Historielærerens sommerekskursjon - Del 5: Undertøy redder liv! Og: Hvordan anlegge en vei?

Vi starter med litt drama!

Fredag 8. mai 1885 hoppet en 22 år gammel ung dame i fortvilet kjærlighetssorg fra en ca 80 meter høy bro i Bristol. Hennes kjæreste, som jobbet i Great Western Railway, hadde gjort det slutt og hevet forlovelsen. Jenta var knust og ville gjøre slutt på livet på en 100% sikker måte.

Datidens klesmote tilsa imidlertid store, og mange, skjørt og underskjørt i stivt materiale (krinoliner). Disse skal, i følge øyenvitner, ha virket som "fallskjermer" der den unge damen stupte mot døden. Ikke bare bremset skjørtene fallet, de drev henne skrått i luften, slik at hun landet i mudderet på elvebredden. Der ble hun reddet av øyenvitner som fikk henne til sykehus i Bristol.

Den forsmådde og ulykkelige jenta overlevde og levde til hun ble 85 år!

Once in Victoria's golden age
When crinolines were all the rage
A dame in fashionable attire
Would change her life for one up higher
So up to Clifton Bridge she went
And made a parachute descent
But though, 'twas not the lady's wish
A boatman hooked her like a fish
And thus a slave to fashion's laws
Was snatched from out of Death's hungry jaws
This story's true I'd have you know
And thus it only goes to show

Bildet er tatt fra ca midt på broen. Som vi ser - det er tross alt nesten 80 meter ned til elven Avon. Det victorianske underskjørtet må ha vært effektivt!

Men - hva med broen?

We'll cross that bridge when we get there, som de sier på de kanter. Alt til sin tid.

Kan Historielæreren skrive en episode uten å nevne Brunel?

Svaret er nok som regel nei.

I denne episoden skal Historielæreren imidlertid besøke et byggverk som skaperen selv, altså Brunel, aldri fikk oppleve i fullført stand!

Allerede midt på 1700-tallet oppsto ideen om å bygge en bro over den mektige kløften der, den i tidligere episoder omtalte elven, Avon skiller bydelen Clifton i Bristol fra Leigh Woods i Somerset. (Tillat at Historielæreren her iler til med å nevne suksessforfatteren Jeffrey Archers lesverdige bokserie fra nettopp Clifton og Bristol: The Clifton Chronicles! Lett, men spennede lesning.)

Brobyggingsprosjektet ble av forskjellige grunner avbrutt og trakk i langdrag. Ett av avbruddene skyltes de heftige Bristol Riots i 1831. Brunel selv ble hanket inn som en slags reservepoliti under opptøyene. Først i 1864, fem år etter Isambard Kingdom Brunels død, sto den ikoniske praktkonstruksjonen ferdig: The Clifton Suspension Bridge.

Den store utfordringen for alle broforslagene hadde vært høyden. Admiralitetet satte som standardkrav at alle broer måtte gi en fri seilingshøyde på minst 30m, av hensyn til de høymastede krigsskipene. Dette kravet førte til at interessen vendte seg mot den allerede naturlig dype kløften mellom Clifton og Leigh Woods. Men - denne dybden ga også ingeniørmessige og økonomiske utfordringer.

Broingeniøren William Bridges (sic!) forslag fra 1793: Fabrikker og lagerbygninger skulle utgjøre en del av broen og således bidra til finansieringen av det omfattende prosjektet. Bridges var vel også inspirert av den gamle tradisjonen med å ha bebyggelse på broene.

Brunels broforslag vant en utlyst konkurranse i 1831. Brunel ville bruke jern, mens de fleste av de tidligere utkastene hadde vært steinkonstruksjoner. Selveste far sjøl, Marc Isambard Brunel skal ha vært skeptisk og tvilte på sønnens lange brospenn! Brunel ignorerte farens innsigelser og ga broen et spenn på hele 215 meter (broens totale lengde er 412 meter).

Få byggverk har en slik symboleffekt som denne broen har for Bristol. Derfor går den igjen i utallige sammenhenger. Dristige jagerflypiloter har trosset trusler om krasse forføyninger og flydd under brospennet (også med fatale konsekvenser). Den majestetiske Concorden fløy lavt over broen på sin avskjedstur i 2003. I 1979 fant det første strikkhoppet i moderne tid sted her fra broen. Og - i 2012 ble broen brukt som vekslingsområde for stafetten for å bringe den olympiske ild til London.

26. november 2003: den siste Concorde som var i luften fløy en "æresrunde" over broen, før den landet for siste gang på Filton Airfield i Bristol. (Se majesteten lande for aller siste gang her.)

 Broen sett fra veien langs elven i bunnen av kløften.

 ... og sett fra høyden ved Clifton Observatory.

Her er broen sett fra andre siden og vi ser observatoriet på høyden til venstre.

Broen er ordinær trafikkåre for biler, men med bompenger.

Mellom 1974 og 1993 hoppet 127 mennesker i døden fra broen. Etter at det ble montert sikkerhetsgjerder på broen er selvmordstallet halvert, til ca 4 pr år. Disse skiltene henger på begge sider av broen.

 På Bristol-siden av Avon ser vi bydelene Clifton og Hotwells, med bykjernen i bakgrunnen. Legg spesielt merke til de store røde teglbygningene øverst til høyre. Det er de gamle tobakkslagrene fra den tiden Bristol blomstret og tjente formuer på de tre store syndene: Slaver, Tobakk og Sherry! "Einkvar har sitt å verte namngjeten av...", sa Gunnar frå Lidarende.

Stemningsbilde fra bydelen Clifton: slik skal en hekk klippes!

Litt nord for den berømte Clifton-broen ligger et fascinerende område: The Downs. Her krysset den romerske veien fra Bath til Sea Mills. I Bristols storhetstid som sjøfartsby ble det fasjonabelt for skipsrederne å bygge hus her oppe, siden de derfra kunne se når båtene deres kom seilende opp Avon, på vei til Bristol harbour. I dag er dette et svært og åpent rekreasjonsområde for Bristols befolkning. Her ligger også verdens 5. eldste dyrehage, Bristol Zoo Gardens, åpnet i 1836.

En tur over The Downs gir Historielæreren assosiasjoner til Ekebergsletta i Oslo, bare i mye større målestokk. For - utrolig nok - The Downs har sin egen fotball-liga, helt uavhengig av det britiske seriesystemet! Denne ligaen har fire divisjoner og skiller seg altså ut fra tradisjonelle fotballserier ved at alle kampene går på samme sted, slettene på høyden nord for Bristol!

På The Downs er det lite duer å se. Dette skyldes at det her har blitt drevet med trening av vandrefalker i uminnelige tider. Vi snakker om verdens raskeste rovfugl - de kan komme opp i godt over 200 km/t. I 1990 ble et eget verneprogram satt i gang, og i dag kan entusiastiske ornitologer nyte synet av disse fuglene i flukt.

En av de flotte gamle rederhusene på The Downs. (Er det en vandrefalk Historielæreren uforvarende har fått med på bildet?)

For å komme fra hovedveien som går langs elven i bunnen av kløften og opp til The Downs på høyden over, må vi kjøre opp Bridge Valley Road.

DET, kjære leser, er en vei med en plass i verdenshistorien!

I 1802 flyttet en 46 år gammel skotsk veiingeniør til Bristol. Der skrev han en to avhandlinger som ble lagt frem for parlamentet i London: "Remarks on the Present System of Road-Making and Practical Essay on the Scientific Repair and Preservation of Roads". Mannen het John Loudon McAdam. Gjennom sin stilling som General Surveyor of Bristol Roads skulle McAdam få en plass i verdenshistorien.

Veiingeniørens hovedtese var: veier må heves opp fra landskapet omkring og de må funderes av flere systematisk lagte lag av stein og grus. Veibanen måtte også bues og doseres for å sikre avrenning av nedbør. Gjennomføringen av McAdams ideer regnes som det største fremskrittet i veikonstruksjon siden romertidens veinett ble anlagt. (Om bredden på en romersk vei - se forøvrig her!)

Maleri av Carl Rakeman: "Construction of a Macadam Road, Boonsbrough Turnpike Road, between Hagerstown and Boonsboro, Maryland" (1823)

På engelsk brukes begrepet macadamisation, etter John McAdam (på norsk: makadamisering). Ordet tarmac er også en avledning av hans navn: "tar-penetration macadam".

Bridge Valley Road i Bristol er den første offentlige veien i historien som ble anlagt etter McAdams prisipper, altså makadamisert!

Denne episoden avsluttes med noen stemningsbilder fra Bristol:

Historielæreren falt for denne gamle bussen! I dag i tjeneste som "Wedding Bus"

Her kommer en serie med sjarmerende puber i Bristol. Nyt:

Er det mer å se i Bristol?

Svar: JA!

Stay tuned!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 4: Møt Robinson Crusoe! Og: Vi må få skipene til å flyte!

Som det fremgår av Del 3 - Historielæreren er altså ankommet Bristol på kysten av sør-vestre England. Byen er i dag Englands 6. mest folkerike by, men var på 1500-tallet den 3. største og viktigste byen i kongeriket, etter London og York.

Bristol ligger bare litt under 2 timers behagelig togreise fra Paddington Station i London. Turen går gjennom Reading, Swindon og Bath. Vil man unngå å legge turen om London er det bare ca 1 time og 30 minutter fra Reading, som har en glimrende og velfungerende buss-til-tog-ordning fra til/fra Heathrow.

Allerede ved ankomst til den storslåtte Bristol Temple Meads Station blir vi på nytt minnet om vår gamle venn Isambard Brunels betydning for byen. Stasjonen er selvsagt Brunels verk og utgjorde endestasjonen for hans Great Western Railway fra Paddington Station i London (som ikke overraskende også er tegnet av den samme Brunel!). Brunels jernbaneselskap, "GWR", gikk i samtiden under navnet "God's Wonderful Railway". Senere ble selskapet også kjent som "The Holiday Line", siden denne forbindelsen ga Londons befolkning en rask forbindelse til feriebyene på vestkysten.

 Våpenskjoldet til Great Western Railway besto av mottoene til de to byene London og Bristol.

 Temple Meads Station, tegnet av Isambard Kingdom Brunel, er kolossale saker - en levning som vitner om tiden da jernbanestasjoner var samfunnets monumentalbygg.

Alle taxiene i Bristol er i skinnende "Bristol Blue". På slutten av 1700-tallet fikk Richard Champion, en porselensmaker i Bristol, importmonopol på kobolt-blåfarge fra Sachsen. Dette ga opphavet til det kjente Bristol Blue Glass.

Historielæreren pleier å gi sine elever følgende råd, når de kommer til en ny by: "Finn et høyt punkt og orientér dere!". På historieekskursjoner med skoleelever til London er derfor et besøk på toppen av St Paul's Cathedral alltid første punkt på programmet.

I Bristol er det ett slikt "orienteringspunkt" som peker seg ut: Cabot Tower! En kort spasertur fra sentrum ligger parken Brandon Hill på et høydedrag. Her står et over 30 meter høyt tårn. Fra toppen får man et fantastisk utsyn over Bristol og omegn. 

Cabot Tower - en tungpustet oppstigning i +30 C, men belønningen er en fantastisk utsikt og en svalende vind på toppen! Tårnet ble reist på slutten av 1800-tallet, som en markering av 400-årsjubileet for oppdageren John Cabots reise fra Bristol til det som i dag er Canada. 

Og hva skuer vi der nede i The Floating Harbour?

Jo - der ligger selvsagt storslåtte SS "Great Britain" som vi besøkte i forrige episode av "Historielærerens sommerekskursjon".

