tirsdag 19. august 2008

This week's follow-up

Så er dommen falt. (Dette er en follow-up.)

Diskusjonen har gått blant Telegraphs lesere om hvem som skulle kåres til Storbritannias høyest elskede forfatter. Ingen ubetydelig ære forbundet med en slik kåring.

Det sto, blant leserne, til slutt, mellom Enid Blyton, Roald Dahl og J K Rowling. Og slik ble også sluttrekkefølgen. Du kan lese mer om kåringen og se hele resultatlisten her.

Forfattere som Shakespeare, Dickens, Tolkien, Orwell, Jane Austen og Agatha Christie måtte altså bite i gresset overfor ikke mindre enn tre forfattere som først og fremst er kjent som barnebokforfattere.

Et forklarende postulat er at de bøkene vi leser som barn får en helt spesiell plass i våre voksne leserhjerter.


Høres jo fornuftig ut.


Kritikken av denne kåringen har selvsagt ikke uteblitt.
"Valget av Enid Blyton sier mer om oss enn om henne", kommenterer Toby Clements tørt.
Og han legger ikke fingrene i mellom:




After all, they are simply terrible. It is not that they are comically jingoistic, luridly snobbish or maniacally racist - hundreds of books are like that - it is just that they are so weirdly bland.

In among her 800 odd titles can anyone recall a notable scene, memorable sentence or, other than Noddy, and maybe at a push Big Ears, even a distinctive character?

No. It is all five do this and seven do that.


Hvordan forklarer han så den vanvittige populariteten hennes? Enid Blyton har solgt mer enn 400 millioner bøker. Det er 3400 oversettelser av hennes titler, på 90 språk, tilgjengelig i dag, på høyde med selveste Shakespeare og like i helene på Lenin! (UNESCO, 2007) Igjen langer han ut:
It is true that her work remains most popular in those places - Australia, New Zealand - where the cultural life is still informed by the housewifely rigours of the 1950s, or (since she restricts her vocabulary to primary school age) in countries where English is spoken only very carefully, but it is a shock to find the British are still reading her books.

Hvem husker vel ikke "5-serien"? Det ble 21 bøker om dem mellom 1942 0g 1963.

Enid Blytons bøker er kanskje ikke høyverdig litteratur. Escapisme, sier du? Ja, utvilsomt. Men, da melder jo spørsmålet seg; hva sier litteraturen om den tiden den ble til i? (Litt basis og overbygning kunne kanskje være nyttig her, eller?)

Blyton skrev for barn i femti-tallets Storbritannia. Litt escapisme var kanskje påkrevet dengang? (Ta en titt her og her for noen små smakebiter.)

Enid Blyton har blitt karakterisert som en "one-woman fiction machine". Hun er blitt beskyldt for det meste. Biliotekarer har svartelistet henne som dårlig litteratur. Feminister har hudflettet henne som sexist. Lærere har fordømt henne for å hindre barnas språklige utvikling.

... og leserne elsker henne...

Også her hjemme har vi hatt våre oppgjør med vår barnelitterrære skattkiste. Tenk på salige Thorbjørn Egner som har fått så hatten passer pga sine hottentotter og lille Sambo! Reinspikka rasisme hveser de politisk korrekte forståsegpåerne og avslører sin totale forvirring og mangel på historisk innsikt og forståelse. (Gud hjelpe oss om de skulle snuble over lyrikken til Kipling!)

Så skjer da det som ofte skjer. Man leser om noe eller noen - og plutselig så dukker det opp mye mer om det samme! Akkurat nå som Roald Dahl har dradd i land en ærefull andreplass i ovennevnte kåring så finner jeg denne artikkelen om den samme Dahl. Mannen hadde tydeligvis et utrolig drag på damene! Så mye at det til og med ble litt plagsomt for ham selv.

Ja, ja - alle har sine små og store problemer, tenker nå jeg...

Roald Dahl er forresten så mye, mye mer enn en barnebokforfatter. Mange kjenner ham kanskje også for hans "Tales of the Unexpected". Jeg vil imidlertid sterkt anbefale en liten godbit som først ble utgitt i 1945. Den heter "Over to You" og er en novellesamling om hans tid som jagerpilot i RAF under andre verdenskrig. Men, det er en annen historie.

Ingen kommentarer: