arbeidet mot vold i nære relasjoner generelt og vold mot barn spesielt, sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen.

Regjeringen vil foreslå tydeligere mål i relevante læreplaner for å øke elevenes kompetanse om vold, krenkelser, grensesetting og seksualitet."

Jeg håper det ikke skulle være nødvendig å presisere at det her ikke harseleres med et såpass alvorlig tema som vold i nære relasjoner.

For det er selvsagt ikke poenget her. Det sentrale er at det altså ikke ser ut til å ha funnet sted noen endring i politikernes syn på skolen som en arena der det er plass til alt. Det er bare å fylle på - det blir aldri "fullt".

Det sies så mye om hvorfor finsk skole i større grad enn den norske har styrt klar av den angivelige nivåsenkningen og de dårlige testresultatene. En teori som synes å ha mye for seg er: i Finland tillates ikke politikerne å herje med skolen nærmest kontinuerlig. I Finland kastes ikke skolen rundt i en evig runddans av reformer hver gang politikere trenger å profilere seg.

Her på berget registrerer vi at nå er det på'n igjen! Utdanningsministeren proklamerer entusiastisk at det er tid for å endre Kunnskapsløftet allerede. Endringene (nye valgfag, nye læreplaner osv) skal, hvis Stortinget godtar det, gjelde allerede fra kommende skoleår.

Da blir det vel slik, resignerer en gammel historielærer, mens han mentalt allerede har begynt å ta sine forholdsregler og pønske ut hvordan han kan drive skadebegrensning og redde faget sitt og undervisningen unna enda en gang.

Det spørsmålet han imidlertid ikke våger å stille høyt så andre hører det er: Bør en såpass viktig samfunnsarena som skoleverket reformeres under ledelse av et parti som nå til og med har falt under sperregrensen i oppslutning?

Det er da du skjønner at du er i Norge!

2012-01-04T20:33:00.002+01:00

(Aften, 4. jan. 2012)

Oppgradering!

2011-11-15T08:37:00.007+01:00

Steve Jobs at the pearly gates

... og - apropos ordet "tablet" - hvorfor ikke dra en reprise på et tidligere blogginnlegg, der Margareth Thatcher sliter litt med et ordspill over det samme ordet:

"Earlier, Peter Jay, the son-in-law of the then prime minister Jim Callaghan, had said that Callaghan saw himself as Moses, leading his people after long travails into the promised land.
It was a silly thing to say, and Thatcher's people seized on it.They wrote a line for her party conference speech: "My message to Moses is: 'Keep taking the tablets.'"
But she didn't get the joke and tried to change it to "Keep taking the pills!"
Only after it was carefully explained to her did she agree to the proper version."

Nå kommer den også som film!

2011-11-07T20:30:00.007+01:00

Vi nærmer oss den 11.11. og tankene dreier mot første verdenskrig:

I et tidligere blogginnlegg skrev denne bloggeren om teateroppsetningen av "War Horse" i London. En virkelig unik teateropplevelse.

Da Historielæreren besøkte New York ved påsketider var metropolens teateranmeldere henrykte over Broadway-oppsetningen av det samme stykket.

Nå kommer også filmen! Det er selveste Steven Speilberg som står bak. Se her:

Noe å se frem til?

Daily Mail hadde den 6. oktober en artikkel i tilknytning til temaet i teaterstykket og filmen - "Unshakable courage of the real War Horses". Rundt 10 millioner soldater mistet livet under første verdenskrig. Mindre kjent er det kanskje at ca 8 millioner hester led samme skjebne.

I en ny bok, skrevet av Simon Butler, setter forfatteren hestens rolle under første verdenskrig inn i en større historisk kontekst. Første verdenskrig var den siste store konflikten der hesten spilte en sentral rolle. Dette innebar at vårt moderne industrisamfunn plutselig mistet hesten som transport- og arbeidskraft og derfor måtte legge om til alternativ (les: mekanisert) trekkraft.

National Army Museum i London har også en egen utstilling omkring dette temaet.

"Aeroplanes and tanks are only accessories to the man on a horse."
(Feltmarskalk Sir Douglas Haig
- øverstkommanderende for de britiske styrkene under første verdenskrig)

Look to Norway! Eller: kulturell harakiri?

2011-10-22T18:49:00.004+02:00

Hjem til andedammen igjen:

Begår vi kulturell harakiri?

Det var Bernt Hagtvedt som spurte om dette i 2007:

"Mon tro om ikke det er første gang at en nasjon med åpne øyne begår kulturell harakiri. Det skjer nå: Færre og færre nordmenn mestrer noe annet enn et nokså tynt engelsk."

Professoren i statsvitenskap ved UiO har nå, på nytt, tillatt seg å uttrykke sin fortvilelse over engelskferdighetene til norske politikere. Rammen er imidlertid en større: bekymringen for svekkelsen av språkenes stilling i norsk utdanning.

Hagtvedt liker å spille offensivt, bare hør her:

"Vi snakker et pomor-engelsk der vi kan 7-800 ord. Vi forkrøpler Shakespears språk, og gjør ikke engang et forsøk på å tale det korrekt."

Og:

"Det er et uttrykk for en generell åndelig slapphet i Norge. Som folk er vi veldig lite opptatt av dannelseskrav, veldig lite opptatt av å strekke oss utover det vi tror vi allerede vet og kan."

Hagtvedt er vel ikke den eneste som har vridd seg i stolen når mange av våre mest fremtredende politikere har demonstrert sine gebrekkelige engelskferdigheter på TV?

Og - for de som synes Hagtvedt er for brutal - det er jo også de som går mye tøffere ut enn professoren på Blindern. Dr. philos. Jon Gulbrandsen klinker til i sin kronikk i Dagbladet ("Norske politikere og japanske drosjesjåfører") med følgende kraftsalve:

"Men så har vi også en av verdens dårligst utdannede regjeringer, hvor naturvitenskapene er totalt fraværende, og hvor tradisjonen er å gi internasjonale toppverv til politikere som ikke kan engelsk, utnevne kunnskapsministre uten kunnskap, en fiskeriminister med kurs fra videregående, og helse- og næringsministre uten annet enn en folkehøyskole.
Det eneste vi krever av dem er at de skal gjenspeile befolkningen. Det gjør de, men så kommer vi også til kort med det aller meste, til tross for enorme naturrikdommer og grenseløse menneskelige ressurser."

Du verden! Her gås det til i taklingene!

Reaksjonene har vært mange på disse utspillene. "Akademisk snobberi!", sier en blogger (legg forøvrig merke til at den samme Jon Guldbrandsen har en kommentar under blogginnlegget.).

Det mest bisarre innspillet i debatten etter Hagtvedts utblåsning må imidlertid være dette. Her får lederen i Sosialistisk Ungdom utfolde seg i fri dressur - da lønner det seg å følge med!

Resonnementet til SU er genialt! Det er klart vi ikke bør snakke for godt engelsk - da kan vi nemlig (Gud forby!) bli tatt for å være engelske, eller amerikanske!

"Eg trur ikkje det er så ille som Hagtvedt skal ha det til. Erik Solheim er veldig god i engelsk, men ein kan utan tvil høyra at han er norsk. Det trur eg er like greit, fordi eg ønsker at Noreg skal ha ei sjølvstendig røyst internasjonalt", seier Mali Steiro Tronsmoen.

Ja - du leste riktig! Dette er resonnementet. Eller - for å si det på en annen måte: det er ikke verdt å bli for flink i noe - da vil ikke folk skjønne at vi er norske! (Hva er "faren" ved å være for god i f.eks. matematikk - vil vi da kunne forveksles med russere?)

Hold deg fast: hun er nyutdannet lærer!

Plutselig blir alt så mye klarere for meg! Det er jo denne tankegangen som ligger til grunn for den utviklingen norsk skole har hatt. Vi må ikke få frem elever som er for dyktige - da kan elevene bli forvekslet med elever fra andre land!

Så lenge våre elever (og politikere) oppviser trygg middelmådighet vil de signalisere norsk tilhørighet. Og nordmenn er jo, som kjent, Guds utvalgte folk.

Som en pedagogisk oppmuntring i hverdagen avsluttes med denne kreative forelesningen. Han er neppe norsk.

Historielærerens høstferie - Del 3: To verdensstjerner, en vannpumpe - og en musical hører vel med!

2011-10-14T20:39:00.029+02:00

Historielærerens høstekskursjon fortsetter!

I 1987 fikk den da 50 år gamle dramatikeren Alfred Uhry satt opp et skuespill på en liten scene på 42. Street, langt fra Broadway i New York. Det lille teateret hadde bare 70 sitteplasser. Stykket har bare tre roller.

Den mannlige hovedrollen i denne oppsetningen skulle bli det store gjennombruddet for en allerede godt voksen femtiåring fra Memphis, Tennessee. Hans navn: Morgan Freeman.

Oppsetningen ble en storsuksess og forfatteren ble belønnet med en Pulitzerpris.

To år senere var stykket filmatisert, også denne gangen med Freeman i hovedrollen. Filmen fikk 3 Oscar; beste film, beste kvinnelige hovedrolle og beste filmmanus bygget på et skuespill.

Stykket er selvsagt Driving Miss Daisy.

Nå har alle teaterentusiaster muligheten til å se stykket på Wyndhams Theatre på Leicester Square i London. Og - hvilken oppsetning!

I de to hovedrollene finner vi ingen ringere enn de to teatergigantene Vanessa Redgrave og James Earl Jones! Historielæreren skjønner når han har "a chance of a lifetime" - dette skulle han ha med seg!

Her er en liten intro fra da de samme to trollbandt sitt publikum på Broadway:

Hjemmesidene til Wyndhams har også en liten og høyst severdig trailer.

"Driving Miss Daisy" tar oss med tilbake til Georgia, USA og handlingen utspiller seg over mange år, helt fra 1948 til 1973. Ingen liten utfordring for skuespillerne: 25 år utspilles i løpet av snaue to timer - uten pause!

Daisy er jøde, født i 1876. Den fattige fargete Hoke blir, av Daisys sønn, ansatt som hennes sjåfør. Den over 70 år gamle Daisy selv er hellig overbevist om at hun ikke trenger noen sjåfør og motsetter seg sønnens påfunn. Gradvis oppstår et tillitsforhold mellom den gamle damen og hennes trofaste sjåfør.

Bakteppet er selvsagt rasemotsetningene i etterkrigstidens amerikanske sørstater.

Kongressen vedtok Civil Rights Bill så tidlig som i 1875. På tross av dette tok det nesten 100 år før borgerrettsbevegelsen fikk gjennomslag for mange av de rettighetene som var nedfelt i denne loven. De svarte i sørstatene ble ofte, som av president Eisenhower i 1958, møtt med oppfordring om å "vise tålmodighet", noe som fikk Thurgood Marshall til å utbryte:

"I'm the world's original gradualist.
- I just think 90-odd years is gradual enough!"

De hverdagslige utfordringene og trivialitetene til de to gamle utspiller seg altså mot et bakteppe av større, nasjonale hendelser:

Det året handlingen i stykket tar til, i 1948, sørger Truman-administrasjonen for at det blir forbudt med diskriminering i de militære styrkene og i ansettelse til føderale jobber.
I 1955 utløser Rosa Parks den kjente Montgomery Bus Boycott.
I 1957, under Eisenhower, blir Civil Rights Act vedtatt for å sikre reell stemmerett til de svarte.
Så, utover på 60-tallet, hører vi mer og mer om presten Martin Luther King. Så også i samtalene mellom de to på scenen.

I oktober 1958 ble Atlantas eldste synagoge utsatt for et bombeattentat, en av mange represalier mot religiøse samfunn og institusjoner som hadde støttet borgerrettskampen. Denne krenkelsen styrker båndene mellom jødiske Daisy og fargete Hoke.

Historielæreren gjentar seg selv: Ikke la denne sjansen gå fra deg!

Beruset av en teateropplevelse for livet legger Historielæreren ut på leting etter enda en historisk helt. Denne gangen en lege som løste en medisinsk gåte ved hjelp av et bykart!

Her er originalkartet hans fra 1854:
Legen het John Snow og kartet viser sentrale Soho i London. De svarte prikkene er Snows registreringer av koleradødsfall under den store koleraepidemien i 1854.

Snows "oppdagelse" er ett av mange eksempler på at store gjennombrudd eller oppdagelser kan utløses av tilsynelatende bagatellmessige og trivielle hendelser. (Var det ikke en kar som fikk et eple i hodet en gang?)

De mange koleratilfellene i et konsentrert område rundt Broad Street gjorde Snow nysgjerrig. Han var skeptisk til datidens vedtatte medisinske teori om "dårlig luft", miasma, som forklaringen på epidemier.

Her er John Snows egne ord:

"On proceeding to the spot, I found that nearly all the deaths had taken place within a short distance of the [Broad Street] pump. There were only ten deaths in houses situated decidedly nearer to another street-pump. In five of these cases the families of the deceased persons informed me that they always sent to the pump in Broad Street, as they preferred the water to that of the pumps which were nearer. In three other cases, the deceased were children who went to school near the pump in Broad Street... "

Den 40 år gamle legens mistanker rettet seg dermed i retning Southwark & Vauxhall Waterworks Company, som hadde ansvaret for vannforsyningen til vannposten i Broad Street.
"Hvor henter de vannet fra?" spurte Snow.

Svaret overrasket ham ikke - de hentet vannet fra en sterkt kloakkforurenset del av Themsen. Dr John Snow regnes som grunnleggeren av den moderne epidemiologien.

Her er vannposten!
History matters!

Og - mens vi faktisk er i Soho:

Historielæreren har en forkjærlighet for musicals og syntes han måtte ha med seg en av de mange West End-oppsetningene denne gangen også. Selv med et betydelig antall musicalbesøk opp gjennom årene er det alltid noen usette å velge mellom.

Valget falt på en musical med litt, for Historielæreren, legitim historisk ballast: Jersey Boys.

Nyt dette:

Jersey Boys er historien om Frankie Valli og gruppa The Four Seasons.

Er dette bare enda en "rags to riches"-historie, om fire unge menns vei til berømmelse og rikdom?

Svar: Nei!

Historien bak stykket er i seg selv annerledes. Riktignok er dette fortellingen om unge arbeiderklassegutter fra etterkrigstidens New Jersey (der yrkesvalget sto mellom å verve seg til militære eller til mafiaen, i følge dem selv!) som skulle komme til å selge 175 millioner plater (sic!) og få nesten 40 slagere på Top 40-listene i USA. Men, det vi får her er de fires høyst ulike versjoner av historien.

Frankie Valli hadde en stemme med et unikt spenn som er nesten umulig å kopiere. Ryan Molloy gjør en utrolig innsats i denne rollen! For noen stemmer:

The Four Seasons knivet mot det som har blitt kalt "The British Invasion", dvs grupper som The Beatles, The Animals, Herman's Hermits m.fl. som slo igjennom i USA etter at Walter Cronkite i CBS Evening News tidlig på 60-tallet hadde rapportert om det underlige fenomenet Beatlemania i Europa.

Både TV-bransjen (f.eks. Ed Sullivan Show) og platebransjen så potensielet i denne "krigen":

Tidlig eksempel på intaraktiv mediebruk!

Hvem vinner krigen? "You be the judge and jury!"
- Scorecard medfølger!

New Jersey har fostret mange store artister foruten disse gutta i Four Seasons. Eller, hva sier du til navn som: Frank Sinatra, Bruce Springsteen, Queen Latifah, Count Basie, Jon Bon Jovi, Dionne Warwick, Lauryn Hill og Whitney Houston?

Etter denne teaterutskeielsen må Historielæreren gjøre bot og finne et museum igjen. Man er da seriøs!

På tross av mange års regelmessige besøk er det alltid museer i London som gjenstår å utforske. Denne gangen falt valget på National Army Museum i Chelsea. Museet ligger vegg-i-vegg med det kjente Royal Hospital Chelsea. Rusler en fra tubestasjonen på Sloane Square får en dessuten med seg Chelsea Pensioners på veien! Her er det stoff nok til et blogginnlegg alene, men det får ligge til en annen gang.

Dessverre er det ikke anledning til å fotografere på NAM, noe Historielæreren definitivt ikke liker. Det er imidlertid mange interessante og gode utstillinger her. Historielæreren ble henført av den store modellen der Slaget ved Waterloo er gjenskapt og gjenfortalt på en imponerende måte.

Et utsnitt av Kaptein William Sibornes (1797-1849) modell av slaget, laget i 1838.

Slaget ved Waterloo, den 18. juni 1815, satte sluttstrek for napoleonskrigene. Modellen viser den avgjørende fasen av slaget, der Hertugen av Wellington og hans britiske styrker henger i en svært tynn tråd. Modellen skapte stor furore, siden den viste med all tydelighet (og historisk korrekthet) at dette hadde endt med nederlag, om ikke den prøyssiske hæren hadde kommet i ilmarsj og avverget katastrofen.

Wellington skal ha blitt rasende over modellen, siden han var opptatt av å tilskrives æren for å ha beseiret Napoleon alene! Den stakkars kapteinen måtte bøye seg for presset fra overordnede og fjerne tusenvis av små håndmalte prøyssiske soldater fra modellen, slik at britenes nasjonalhelt, Hertugen av Wellington, reddet ansikt.

Seier for nasjonal prestisje - tap for historieskrivingen. Den har vi hørt før - og det blir neppe siste gangen heller.....

Historielærerens beretning om sin årlige høstlige pilegrimsreise til London nærmer seg slutten.

Noen glimt fra denne sjarmerende byen til slutt:

Slik pusser man vinduer i 5. etasje
- med kost og vannslange!

Utenfor British Museum har kollegene i Kew Gardens fått boltre seg med å anlegge en stor hage som skal gi besøkende et innblikk i Australias varierte vegetasjon. Utrolig!

Aidensfield??
Neida - London 2011!

Historielærerens høstferie - Del 2: Om en tragisk brann, en terrorbombe og tidslinjen som deler verden

2011-10-14T20:31:00.050+02:00

Historielærerens årlige pilegrimsferd til London fortsetter:

Noe av det første en ser når en stiger opp av dypet på Greenwich-siden av Themsen, det være seg om man har tatt Dockland Light Railway til stasjonen Cutty Sark, eller gått under elven for egen maskin, gjennom Greenwich Foot Tunnel, er noe som ser ut som slags byggeplass pakket inn i presenninger.

Bak stillas og presenninger skjuler det seg et berømt skipsfartshistorisk klenodium - den stolte og sagnomsuste klipperen "Cutty Sark".

Bak bygningsstillas, plankegjerder og presenninger - der ligger hun!

Klipperne var seilskutenes Formel 1 - de raskeste og mest myteomspundne skipene som krysset verdenshavene. Det norske ordet "en kløpper" (en som er spesielt god på noe) kommer av seilskutetidens respekt og beundring for mannskapet ombord på klipperne. Vi snakker om en fullrigget tremaster - bygget for skarpseiling og stor fart over lange avstander.

"Cutty Sark" var en såkalt "tea clipper", sjøsatt i 1869 i Skottland. Det er nok nettopp den skotske opprinnelsen som forklarer navnet, det er nemlig skotsk for et kort underskjørt! (Og jeg som trodde skottene ikke var så opptatt av hva de hadde under...)

Skipet fraktet opium til, og te fra, Kina for The Honorable East India Company, et velkjent navn for mine elever! Det lå mye prestisje i te-trafikken! Det skipet som først nådde Storbritannia med årets te fikk ekstra bonus og stor ære.

I denne trafikken, og senere i det kanskje enda mer mytiske "wool race" ("ull-kappløpet") fra Australia til Europa, befestet "Cutty Sark" sitt renomé og skrev seg inn i seilskutehistorien. Ti ganger, av ti, vant hun dette kappløpet! Hun presterte å seile fra Australia til England på bare 67 dager (utenom Suezkanalen!) og seilte til og med fra datidens raskeste dampskip, RMS "Britannia", ved en anledning.

Slik forestiller maleren Jack Spurling seg "Cutty Sark" for fulle seil! Dette er skarpseiling - ikke for pyser! Så var de da også "kløppere" til å seile!

Som nevnt ovenfor, "Cutty Sark" var med på store bragder og dramatiske kappløp. Det mest dramatiske kapitlet i skipets historie er vel imidlertid toktet fra 1890 til 91. På dette toktet slo en legendarisk brutal styrmannen i hjel en av mannskapet, noe som medførte at mannskapet deserterte. Det neste mannskapet gjorde mytteri. Deretter begikk kapteinen selvmord - før skipet opplevde enda et mord, enda et mytteri - og til slutt endte opp i Calcutta, bare for å havne midt oppi en koleraepidemi! Et relativt dramatisk år, må en kunne si!

Skipets HMS-ansvarlige ville hatt mye å svare for overfor arbeidstilsynet i dag.

Så - Like før klokken fem om morgenen den 21. mai 2007 skjedde tragedien. Det brøt ut brann i den praktfulle gamle skuta.

Siden brannen har det blitt jobbet intenst med restaurering (sentrale deler og gjenstander var, ved et Guds under, ikke på skipet da det brant!). Det som skjulte seg for Historielæreren bak presenninger skal snart gjenoppstå som et flott museum, slik denne plakaten lover:

Slik vil den gamle damen igjen vise seg frem for historieinteresserte besøkende. Historielæreren hilser henne med en lett omskrivning av jødenes tradisjonelle hilsen: "Next year - in London!"

Fra den noe innpakkede damen er det bare snakk om noen få meter å gå, så er vi ved inngangen til det storslåtte National Maritime Museum. (Klikk på lenken - og se på disse omgivelsene!) Dette er julaften for Historielæreren!

The Greewich Peninsula: høyblokkene øverst i bildet er Canary Wharf. Helt til høyre i bildet skimtes O2 Arena. I forgrunnen det imponerende Maritime Greewich World Heritage Site. Nokså midt i bildet ligger Old Royal Naval College og den mindre, hvite, bygningen flankert av to søyleganger er Queen's House. Den større, grå, takflaten til venstre for Queen's House er det nasjonale sjøfartsmuseet, National Maritime Museum.

Vi skjønner at fokuset her er på maritim historie!

Historielæreren tenker på D-dagen. Alltid, når Historielæreren tenker på D-dagen, så dukker navnet Bill Millin opp i hodet hans. Den britiske hærens instrukser sa at sekkepiper ikke skulle brukes under stridshandlinger ved frontavsnittet lenger.
“Ah, but that’s the English War Office. You and I are both Scottish, and that doesn’t apply”, sa hans overordnete - og kommanderte 21-åringen til å spille "Highland Laddie", midt under landgangsoperasjonen på Sword Beach! Skotter er gale.

Nå ja - det var visst en digresjon igjen.

Tilbake til museet:

Den egentlige hovedinngangen (over) er under ombygging, så vi henvises til inngangen på andre siden av bygget (under)

National Maritime Museum - inngangspartiet.

Dette nasjonale sjøfartsmuseet er flott og anbefales på det varmeste. Her er en rekke ulike tematiske utstillinger. Historielæreren ble stiv i blikket og målbevisst i gangen da han så denne:

Historielæreren har akkurat avsluttet lesingen av River of Smoke, bind to i Amitav Ghosh sitt trebinds storverk om opiumskrigene, The Ibis trilogy. Her, på museet, finner vi en rekke bilder og gjenstander som bringer en drømmende Historielærer langt inn i bokens handling igjen!

Te-klipperne, porselen ("china"), silke, kunst og - selvsagt - opium!
Europas forhold til Kina i et nøtteskall?

William Gladstones karakteristikk av opiumskrigene.
Gladstone ble senere fire ganger britisk statsminister.

Utstillingen om The East India Company, opiumstrafikken og krigen med Kina intoduserer oss også for en kar vi har lest om før, og som Historielæreren i mange år har hatt et sterkt ønske om å treffe. Han døde riktignok den 22. november 1850, men i april i år lykkes Historielæreren endelig å få til et møte!

Lin Tse-Hzu og Historielæreren møtes endelig - i Chinatown, New York!
Under: brevet han skrev til dronning Victoria:

Noen stemningsbilder fra det nasjonale sjøfartsmuseet:

Slagskipet HMS King George V - et av skipene som påførte Bismarck de avgjørende skadene, våren 1941.

En ting som gjør et stort inntrykk er den overraskende store samlingen av praktfulle malerier som preger hvert eneste rom på museet.

Den 10. april 1992 gikk det av en kraftig bombe midt i City, Londons finanssentrum. På denne måten ønsket IRA å ramme sin erkefiende der det sved mest, både økonomisk og symbolsk, like utenfor hovedkontoret til Bank of England og Londons aksjebørs, begge i Threadneedle Street. Bomben drepte tre mennesker og gjorde skade for 800 millioner pund.

I Threadneedle Street lå også gamle ærverdige Baltic Exchange, etablert i der i 1744. Baltic Exchange er en slags børs for skipsfartens tørr- og tankvarer, samt fraktpriser.

Den gamle glass-domen fra Baltic Exchange, 240 blyglasspaneler til minne om de falne under første verdenskrig, er i dag restaurert og montert her på museet, slik den en gang fortonte seg i City. (Bare 45 av de 240 panelene var uskadd - resten var glasskår som måtte møysommelig samles opp fra de bombeskadete ruinene og restaureres, før "puslespillet" kunne begynne!)

Et vakkert syn:

Kjente slagsteder fra "The Great War": Gallipoli, Ypres, Paschendaele...

Første verdenskrig - "Lions led by donkeys"!
Det er en stille atmosfære her i den restaurerte domen på museet.

Etter sjøfartsmuseet er det tid for en rusletur i det omkringliggende parkområdet.

For - hva øyner vi der oppe, mellom søylene...

... jo - nettopp: selveste Royal Observatory!

Vi må finne tidslinjen - meridianen! Selveste GMT! (Det vi i militærtjenesten til stadighet måtte omtale som "zulu tid")

Først bestiger vi en liten høyde med det lyriske navnet "One Tree Hill". (Nei - dette har ikke noe med en amerikansk såpeserie ved samme navn!)

One Tree Hill

Utsikt fra One Tree Hill, mot Docklands og Canary Wharf

... og mot observatoriet

Det hele begynte i 1884, da en internasjonal konferanse kom til enighet om at den såkalte nullmeridianen skulle gå tvers gjennom det store teleskopet til observatoriet på denne høyden i Greenwich utenfor London. (Franskmennene insisterte selvsagt på at den måtte gå gjennom Paris!)

Den lille "halvøya" ved dammen på bildet er tidslinjen!

Historielæreren står med ett ben på hver side av tiden!

Tiden, ja...

Tempus fugit - på tide å avslutte del 2 av Historielærerens eksursjon til Greenwich. Resten av London venter jo!

Hva kommer så i neste episode?

I London går man i teater! Historielæreren finner også stykker av historisk interesse!

Finner han vannposten i Soho, slik at han kan gi en liten hyllest til legen som har reddet så mange menneskeliv?

Og - hvordan pusser man vinduet i 5. etasje?

Følg med - History matters!

Historielæreren har høstferie - Del 1: Historielæreren tenker på båter. Spesielt en båt!

2011-10-14T19:56:00.056+02:00

Historielæreren kan ikke fungere uten sin årlige kulturelle pilegrims- og rekreasjonsreise til London. Så også denne høstferien. (Trofaste lesere av denne bloggen vil være fortrolige med referater fra tidligere turer til den engelske hovedstaden, som f.eks. her, her og her.)

Denne høstferien fant Historielæreren et London i sensommermodus - 24 grader og sol!

Med slik solid aktiv kulturstøtte fra værgudene var tiden inne til å realisere gamle drømmer om å utforske det maritime London!

Det kan synes litt rart, siden byen ligger ved en elv relativt langt inne i landet, men London er faktisk en betydelig havneby den dag i dag. En gang, da byen var sentrum i imperiet og verdens økonomiske midtpunkt, var London verdens største havneby. I dag er fremdeles Port of London det nest største havnekomplekset i Storbritannia!

Det var selvsagt romerne som begynte. Det er jo gjerne det. Veksten fortsatte med det sjømilitære herredømmet etter seieren over den spanske armada i 1588 og merkantilismens gjennombrudd på 1600-tallet. Så kom den virkelig store ekspansjonen gjennom hele 18-hundretallet. Victoriatidens ingeniører bygget svære laste- og losseanlegg (docks) langs elven sør-øst for byens sentrum, som West India Docks (1802), East India Docks (1803), London Docks (1805), Surrey Commercial Docks (1807), St Katharine Docks (1828), Royal Victoria Dock (1855), Millwall Dock (1868), Royal Albert Dock (1880) og Tilbury Docks (1886).

Port of London, ca 1837.
Den store odden, eller halvøya, som tvinger Themsen til en stor meandreringsbue er Isle of Dogs. Dette utgjør det som kalles Greenwich Peninsula.

Slik så det ut i 1899, på høyden av sin kommersielle betydning.
Hit kom skip med varer fra alle verdens kanter.

I 1901 bodde det over 20 000 mennesker her på Isle of Dogs, det som engang hadde vært sump og myr som stadig ble oversvømt av Themsens lunefulle atferd. (Det var nederlandske dreneringseksperter som klarte å gjøre området beboelig.)

Dokkene i sør-øst London ble også et av Hitlers primære bombemål under Luftwaffes bombing av de engelske havnebyene under andre verdenskrig (se forøvrig her og her.) Den dag i dag dukker det opp ueksploderte bomber fra krigen.

Da tidene endret seg for Storbritannia og skipsfarten stilte andre krav til infrastruktur og havnefasiliteter gikk det raskt nedover med dette området. De engang så moderne og imponerende dokkene fra den stolte victoriatidens ingeniørkunst var ikke i stand til å håndtere moderne containertrafikk og ro-roskip. På 60- og 70-tallet var det her den tetteste konsentrasjonen av kommunale sosiale boliger (counsil housing) i hele England. Så satte man i gang en storstilt utvikling av The Docklands.

Hvordan ser det så ut i dag?

I dag er Docklands et pulserende forretningsstrøk i glass og betong. Her ligger de store internasjonale bankene og meglerhusene side om side. Dette som en gang var et temmelig tvilsomt og ikke ufarlig område av storbyen er blitt det mest fasjonable, bare noen minutter fra det gamle finanssentrumet "City", med den nye DLR (Dockland Light Railway) som skjærer seg gjennom høyblokkene og over gamle havnebasseng og dokker. Her, kilt inne mellom to store dokker, ligger også en egen internasjonal flyplass, beregnet på travle forretningsreisende.

Dockland Light Railway

Og her, midt i det som engang altså var West India Docks, ligger i dag forretningskomplekset Canary Wharf. Dette er Canary Wharf stasjon, knyttet både til DLR og den ordinære tube-linjen Jubilee Line. Stasjonen er tegnet av ingen ringere enn Norman Foster.
På det meste kan det passere opp til 70 000 mennesker gjennom stasjonen på en virkedag. I løpet av et år over 40 millioner, noe som gjør stasjonen til den travleste tube-stasjonen utenfor London sentrum.

One Canada Square, med sine 50 etasjer den nest høyeste bygningen på de britiske øyer.

Historielæreren kan vanskelig rusle rundt i dette området uten å komme i tanker om denne bydelens fortid. Tenk på alle skipene som har lagt til her! Tenk på alle sjøfolkene som har vandret ned landgangen her (og forhåpentligvis også stavret seg opp igjen senere)! Alt er borte.

Det er særlig ett navn, ett skip, som dukker opp i bevisstheten: passasjerdamperen "Empire Windrush"!

"Empire Windrush"

Den 22. juni 1948 la "Empire Windrush" til kai ved Tilbury. Skipet var opprinnelig bygget i Tskland i 1930, men ble overtatt av britene etter krigen. Et interessant poeng her er at skipet, under sitt daværende navn "Monte Rosa", både hadde fungert som cruiseskip for den tyske nazieliten, som troppetransportskip under invasjonen av Norge i april 1940, til å transportere jøder og krigsfanger fra Norge til Tyskland, og senere som støtteskip for for selveste "Tirpitz" i Nord-Norge.

I 1948 skulle dette skipet skrive seg inn i verdenshistorien - igjen.

På vei i rute fra Australia, via Atlanteren, på vei til London, anløp skipet Kingston på Jamaica. I avisene på Jamaica hadde det stått en annonse som tilbød en rimelig billett til alle som måtte ønske å reise til England for å arbeide. Behovet for arbeidskraft var stort og etterkrigs-England hadde ikke noen begrensninger på immigrasjon fra sine kolonier. Dette var nøyaktig 20 år før Enoch Powell holdt sin berømte "Rivers of Blood-tale" i Birmingham.

492 jamaicanere gikk av båten i Tilbury denne junidagen. Dette er de første vestindiske immigrantene som kom til Storbritannia etter krigen. De skulle bli mange flere.

Skipet "Empire Windrush" er et begrep i britisk immigrasjonshistorie. En snakker om "The Windrush Generation".

Windrush Square i Brixton. Mange av immigrantene som gikk i land ble boende ikke langt fra der båten la til.

Men - vi må videre på vår vandring langs Themsen!

Hvis vi går av DLR på stasjonen Island Gardens så befinner vi oss helt på spissen av Isle of Dogs. Da er det litt av et syn som møter oss på andre siden av elven!

Her ligger nemlig det gamle Royal Naval College, i dag en del av det imponerende Maritime Greenwich World Heritage Site.

Old Royal Naval College, i dag Greenwich University og Trinity College of Music, med to bygg som symmetrisk ligger ansikt til ansikt. I bakgrunnen, men med "fri sikt" ned til Themsen, ligger Queen's House og på høyden i bakgrunnen ligger Royal Observatory.

Hvordan kommer man så over dit, til Greenwich-siden av Themsen?

Det samme spørsmålet stilte victoriatidens ingeniører. Det var sterkt ønskelig at de mange dokkarbeiderne lettere skulle kunne komme seg hjemmefra og til arbeidet.

Skipstrafikken til dokkene utelukket en bro. Med datidens urokkelige tro på moderne teknikk satte de i gang med å grave seg under Themsen! Vi kan gå under elven!

Greenwich foot tunnel, påbegynt i 1899 og ferdigstilt i 1902.

Denne gangveien under Themsen er den ene av to slike i London. Den er 370 meter lang og selvsagt belagt med fliser, slik vi er vant med fra tube-stasjonene i London.

I den nordlige enden er veggene ikke flisbelagte. Her ble nemlig tunnelen skadet av tyske bomber under krigen. Det vi ser her er altså de originale reparasjonene.

Så er vi på sørsiden av elven, Greenwich-siden.

Vi skimter O2 Arena, en av Europas største innendørshaller.

Elveidyll ved Themsen.

Maritime Greenwich World Heritage Site er et sammensatt kompleks som tar pusten fra en entusiastisk historielærer! For - Hva finner vi her? Leseren bes holde seg fast:

Old Royal Naval College, opprinnelig Royal Naval Hospital for Sailors
National Maritime Museum
Cutty Sark
Royal Observatory (med null-meridianen)
Queen's House

Her må vi ta en ting om gangen!

Fra gammelt av var Greenwich stedet for tudorenes kongelig slott. Her er både Henrik VIII og hans datter Elizabeth I født. Etter borgerkrigen ble det gjenoppbygget som marinens sykehus, før det i 1873 ble marinens offisersutdanningssenter.

Det slående vakre Old Royal Naval College, tegnet av ingen ringere enn Christopher Wren. Ser vi likhetstrekkene med St. Paul's? Midt i bildet skimter vi elven og, på den andre siden av Themsen, ser vi Isle of Dogs og skyskraperne i Canary Wharf i det fjerne.

Midt mellom Wrens bygninger ser vi Queen's House (dessverre under oppussing og derfor innpakket i presenninger). Siden presenningen ødelegger litt av inntrykket har Historielæreren tillatt seg å stjele bildet nedenfor fra nettet (klikk på bildet!):

Queen's House midt i bildet - en milepæl i britisk arkitekturhistorie. Opprinnelig tegnet av Inigo Jones (kjent for Covent Garden) og bygget tidlig på 1600-tallet for kong James Is dronning, Anne av Danmark. Queen's House er åpent for publikum.

I det gamle Royal Naval College finner vi den berømte Painted Hall. Historielæreren opplevde her den samme følelsen som da han besøkte det sixtinske kapell i Vatikanet. Dette er så ubegripelg vakkert at man mister pusten.

Dette er altså en spisesal!

Vegg- og takmaleriene er malt av James Thornhill. Han fikk oppdraget i 1715. Erkebiskopen av Canterbury skal ha stilt følgende krav til utsmykningen:

"I am no judge of painting, but on two articles I think I may insist: first that the painter employed be a Protestant; and secondly that he be an Englishman"

Nå fikk det jammen meg være nok med alle disse utenlandske malerne!!

Vi kjenner Thornhill fra bl.a. utsmykningen av kuppelen i St. Paul's Cathedral.

Motivet i takmaleriene illustrerer fred og frihet som seirer over tyranniet. I samtiden var dette selvsagt en hyllest til William and Mary og The Glorious Revolution. En guide til utsmykningen og historien finnes her.

Her, til The Painted Hall i Old Royal Naval College i Greenwich, ble Lord Nelsons legeme brakt, i januar 1806, etter slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805.

Like vakker som spisesalen til marinens offiserer er sykehuskapellet til det gamle sjømannssykehuset.

Også her er det en instruktiv guide som man kan fordype seg i.

Historielæreren er lamslått av Greenwich.

Og - ennå er det mye mer!

I neste episode av Historielærerens høstferie:
Skipet som vant "ull-kappløpet" ti år på rad, og som er oppkalt etter en underkjole!
Krigen som statsministeren William Gladstone omtalte slik: "A war more unjust in its origins, a war more calculated... to cover this country with disgrace, I do not know and have not read of!"
Vi står med ett ben på hver side av tiden!
Og kanskje vi skal møte igjen en gammel kjenning fra Chinatown i New York?

Følg med - det kommer mer!

History matters!

Hvordan lykkes med identitetstyveri?

2011-10-01T23:17:00.007+02:00

Det er mye fokus på identitetstyveri. Mange har kritisert måten passmyndighetene sender nye pass i lett gjenkjennelige konvolutter som helt vanlig post.

Undertegnede var og fornyet sitt førerkort for å beholde retten til å kjøre opp til 7,5 tonn.

"Du får det nye i posten", sa mannen på Biltilsynet.

Slik så konvolutten ut da jeg kom hjem etter en lang dag og tømte postkassen min nede ved veien:

Returadressen vil være kjent for alle som har vært i befatning med Biltilsynet og det var ikke vanskelig å kjenne på konvolutten at det lå et lite plastkort inni.

Historielærerens sommerekskursjon - Del 5: Der historielæreren forbryter seg mot svensk lov!

2011-09-21T23:43:00.048+02:00

Historielærerens sommerekskursjon nærmer seg slutten. Fra "Glada Hudiksvall", med avstikkere til Søderhamn, Bolnäs, Hornslandet og andre trivelige steder var tiden nå inne for å besøke en litt større by. Valget sto mellom et nytt besøk til storslåtte Stockholm, eller å prøve en by vi ikke tidligere har besøkt, men som er like "historisk" som hovedstaden, nemlig Uppsala.

Uppsala er Sveriges fjerde største by og selvsagt mest kjent for en av Nordens mest prestisjetunge universiteter. Uppsala Universitet ble grunnlagt i 1477 og regnes som Nordens eldste. Byen er selvsagt svært preget av å være en slik tradisjonsrik universitetsby.

Noen glimt fra Historielærerens vandring i idylliske Uppsala sentrum viser også en vakker by som har visst å ta vare på kultur og historie:

Stemningsbilde fra Uppsala sentrum: Fyriselven snor seg igjennom byen, på vei mot Mälaren.

Overalt i Uppsala sentrum: den mektige domkirken dominerer i bybildet!

Midt i Uppsala ligger en gammel botanisk hage. Det er hjemmet og hagen til en av Sveriges største navn gjennom tidene, Carl von Linné. Linné er som vi vet mannen bak den moderne biologiske klassifikasjon. ”Gud skapade - Linné ordnade”, sa den berømte vitenskapsmannen selv. Og det var nettopp det han gjorde - han satte ting i et system.

"Ordning och reda!" - svenskene er gode på sånt.

I dag kan vi besøke både hans botaniske hage og hans hjem i Uppsala.

Bak dette gjerdet midt i Uppsala skjuler Linnés hage og museum seg.

Linnés hage.

Velger man hotellet First Linné Hotel Uppsala så er sjansen stor for at man, slik vi gjorde, får hotellrom med vindu ut mot Linnés hage! Vi ser hotellet mellom trærne til venstre i bildet.

Stemningsbilder fra hagen.

I hjørnet av hagen ligger Carl von Linnés hjem. Huset er i dag museum.

Interiør fra Linnés hjem.

Historielærerens interesse for botanikk er imidlertid noe begrenset. (Dette kan muligens være en genetisk disposisjon, da hans eldre bror hadde følgende tekst på sitt russekort: "Botanikk er det verste blomstene vet!") Timene med slit for å samle og presse planter til det obligatoriske men forhatte herbariet på folkeskolen har satt dype spor og traumer i et guttesinn.

Nei - gi meg heller en skikkelig katedral, sier Historielæreren og legger i vei med lange steg mot Uppsala Domkirke, en av Nord-Europas mest praktfulle kirkebygg.

118,7 meter - det er det magiske tallet! Kirken er akkurat like lang som den er høy. Kirken ble påbegynt i 1270 og byggearbeidet pågikk i 165 år. Den er altså noe større enn Nidarosdomen som måler 102 meter i lengde og 91 meter i høyde.

Et besøk i katedralen er i sannhet en vandring gjennom Sveriges (og Norges) historie. Her er relikviene etter Erik den Hellige, konge i Sverige, eller deler av Sverige er kanskje mer korrekt, fra 1150 til 1160. Sankt Erik, som han også kalles, kjenner vi nordmenn som faren til Margareta Eriksdotter, dronning av Norge gjennom sitt ekteskap med ingen ringere enn Kong Sverre Sigurdsson.

Tid for en digresjon igjen, dere. Det er altfor lenge siden sist!

Kong Sverre, norgeshistoriens kanskje mest fascinerende skikkelse, døde i 1202 og to år senere, i Bergen, dør hans uekte sønn og konge, Håkon Sverresson, Margaretas stesønn. Mest sannsynlig døde den 22 år gamle kongen av matforgiftning, men mistanken om drap rettes mot stemoren og enkedronningen. Det som videre utspiller seg gir et godt innblikk i middelalderemenneskets tro og tenkemåte. Jeg tenker da på fenomenet jernbyrd, eller järnprov, som det mer dekkende heter på svensk. Tanken er at guddommelig inngripen vil avsløre løgnen eller bekrefte sannheten.

For å bevise sin uskyld i den unge kongens død sier dronningen seg villig til å bære jernbyrd, altså "bevise" sin uskyld. En behøvde imidlertid, etter datidens tradisjon og tankegang, ikke nødvendigvis selv gjennomgå denne prøvelsen. Margareta lar en stedfortreder gjøre det for seg - uten særlig suksess. Mannen får synlige brannsår - og dronningen har dermed ikke klart å bevise sin uskyld. Mannen drepes - dronningen stikker av!

Same old story: Cherchez la femme!

Erik den helliges relikvieskrin i Uppsala domkirke.

Carl von Linné ligger begravet i domkirken. Det gjør også landsfaderen selv, Gustav Vasa.

Gustav Vasas grav i Vasakoret.

Gustav Vasa er kongen som gis æren for å ha grunnlagt selve nasjonalstaten Sverige. Den 6. juni 1523 ble han valgt til konge av riksdagen. Derfor er 6. juni svensk nasjonaldag.

Gustav Vasas kamp mot danskekongen Kristian II tør være kjent for historieinteresserte. Historielæreren støter ofte på Gustav på sine reiser i Sverige, både under sitt besøk på Kalmar Slott og selvsagt også på årets ekskursjon til Mora, med sitt Vasalopp.

Det dramatiske klimaks i konflikten mellom danskekongen og den svenske adelsmannen må sies å være det uhyggelige Stockholms blodbad, mellom den 7. og den 9. november 1520. To biskoper og femten adelsmenn ble henrettet ved sverd på torget utenfor Stockholms slott. Deretter ble byens borgermester og rådmann begge hengt. Dagen etter ble medhjelpere og tjenestefolk drept, i alt 82 personer, hevdes det!

Likene ble brent på store bål og, for å være helt sikker, sørget danskekongen også for å grave opp liket av den for lengst avdøde Sten Sture og brenne det også! Grundig skulle man være!

Gustav Vasa hadde imidlertid luktet at det var danske ugler i mosen og holdt seg unna Stockholm i disse novemberdagene. Dermed ble han den eneste reelle samlingsskikkelsen i oppstanden mot den dansk-norske kongen, det som svenskene kaller Befrielseskriget.

Like ved siden av domkirken ligger imidlertid en annen og langt mindre kirke. Dette er Helga Trefaldighets kyrka, eller Trefoldighetskirken på godt norsk. Vi koster på oss et besøk der også!

Helga Trefaldighets kyrka i Uppsala

... for - hva finner vi der, på den siste søylen, øverst ved alteret?

Jo - en stein fra selveste Nidarosdomen!
Denne er murt inn, sammen med en plakett som uttrykker den norske kirkes takk for den hjelp som denne menigheten ga til norske flyktninger i Sverige under andre verdenskrig.
History matters, dere!

Men - så får det holde med kirker og katedraler. Ekskursjonen må videre!

Neste post på programmet: et slott. Dette kan svenskene!

På høyden midt i byen troner mektige Uppsala slott.
På det høyeste er slottet hele elleve etasjer høyt, inkludert kjeller og loft!

I dag holder blant andre landshøvdingen til på slottet.

... og vår gamle venn Gustav Vasa, selvsagt!

Fra slottet er det en praktfull utsikt over Uppsalas botaniske hage.

Utsikt mot slottet fra den botaniske hagen.

Flott, ikke sant?
I bakgrunnen orangeriet Linneanum.
Hva et "orangeri" er for noe, spør du?
Et orangeri er et oppvarmet veksthus, beregnet på sitrusplanter, må vite.

Uppsala er universitetsbyen fremfor noen. Hele 15 nobelprisvinnere har studert eller arbeidet her! Blant tidligere Uppsala-studenter finnes 8 regenter, 14 statsministere og over 50 medlemmer av Svenska Akademien.

Gustavianum med den karakteristiske kuppelen - det gamle hovedbygget til Uppsala universitet. I dag museum.

Noen varme sommerdager i Uppsala, med storslått arkitektur, dramatisk historie, trivelige små spisesteder og den obligatoriske shoppingen, satte et verdig punktum for Historielærerens sommerekskursjon til Sverige, sommeren 2011.

Trodde han.

Så kom Historielæreren på kant med svensk lovgivning!

Sverige er et lovregulert land - og svenskene er et disiplinert folk. Nordens japanere!

Den hyggelige resepsjonisten på hotellet advarte oss mot nokså nidkjære parkeringsvakter i Uppsalas gater. Slike er vi vant med fra gamlelandet, så her skulle vi ikke ta noen sjanser.

Penger ble behørig lagt på automat og billetten lå synlig i frontruten på bilen, parkert rett utenfor inngangen til hotellet. Alt i skjønneste orden!

Trodde vi......

Da vi kom tilbake etter en spasertur i hovedgaten, sto en parkeringsvakt og skrev gebyrer i gaten.

"Enda godt vi ble tipset om å betale", sa Historielæreren.

"Men - det er noe på frontruta vår", svarte hans fru:

En indignert Historielærer grep den gule strimmelen og løp bort til parkeringsvakten for å utbe seg en forklaring:

"Ser du ikke at vi har betalt på automaten?"

"Ni står i fel riktning", gjesper den uniformerte representanten for svensk gjestfrihet søvnig, før han tok opp igjen sitt engasjerende arbeid til rikets og folkhemmets beste.

"Hva mener du, - fel riktning?", spør en halvt svimeslått nordmann på ferietur i sitt naboland.

"Enligt svensk lag ...", forklarer den lett overbærende uniformen meg - er det tydeligvis ikke lov å parkere på "feil side", altså "mot färdriktningen" i Sverige!

"Men - det står ingen skilt om dette!", jamrer den fortvilte representanten for det tidligere unionslandet - "Hvordan skulle jeg kunne vite dette?".

"Enligt väglagen..." osv - "Tyvärr ..." osv - "I Sverige måste man följa den svenska lagen...". Enda en som "bare følger ordre", altså. De har vi truffet før i historien også.

Så gikk han.

Historielæreren er nå rasende. På den gule lappen står det at det er Uppsalapolisen som er klageinstans i parkeringssaker. Neste stopp: Polishuset i Uppsala!

Der påtreffer vi en svært hyggelig politimann som oppriktig skamfullt betror oss at dette er et svært utbredt fenomen i Uppsala om sommeren. Det er særlig dere norske og tyskerne som får svi for dette, kunne han fortelle meg, siden vi ikke var vant med dette fra hjemlandet.

Han innrømmet at det var helt urimelig at denne parkeringsbestemmelsen ikke er skiltet, siden ingen forventer at en bilturist skal stoppe og finlese vegtrafikkloven for hvert enkelt land man kjører inn i. Like ille syntes han det var at straffegebyret faktisk er identisk med gebyret for om man ikke har betalt i det hele tatt!

Faktisk så gikk politimannen så langt som til å oppfordre sin nabo i vest om å klage til politimyndighetene, hvorpå han fant frem dertil egnet skjema og instruksjoner! (Det skal dog tilføyes at han så noe dystet på utsiktene for at en slik klage skulle vinne frem.)

Vi har tradisjon for å sette oss opp mot svenskene her i Norge, tenkte Historielæreren. Flaggsaken, kampen for et norsk konsulatvesen, 7.-junivedtaket og krigsmobiliseringen i 1905.

Ikke pokker om jeg betaler SEK 700,- til Kronofogden!

Til:
Polischefen i Uppsala
Turistkontoret i Uppsala
Redaktøren for UppsalaTidningen

Er det rimelig å forvente at:
Alle som kjører over grensen til Sverige skal stoppe og finlese den svenske veitrafikkloven?
Svenske parkeringsvakter ilegger gebyr for en forseelse som ikke er skiltet?
Et gebyr for å stå i feil retning er identisk med gebyret for ikke å ha betalt i det hele tatt?
Kunne det vært en god idé om:
Parkeringsvaktene hadde en liten bunke med lapper som kunne settes på biler med utenlansdke skilter, der de på en hyggelig måte gjøres oppmerksomme på at det finnes en slik lov som dette i Sverige?
Men vennlig hilsen
En som ofte har feriert med bil i Sverige og demed bidratt til svensk økonomi.
(Sign.)

Siste dag i Sverige: Uppsala rapporteres som landets varmeste by, med over 30 grader. En god lunsj og slike temperatursjokk sender en frost- og regnskadet (og bøtelagt!) nordmann rett i siestaposisjon! Godt det er satt opp benker langs den svalende elvebredden.

En time senere ringte mobiltelefonen.

Telefon hjemmefra.

Datoen var 22. juli.

Historielærerens sommerekskursjon - Del 4: Propellen bak og klær av gress! Svensker er rare, ja.

2011-09-18T16:24:00.003+02:00

Historielærerens sommerekskursjon førte ham nordover, gjennom vakre Hälsingland, til havnebyen med det hyggelige navnet. Alle svensker omtaler nemlig byen som "Glada Hudiksvall".

Som så mange svenske byer har også Hudiksvall et stilfullt gammelt "Stadshotell". Et originalt innslag ved nettopp dette stadshotellet er at jernbanen, Ostkustbanan (Stockholm - Sundsvall), passerer midt under hotellet.

Rusler man ned til havnen i Hudiksvall får man litt assosiasjoner til Trondheim:

Hudiksvall - idyllisk!

Neste stopp: Finland!

Historielæreren hadde imidlertid alvorligere saker å ta seg til enn å nynne om Nidelven og bartefolkets hovedstad i Norge. Dette er da en historieekskursjon, må vite!

Første historiske post på programmet: den nedlagte jagerflybasen til det svenske luftforsvaret, F15, i Söderhamn, like sør for Hudiksvall. Der, ved den gamle flystripa, ligger et lite flymuseum, drevet av en gjeng entusiastiske gamle piloter og flyteknikere.

Allerede ved avkjøringen fra E4 til Söderhamn ser vi at stedet har flyhistoriske tradisjoner. Dette "Viggen"-flyet står midt i rundkjøringen!

Fra 1945 til 1997 var dette altså den operativ jagerflybasen F15. I dag er hele området omgjort til næringsvirksomhet, under navnet Flygstaden Søderhamn. Denne bloggeren avtjente sin verneplikt på Bodø flystasjon midt under den kalde krigen først på 70-tallet. Å kjøre inn gjennom den gamle vaktporten og mellom hangarer og kaserner vekket til live minner om Starfightere og F5 som vekket oss i kalde vinternetter!

For en flyhistorisk interessert historielærer (se f.eks. her, her og her) er dette en liten godbit!

Utenfor inngangen står et SAAB J32B "Lansen", i aktiv tjeneste helt frem til slutten av 70-tallet.

Inne i den gamle hangaren er de flytypene som har operert fra F15 utstilt i kronologisk rekkefølge:

SAAB J21, i sannhet et eksempel på svensk originalitet! Flyet tjenestegjorde som kampfly fra 1945 og frem til jet-alderen gjorde sitt inntog tidlig på 50-tallet. Se nøye på bildet - Den noe originale plasseringen av propellen bak cockpit gjorde at SAAB også måtte utvikle et avansert katapultsete, slik at piloten ikke ble rammet av propellen ved evt bale out i luften! (Og vi som trodde det med tenningsnøkkel mellom setene var det mest originale SAAB har funnet på...)

I 1952 kom jet-alderen til det svenske flyvåpenet. Først falt valget på De Havillands "Vampire", i Sverige under betegnelsen J28 (på F15 fra 1952-1956). Også det norske flyvåpenet satset på britiske "Vampire" etter krigen, før den lange epoken med amerikanske jagerfly ble innledet.

Så, i 1956, kom SAAB på banen igjen, også denne gangen med et fly som skilte seg ut. J29 "Tunnan" fikk sitt kallenavn pga den korte og runde flykroppen. Skinnet kan som kjent bedra - "Tunnan" var et svært avansert jagerfly. Mange hevder det var fullt på høyde med datidens beste: russiske Mig15 og USAs F86 "Sabre". "Flygande tunnan" var i aktiv krigstjeneste i Kongo på begynnelsen av 1960-tallet.

"Flygande tunnan"

Moderne svensk flyindustri: SAAB ASJ 37 "Viggen". Mannen på bildet er en pensjonert (og pasjonert) "Viggen"-pilot som forteller entusiastisk om flyet til alle som vil høre. "Viggen" opererte fra F15 fra 1974-1997.

Museet har også en rekke andre utstillinger og tablåer som gir innblikk og innsikt i hvordan en jagerflybase opererte.

Konklusjon: et besøk i Flygstaden Søderhamn anbefales!

Flygmuseet i Söderhamn kan selvsagt ikke sammenlignes med de store, som RAF-museet på Hendon eller IWM Duxford. Det som imidlertid gjør dette lille museet til en unik opplevelse er møtet med disse gamle gutta fra "Kamratföreningen". Mer kvalifiserte guider skal det godt gjøres å finne!

Setter en kursen innover i landet fra Söderhamn kommer en til det som kanskje sterkest forbindes med Hälsingland: lin! Det er ikke for ingenting at dette kalles "linets landskap"!

Linplanten og spesielt blomsten er selve symbolet på Hälsingland. Et besøk på Växbo Lin er en fascinerende reise tilbake i tid, samtidig som vi får se moderne produksjon, design og salg. Her kan besøkende følge så å si hele reiseruta for linstråene, helt fra åker til bluse, duk og gardin. Hele produksjonsprosessen er åpen for publikum, ikke bare butikkutsalget. Dermed ble besøket en historietime - og historietimer kan vi like!

Lin - slik ser altså planten ut.
Dessverre var ikke blomstringen begynt ennå - det skal være et helt spesielt syn i Hälsingland.

Skjebnen spiller oss små puss: rett før sommerens ekskursjon ble undertegnede ferdig med å lese Leon Uris sin roman Trinity. I boka skildres nettopp produksjonen av lin (flax) og hvordan britene presset igjennom omlegging til mer rasjonall produksjon av det berømte Irish linen, på de katolske bøndenes bekostning.
Med denne romanen i minne var det litt av en aha-opplevelse å studere maskinene som var i bruk på Växbo: "Made in Belfast"!

"Mackie, Belfast, N. Ireland"

Og her: "British Northrop Loom"

Rart å tenke på at dette har vært grønt gress!

Växbo Lin er verdt et besøk, ikke bare for butikkens skyld. Men - ørepropper kan være lurt å ha med!

Erfarne lesere av denne bloggen vil ha registrert at Historielæreren flere ganger tidligere har lagt sine sommerekskursjoner til nabolandet. Det som slår en når en reiser i Sverige er en annen holdning til stell og vedlikehold.

Kan det være at svenske politikere, ubesudlet av oljeformuer som de er, kanskje har forstått hva norske politikere ikke ser ut til å forstå: at vedlikehold er lønnsomt? Det kan virke som at vi her i Norge synes det er stor stas å klippe snorer, mens vedtak om midler til å holde taket tett og soppen ute ikke gir den samme glansen i lokalavisa.

Slik filosoferte også Historielæreren da reisen gjennom Hälsingland brakte ham til enda en historisk perle, en av de mange godt bevarte tradisjonelle Hälsingegårdene. Ca 50 av disse flotte kulturskattene er i dag åpne for besøk og mange endog for overnatting. Syv slike gårder er også nominert til UNESCOs verdensarvliste.

Vårt valg falt på ufattelig vakre Forsa forngård i Fränö. Bildene taler tydelig for seg selv:

Neimen - se hva som står her: en god gammel Allis-Chalmers traktor, 1939-modell! Traktorene fra West Allis i Wisconsin har alle den karakteristiske fargen som heter Persian orange.

Med dette avsluttes episode 4 i Historielærerens sommerekskursjon. I 5. og siste episode går turen til storslåtte Uppsala. Der skal Historielæreren forbryte seg mot svensk lov, nærmere bestemt "Overträdelse 03 - 3. kap. 52.§". Hvordan ender dette dramaet?

Følg med i neste bolk!

I Sverige bestiller man ikke pølse med lompe ved enhver anlednig, slik vi sverger til her i Norge. Nei - her er det ekte fersk fleskepannekake som gjelder!

Kjapp melding!

2011-09-08T21:04:00.002+02:00

Kjapt innpå med en gledelig melding: iHistorie er tilbake!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 3: Om skogsarbeiderens slit, huggormer, "mördarbacken", et 42 år gammelt lik og fargen rød!

2011-08-11T23:52:00.049+02:00

Noen minutters kjøring utenfor Mora ligger Siljansfors Skogsmuseum.

Før historielæreren kommer dit må han imidlertid reflektere over det å kjøre bil i Sverige.

Hvilken nytelse!

Ahhh - dette er noe annet enn campingvogner og 60-sone i Hallingdal!

Snakker vi bil nå igjen?
I'm afraid so.

Nyt disse:

Sånn - jeg bare måtte ha dem med!

Tilbake til skogmuseet!

Siljansfors skogsmuseum - ikke akkurat noen monumentale greier, nei.
- Men hvilken idyllisk beliggenhet!
Kafeen fungerer som museumskontor og billettluke. Den er bygget av slaggstein fra bruket.

Denne digre masovnen er fra 1830.

Skogsmuseet er basert på at besøkende vandrer gjennom skogen. Koier og annleggsutstyr er plassert i mest mulig autentiske omgivelser.

Skogsarbeidet var ikke noe luksusliv!

På min vandring møtte jeg også to rørslige karer som lå og nøt sommersolen. Tydelig siksak-mønster på ryggen - betyr ikke det huggorm, Truls?
De hadde det nok godt her på museet, for de var lange og tjukke!

Dampdreven mobil sag!

A timeline of chainsaws.
Publikum oppfordres til å løfte på de tidligste motorsagene. En skal ha sterke armer for å håndtere en slik maskin!

Trekullsproduksjonen var stor i disse skogrike delene av landet.

Tjærebrenning!
Seilskutetiden gjorde tjære til en viktig eksportartikkel.

Etter noen dager i Vasaloppets Mora satte historielæreren kursen mot enda et sagnomsust skisted - Falun. Sveriges Holmenkollen.

Dette er en pilegrimsreise.

Lugnet Skidstadion - Sveriges riksanlegg for
langrenn og hopp.
Motivene er kjente fra årevis med skirenn på TV. Endelig: the real thing!

Og der ligger den: Den beryktede "mördarbakken"!
Falun skal ha VM på ski i 2015.

Hoppbakkene. Tårnene er bygget i svensk stål.

Falun er imidlertid mer enn Svenska Skidspelen. For en historieinteressert er det selvsagt gruven og gruvemuseet som frister. Kobbergruven i Falun er eldre enn Sverige som rike. Arkeologiske funn antyder gruvevirksomhet så tidlig som på 700-tallet.

I middelalderen sto Falun for mer enn halvparten av hele Europas totale kobberproduksjon og denne gruvens betydning skulle øke enda mer. På 16- og 17-hundretallet kom hele 3/4 av hele verdens kobber fra denne svenske bergstaden! Mange av Europas katedraler og palasser har tak dekket med kobber fra "Kopparberget".

Det er først når du står på kanten og ser utover det enorme bruddet at du skjønner hvilke dimensjoner det er snakk om. Legg merke til de store anleggsmaskinene i bunnen og husene på kanten!

Falun var lenge Sveriges nest største og nest viktigste by, etter Stockholm. Det kan til og med hevdes at kobberet i Falun muliggjorde Sveriges vekst til en stormakt i Europa.

Det som imidlertid gjorde Falun til "Sveriges første turistattraksjon" var nok heller skjebnen til den fattige gruvearbeideren Mats Israelsson. En dag i mars i året 1677 gikk han alene inn i gruvegangene og kom aldri tilbake. Han gikk fort i glemmeboken.

Så, i 1719, ble en vannfylt gruvesjakt tømt og gruvearbeiderne oppdaget til sin store forskrekkelse en død mann. Dette var et mysterium, da det ikke var meldt om noen som var savnet i gruven!

Kroppen var så godt bevart i det blåsteinholdige vannet (kobbervitriol eller kobbersulfat) at man først trodde man hadde med et forholdsvis nylig dødsfall å gjøre. Den døde ble lagt i en glasskiste ved gruveområdet og mennesker valfartet for å se.

Da var det at en av disse "turistene", en "gammal gumma" fikk seg litt av et sjokk! Hun kjente godt igjen ungdomskjæresten og forloveden sin, Mats Israelsson, eller "Fete-Mats" som han ble kalt! Hun hadde ingen problemer med å identifisere godgutten sin, selv om det var 42 år siden han forsvant.

I 30 år lå stakkars Mats i glassmonter ved gruven. Så, i 1749, ble han omsider begravet i Kopparbergs Kyrka, bare for å bli gravet opp igjen litt over hundre år senere. På 1860-tallet skulle nemlig gulvet legges om i kirken og hva fant man så under gulvbordene, andre enn "Fete-Mats" sin etterhvert nokså forstenede kropp!

Ny runde i glassmonter for Mats - før han, i 1930, på nytt fikk ro i graven sin.

Gravstøtten:
"Åt minne av gruvdrängen Mats Israelsson vilken omkom under arbete i Falu gruva 1677."

"Gruvarbetaren"
Statue av Helge Zandén

Gruvemuseet i Falun er fra 1922 og er Sveriges eldste tekniske museum.

Hva så med fargen rød?

Jo - det er en egen rødfarge som heter "Falunrødt" ("Falu rödfärg"). Over hele Sverige finner du hus malt med noe som er et biprodukt av gruvevirksomheten i Falun. Det røde pigmentet inneholder mye kobber og mineraler som virker konserverende på treverk. Derfor den store utbredelsen og populariteten.

Venter du på noe om falu-korv også?
Glem det!

Fra Falun går turen nordover, til Hälsingland og til en by som svenskene kaller for "den glade byen".

Let's see if they're right!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 2: Nakne kvinner, konger og amerikanske presidenter

2011-08-10T15:32:00.027+02:00

How's that for a blog title, eh?

Sentralt i Mora står denne statuen av Anders Zorn. Veldig mye dreier seg om Zorn i Mora.

Her finner vi Zorngården, kunstnerens praktfulle hjem som i dag fungerer som museum. Og vi finner Zornmuseet, med en imponerende samling av Zorns kunst (både hans egen kunst og kunst han selv hadde samlet). Begge kan anbefales på det sterkeste!

(Anders Zorn er også aktuell i Norge denne sommeren og høsten. Frem til 25. september har Blaafarveverket på Modum en utstilling av Zorn og en norsk kunstner som har hentet mye inspirasjon hos svensken - Odd Nerdrum. Ca en times kjøring fra hovedstaden - kjør!!)

Zornmuseet i Mora

Denne historiofile bloggeren ble helt klart mest fascinert av Zorngården, som ligger rett ved siden av museet. Besøkende, og det bør man bli, må absolutt kjøpe en dobbeltbillett som, foruten adgang til museet, også gir en guidet omvisning i Emma og Anders Zorns private kunstnerhjem. Huset er bare tilgjengelig gjennom slike lukkede omvisninger. Til gjengjeld får man en unik innføring i parets, husets, datidens og alle de besøkendes historie(r), formidlet av svært kunnskapsrike og dyktige guider.

Det barnløse ekteparet Emma og Anders Zorns hjem
- i dag en virkelig godbit av et museum!

Huset er bygget rundt et opprinnelig gammelt tømmerhus som Zorn fikk flyttet til Mora fra sin morfars gård. Kunstneren tegnet selv påbyggingen, etter inspirasjon fra gammelnordisk byggeskikk.

"Vikingesalen"

Fra "vikingesalen". Dessverre er det ikke anledning til å fotografere inne i Zorns hjem, så dette bildet er lånt fra nettet.

Zorns atelier var (er!) i det gamle uthuset til høyre

Zorns atelier - nøyaktig slik det sto da han brukte det

Det var ekteparet Zorns uttrykkelige ønske at huset skulle være akkurat som det var i deres tid. Her har tiden stoppet - bordene er dekket til selskap og de mange gjesterommene er klargjort for fint besøk.
Interiør, tekniske løsninger, originale gjenstander og antikviteter samlet av ekteparet gjør omvisningen til en opplevelse som tar pusten fra ethvert menneske med litt over middels historieinteresse!

Anders Zorn var fattiggutten og lausungen som slo seg opp til å bli verdensberømt og en holden mann. Han var en multikunstner som behersket treskjæring, skulpturering, tegning, maling, design og you name it!

"Vågskvalp" (1887)
Zorn var besatt av lys på vann!

De fleste assosierer nok Zorn med hans mange vidunderlige skildringer av kvinnekropper i all sin prakt. Selv om hans mest kjente verk er godt over hundre år gamle er han faktisk en kontroversiell skikkelse også i dag! Hans nydelige bilde "Flickan på loftet" ble således for bare noen måneder siden sensurert vekk fra Facebook fordi det, henhold til nettstedets policy, er pornografisk! (Kom igjen, kjære leser, bare klikk på lenken, du!)

"Badande kullor i badstun" (1906)

"I sängkammaren" (1918)

"Frileuse" (1894)

Overskriften på dette blogginnlegget lover imidlertid også "konger og presidenter". Man er da historieinteressert, ikke en ekkel mannssjåvenistisk voyeur!

Faktum er at det var som portrettmaler Zorn slo seg opp til rikdom. Han gjorde flere turer til USA, der rikfolk betalte svært store beløp for å få sin familie eller seg selv malt av den svenske maleren (f.eks. Andrew Carnegie).

Konger, prinser og tre amerikanske presidenter er portrettert av Zorn!

Kong Oscar II (1898)

President Stephen Grover Cleveland (1899)

President Cleveland er den eneste av USAs presidenter som har to ikke sammenhengende presidentperioder! Han var president fra 1885 - 1889 og fra 1893 - 1897. Han er således USAs 22. og 24. president, og dermed også den eneste presidenten som telles to ganger i nummerrekkefølgen!

Grover Cleveland er også forbundet med en av de mer bisarre historiene om amerikanske presidenter. (Og slike historier liker vi jo!) Hva ville livet vært uten digresjoner?

Midt i en finanspolitisk kritisk periode ("The Panic of 1893") konsulterte Cleveland sin lege vedrørende sårhet og hevelse i ganen. Presidenten hadde fått kreft.

Sommeren 1885 hadde den tidligere presidenten Ulysses S. Grant avgått ved døden etter et lengre sykeleie. Også han hadde fått kreft i munnhulen. Cleveland hadde observert hva som hadde utviklet seg til nærmest noe av et medieshow omkring Grants syke- og dødsleie. Han hadde ingen planer om at dette sirkuset skulle gjenta seg.

Det var økonomisk krise. En kreftsyk president som måtte gjennomgå kirurgi var det siste amerikanerne måtte få kjennskap til, slik situasjonen var for øyeblikket. Alt var med andre ord duket for en skikkelig god "cover up-operasjon" (pun intended)! Det sier mye om den spente politiske situasjonen at Cleveland selv var aller mest opptatt av at hemmeligholdet for enhver pris også måtte gjelde overfor hans egen visepresident, Adlai Stevenson!

Løsningen ble noe som i dag ville vært en skandale av dimensjoner: den sittende presidenten fikk, i en narkose bestående av en blanding av lystgass og eter, i all hemmelighet, ombord i den lånte lyst-yachten "Oneida", i sjøen utenfor Long Island, operert vekk deler av ganen og overkjeven!
Slå den!

Den andre presidenten Zorn malte var William Howard Taft, USAs 27. president (1909 - 1913). Siden vi skrev så mye om Grover Cleveland får vi vel spandere noen ord på Taft også. President Taft er den eneste av USAs presidenter som også har vært landets høyesterettsjustitiarius (Chief Justice of the United States). Han er således den eneste presidenten som både har hatt æren av å ta en annen president i ed og å sitte i høyesterett sammen med dommere han selv hadde utnevnt!

Vi tar en ting til: Taft var svært tykk og er den tyngste amerikanske presidenten i historien.

President William Howard Taft (1911)
Dette portrettet henger den dag i dag i "Det blå rommet" i det hvite hus.

Den tredje presidenten Zorn malte var Theodore Roosevelt. Jeg klarer imidlertid ikke å finne dette bildet på nettet! Kan noen hjelpe meg?

Hva blir det neste historielæreren finner på sin ekspedisjon til Sverige?

Stay tuned!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 1: Hur blir man en kranskulla?

2011-08-08T22:48:00.030+02:00

Historielæreren har også denne sommeren valgt å utforske vakre Sverige. (Tidligere sommerekskursjoner til nabolandet finnes her og her.)

Denne gangen gikk turen litt lenger nord enn tidligere. Første mål: Mora - kjent for oss nordmenn gjennom utallige TV-sendte innspurter i Vasaloppet.

På veien nordover, på den såkalte "Inlandsvägen" passerer man den fornemme herregården Rottneros, et naturlig sted for en stopp.

Rottneros herregård - inngangspartiet.

Vi befinner oss i Sunne i Värmland. Den gamle herregården er omgitt av 220 mål med vakker skulpturpark. (En oversikt over skulpturene finnes her. Her er de norske billedhuggerne Gustav Vigeland og Arne Durban representert.)

Denne bloggeren er selvsagt fullt klar over at det er svært lite politisk korrekt å uttale seg fordelaktig om skulpturparker om dagen! Enda verre er det vel om det i tillegg røpes at det her er en rekke skjønne åpenbaringer av kvinnekropper i all sin prakt.

Men, vi tar sjansen - dette er vakkert!

Litteraturinteresserte vil nok kanskje dra kjensel på herregården. Den var modell for "Ekeby" i nobelprisvinneren Selma Lagerlöfs debutroman Gösta Berlings Saga fra 1891. (Selma Lagerlöfs hjem Mårbacka ligger rett på andre siden av innsjøen Fryken.)

"Boken är en hyllning till en förgången tids livsglädje, men samtidigt ett fördömande av ett liv utan arbete."
(Om Gösta Berlings Saga)

Rottneros er et monument over rikdommen fra skog og trelast i Värmlands dype skoger, særlig i mellom- og tidlig etterkrigstid. Besøk anbefales!

Bloggeren poserer foran en politisk korrekt skulptur. Ikke verdt å pådra seg skulpturparkmotstandernes vrede i disse dager!

Første mål på årets tur var imidlertid den gamle byen Mora. Vi forlater Värmland og er nå i Dalarna.

Dalahästen - selve symbolet på Dalarna. Her i gigantversjon i parken ved stasjonen i Mora.

Mora ligger vakkert til ved Siljansjøen, Sveriges sjette største innsjø (nesten 300 kvadratkilometer stor!).

Et stykke jernbanehistorie!

Foruten dalahästen og morakniven er det vel først og fremst to ting som forbindes med Mora:

Vasaloppet, med innspurt og målgang midt i byen.
Den verdenskjente kunstneren Anders Zorn.

Vi tar Vasaloppet først.

"I Fäders spår för framtids sägrar" står det over målet for Vasaloppet. Det er løpets motto.
I bakgrunnen troner ingen ringere enn Gustav Vasa.
Og hvem har laget skulpturen?
Anders Zorn, selvsagt!

"Målkullan", eller "Kranskullan" kjenner vi fra TV.

Mye kretser omkring Vasaloppet i Mora. Vandrehjemmet heter "Målkullan", rett over gaten ligger Vasaloppsmuseet.

Hvert år gir rundt 15 000 løpere seg i kast med det ca 90 kilometer lange løpet fra Sälen til Mora. Bare tre nordmann har vunnet herreklassen i Vasaloppet: Ole Ellefsæter (1971), Anders Aukland (2004) og Jørgen Aukland (2008).

Kommende vinter har Petter'n varslet at han vil gjøre et forsøk! Noe sier meg at det kan være lurt å benke seg foran TVn første søndag i mars i 2012.

I likhet med Birkebeinerrennet i Norge har også Vasaloppet en historisk bakgrunn. Slikt liker vi!

Året er 1521. Etter at danskekongen Kristian II hadde henrettet over åtti svenske stormenn høsten 1520, i det som er gått inn i historien som "Stockholms blodbad", var Sveriges håp om redning knyttet til Gustav Vasa.

Gustav Vasa trakk opp i Dalarna. Dere bodde våpenføre og opprørske svensker og her inntraff en rekke myteomsundne hendelser i svensk historie. Vasa var på flukt mot Norge da skiløpere fra Mora innhentet ham og ga ham sin støtte i opprøret mot danskene. De tok ham igjen i Sälen, ikke langt fra norskegrensen.

Skituren tilbake fra Sälen til Mora er altså - you guessed right: Vasaloppet!

Den 6. juni 1523 ble Gustav Vasa utropt til konge i Sverige.

Derfor går man Vasaloppet.
Derfor feirer Sverige sin nasjonaldag den 6. juni.
Derfor regnes Gustav Vasa som "landsfaderen".
History matters!

Anders Zorns skulptur av Gustav Vasa, rett ved målpasseringen til Vasaloppet i Mora.

Den klassiske vasaløperen (til venstre)

Denne bloggeren falt pladask for det som står i statuttene til Vasaloppet, om hvem som kan få æren av å være "kranskulla", den som henger kransen over skulderen til vinneren.

Følgende kriterier må være oppfylt:

Hun må være fra Dalarna!
Hun må være ugift!
Hun må ha idrettslige meritter, eller komme fra en familie med slike!
Om ikke noen av de ovenfornevnte kriteriene er oppfylt holder det om kandidaten er "käck och grann"!

Kranskullan i aksjon: käck och grann!

I del 2 av historielærerens sommerekskursjon loves blant annet en "hemma hos-reportasje" i hjemmet til den store Anders Zorn. Han ble styrtrik på å male amerikanske presidenter!

Stay tuned!

Hus med sjel!

2011-08-07T19:24:00.010+02:00

Historielæreren har vært på sin årlige sommerekskursjon. Mer om det kommer senere.

Historielæreren filosoferer over hus.

Har hus sjel?

Svaret er ja. Her er noen hus med sjel, fotografert denne våren og sommeren:

(Klikk på bildene for forstørrelser)

Vestlandsidyll!
Sjarmerende arkitektonisk galskap?
Eller - husmalerens mareritt?

Vakker, tradisjonell Hälsingegård.
Historie og kulturlandskap som minner om en svunnen tid.

...eller - hva med et slott?

Klassisk sørstatshus.
Antebellumske assosiasjoner!

Hage må det være!
- med kunst!

Ingen overraskelse at dette var huset til en stor kunstner?
Han tegnet selvsagt huset selv.

Fornem herregård!
(Modellen for "Ekeby" i Selma Lagerlöfs: "Gösta Berlings Saga".)

Tror jeg falt for dette eventyraktige huset
- omgitt av blomster og vakre skulpturer.

Joda - hus har sjel!
Bare så synd mange arkitekter ikke har forstått det?

Om plyndring og anstendighet

2011-07-26T22:00:00.007+02:00

Bildet er hentet fra en praktfull bildeserie på Mail Online.
(Egne mobilbilder holder dessverre ikke samme kvalitet.)

Et fenomen som alltid ryster oss når vi ser reportasjer fra katastrofer eller ulykker i andre land er rapporter om plyndring.

Nå har katastrofen rammet vårt land. Dessverre er vi vitne til plyndring her også.

Ikke plyndring av butikker og ulykkelige ofres eiendeler - heldigvis virker det som om vi ble skånet for slike ynkelige handlinger etter eksplosjonen i Oslo. Jeg tenker derimot på hva jeg vil kalle ideologisk plyndring.

Jeg tror ikke det er ett eneste menneske i Norge som ikke har latt seg imponere av hva vi har sett av vår statsminister i disse skjebnetunge dagene. "Det er i motvind de store fuglene letter", skal Jo Benkow en gang ha sagt. Både statsministeren, kongen, ordføreren og flere andre personer har i sannhet stått frem som statsmenn for sin nasjon, sin by og sitt folk i disse dagene. Retorikken, holdningen, budskapet, verdigheten har lagt føringer for oss alle.

Dette er lederskap.

Da er det desto tristere med de som ikke forstår at alt har sin tid, som det står i 3. kap. av Predikerens Bok.

Jeg vil tro (og håpe) at mye som skrives og sies i den kollektive emosjonelle malstrømmen vi befinner oss i for øyeblikket må tilskrives øyeblikkets følelser. Kjønnsforsker Jørgen Lorentzens replikk i Aftenposten mandag 22. ("Hva gikk så galt?") velger jeg å betrakte som et eksempel på nettopp dette. Hans spørsmål: "Hvor ble det av fallskjermtropper og helikoptre?" kan bare forstås i lys av frustrasjon og fortvilelse over å være berørt av tragedien på Utøya. Ingen kan klandre ham for det.

Verre var det å lytte til professor Per Fugelli på NRK Radio i formiddag. Sammen med Petter Nomes artikkel "Til dere som fostret drapsmannen" .

Er dette tidspunktet for å rette pekefingeren mot et politisk parti og en navngitt politisk partileder i Norge, for å ha "fostret drapsmannen"?

Ser ikke disse to hvilket hav det er mellom retorikken til våre ledere og dette de selv presterer?
Har ikke Fuggelli og Nome hørt ett eneste ord av hva våre politiske ledere så klokt har sagt til oss de siste dagene?

Hvem blir den neste som skal pekes ut som ansvarlig? Skal vi like godt ta med kirken, frimurerne og Oslo Handelsgym (den forhatte "blårussen") i samme svingslaget?

Dette er ideologisk plyndring i et katastrofeområde. Skal vi synke dit?

Vi kjenner alle anekdoten om telegramutvekslingen mellom den pompøse Bjørnson og den fattede statsmannen Michelsen i 1905, da landet sto på randen av krig.

Jeg velger imidlertid heller å sitere den britiske Labour-statsministeren Clement Attlee og håper noen og enhver merker seg hans ord i disse dagene vi står midt oppe i:

"A period of silence on your part would be most welcome."

Denne bloggeren hadde aldri trodd han noen gang skulle komme i en situasjon der han kom til å sitere Siv Jensen på sin blogg. Men - jeg må bare si meg enig med henne, slik hun uttalte seg, da hun ble konfrontert med Fuggeli og Nomes valg av tidspunkt og ord:

"Dette er bare trist"

Et ordentlig drittinnlegg! Dessuten var det bilen som reddet oss fra undergangen! Ny digresjon!

2011-05-27T21:29:00.042+02:00

Tid for en ny digresjon. Det er viktig å ikke holde tråden! Slikt vet en lærer.

Historielæreren har allerede, i episode 4, redegjort for sitt besøk på Museum of American History. Der var det, naturlig nok, mange transportmidler utstilt. Spesielt mange biler.

Amerikanere er et automobilt folk"

Hvorfor det? Jo - amerikanere er et mobilt folk. I mer en én forstand.

Det å stå fritt til å forflytte seg (og forsvare seg) er et gjennomgående trekk i USAs historie, kultur og nasjonale myter.

Særlig det å kunne forflytte seg vestover. "West" er alltid en metafor for frihet og nye muligheter.

Vi kjenner selvsagt til Manifest Destiny fra midt på 1800-tallet. Mot slutten av hundreåret, i 1893, formulerte så Frederick Jackson Turner sin berømte "Turner Thesis". Det var nettopp denne mobiliteten, disse mulighetene for stadig forflytning vestover, som skapte den amerikanske mentaliteten og folkesjelen, hevdet Turner. Da jeg tok Engelsk grunnfag i 1977 lærte vi at 20% av alle amerikanere flytter på seg i løpet av et år. Privatbilen og "trailer homes" er hhv en rett og en selvfølge for mange amerikanere. Du messer ikke med noe som oppfattes som en rett og en selvfølge!

I Norge er bilen og bileiere fritt vilt for politikere. Det er open season - all year round, på alle som har gått hen og kjøpt seg en bil i Norge!

I USA derimot er bilen hellig.

Denne bloggeren vil derfor skandalisere seg selv ved å levere et pasjonert forsvar for bilen! Erik Solheim: Can you hear me?!

Automobil estetikk, med Central Park i bakgrunnen.

Det var bilen som reddet oss!

Mer eller mindre slik er det Christina Dionne konkluderer i en artikkel i det amerikanske History Magazine. Artikkelen heter: "Horse and Buggy: Good Ol' Days or Nightmare?".

I samme kontekst kan nevnes en bok fra 2010: The London Bus Story, av John Christopher. Også han slår fast at forbrenningsmotoren reddet oss fra å drukne i dritten!

Ikke 100% politisk korrekt, med andre ord. Det liker vi!

Dionne gir oss et fascinerende innblikk i det urbane USA i annen halvdel av 18-hundretallet. De som har romantiske illusjoner om idylliske glansbildetilstander, med lyden av hestesko mot brolegning og trivelige hestevrinsk i solnedgang er hermed advart. Glem karjolturer med den utkårete. Slå fra dere drømmen om en "knight in shining armour" på en hvit hingst.

Dere er modne for en solid dose realitetsorientering!

New York før bilismens inntog. Idyllisk, sa du??

Bare i byen New York er det regnet ut at 4 fotgjengere ble drept av hester pr uke i 1868. Det vil si én av hundre personer pr år i New York. I 1998, til sammenligning, ble én fotgjenger pr 40 000 påkjørt av bil i samme byen. Faktisk var nok dødsraten med stor sannsynlighet enda mye større, som et resultat av datidens mangelfulle akuttmedisinske muligheter for å behandle andre hesterelaterte skader som bitt, fall, spark o.l. (tetanus, indre blødninger, brudd osv.). All in a day's work i en by som New York på slutten av det nittende århundre.

En må heller ikke la seg forlede til å tro at dette var noe som primært rammet de lavere sosiale lag i samfunnet. Utenriksminister for presidentene Abraham Lincoln og Andrew Johnson, William Seward, ble livstruende kvestet da hestene som trakk vognen hans løp løpsk i Washingtons gater i april 1865. (Seward er forøvrig mannen som har fått æren for kjøpet av Alaska, noe han ble mobbet hemningsløst for i samtiden! Men - det får bli en annen digresjon...)

President Ulysses S. Grant opplevde også hestedramatikk da hans presidentvogn kjørte over en liten gutt. Gutten ble så skadet at benet måtte amputeres.

President Theodore Roosevelt (ja, akkurat - han med Teddy-bjørnen!) var, i 1902, ute og kjørte i Pittsfield, Massachusetts, da vognen hans kolliderte med en trikk og en av presidentens Secret Service-agenter, William Craig, ble drept i sammenstøtet. (Craig er den første Secret Service-agenten som er blitt drept i tjeneste. Men - det får bli en annen digresjon...)

Hestetrukken sporvogn i New York, tidlig 1900-tallet. Finn frem kost og spade!

Ulykker er en ting. Et annet problem ble imidlertid oppfattet som langt alvorligere av samtiden: Møkka!

So much for idyll og romantikk - nå kommer drittpraten!

Det er anslått at det, bare i New York og Brooklyn alene, i 1880 var mellom 150 ooo og 175 000 hester!
Hver hest produserte ca 10 - 15 kg møkk og ca én liter urin pr døgn.
Det tilsvarer ca 3 millioner kilo dritt og 160 000 liter piss hver dag i byens gater og staller!

Forestill deg en trafikkert gate en varm sommerdag.

Eller i øsende regnvær, for den saks slyld...

Nye muligheter åpner seg for de driftige og tilpasningsdyktige: "Crossing sweepers" påtok seg å skuffe vei i møkka for velkledde og betalende borgere som skulle krysse gaten!

I en periode var det slik at bøndene utenfor byen betalte for denne gjødselen, men ganske raskt ble det så mye av den at bunnen falt ut av dette markedet. En enorm folkevekst førte til en tilsvarende økning i antall byhester.

På bare ti år, mellom 1900 og 1910, fordoblet New Yorks folketall seg!

Møkka fra hestene var ikke utfordringen alene. Hestekadavere ble et vel så stort problem. En byhest hadde en gjennomsnittlig levetid på mellom 2 og 3 år.

På 1880-tallet måtte New Yorks myndigheter frakte vekk ca 150 000 hestekadavere fra byens gater pr år!

Ja - men så kom jo den voldsomme amerikanske jernbaneutbyggingen, sier du! Den må jo ha "avløst" hest-og-vogn og gitt et rensligere samfunn!

Feil igjen, påpeker Christina Dionne.

Jernbaneutbyggingen i USA var eksplosiv rundt århundreskiftet. Og - den førte til et enda større behov for hester! Veksten i varetransport over jernbanenettet ledet til at nettopp jernbaneselskapene var blant de selskapene som hadde flest hester i drift! Varene skulle distribueres fra stasjonene til grossister, detaljister og privatpersoner.

Også i London ble problemet akutt. År 1900 hadde London 11 000 hestedrosjer og flere tusen hestetrukne busser. Hver buss trengte 12 hester i døgnet for å være i drift.

En "Knifeboard horse bus", London ca 1855.
Hestetrukne busser hadde en vesentlig synergieffekt i form av at buss- og sporvognselskapene ga arbeid til en mengde smeder, hovslagere, stallkarer, kusker, konduktører og, selvsagt, vognbyggerindustrien.
Og - ca 1000 tonn møkk pr dag!

Hesteholdet forårsaket også sykdommer og epidemier - ja, til og med storbranner!

For å ta det siste først: arbeidshestene hadde oftest kummerlige forhold. De var stuet sammen i trange og dårlig opplyste og ventilerte garasjelignende staller, ofte i direkte tilknytning til siloer og kornlagre. Kornstøv, tørt høy og ammoniak-gass fra gjødselbinger kunne ikke sjelden ende med forgiftninger eller, i verste fall, eksplosjoner og storbrann.

Ett av Jacob Riis' berømte bilder.
Mulberry Bend, New York, ca 1896: sammen med deler av East End i London var dette verdens kanskje tettest befolkede område på den tiden. Her bodde over 30 000 mennesker på et område tilsvarende 6 fotballbaner. Et beryktet sykdomsbefengt mareritt av barnedødelighet, gjengkriminalitet, forurensning, prostitusjon og fattigdom.
Eller, som det også kalles: "The Melting Pot".

All gjødselen i gatene tiltrakk og ynglet fluer. I tett befolkede byer besørget disse fluene en effektiv spredning av sykdommer som typhoidfeber, diarré, typhus, og gul feber. Hester er også bærere av tetanus, stivkrampe, som var en hyppig dødsårsak hos nyfødte. Slakterier og garverier lekket til drikkevannskildene og utløste koleraepidemier. Boligforholdene var ideelle for tuberkulose.

Mulberry Street, ca 1900.
(Eller trodde du dette kanskje var et scenebilde fra "Gudfaren II"?)

I dag er det bilene som står på stallen i New York!

Men også hestene kunne bli syke! I 1872 brøt det ut en hesteinfluensa i Nord-Amerika som nesten lammet hele samfunnet. Togtrafikken stoppet opp fordi det manglet hester til å transportere kullet frem til lokomotivene. Skip ble ikke losset og lastet. Sporvogner var ute av drift. Branner løp ut av kontroll fordi brannvesenets hestetrukne vogner sto. Butikkene gikk tomme for livsnødvendige matvarer. Til og med US Cavalry gikk tomme for hester midt i kampene mot Apache-indianerne!

New York Citty Fire Department (FDNY) er klare til å rykke ut.
Under den store hesteinfluensaen brant over 700 bygninger ned under en storbrann i Boston. Brannmannskapene var hjelpeløse tilskuere. Brannpumpene var svære dampdrevne beist og måtte trekkes av minst tre hester.

"Det moderne underet" - løsningen på det umulige problemet!
Trolleybussen(1938) - bare ordet gir meg assosiasjoner til barndommens Oslo.

I 1894 skrev The London Times at London ville være:

"buried nine feet deep in horse manure by 1950"!

Dystre utsikter...

Men her er min favoritt:

I 1898 var New York vertskap for verdens første internasjonale 10-dagers konferanse for byplanleggere. Øverst på dagsorden: hva gjør vi med all hestemøkka?
Etter 3 dager ga de opp hele konferansen. Ingen kunne se for seg noen løsning på problemet!

I år 1900 ble 200 innbyggere i New York drept i hesteulykker. (Da er ikke sykdommer og andre ovenfornevnte "bivirkninger" av hestedrift medregnet.) Ett hundre år senere, i 2003, mistet samme by 344 mennesker i "auto-related fatalities".

Regner vi pr capita av befolkningen var de hesterelaterte dødsfallene 75% høyere enn dagens tilsvarende tall for biltrafikken. Tall fra Chicago viser at det i 1916 var syv ganger så høye dødstall for hestetrafikken, sammenlignet med biltrafikken 80 år senere.

Christina Dionne slår fast:

"With all that said, what really changed in our society and what was the major solution to our problem of horsepower gone wild?
- You guessed it. Behold, the automobile."

Du verden!
Slike utsagn gir vel ubetinget fengsel i Norge i dag?

Behold, the automobile!

Epilog:

Den 30. januar 1836 publiserte The Times i London instrukser til sine lesere, om hvordan de burde oppføre seg for at bussturene skulle bli hyggeligere. Verdt å lese, både som en normativ kilde og som en inspirasjon til Ruter om å sette opp noe lignende på Oslos busser, trikker og T-baner:

Keep your feet off the seats.
Do not get into a snug corner yourself and then open the windows to admit a North-wester upon the neck of your neighbour.
Have your money ready when you desire to alight. If your time is not valuable, that of others may be.
Do not impose on the conductor the necessity of finding you change: he is not a banker.
Sit with your limbs straight, and do not with your legs describe an angle of 45, thereby occupying the room of two persons.
Do not spit on the straw. You are not in a hogsty but in an omnibus travelling in a country which boasts of its refinement.
Behave respectfully to females and put not an unprotected lass to the blush, because she cannot escape from your brutality.
If you bring a dog, let him be small and be confined by a string.
Do not introduce large parcels - an omnibus is not a van.
Reserve bickerings and disputes for the open field. The sound of your own voice may be music to your own ears - not so, perhaps, to those of your companions.
If you will broach politics or religion, speak with moderation: all have an equal right to their opinions, and all have an equal right to not have them wantonly shocked.
Refrain from affectation and conceited airs. Remember that you are riding a distance for sixpence which, if made in a hackney coach, would cost you as many shillings; and that should your pride elevate you above plebeian accommodations, your purse should enable you to command aristocratic indulgences.

Det ble kanskje litt mye drittprat her, men..
History matters!

Historielærerens pilegrimsferd - Episode 5: Et sjeldent fly, et hvitt hus og 320 000 graver.

2011-05-26T22:44:00.003+02:00

På'n igjen! Nye severdigheter kaller!
En pilegrims dag er lang og pliktene legio!

Rusler en ned langs det mektige Capitol....

... til forsiden ...

... sitter general, og senere president, Ulysses S. Grant høyt til hest og skuer nedover The National Mall. Den strenge symmetrien gjør at han ser i strak linje rett mot sin tidligere sjef Lincolns minnesmerke i det fjerne.

Der fant jeg forresten også denne karen i sadelen på sin noe mer moderne hest. Han så ut som om han kjedet seg mer enn Grant.

I vrimmelen av store og imponerende museer langs The National Mall falt valget denne dagen på National Air and Space Museum. Dette er egentlig et todelt museum: en avdeling her, downtown DC, og en avdeling ute ved Dulles-flyplassen utenfor byen. Sistnevnte skal etter sigende være selve rosinen i pølsa, men det får bli til neste besøk....

Her henger selveste "Sprit of St. Louis"!

Denne historielæreren var imidlertid mest interessert i flysamlingen fra andre verdenskrig. Her fant han (selvsagt) de "obligatoriske", som Supermarines "Spitfire", North Americans "Mustang" og Messerschmitts "Bf 109".

Greit nok, men denne samlingen var nok litt skuffende. RAF-museet i London, som er tidligere omtalt her i denne bloggen, går langt utenpå denne nokså beskjedne samlingen. Når det er sagt skal det dog tilføyes at det er en mye større samling av fly fra andre verdenskrig ute på avdelingen ved Dulles.

En virkelig godbit hang imidlertid her i DC, en godbit som Historielæreren ikke tidligere har fått sett: det italienske jagerflyet produsert av Macchi Aeronautica: C.202 "Folgore". Det italienske flyvåpenet, Regia Aeronautica Italiana, er nok mest kjent for sin rolle under den spanske borgerkrigen og i Etiopia, men italienske flyskvadronerdeltok faktisk både i slaget om Storbritannia og på Østfronten!

Heisann! En c.202 "Folgore". "One of the best and most undervalued of fighters" i følge jagerflyveresset Clive Caldwell. Flyets store svakhet var imidlertid bestykningen.

Det japanske jagerflyet Mitsubishi "Zero" - brukt både i angrepet på Pearl Harbor og, mot slutten av krigen, i kamikaze-oppdrag.

Fra museene på The National Mall er det heller ikke så lange biten å gå bort til dette huset:

Jeg ble nesten litt overrasket over hvor nært opp til huset turister kunne komme...

... men de blir vel godt passet på, vil jeg tro.

Neste post på programmet bringer oss med Metroen under Potomac-elven, forbi "vår stasjon" Rosslyn, og til neste stasjon, som er Arlington Cemetery. Æreskirkegården ligger faktisk bare et kvarters spasertur fra hotellet vårt.

Ved stasjonen "Arlington Cemetery" dukker Metroen opp i dagen for en kort stund, før den igjen forsvinner ned under Pentagon.

Det er dimensjoner og prakt over Memorial Drive, veien opp til inngangspartiet til Arlington æreskirkegård. Den grå og buete bygningen rett frem er Women's Memorial.

Besøkssenteret, med billettsalg osv. Herfra starter de guidete rundturene.

Vi kjøpte en rundtur med disse. Du kan hoppe av og på når det passer. Praktisk, men er man normalt sprek i beina kan man også godt klare seg for egen maskin. Fordelen med disse turmobilene er at de har dyktige guider som forteller og forklarer under kjøringen.

På høyden ligger vakre Arlington House, en gang hjemmet til sørstatsgeneralen Robert E. Lee. Det vakre huset ble opprinnelig bygget av George Washingtons adoptivsønn, George Washington Parke Custis. Hans datter giftet seg med den unge løytnant Lee to år etter at han var uteksaminert fra West Point.

Robert E. Lee er en interessant og myteomspunnet skikkelse. Lee hadde utmerket seg allerede ved West Point og hadde, ved borgerkrigens start i 1861, 30 års erfaring i den amerikanske hæren.

Det var kanskje ingen overraskelse at president Lincoln vendte seg til Lee med tilbudet om å bli øverstkommanderende for unionshæren i borgerkrigen. Lee nølte imidlertid - han ville vente og se på hvilken side av gjerdet Virginia datt ned. Da det ble klart at Virginia også ville bryte ut av unionen (noe som forøvrig er forklaringen på at det i dag er 2 stk Virginia-stater), valgte Lee å være lojal mot sin stat i stedet for unionen. Ved krigens slutt var Lee blitt øverstkommanderende for sørstatshæren.

Etter nederlaget i borgerkrigen ble ikke Lee straffet, men han mistet sine borgerretter og sin eiendom, Arlington House. Det hører med til historien at det var president Gerald Ford som, først i 1975 (!), ga Robert E. Lee sitt amerikanske statsborgerskap tilbake! USAs kanskje mest kjente militære ikon var altså faktisk statsløs i 110 år.

I 1874, fire år etter Lees død, fikk han denne annerkjennelsen:

... a foe without hate;
a friend without treachery;
a soldier without cruelty;
a victor without oppression,
and a victim without murmuring.

He was a public officer without vices;
a private citizen without wrong;
a neighbour without reproach;
a Christian without hypocrisy,
and a man without guile.

He was a Caesar, without his ambition;
Frederick, without his tyranny;
Napoleon, without his selfishness,
and Washington, without his reward.

Well said, om ikke annet - og litt av en attest!

Utsikt fra vollen foran Arlington House. I forgrunnen ser vi Kennedy-gravstedet og hever vi blikket ser vi Lincoln Memorial og The National Mall, på andre siden av Potomac.

(Her anbefales på nytt å klikke på bildet og deretter på zoom-funksjonen.)

Arlington kirkegård er opp mot tre kvadratkilometer stor og avgrenses av Fort Myer, Pentagon, Potomac-elven og bebyggelsen i Arlington.

Her er over 320 000 graver.

Dreier en blikket noe mer mot høyre domineres synsfeltet av det massive Pentagon-komplekset.

Kennedy-gravstedet.

Opprinnelig var det tenkt at John F. Kennedy skulle gravlegges i hjemstaten Massachusetts, sammen med sin sønn Patrick, som døde to dager gammel i august 1963. Det fortelles imidlertid at presidenten, under et besøk på Arlington House våren 1963, skal ha gitt uttrykk for hvor vakkert han syntes dette stedet var.

Kennedy ble skutt i slutten av november 1963 og etter sigende var det forsvarsminister Robert McNamara som fremsatte forslaget om å gravlegge den døde presidenten her på Arlington. Enken, Jacqueline Kennedy, ga sin støtte til forslaget og Kennedy ble gravlagt her den 25. november 1963.

Det sier seg selv at det første gravstedet var improvisert på noen dager. Etter en tid ble det omarbeidet til den permanente konstruksjonen vi ser i dag. Senere er to av barna flyttet hit og da Jacqueline Kennedy døde i 1994 ble hun også gravlagt her.

Kennedy-gravene, med flammen.
Her ligger altså John F. Kennedy sammen med sin kone, Jacqueline og to av barna, sønnen Patrick og datteren Arabella.

President Kennedys legendariske taleskriver, Theodore Sorensen, hjalp enken Jacqueline Kennedy med utvalget av kjente Kennedy-sitater som omkranser gravstedet.

Den ukjente soldats grav har et stort amfiteater.

Den ukjente soldats grav.

Det er daglige begravelser under full militær honnør året rundt på Arlington, mellom 20 og 30 hver dag!

På Arlington ligger to amerikanske presidenter, William H. Taft og John F. Kennedy.

Videre finner vi en nærmest endeløs liste over kjente personer, både militære og sivile. Her er, foruten de to presidentene, også astronauter, høyesterettsdommere, oppdagere, forskere m.m. Her ligger Johnny Clem som var 10 år gammel trommeslager under borgerkrigen og ble sersjant som 12-åring! Dette er en vandring gjennom USAs og verdenshistorien!

Slippes en historieinteressert stakkar løs her kan det fort bli et langvarig besøk!

Av de militære kan nevnes:

Omar Bradley, den siste femstjerners generalen og en sentral skikkelse under andre verdenskrig i Europa.
Glenn Miller, major og orkesterleder (ikke gravlagt, da han aldri ble funnet etter at flyet forsvant i 1944).
John J. Pershing, "General of the Armies" og øverstkommanderende for de amerikanske styrkene under første verdenskrig.
Francis Gary Powers, pilot og for alltid knyttet til U2-saken i 1960. Stikkord: Bodø!
Matthew Ridgway, general med et navn knyttet til både andre verdenskrig og Koreakrigen. Kallenavn: "Old Iron Tits"! Ridgway var mannen som Truman satte til å avløse MacArthur etter kontroversen om Koreakrigen. Ingen enkel stafettpinne han fikk!
William Halsey, femstjerners admiral og øverskommanderende i Stillehavet i krigen mot Japan.
James Doolittle, general i flyvåpenet og berømt for "The Doolittle Raid"

Av militært personell som imidlertid er mer kjent for andre sider av sin karriere finner vi også:

Clark Clifford, forsvarsminister og rådgiver for fire presidenter.
John Foster Dulles, utenriksminister under størsteparten av det kalde 50-tallet.
Dashiell Hammett, legendarisk krimforfatter.
Edward og Robert Kennedy, sistnevnte justisminister under John F. Kennedy og sentral både i Civil Rights-spørsmålet og under Cubakrisen.
Joe Louis, verdensmester i tungvekt i 12 år.
George C. Marshall, general, sjef for generalstaben, forsvarsminister, utenriksminister og selvsagt kjent for Marshallplanen som ga ham Nobels fredspris.
Lee Marvin, skuespiller og selv US Marine (såret i kampene om Saipan og tildelt Purple Heart).

Her følger noen stemningsbilder:

Rett utenfor Arlington Cemetery, på vei langs elven mot Key Bridge, finner vi enda et ruvende monument. Motivet vil være kjent for de fleste:

Joda - det er det berømte Iwo Jima-motivet vi ser her!

Vi drar kjensel på Joseph Rosenthals berømte fotografi fra februar 1945. Dette er altså Marinekorpsets eget krigsmonument.

United States Marine Corps er en del av USAs militære styrker som vi nordmenn kan ha litt problemer med å forstå. "The Marines" er en av syv selvstendige uniformerte "branches" (våpengrener?) innenfor det amerikanske forsvaret og en av fire som sorterer under forsvarsdepartementet (hæren, marinekorpset, flyvåpenet og marinen). De tre andre, deriblant kystvakten, hører inn under andre departementer. Marinekorpsets historie går tilbake til 1775.

På kirkegården vi akkurat har forlatt ligger faktisk tre av de seks soldatene vi ser i dette motivet begravet! Det er Rene Gagnon, Ira Hayes and Michael Strank (Strank falt i kampene bare noen dager etter at bildet ble tatt). Det var bare John Bradley, Rene Gagnon, and Ira Hayes av de seks på bildet som overlevde kampene om Iwo Jima.

Da Historielæreren besøkte monumentet var det veteransamling med "Marines" fra Koreakrigen.

Rundt hele sokkelen til monumentet er inngravert alle militære operasjoner som marinekorpset har deltatt i, fra slutten av 1700-tallet til dags dato.

Utsikt fra monumentet, over Potomac og mot Lincoln Memorial og George Washington Monument.
De flotte tulipanbedene er en del av en gave fra Nederland som takk for frigjøringen under andre verdenskrig.

Historielærerens pilegrimsferd fortsetter i neste episode.

- eller kanskje det er tid for en ny digresjon?

Tiden vil vise

Historielærerens pilegrimsferd: Tid for en digresjon: Tror historielæreren på forbannelser?!

2011-05-17T17:48:00.020+02:00

Denne er ikke for de overtroiske!

Tror vi på forbannelser?

Hva er det som gjør historien spennende og fascinerende?

Jo, det er som regel digresjonene. De underlige anekdotene som setter fantasien vår i sving. Som får oss til å ville "forflytte oss i tid" - til å ville leve oss inn i noe eller noen!

Etter overdosen med førstefruekjoler i forrige episode er tiden høyst moden for en slik digresjon. Den tar utgangspunkt i vårt første besøk her i DC, nemlig det massive Lincoln Memorial.

Lincoln Memorial - vi tar en tur tilbake dit!
Det var en som var mer nervøs enn normalt, da dette ble innviet!

Dette kjente landemerket og nasjonale symbol ble høytidelig innviet våren 1922. Til stede ved innvielsen var sittende president og en tidligere president. Og, selvsagt, Lincolns eneste gjenlevende barn, sønnen Robert Todd Lincoln.

Feil!

Det var ikke så selvsagt i det hele tatt at sønnen skulle være til stede. Faktisk var det bare svært så motvillig han gikk med på å delta i den høytidelige seremonien til ære for hans egen far!

President Warren G. Harding taler ved innvielsen av Lincoln Memorial i 1922. Til venstre, inn mot søylen, ser vi Abraham Lincolns sønn, Robert.

Fra samme innvielsesseremoni. Fra venstre: tidligere president William Howard Taft, sittende president Harding og 79 år gamle Robert Todd Lincoln.

Hvorfor ville så ikke Lincolns sønn være til stede?

Hadde far og sønn røket uklar? Skal denne bloggen hengi seg til sosietetssladder og familiefeider, nå?

Nei, langt i fra! Årsaken var en helt annen, og ganske så oppsiktsvekkende:

Robert Todd Lincoln ville ikke være til stede fordi han var redd han bar på en forbannelse. Han var redd hans tilstedeværelse ville føre til at (enda) en president mistet livet!

Litt av en begrunnelse for å takke nei til et selskap, hva? A real party killer.

Var mannen sprø?

På ingen måte.

Robert Todd Lincoln var ingen hvemsomhelst. Bare hør her:

Han var en av general Grants assistenter og var til og med til stede ved general Lees overgivelse ved Appomattox i april 1865. Dette markerte den formelle begynnelsen på slutten på den amerikanske borgerkrigen.
Han ble senere forsvarsminister fra 1881 til 1885, under to presidenter (James Garfield og Chester Arthur).
Han var et hett navn til å bli presidentkandidat på slutten av 1800-tallet. Før valget i 1888 drømte det republikanske partiet om å stille med ingen ringere enn Robert Todd Lincoln (sønn av Abraham Lincoln) og Jesse Grant (sønn av general og senere president Ulysses S. Grant) som partiets president- og visepresidenkandidat! Snakk om "dream ticket"! (Nepotisme er tydeligvis ikke forbeholdt det statsbærende partiet i Norge.)
Han rakk også å være USAs ambassadør i London fra 1889 til 1893 (under president Benjamin Harrison).
Etter å ha avsluttet sin politiske karriere var han styreformann i Pullman-selskapet, et velkjent navn for alle jernbanefrelste.

Appomattox Court House, april 1865: Sørstatsgeneralen Robert E. Lee overgir seg til Nordstatenes (Unionens) general Ulysses S. Grant (senere USAs 18. president). Rett bak Grant står Robert Lincoln.

Abraham Lincoln og hans kone Mary Todd fikk fire sønner. Bare Robert, den eldste, skulle leve opp til voksen alder. Dette tapet av tre barn var nok en medvirkende årsak til Lincolns veldokumenterte melankoli i voksen alder. I dag ville han nok fått diagnosen depresjon.
Med hans kone gikk det enda verre - etter tapet av mannen også fikk hun psykiske problemer og måtte legges inn på institusjon for en periode.

Historien om Robert Todd Lincolns forbannelse er utrolig!

Om kvelden den 14 april 1865, altså ikke mange dager etter Lees overgivelse, var presidentsønnen tilbake i Washington. Faren og moren inviterte ham med på teater, men Robert avslo og ville heller hvile ut hjemme i det hvite hus. Da han skulle legge seg kom sjokkbeskjeden: faren var skutt i teateret. Robert satt ved farens side hele natten, helt til Abraham Lincoln døde like før halv åtte om morgenen den 15 april.

Abraham Lincoln ble båret over gaten fra Ford's Theatre, til Petersen House, der han døde om morgenen. Sønnen Robert satt hos ham.

16 år senere skulle Robert Lincoln på nytt oppleve den samme dramatikken og tragedien. Den 2. juli 1881 var han, i egenskap av forsvarsminister, på perrongen på Sixth Street Station i Washington DC sammen med president James A. Garfield. Der, på stasjonen, blir presidenten skutt og dødelig såret. President Garfield døde etter 80 smertefulle dager. Robert Lincoln satt hos ham på dødsleiet.

Attentatet på president Garfield på jernbanestasjonen i Washington DC i juli 1881. Robert Todd Lincoln opplevde for andre gang å sitte ved en presidents dødsleie!

Som om ikke to ganger er spooky nok: det skulle gjenta seg!

Den 6. september 1901 blir Robert Lincoln invitert av president William McKinley til å ledsage presidenten under et besøk på en stor utstilling i Buffalo, New York. Advokaten Lincoln er nå tilknyttet Pullman-selskapet og er en personlig venn av presidenten.

Der blir Lincoln vitne til at McKinley bæres vekk, dødelig såret av en attentatmanns kuler. Robert Lincoln besøker igjen en døende presidents sykeleie.

For tredje gang!
William McKinley blir skutt i Buffalo, New York. McKinley var den siste av veteranene fra borgerkrigen som ble president i USA. Han var også den siste presidenten i det 19. århundre og den første i det 20. århundre.

Etter dette avslo Robert Todd Lincoln alle invitasjoner til arrangementer der presidenter skulle være til stede. Han skrev at det var: "a certain fatality about presidential functions when I am present".

Skjønner ham godt, jeg.

Våren 1922, da han var blitt nesten 80 år gammel, brøt han imidlertid sitt selvpålagte løfte. Anledningen var altså åpningen av minnesmerket over hans far - Lincoln Memorial i USAs hovedstad.

Han skal ha vært tydelig nervøs under hele seremonien.

Skulle likt å vite hvordan president Harding hadde det, med den karen i nærheten......

End of digression.

Historielærerens pilegrimsferd, episode 4: Historielæreren ser på kjoler!

2011-05-15T17:44:00.084+02:00

Ny dag - og nye muligheter! Hovedstaden har mer å by på.

T-banenettet i Washingtonområdet er effektivt, oversiktlig, trygt og behagelig. Det er bare å kjøpe et Metro Card på automat og så fylle på penger etterhvert. Geniene i Ruter som gikk for Flexusfadesen kan med andre ord heller ikke ha sett dette systemet i drift (i likhet med Oystercard og alle andre slike systemer som faktisk fungerer).

Det som overrasker litt er at alle stasjonene er helt like i utformingen.

Med hensyn til avstander og utforming slo det meg også at Washington måtte være en veldig praktisk by å bruke sykkel i. Store parker og mange severdigheter samlet innenfor et overkommelig område.

Denne modellen falt vi straks for! Den virker lett og praktisk. Jeg tenkte umiddelbart på Julia og Gunnar: Kongsveien opp på denne måtte da gå som en lek!?

Junior, sykkelselger på Oslo Sportslager, tipset sin arbeidgiver om denne modellen!

Men, nei - det ble Metro på oss. Pliktene kaller!

Tilbake til Union Station...

... der jeg traff på denne kontaktsøkende karen!

Første mål for dagen var fasjonable Capitol Hill. Som navnet sier, bydelen rett bak Capitol. Her har den førstefødte bodd i en studentleilighet i sitt semester i Washington.

How's that for a neighbourhood, eh? (Or should I write "neighborhood" here in the US?)

Klassisk amerikansk, ikke sant?

Capitol Hill: fornem idyll, må en kunne si!

Blomstringstiden i DC er velkjent.

Og her lå studentboligene!

En av Metrostasjonene som betjener denne sjarmerende delen av byen heter Eastern Market, etter det populære markedet ved samme navn.

Markeder liker vi! Ikke sant, gamle elever som har vært med til London og Camden?

En automatisk doughnutfriteringsmaskin der smultringene kommer ut på et lite samlebånd! Welcome to USA!

Mange års lidenskapelig lesing av James Lee Burkes romaner fra Louisiana har gitt denne bloggeren et spesielt forhold til gumbo. Her var det ekte gumbo!

Alt er stort i USA! Dette er en grill! Støpjern på boggi-henger! Må ha veid minst ett ton! (Men kyllingen så saftig og fin ut.)

Men så til alvoret - vi er da seriøse!

Dagens hovedprogram: Capitol!

Vi hadde bestilt omvisning på nettet på forhånd, så vi slapp endeløs kø for billetter. Sikkerhetskontrollen er imidlertid heftig, så en bør beregne god tid - også med forhåndsbooket omvisning.

Klare for omvisning på selveste Capitol!

Capitols "Visitor Center": som det fremgår av bildet - dette er litt av en turistmaskin. Besøkssenteret åpnet i 2008.

Systemet er effektivt. En stor stab av dyktige guider snakker til hver sin gruppe gjennom mikrofon og mottakersett. Dermed blir det lett å oppfatte hva de sier og støyen i lokalet er overkommelig.

Guidene gir en underholdende og kunnskapsrik presentasjon av alt fra arkitektur til malerier og historiske anekdoter.

Kuppelen er imponerende!

Fra krypten.

Har en først passert sikkerhetskontrollen og er inne på Capitol, så kan besøkende bruke den underjordiske forbindelsen over til Library of Congress. Går en ut og inn igjen er det ny grundig sikkerhetssjekk og kø.

Point taken - vi tok undergangen:

Library of Congress!

Library of Congress er den eldste føderale kulturinstitusjon i USA. Det er også det største biblioteket i verden, målt både i antall bøker og i hyllemeter!

Et ringe turistkamera yter ikke dette rettferdighet. Ta en titt her!

Ved siden av Library of Congress ligger Supreme Court.

Med Captol unnagjort var Historielæreren klar for litt mer spennende saker igjen. Dessuten har jo overskriften lovet kjoler!

En rusletur unna ligger Museum of American History. Dette er gromme saker! Og svært!

Museum of American History er delt inn i en rekke varierte tematiske avdelinger. Du ser en oversikt over disse her.

En av dem heter Bon Appètit! Julia Child's Kitchen. Julia Child (1912 - 2004) var USAs Ingerid Espelid og "Gutta på tur", ispedd en dose Wenche Foss, i en og samme person. Mange har vel sett Meryl Streeps glimrende fremstilling av den høyreiste damen (hun var 1.88) i filmen Julie & Julia. Før hun døde donerte Child sitt berømte kjøkken til museet:

Julia Childs originale kjøkken. Kjøkkenet var spesiellaget av mannen hennes, benkene var sesielt tilpasset hennes høyde

Opptak fra TV-serien hennes vises på skjerm.

Junior venter på bussholdeplassen sammen med Rosa Parks.

Mens historielæreren slår av en prat med en omreisende selger.

Tablåer gir et levende innblikk i ulike sider ved amerikansk historie, som f.eks. kinesiske landarbeidere under Californias sol.

Det er så en lurer på om John Steinbeck lurer bak vognen?

En annen avdeling heter America on the Move. Og - USAs historie er vel nettopp historien om menneskers mobilitet!

Route 66!

USA - "bilens land". Dette gjenspeiles i en utrolig samling av biler.

Snakker vi bil? Da kommer vi ikke utenom denne. En 1948 Tucker!

Etter storfilmer som "Gudfaren" og "Apokalypse" var Francis Ford Coppola klar for å realisere sin store drøm, filmen om Tucker: "Tucker: The Man and His Dream". Historien om Tucker er fascinerende.

Her er også tilbakeblikk på dagliglivets historie: et 50-tallskjøkken.

En tankevekker i avdelingen for Landmark Objects er den autentiske Greensboro Lunch Counter, en påminnelse om den dystre siden ved USA i det 20. århundre. Gjennom en rekke s.k. "sit-ins" aksjonerte borgerrettsforkjempere mot Woolworth-kjedens segregeringspraksis på sine spisesteder.

Første februar 1960 satte fire studenter fra Nord-Carolinas landbrukstekniske college seg ned ved disken hos Woolworth i Greensboro og ba om kaffeservering. Disse fire skulle gå inn i historien som "The Greensboro Four".

Innehaveren av serveringsstedet nektet dem servering, i henhold til Woolworth-kjedens reglement. De fire var svarte amerikanere.

Neste dag var de over tyve stykker. Det samme skjedde. Og de øvrige kundene plaget og ydmyket studentene etter alle kunstens regler. Den tredje dagen var de over seksti stykker! Den fjerde dagen over tre hundre. Noe hadde begynt! Se bildene her.

De fire opprinnelige "Greensboro Four" møttes utrolig nok igjen, ved den samme disken, i 1990, tredve år senere. Vil du treffe dem? Gå hit!

Her er den: Den autentiske Greensboro Lunch Counter, fra Greensboro, North Carolina.

Norge!

Fra Vietnam-delen.

Hvor blir det av kjolene, sier du?

Ja - ja - ikke mas!

Kjolene kommer!

Vi må til avdelingen First Ladies at the Smithsonian. Der har de utstilt 11 kjoler som er båret av førstedamene på innsettelsesballene for presidentene. Her er alle kjolene fra Mamie Eisenhower til Michelle Obama.

Jenter: dere som tåler høye doser med sko og vesker - dere kan se denne videoen!

Med en slik massiv kjoleeksponering må Historielæreren tilbake til hotellrommet for å ta seg inn igjen!

Men - han kommer sterkt tilbake!

Da med et museum for gutta: National Air and Space Museum! Lav kjolefaktor med andre ord.

Stay tuned!

Historielæreren i USA. Part three - in which the History teacher is unfaithful and falls in love with another city!

2011-05-09T20:53:00.084+02:00

Hovedfokus for pilegrimsferden var Washington DC. Datter og førstefødte tar sitt siste semester på masterstudiet på utveksling ved American University. Kursen settes derfor sørover fra New York.

Det er billig å fly innenriks i USA. Historielæreren er imidlertid av den oppfatning at man ikke ser så mye av et land fra et fly. Tog er tingen!

Dessuten er den historiske betydningen av jernbaneutbyggingen i USA noe denne historielæreren innprenter sine elever. Man får leve som man lærer!

Vi valgte et ordinært regiontog (Amtrak) fra Penn Station, NYC, til Washington DC. Regiontoget er en god del billigere enn Amtraks Acela Express, og bruker selvsagt noe mer tid. Men - allikevel - en behagelig og fin tur gjennom fem stater. Dette er den såkalte Northeast Corridor i USAs samferdselsterminologi.

Toget gjorde mange korte stopp, f.eks. Trenton (i New Jersey - den tettest befolkede staten i USA!), Philadelphia (i Pennsylvania - den 5. mest befolkede byen i USA!), Wilmington (Delaware), og Baltimore (Maryland), før vi gled inn på vakre Union Station i hovedstaden.

En togreise gjennom skiftende landskap, fra dyster Springsteensk postindustrielt forfall i New Jersey (Springsteens hjemstat) - til vakre rullende åser i Maryland. Dette inspirerte til noen timers filosofering over landets historie, fra borgerkrigens slagsteder til de voldsomme raseurolighetene som brøt ut i Trenton etter mordet på Martin Luther king i 1968.

Datter og student påpekte at man kunne få bussbilletter med et kinesisk busselskap (!) på samme strekningen for en norsk hundrelapp. Ungdommen har et annet syn på den kontemplative togreise.

Monumentale Union Station, Washington DC.
Dette er flotte saker!

I Washington skulle vi tilbringe en uke. Da la vi lista litt høyere enn i New York, hva angår hotellstandard. Vi endte opp med et hotell i nabostaten, Virginia!

Jeg var litt betenkt da jeg booket hotellrom i en annen stat, men oppdaget jo fort at Arlington County i Virginia bare er noen minutters spasertur over Key Bridge, så er du plutselig i idylliske Georgetown i Washington.

Valget av Holiday Inn Rosslyn var et lykkelig valg. Bare 2 minutter over gaten til Rosslyn Metro-stasjon, med 2 linjer som suser under elven og neste stopp er i DC.

Holiday Inn Rosslyn Key Bridge, i Arlington, Virginia.
Fra takterrassen har man panoramautsikt over elven til Georgetown, Watergate-komplekset og Consitution Avenue, mot George Washington-monumentet og Capitol!

Utsikt fra hotellet: rett over Key Bridge ligger fornemme Georgetown University. Man behøver ikke bo i Washington for å være i Washington!

USAs hovedstad er monumental! Første dag var det like godt å kaste seg ut i det. Rett over Potomac-elven (grenseelven mellom District of Columbia og Virginia) ligger Lincoln Memorial. Nå i 2011 er det 150 år siden borgerkrigen brøt i 1861, så det er bare rett og rimelig å begynne med Lincoln!

Lincoln Memorial.
Historielæreren har alltid godt vær på sine ekskursjoner!

Her på trappen foran Lincoln Memorial holdt Martin Luther King sin berømte 17 minutter lange "I Have a Dream"-tale i august 1963!
I det fjerne skimtes Capitol, med George Washington-monumentet i forgrunnen.
Dessverre var vannspeilet borte pga vedlikeholdsarbeider. (Det er liksom ikke mulig å stå her, uten å tenke på scenen i "Forrest Gump"!)

Går en inn i blant trærne til høyre for vannspeilet nedenfor Lincoln Memorial møtes en av et imponerende og tankevekkende syn. Men - den store strømmen av besøkende går ikke denne veien - de går til venstre i stedet. Alle skal jo se det berømte Vietnam-monumentet.

Det ligger noe symbolsk i dette. Her er nemlig monumentet over - ja nettopp - "den glemte krigen". Skriver du "the forgotten war" i google-søket så får du garantert opp Koreakrigen øverst! (Se forøvrig tidligere oppslag.)

Ut av skogens skygger kommer de forsiktig og årvåkne frem i åpent lende - soldatene fra "den glemte krigen". Minnesmerket ble innviet av president Clinton sommeren 1995 og er ment å symbolisere soldatene som kommer ut av skogen - hjem fra slagmarken.
"Hjem" er symbolisert med flagget soldatene sleper seg frem mot (se dette effektfulle oversiktsbildet).

På den ene siden går en langsgående stenkant med alle de deltakende landene i FN-operasjonen, deriblant Norge. På motsatt langsgående side står en høy mur i blankpusset svart granitt, med sandblåste motiver fra krigens forløp.
De 19 soldatene som vender hjem ser sitt eget speilbilde i granittmuren:

Minnesmerket over Koreakrigen er blant de minnesmerker som gjør inntrykk på denne historielæreren. Kunstnerne har lykkes i å skape en effekt som gir mening. (Dette er sikkert kunstfaglig helt vanvittig politisk ukorrekt å si, siden de 19 statuene faktisk ligner på ekte soldater!)

Symptomatisk nok ble et minnesmerke over Vietnamkrigen en mye mer omdiskutert affære. Det endte da også opp med tre ulike minnesmerker, hhv "De tre soldatene", minnesmerket over de mange kvinnene som tjenestegjorde i Vietnam og den berømte "muren" med de inngraverte navnene på alle falne og savnede.

"The Three Soldiers" i bronse.
Minnesmerket er langt på vei et resultat av controversen over "muren". Da Maya Lins vinnerutkast ble kjent vakte det sterke reaksjoner fra både veteranorganisasjoner og daværende president Reagan. Dette noe mer tradisjonelle krigsminnesmerket er en kompromissløsning (se nedenfor).

Det sies at alle de store filmstudioene i Hollywood har sine egne kopier av dette monumentet, siden National Park Service er restriktive med tillatelser til filminnspillinger her.

Kunstnerens intensjon har vært å gi oss assosiasjoner til et "sår" i landskapet, slik som Vietnamkrigen ble et sår i amerikanernes mentalitet.

Den kinesisk-amerikanske Maya Lin var bare 21 år og fremdeles en undergraduate student da hun i 1981 vant konkurransen om et minnesmerke over USAs falne i Vietnamkrigen!

Motstanden mot hennes vinnerutkast var massiv. Argumentene strakte seg fra den ukonvensjonelle utformingen av et krigsmonument til hennes asiatiske opphav. Hun har selv uttalt at hun aldri ville vunnet konkurransen, hvis ikke den hadde vært "blind" - alle de innleverte utkastene var bare nummererte, ikke med navn. Da hennes identitet ble avslørt skal til og med en mann som Ross Perot, presidentkandidat i 1992 og 1996, ha kalt henne en "egg roll" pga hennes kinesiske opphav.

Over 58 000 navn på døde og savnede er inngravert i muren. Steinen ble importert fra India og valgt nettopp for dens unike "speileffekt".

Alle de over 58 000 navnene er merket enten med et kors eller en diamant. De som er savnet og altså antatt omkommet i kamp eller fangenskap er merket med et kors. De som er bekreftet omkommet er merket med en diamant.

I vår moderne DNA- alder lar det seg gjøre å identifisere levninger. Korsene utenfor disse navnene blir da endret til diamant, men det lar seg gjøre å se denne endringen hvis en studerer symbolet grundig. Skulle en av de som har sitt navn på denne muren dukke opp i live, vil korset bli innringet med en sirkel. Dette har til nå ikke skjedd.

Her kan du "se" på muren fra din egen PC - og zoome inn på navn. (Jeg har brukt denne med hell i min engelskundervisning. Det er særlig effektfullt hvis du har et autentisk navn å finne frem til på veggen!)

Det tredje av Vietnam-minnesmerkene er til ære for de over 10 000 kvinnene som tjenestegjorde i stridssonene i Vietnam. Over 90% var sykepleiere.

Vandringen går videre, mot:

Andre verdenskrigsmonumentet.

De to motstående hovedbuene er merket "Atlantic" og "Pacific" og symboliserer således krigen i hhv Afrika/Europa og i Asia. Hver av de 56 mindre buene bærer navnene til USAs stater i 1945 (48 stk), samt DC, Alaskaterritoriet, Hawaiiterritoriet, Fillippinene, Puerto Rico, Guam, Amerikansk Samoa og De amerikanske Jomfruøyene. Altså 56 til sammen.
Minnesmerket er fra så sent som 2004. Slik ser det ut ovenfra.

Legg merke til inskripsjonen i stengulvet.
La oss rette kameraet nedover:

Dette er interessant! Norman Davies kommenterer dette allerede i innledningen til storverket Europe At War 1939 - 45. No Simple Victory. (på norsk: Europa i krig 1939 - 1945. Ingen enkel seier). Han skriver (etter først å ha beskrevet utformingen av monumentet) :

"Og her, om ikke før, begynner man å lure på om minnesmerket ikke er viet andre verdenskrig i sin helhet, men derimot USAs innsats under krigen. Nær sagt alle europeere vil vite at krigen ikke begynte i 1941. Men millioner av amerikanere lærer noe annet. Det uuttalte budskapet går ut på at USA kjempet den godes strid og vant. Ingen steder er det henvisninger til USAs allierte eller kampfeller. En middels opplyst besøkende kunne komme til å tro at USA vant krigen alene."

George Washington-monumentet.

Det er liksom grenser for hvor mye av National Mall en klarer på en gang. Her er så mange monumenter, minnesmerker, museer og offentlige bygninger at det nesten må deles opp på flere dager.

Derfor valgte vi i stedet å dreie inn mot sentrum og til en Metrostasjon. Like bak besøkssenteret til det hvite hus snublet jeg imidlertid over denne karen fra historiepensumet:

General John J. Pershing, i Pershing Park.
Pershing er den ene av bare to militære i USAs historie som har blitt utnevnt til den høyeste militære grad som er mulig i USA, General of the Armies. (Den andre er George Washington, men han ble "forfremmet" til denne graden i 1976, dvs 177 år etter at han døde.)
Pershings navn vil vel for alltid være forbundet med ordren som lød: "Cease fire on all fronts 11.11.11. General John J. Pershing".

Så var det tid for gjensyn med den førstefødte. Hun har hatt sitt siste semester på Handelshøyskolen i Bergen ved American University i DC.

American University ligger i idylliske Tenleytown, nord for Washington sentrum. Her det vakkert!

Den førstefødte foran sitt alma mater.

Søskengjensyn.

En liten omvisning på campus ble en bekreftelse på alle mine illusjoner om amerikanske universiteter. Den som var ung igjen! I min tid som student på 70-tallet var liksom det å ta et grunnfag på Telemark Distriktshøyskole i Bø i Telemark noe eksotisk. I dag har mine to barn, på deling, allerede rukket å studere i utenlandske byer som Bergen, Sidney, en kystby i Mexico, Santiago og Washington!

Stemningsbilde fra Tenleytown. Her kunne jeg alltids klare å bo!

Ikke langt unna Tenleytown ligger den ruvende Washington National Cathedral, verdens sjette største katedral! Med sin neogotiske arkitektur minner den oss om at USA jo ikke har de "ekte" middelalderkatedralene vi er vant med fra Europa. Denne kirken ble faktisk påbegynt så sent som i 1907, i nærvær av daværende president Teddy Roosevelt. Først i 1990 kunne president Bush delta på den offisielle åpningen.

Katedralen er episkopal ("Protestant, yet Catholic"!) og den amerikanske kongressen har vedtatt at dette skal være landets "National House of Prayer". Fire amerikanske presidenter er gravlagt fra denne kirken: Wilson, Eisenhower, Reagan og Ford. Her holdt Martin Luther King sin siste søndagsgudstjeneste, bare noen dager før han ble myrdet.