Nede på havnen finner vi også en replica av John Cabots skip (en karavell), "Matthew". Våren 1497 seilte den italienske sjøfareren Giovanni Caboto ut fra Bristol. Bristol var på denne tiden den nest største havnebyen i England, etter London. Han satte kursen over til Irland og deretter vestover for å finne Asia. Hans oppdragsgiver var kong Henrik VII. Den 24. juni 1497 nådde han land, ikke i Asia, men kysten av Newfoundland. Han regnes som den første som satte sine føtter på det nordamerikanske fastlandet siden vikingene grunnla Vinland på 1000-tallet.

Fra Cabot Tower ser vi også ned på byens karakteristiske bueformede rådhus og storslåtte Bristol Cathedral ved siden av. (Katedralen blir selvsagt gjenstand for et eget besøk.)

Vender vi blikket ser vi universitetsbygningene, dominert av Wills Memorial Tower. Bristol har tre universiteter og er en betydelig universitetsby i Storbritannia.

Wills Tower er et godt synlig landemerke i byen - på samme måte som de mange tusen studentene setter sitt preg på bybildet.

Før vi klatrer ned fra Cabot Tower orienterer vi oss raskt om retning og avstand til gamlelandet.

Bristols posisjon som havneby manifesterer seg ikke bare gjennom historiene om Cabots reiser og Brunels skipskonstruksjoner. Midt i byens sentrum ligger den gamle puben The Llandoger Trow, fra 1664. Her suser historien i veggene!

The Llandoger Trow fotografert tidlig på 1930-tallet. Huset hadde opprinnelig 5 gavler, men ble sterkt skadet under et tysk bombeangrep under andre verdenskrig.

I dag er bygget, med de 3 gjenstående gavlene vernet.

Tidlig på 1700-tallet skal forfatteren Daniel Defoe her på The Llandoger Trow ha møtt en skotsk sjømann ved navn Alexander Selkirk. Sjømannen beretning om sine fire år som skipbrudden på en øde øy i Stillehavet inspirerte Defoe til å skrive romanen The Life and Strange Surprizing Adventures of Robinson Crusoe.

Barndomsminner...... (Historielæreren kunne bare ikke dy seg!)

Som om ikke dette var nok så vil legenden ha det til at også den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson satt på denne puben, og at han her hentet inspirasjon til stedet Admiral Benbow i sin roman fra 1883, Treasure Island, altså Skatten på Sjørøverøya. Bristol-puben The Llandoger Trow var altså akkurat den type serveringssted og overnattingssted som Stevenson så for seg at unge Jim Hawkins ville sitte i skrekkblandet fryd og høre om Long John Silver, Captain Flint og den mystiske skatten.

Bristol kan ikke regnes blant Englands vakreste byer, hva angår historiske bygninger og arkitektur. Dette har sammenheng med den heftige bombingen under andre verdenskrig. Faktisk er Bristol den 5. mest bombede byen i Storbritannia under krigen. Dette skyldtes hovedsakelig to ting: 

1. Byens store havn
2. Den strategisk viktige flyindustrien, Bristol Aeroplane Company. 

Vi tar flyindustrien først.

På Filton Airfield i Bristol har det blitt produsert fly siden 1910. Det norske flyvåpenet har operert med fly produsert i Bristol: Bristol F.2 (1921-1930) og den kjente Bristol Beaufighter under andre verdenskrig. La oss unne oss noen eksempler på byens flyhistoriske tradisjoner: 

Bristol Blenheim, fotografert i 1941

En Bristol Belvedere på en RAF-base under uroen på Borneo midt på 1960-tallet.

Bristol Britannia fra selskapet BOAC (en av forløperne til BA), fotografert på Manchester Airport i 1963. (Lengst bak i bildet, bak Caravellen fra Air France, står forøvrig enda en BOAC-maskin, en De Havilland Comet 4 - et stykke britisk flyhistorie i seg selv, men det får bli til en annen gang.)

