søndag 26. april 2009

She's back!


Jeg har i denne bloggen for halvannet år siden trukket frem en uredd samfunnsdebattant som jeg har sans for, Nina Karin Monsen.

Nå stormer det rundt henne igjen. Hun har blitt tildelt Fritt Ords Pris. Begrunnelsen kan du lese her.

Dette har fått sentrale talsmenn og -kvinner, særlig innenfor homobevegelsen, til å reagere sterkt. For sterkt, etter min mening.

Det er Monsens sterke meninger om den nye ekteskapsloven som vekker harme. "Monsen driver heksejakt!", hevder Høyre-politiker André Oktay Dahl i Stavanger Aftenblad. Sterkest reaksjon har vi vel sett hos Kim Friele, den hedrete homoaktivisten, som raskt kunngjorde at hun ville levere tilbake den samme prisen (hun mottok den i 1978). Og Friele (som Monsen) sparer ikke på kruttet:

– Fritt Ord var en ærespris, og jeg var veldig stolt da jeg fikk den i 1978. Men da de valgte å gi den til Nina Karin Monsen er den ikke lenger en ærespris. Jeg har ikke noe ønske om å være i samme selskap og vil returnere diplom, statuett og sølvpengene – eller judaspengene – til organisasjonen. Jeg vil oppfordre andre tidligere vinnere til å gjøre det samme. Jeg føler meg uren, sier Friele.

Du verden!

Jeg vil tro at det var en atskillig "modigere" avgjørelse å tildele Friele prisen så tidlig som i 1978, samme året som homofili ble strøket som psykiatrisk diagnose, enn det er å tildele Monsen den i 2009? Det må være rimelig å anta at nokså mange dengang også reagerte temmelig sterkt på pristildelingen?

Vi har altså, i det norske samfunnet, kommet ganske langt siden 1970-tallet i vårt syn på homofiles rettigheter. Mye takket være slike som Friele. Men, nå måtte Friele ta seg en kraftig drink for å døyve sjokket og skuffelsen, samtidig som hun må sette en strek over planene om ferietur pga tilbakebetalingen.

Jeg kan ikke annet enn å bli noe betenkt når nettopp en gruppe, som selv har måttet kjempe for sitt syn og sine rettigheter, blir så rabiat avvisende til noen som ikke deler deres meninger. De, om noen, burde kanskje ha en evne til refleksjon omkring ulike syn og meninger? Istedet flommer det over av indignert og direkte pinlig metaforbruk ("uren", "judaspenger", "pisset på" osv).

Monsen slåss for en beskyttelse av ekteskapet som institusjon, og, ikke minst, barns rett til en far og mor, utifra et verdi- og moralkonservativt standpunkt. Det må være lov.

Hvis Friele ikke erkjenner dette må det være tillatt å spørre om hun burde hatt en pris for ytringsfrihet selv?

6 kommentarer:

Marie sa...

Men har du vært og hørt henne holde foredrag? Jeg hadde den tvilsomme gleden av å overvære et seminar i regi av KrF om den nye ekteskapsloven der Nina Karin Monsen var innbudt til å holde et innlegg.

Monsen klarte å lire av seg de mest ignorante og homofiendtlige uttalelser jeg har hørt i fra noen som har villet fremstå som seriøse. ”Homofile har ikke noe mer til felles med heterofile enn at de er mennesker.”, sa hun. Hun mener også for eksempel at ekteskapets funksjon er å stifte familie, og dermed at homofile som ikke kan stifte familie på vanlig vis ikke har noen grunn til å ønske å gifte seg. Den naturlige innvending til dette er naturligvis at ekteskapet har en egenverdi i det at det er et hellig løfte om troskap mellom ektefellene, og knytter dem sammen i en seksuell, juridisk og økonomisk union. Da hun ble konfrontert med at de mange ufrivillig barnløse heterofile par ikke ville være begeistret for at hun mente at deres ekteskap var unødvendig og poengløst, var hun ikke videre villig til å svare på det.

De verdikonservative er sine egene verste fiender til tider...

Ingar: sa...

Nei, jeg har ikke hørt henne "live", som du har gjort. Og, som du jo beskriver, så kan jeg godt forestille meg at det kan være en noe blandet fornøyelse.

Debatt kan, når det dreier seg om spesielle tema, vær både ubehagelig og provoserende. Dertil kommer det momentet at slike debattanter også ofte velger en retorikk og tone som mange vil reagere på. De er ofte ikke helt "main stream", for å si det sånn. Så er tydelig tilfelle her.

Jeg noterer meg imidlertid to innlegg i dagens Aftenposten som er verdt å se på. Avisens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås skriver:
"Som homofil misliker jeg Monsens meninger like sterkt som hun mine. Likevel støtter jeg fortsatt Fritt Ords tildeling. De kraftigste reaksjonene mot prisen viser en liberal illiberalitet: Man skjønner ikke at det nettopp er minoriteter som til enhver tid er mest avhengig av vidtgående ytringsfrihet. Hvor lett er det ikke å ville forby det man ikke liker." (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3048583.ece )

Fjoråretrs vinner av Fritt Ord-prisen, Per Yngve Monsen, avslutter sitt innlegg på side 5 i papirutgaven slik: "Jeg håper Friele og LHH fremover heller bruker energi på å bekjempe intoleranse i samfunnet, enn selv å gå intoleransens ærend og i så måte også noe uredelig."

Dypest synes jeg imidlertid kulturjournalisten Joacim Lund går i "Toleranse har sine grenser". (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/lund/article3047510.ece)
Han skriver: "Som debattant kan Monsen være kantete, ubehagelig og fordømmende, enten hun angriper kongefamiliens yngre medlemmer for deres ekteskap eller radikalerne for deres eksperimenter med det uprøvde. Med sin fortid som en av grunnleggerne for den nye kvinnebevegelsen betraktes hun dessuten av tidligere meningsfeller som frafallen.
Det er lett å forstå Frieles vrede. Likevel ventes det at en tidligere vinner av en slik pris kan leve med annerledes meninger, om enn aldri så forkastelige i hennes øyne. Det er hensikten med det frie ordets pris."

Det er mye vi kunne diskutert her, med mer tid og plass, men jeg må nesten begrense meg til et par momenter:

1. Hun håner og stempler barna! (Marie Simonsen i Dagbladet).

Dette er en skummel form for debatteknikk. Det er nesten ikke grenser for hvilken debatt man kan avskjære med et slikt argument. Hvis jeg vil sette søkelyset på problemer i skole, så rammer jeg jo, på en måte de barna som går der? Kan man diskutere skilsmisseproblematikk uten å stå i fare for å bli rammet av dette argumentet? Kan man sette et kritisk lys på subutexbehandling under svangerskapet, uten å kunne rammes av dette argumentet?

2. Byrådslederen i Oslo sa noe tankevekkende. Han sa det nå er lettere for ham å si offentlig at han er homofil, enn å si at han er kristen.

Dette belyser, etter min mening, godt hvor dominert norsk debatt er blitt av det medieelitens kulturradikale politiske korrekthet. Kulturkonservative ytringer blir så ukorrekte at de fortrenges til nisjemedier.

Ingar: sa...

PS: ser at linkene ikke funker her i kommentarfeltet (sukk!). Men, du får stole på mine gjengivelser?

Ivar sa...

Jeg synes ofte at Monsen griser til interessante ansatser til debatt gjennom sausen av sosial forakt hun serverer det hele i. Dette er ikke bare en smakssak, det vitner om manglende evne til beskjedenhet, respekt og selvinnsikt - noe som jeg synes slår kraftig tilbake på enhver som kaller seg moralfilosof.
http://read.agane.com/sakprosa/n-karin-monsen.HTM

Ingar: sa...

Ut fra reaksjonene kan det synes som om du har rett i ditt syn på hennes retorikk. (I ditt tilfelle ser det jo også ut som om du har tatt deg bryet med å "gå til kilden".)

MEN, for svært mange andres vedkommende virker det imidlertid som om de bare har fått opplest og vedtatt at "sånn er Monsen" og "det har Monsen sagt", uten at det faktisk er kildebelegg for deres tolkninger, jfr Skagens kronikk. Da synes jeg det blir patetisk, jfr Anne Holts "skam dere"-indignasjon.

Fra historiefaget kjenner vi nettopp denne kildeproblematikken. Det er jo ikke bare snakk om objektive eller kvantitative fakta, når man leser en kilde. Det er også et spørsmål om hvordan man velger å lese kilden.

I så måte har historieprofessor Francis Sejersted en interessant kildekritisk granskning av Dag Øistein Endsjø i dagens Dagbladet.
http://www.dagbladet.no/kultur/2009/05/02/573542.html

Med den vanvittige mediestormen og fordømmelsen denne pristildelingen har utløst, så er det ett eller annet i meg som murrer. Når det da tydelig påvises at kildebruken er uredelig - ja da fatter jeg interesse for motivene for en slik kildebruk.

Ivar sa...

Jeg synes også det er forstemmende når viktige aktører i den borgerlige offentlighet opptrer så uredelig, de burde hegne om en sivilisert debattkultur. Det innbefatter evnen til å gjengi sine motstandere korrekt før en går i rette med dem. Det at Monsen selv er en mester i å benytte nedsettende karakteristikker om sine meningsmotstandere gir intet fribrev til å gjøre det samme tilbake. Demokratiske rettigheter og rettssikkerhet er sivilisatoriske goder som omfatter modige forkjempere for det som majoriteten senere innser er rett og riktig. (det er den kulturradikale skapelsesmyten om Fremskrittet, og har rot i virkeligheten). Men det er også drittsekkenes rett til å bli behandlet anstendig, det er de ideologiske berserkgangernes rett til å ta feil, og gi offentlig uttrykk for "den forvirring som hersker i deres sinn"- for å låne fra Carl J.Hambro. Det hender jo at en blind høne finner et korn. Hun kan til og med legge et egg, av og til :-) Ettersom innsikten om at ingen av oss har sett hele sannheten er en del av vår demokratiske tenkemåte, kan vi øve oss på å holde muligheten åpen for at noen vi ikke liker kan fremme vesentlige innsikter og utvide vår egen horisont. Men lett blir det ikke, som Odd Børretzen har påpekt. Vi vil jo helst vinne debatter.