Katedralen er også det siste hvilestedet for kjente personer som Helen Keller, WoodrowWilson (den eneste amerikanske president som er gravlagt i Washington DC!) og de to utenriksministrene Cordell Hull og Frank B. Kellogg. (Hull var utenriksminister i 11 år - det er rekord i USA.)

83 år tok det! Men slik var det jo med middelalderkatedralene i Europa også.

Et vanlig "turistkamera" klarer ikke å yte glassmalerier o.l. full rettferdighet. Se heller her.

Fra den nasjonale katedralen er det ikke lange biten til hovedstadens kuleste bydel, Georgetown. Her går ungdommen amok i klesforretninger, mens fossile historielærere finner seg et sted å sitte ned og iakta med undring hva folk kan finne på å kjøpe for penger i en butikk! (Litt som en blanding av Camden og Notting Hill, kanskje?)

Georgetown!
Her ligger "Old Stone House", den eldste stående bygningen i Washington. Og de fleste kjenner vel til Georgetown University, USAs eldste katolske universitet.

Iskrem i Georgetown.

Hva finner historielæreren på i neste episode?

Vil han oppsøke maktens sentrum?

Hvor stor er en ekte amerikansk utegrill?

Får man servert gumbo i Washington?

Does history still matter?

Følg med - følg med!

Historielæreren i New York - Dag 2: "Guttas dag"!

2011-05-07T13:41:00.058+02:00

Hva betyr "intrepid"?

Svar: det kommer av latin: intrepidus, som betyr noe i retning av "fryktløs".

Går vi gjennom New Yorks teaterområde og "Hells' Kitchen", langs 46th Street vestover til Hudson River, kommer vi til Pier 86 - alle gutters paradis, Intrepid Sea-Air-Space Museum!

I mangel av et helikopter må jeg her nesten ty til nødrett og knabbe to bilder fra nettet:

(Også i dagens episode tilrådes å klikke på bildene for forstørrelser)

Kan det tenkes et mer egnet sted for et sea-air-space museum enn et komplett og autentisk hangarskip fra andre verdenskrig?

Museumsopplevelsen kretser omkring tre hovedelementer:

Hangarskipet USS Intrepid, med en omfattende samling av fly og helikoptre.
U-båten USS Growler , siste generasjon dieselelektriske U-båt fra den kalde krigen.
Det supersoniske passasjerflyet Concorde fra British Airways.

Hangarskipet USS Intrepid ble sjøsatt i 1943 og satt inn i kampene i Stillehavet, blant annet i det berømte slaget i Leytebukta i oktober 1944. For ordens skyld: dette slaget utenfor Fillippinene er andre verdenskrigs, kanskje også verdenshistoriens, største sjøslag!

Hangarskipet deltok også i Vietnamkrigen, før det avsluttet sin karriere i NASAs tjeneste med å være skipet som plukket opp de amerikanske romkapslene i Mercury- og Geminiprogrammene.

USS Intrepid ble "pensjonert" i 1974 og ble altså kjernen i dette storslåtte museet fra 1982.

Det er imponerende dimensjoner over et hangarskip fra andre verdenskrig!

Fra det ble sjøsatt i 1943, til det ble tatt ut av tjeneste i 1974, seilte USS Intrepid syv ganger rundt kloden. Det ble truffet 5 ganger av japanske kamikazefly, torpedert en gang og bombeskadet flere ganger. Verst var den 25. november 1944, da skipet ble rammet av to kamikazetreff samme dag! Som bildet under viser så slo skipet godt fra seg også!

USS Intrepids "score card" fra krigen er utrolig! Fly fra Intrepid skjøt ned 287 fientlige fly og skipets luftvern skjøt ned 14. Kolonnene til høyre viser fientlige skip som ble satt ut av spill i møte med Intrepids flystyrke og kanoner.

På det meste tjenestegjorde ca 3 400 mann ombord på skipet samtidig. I dag kan besøkende oppleve skipets ulike dekk innenfra og selvsagt det imponerende flight-dekket, eller "rullebanen", om man vil.

Med et mannskap på over tre tusen mann sier det seg selv at det er mye spennende å se under dekk!

Pilotenes "Ready Room" - her satt de i beredskap og ventet på ordre om å komme seg i luften.

På hangardekket er det utstilt fly og helikoptre som har en historie direkte knyttet til USS Intrepid. På bildet over: Douglas A-4 "Skyhawk" fra US Navy. Dette kampflyet ble brukt under Vietnamkrigen og av israelerne under Yom Kippur-krigen.

Junior (under opplæring) poserer foran en Grumman TBM "Avenger". Flytypen var i kamp første gang i selveste slaget om Midway, vendepunktet i Stillehavskrigen. Tidligere president George Bush (senior) og skuespilleren Paul Newman tjenestegjorde begge på denne flytypen under Stillehavskrigen!

Men - rosinen i pølsa for alle med interesse for flyhistorie er flight-dekket! Her er en fantastisk samling av alle slags fly og helikoptre fra hele verden!

Flight-dekket! Dette er julaften!

Se det! En godbit for flyinteresserte! Et israelsk "Kfir" ("Løveunge" på hebraisk) - en israelsk videreutvikling av det franske Mirage 5.

Oi - hva har vi her?
Nærmest: en kinesiskbygget MiG-17 , deretter en polskbygget MiG-21.

MiG-21 er det mest produserte supersoniske jetflyet i flyhistorien! Flyet ble produsert mellom 1959 og 2006! MiG står for Mikoyan-Gurevich.

Helt fremme i baugen står en Lockheed A-12 "Blackbird" og skuler mistenksomt nedover dekket. Dette spionflyet ble bygget på oppdrag for CIA og var ment å skulle fly over Sovjetunionen og spionfotografere. Etter U-2-affæren ble det imidlertid betraktet som for risikabelt og "Blackbird" ble brukt i Asia, spesielt over Vietnam.

Nesepartiet på "Blackbird" - Her oser det hemmelighold og kald krig!

Mellom hangarskipet og U-båten står en annen imponerende fugl, en av British Airways sine Concorde. Nå er jo ikke Concorde noe hvilket som helst fly - men dette er heller ikke en hvilken som helst Concorde! Den 7 februar 1996 fløy akkurat dette flyet over Atlanteren til New York på 2 timer 56 minutter og 59 sekunder! Det er den raskeste transatlantiske flyvningen som er gjennomført med et supersonisk passasjerfly.

På grunn av den store friksjonsvarmen utvidet Concorde-flyet seg med over 20 cm under toppfart!

Så: Fra luft til vann!

USS Growler ligger fortøyd på motsatt side av utstikkeren og innbyr til utforsking. U-båten ble sjøsatt i 1958 men tjenestegjorde ikke lenger enn til 1964. Da var denne typen U-båt gått ut på dato, av 2 grunner:

Dieselelektriske U-båter ble avløst av atomdrevne. En båt som Growler kunne bare operere neddykket i 48 timer, før den måtte ha luft til å kjøre dieselmotorene som ladet batteriene. I praksis innebar det at klassen måtte opp i snorkeldybde hver natt.
Denne klassen U-båter skulle avfyre krysserraketter, men utskytingen forutsatte overflatestilling.

Begge disse begrensningene forsvant med atomdrevne båter og raketter som kunne avfyres fra neddykket posisjon. Exit Growler.....

U-båtene i denne klassen kunne avfyre 4 Regulus I krysserraketter av typen vi ser rett forut for tårnet.

Historielæreren går ombord i USS Growler. Her er det tydeligvis strengere inntakskrav enn på lærerutdanninga hjemme i Norge!

Klarer du ikke kravene får du ikke gå ned i selve båten! Her er det bare å trøkke seg igjennom.

Soveavdelingen. (Det var kanskje ikke så dumt det der med å måle størrelsen først. Det er trange skott!)

Litt mer "luksus" for kapteinen.

Båten var også utstyrt med opptil 15 torpedoer. Noe å dele soverom med! Her i torpedorommet var også matlageret og dusjen. Problemet var bare at dusjen ikke kunne brukes før såpass mye av matforrådet var spist opp at man kom til dusjen!

Soveskap?

Fra byssa.

Rart å tenke på at hangarskipet, U-båten og Concorden bare ligger noen minutters spasertur fra 7th avenue!

... men plassproblematikken er kanskje den samme som nede i U-båten? Disse parkeringshyllene så jeg mange av.

New York: ingen mangel på politifolk!

I neste episode setter historielæreren kursen for Washington DC.

Finner han noe av historisk interesse i hovedstaden? Følg med - følg med!

. This record-breaking pla

Historielæreren på pilegrimsferd til USA! Part One: First We Take Manhattan!

2011-05-03T21:27:00.052+02:00

Årets påske for historielæreren bød på en lenge etterlengtet tur til USA. Reisemål: New York og Washington, med fokus på sistnevnte.

Flybilletter innkjøpt i januar ga direktefly (Continental) til Newark for bare litt over fire tusen kroner tur/retur.

Hotellrom i New York kan være så ymse, kunne bereiste kolleger berette. Jeg ble anbefalt Comfort Inn Manhattan på 35th Street og det er en anbefaling jeg gjerne viderebringer. Ikke Shangri-La akkurat, men grei service, renhold og flott belliggenhet. Vegg i vegg med Empire State Building, T-bane rett utenfor døren og 2 minutter fra Penn Station, Madison Square Garden og Times Square. Let the show begin!

(Klikk på bildene for forstørrelser.)

Comfort Inn Manhattan

Nærmeste nabo: Empire State Building
- might as well try it out!

Utsikt rett ned på hotellet, Macy's og Broadway.

... og Lower Manhattan med Statue of Liberty i det fjerne.

Ser man nordover ligger Central Park og puster liv i betonghavet. I det fjerne skimtes George Washington Bridge ("GWB"), som forbinder Upper Manhattan med Bergen County på New Jersey-siden av Hudson-elven.

Empire State Building er ikke bare et typisk "must" turistmål. Det er også en kilde til historisk kontemplasjon! I mange år var dette, med sine over 100 etasjer og nesten 400 meter, verdens høyeste bygning.

Det er en skjebnens ironi at de førse utgravingene til fundamentet tok til i januar 1930, rett før depresjonen rammer USA med all sin kraft. Det var president Hoover som, via fjernstyring fra Washington DC, tente lysene og dermed foresto den offisielle åpningen av kolossen. Samtidig ble det bygget "Hoovervilles" i de amerikanske byene og krisen lammet landet.

Første gang tårnbelysningen ble tatt i bruk, året etter, var det for å markere Roosevelts knusende seier over den samme Hoover i presidentvalget! History matters, dere!

Alle leseglade gutter har vel også latt seg begeistre av historien om de mange hundre Mohawk-indianerne som sto for de mest halsbrekkende delene av konstruksjonsarbeidet. Byen New York huser i dag en indianerbefolkning på rundt 50 000 Mohawk. Forklaringen ligger i innhentingen av Mohawk- og Iroquoisindianere til byggingen av skyskrapere!

Hvorfor ble indianerne hentet til New York?
Les her!

Totalt var det imidlertid nesten tre og et halvt tusen bygningsarbeidere involvert, de fleste europeiske immigranter. Fem arbeidere mistet livet under byggingen.

Da jeg sto på toppen kunne jeg heller ikke la være å tenke på den utrolige historien fra en sommerdag i 1945, da et B-25 bombefly fra US Army, i tett tåke, fløy rett inn i Empire State Buildings 79. etasje! Besetningen på 3 og 11 mennesker i bygningen mistet livet.

En historielærer må selvsagt avlegge Wall Street et besøk. Her flankert av Arturo Di Modicas "Charging Bull" . Tre og et halvt tonn rå virilitet og kraft i bronse! (Eh... - jeg tenker da på oksen, altså...)

Historien bak skulpturen er fascinerende. Dette er et stykke ekte "gerilja-kunst", utplassert av kunstneren, uten at den var hverken bestilt eller ønsket av byens myndigheter. Angivelig "smuglet" på plass i løpet av et tidsrom på under 15 minutter, mellom to vaktrunder. Ikke dårlig, når vi snakker om tre og et halvt tonn okse! Noen ganger må man bare gi etter og sette pris på sivil ulydighet, ikke sant?

Trofaste lesere av bloggen vil kjenne oksen fra et tidligere innlegg, der den går igjen som en rød tråd i musikkvideoen om Keynes og Hayek.

Castle Clinton, eller Fort Clinton.

Wall Street er et fint utgangspunkt for en historisk strandpromenade. Bildet viser Battery Park med Fort Clinton. Ikke alle vet at dette faktisk var det første "innvandrermottaket" i New York, altså før Ellis Island ble etablert.

Mellom 8 og 12 millioner immigranter entret USA gjennom dette mottaket (deriblant kjente navn som Nikola Tesla, Emma Goldman og Harry Houdini). Dette kapitlet i fortets historie er i dag markert med denne skulpturen:

"The Immigrants" av Luis Sanguino (1973)

Ikke langt fra Fort Clinton og fergeterminalen til Staten Island-fergene ligger South Street Seaport, et av New Yorks "designated historic districts". Her ligger mange godbiter for kultur- og skipsfartsinteresserte, i området rundt det historiske Fulton Fish Market.

Yours Truly poserer her foran den firemastede barken "Peking", bygget med stålskrog i Hamburg i 1911. Her suser historien bokstavelig talt i riggen! Skipet er et av de siste av "windjammerne" og seilte i begge verdenskrigene! En bark har en noe enklere seilrigging enn en fullrigger og krever derfor mindre mannskap. I norsk seilskutetids glansdager var barken en favoritt blant norske skipsredere. ("Statsraad Lehmkuhl" er en bark.)

Jeg valgte å spasere langs elven oppover mot mektige Brooklyn Bridge - verdens lengste hengebro, da den ble åpnet i 1883. Denne siden gir et interessant historisk innblikk i byggeprosessen av dette ikonet av et byggverk. Sagaen om den tyske emigrantfamilien Roeblings rolle i broens historie er unektelig ganske spesiell.

Brooklyn Bridge. Menneskene som arbeider seg møysommelig oppover mot toppen av tårnet gir et innblikk i dimensjonene. I bakgrunnen: Manhattan Bridge, den andre av tre hengebruer som forbinder Manhattan med Brooklyn. Den tredje, Williamsburg Bridge, var også en periode verdens lengste hengebru. Sammen forteller disse en historie om USAs demografiske og økonomiske vekst og den rivende teknologiske utviklingen på slutten av 1800-tallet.

Dreier en litt innover i bebyggelsen bifinner en seg ganske snart i New Yorks Chinatown. Et naturlig mål for undertegnede. Dette er den største chinatown i USA og hevder også å være den høyeste konsentrasjonen av kinesere på den vestlige halvkule. Down Memory Lane for denne bloggeren, med andre ord.

Fra de første få sjømenn og handelsmenn vandret ned landganger så tidlig som på 1700-tallet, via importen av billig kinesiske arbeidskraft ("kulier") til jernbaneutbyggingen og det forlokkende gullrushet, vokste den kinesiske befolkningen jevnt og trutt. I dag anslås antallet til mellom nitti og hundre tusen bare her i New York!

Kinesernes driftighet, kanskje spesielt deres restauranter og vaskerier, er velkjent. Etterhvert ble dette en kilde til konflikter i USA. Asiatene ble beskyldt for å "stjele jobbene" og undergrave arbeideres interesser, gjennom å være villige til å jobbe for dårligere lønn enn andre immigrantgrupper. Dette resulterte i den berømte loven "Chinese Exclusion Act" av 1882.

Loven satte en streng selektiv stopper for kinesisk innvandring og er til dags dato USAs eneste føderale lov, vedtatt utenom krigstid, som ekskluderer en nasjonalitet. Opprinnelig skulle loven gjelde i 10 år, men først under andre verdenskrig, da Chiang Kai-sheks Kina var USAs allierte, ble denne uomtvistelig rasistiske loven en politisk anakronisme og opphevet.

The Chinese Exclusion Act: legg merke til oppslaget ved siden av portstolpen - det meste slapp inn, bare ikke kinesere!

Et interessant apropos: det antas at det var denne loven som ga støtet til historiens første eksempel på omfattende kommersiell menneskesmugling! At loven ikke en gang tillot familiegjenforeninger bidro dessuten ytterligere til å sementere den svært skjeve kjønnsfordelingen i de amerikanske chinatowns. År 1900 regner en med at det var under 150 kvinner, mot ca 7 000 menn i New Yorks Chinatown, derav navnet "The Bachelor's Society"!

Chinatowns butikker: lukten av Kina!

Mitt ærend i Chinatown denne dagen var imidlertid en avtale med en av heltene i kinesisk historie. Dette var et møte jeg hadde drømt om og sett frem til lenge.

Og her, på Chatham Square finner jeg ham omsider! Verdig og stolt. Skuende utover sine landsmenn i Chinatown.

Chatham Square - her står han!

Lin Tse-Hzu - endelig møttes vi!

Denne karen har fascinert meg lenge. Vi må tilbake til 1830-tallet, til byen som vi dengang kalte Canton (i dag Guangzhou). Det kinesiske regimet ser med økende uro på det katastrofale opiumsmisbruket i landet. Til slutt utnevner keiseren Lin Tse-Hzu til sin representant i Canton og gir ham følgende klare mandat: sett en stopper for britenes og de andre europeernes omfattende pushing av denne giften til vårt folk!

War on drugs, med andre ord.

Den nyutnevnte embetsmannen skilte seg fra tidligere eksemplarer - han var ubestikkelig! Han gjorde alvor av kravet overfor The Honourable East India Company og de andre handelsselskapene som tjente astronomiske summer på eksporten av en gift de selv hadde forbudt i sine hjemland.

Resultatet er kjent: Opiumskrigene.

Mindre kjent er (dessverre) Lin Tse-Hzus velformulerte brev til selveste Dronning Victoria i 1839. Han skriver blant annet:

..."By what right do they then in return use the poisonous drug to injure the Chinese people? Even though the barbarians may not necessarily intend to do us harm, yet in coveting profit to an extreme, they have no regard for injuring others. Let us ask, where is your conscience? I have heard that the smoking of opium is very strictly forbidden by your country; that is because the harm caused by opium is clearly understood. Since it is not permitted to do harm to your own country, then even less should you let it be passed on to the harm of other countries -- how much less to China! Of all that China exports to foreign countries, there is not a single thing which is not beneficial to peo ple: they are of benefit when eaten, or of benefit when used, or of benefit when resold: all are beneficial. Is there a single article from China which has done any harm to foreign countries?"

Well said, Lin!

Det er uklart om dronningen av England noen gang leste brevet.
Svar fikk han aldri.
Bortsett fra krig.

Men - nå fikk jeg møtt ham.

History matters!

Hva finner historielæreren på den neste dagen i New York?

Jo - da blir det "guttas dag"!

Følg med - følg med!