Kronen på verket: Bristols Concorde under take off fra Filton, Bristol, 9. april 1969. Denne Concorde 002 var den første som ble satt sammen i England. Se dette historiske øyeblikket her:

Bristols historie som havneby er ikke mindre interessant - og strekker seg noe lengre tilbake i tid.

Byen Brycgstow ser ut til å ha vært etablert omkring år 1000. Her, i møtet mellom de to elvene Frome og Avon, vokste det frem et naturlig krysningspunkt, derav navnet som betyr "Stedet ved Broen".

Tidevannsforskjellen her i elvene som munner ut i The Bristol Channel er verdens nest høyeste (bare i Bay of Fundy på Nova Scotia i Canada er den større). Ved Avons utløp kan vannstanden stige opp til 14 meter to ganger i døgnet og selv inne i Bristol så mye som opp til 12 meter.

Denne tidevannsbølgen kunne bringe store seilskuter trygt helt opp til Bristol. Men - der ble de! Til neste High Tide. (Derav det norske uttrykket "... nå er det på høy tid at...")

Bristol havn ved lavvann. Gamle skuter var konstruert for dette, så det utgjorde egentlig ingen fare for skipene. Men - etterhvert som det ble tett mellom slike "parkerte" skip på havna, ble skipperne mer og mer nervøse. Den store skrekken for en skipper var å ikke kunne manøvrere sitt skip hvis det oppsto brann på et skip i nærheten! At last kunne forskyve seg, eller bli ødelagt, var også et irritasjonsmoment.

Mot slutten av 1700-tallet erkjente man at dette ikke var gunstig for byen. Det ble "trafikk-kork" i elven, når skipperne stresset for å rekke opp eller ned elven på tidevannet. Dessuten var den månedlige syklus med lavere høyvann enn normalt en plage. Store skip kunne risikere å måtte vente en uke eller to. Mere kork, med andre ord!

Dette reduserte havnens kapasitet og skip begynte å søke til bedre havner, som f.eks. Liverpool. Bristols kjøpmenn fryktet stagnasjon og så etter løsninger. De ville ha en "floating harbour", dvs en havn der skipene fløt, ikke lå hjelpeløse i gjørma!

I 1802 ble ingeniøren William Jessop bedt om å legge frem planer for et slik byggeprosjekt. (På hans imponerende CV sto allerede bl.a. de av Historielæreren tidligere omtalte West India Docks i London.) Syv år senere, i 1809 var planene blitt realitet. Store dammer, sluser og nygravde kanaler og elveløp måtte til. Dette er utrolig imponerende ingeniørkunst fra mer enn 200 år tilbake.

Historielæreren ber ydmykt sine lesere se på en meget god presentasjon av hele dette imponerende komplekset her!

I dag kan Historielæreren rusle rundt i Bristol og beundre det som, da det ble bygget, var det største området med "innebygget vann- og kanalsystem" i verden.

Bombingen under krigen gjør at det er lite igjen av de gamle pakkhusene langs elven.

En praktisk ferje bringer deg raskt over til SS "Great Britain" på den andre siden av havnen. Tankene går til Bergen og  MF"Beffen".

St Mary Redcliffe Parish Church (C of E), helt fra 1115, troner i bakgrunnen.

De sjarmerende kanalbåtene, Narrowboats, ligger tett i tett i Bristol sentrum. Dette er en svært populær ferieform.

Gamle kraner vitner om byens stolte fortid som en stor havn. Med moderne container- og RoRo-skip er Bristol blitt ubrukelig og en ny stor havn er etablert ute ved havet.

Cabot Tower opp til venstre og spirene på Bristol Cathedral midt i bildet.

Like rundt hjørnet fra hotellet sitt fant Historielæreren denne gamle svingbroen, Prince Street Bridge. Broen er i støpjern fra 1879 og utgjør et sjarmerende innslag i bybildet når klokken ringer og trafikken stopper opp fordi en båt skal passere under.

Hva venter i neste episode av Historielærerens sommerekskursjon?

Kommer vi utenom Brunel denne gangen? Neppe...

Stay tuned!